Vår andre oppgave i Skolebibliotekkunnskap er å skrive et blogginnlegg om en barnebok. Jeg valgte Tonje Glimmerdal og blogginnlegget deler jeg her nedenfor.

Tonje Glimmerdal er en fantastisk nynorsk barnebok fra 2009, skrevet av Maria Parr. Den handler om Tonje og de nærmeste omgivelsene hennes, i perioden fra vinterferien til påskeferien, og jammen skjer det mye på den korte tiden.

I begynnelsen av boken finner du kart over dalen, før Parr forklarer deg veien du skal gå opp til Tonjes gård i Glimmerdalen. Tonje er nesten 10 år og «Glimmerdalens vesle dunder» som både speiler «vidunder» og «dundrer». For fantastisk er Tonje, og mye lyd følger henne. Enten hun synger mens hun står på ski ned til Veslehammaren eller når hun fyker gjennom dalen på spesiallaget kjelke. Best er det når hun kan synge til bestevennens felespill, og først og fremst til sangen «Blåmann, blåmann».

Bestevennen er 74 år gamle Gunnvald. For andre barn enn Tonje bor det ikke i Glimmerdalen. Tonje bor sammen med pappa, mens mamma er på Grønnland og forsker på issmelting. Mamma er borte lange stunder om gangen, men boken fokuserer på hvor fantastisk det er når hun kommer hjem og ikke på hvor frustrerende det må være at hun er borte. Tonje har to tanter, Eid og Idun, som er tvillinger og ti år eldre enn henne og som har gitt henne livsmottoet «fart og selvtillit». Hun beundrer hvordan de hopper på ski og tar salto, og målet er å klare det samme som dem.  Faren sier til dem som lurer på hvor hun er når de kommer på besøk at «Eg slepper henne ut om morgonen og håper ho kjem att om kvelden». For Tonje er et ute-barn som ikke har problem med å finne ting å gjøre for å fylle dagen. Og faren er den trygge som kommer og ser etter henne når hun ikke kommer hjem «Pappa er nesten som fjella i grunnen, tenkjer Tonje. Alltid her.»

Gunnvald er fadder, bestevenn og mester til å spille fele. Musikken er viktig for Tonje, den fyller henne og fyller dalen. I påsken fyller den også kirkerommet. Men Gunnvald har også en stor hemmelighet. Etter han tidlig på våren havner på sykehus med lårhalsbrudd kommer Heidi og slår seg til på Gunnvalds gård, og Tonje finner snart ut at Heidi er Gunnvalds datter. Det blir umulig for henne å besøke Gunnvald på sykehuset da hun får vite av gamle Nils, en dag han er full, at Gunnvald ikke har holdt kontakten med Heidi siden moren tok henne vekk fra Glimmerdalen da hun var 12 år. Nils uttaler i samme samtale det Maria Parr sier er den viktigste setningen i hele boken: «Det er aldri barna sin feil».Tonje savner å ha andre barn å leke med og da hun ser to gutter på veien i vinterferien tror hun ikke sine egne øyne. Etter en innledende slåsskamp med den yngste gutten, Ole, blir hun bestevenner med både ham og broren Bror. De bor på helsecampen til Klaus Hagen sammen med moren og lillesøsteren fordi faren «plutselig» ikke kunne ha dem hos seg i ferien. Klaus Hagen vil ikke ha barn på campingplassen, i grunnen skulle han gjerne sett at han slapp å forholde seg til Tonje og. Tonje ordner det slik at Ole og Bror med mor og lillesøster flytter til Gunnvalds gård og er der på ferie istedenfor. Det blir en fantastisk ferie for Tonje. To gutter å stå på ski med og to å teste Gunnvald sine kjelker med.

Tonje savner å ha andre barn å leke med og da hun ser to gutter på veien i vinterferien tror hun ikke sine egne øyne. Etter en innledende slåsskamp med den yngste gutten, Ole, blir hun bestevenner med både ham og broren Bror. De bor på helsecampen til Klaus Hagen sammen med moren og lillesøsteren fordi faren «plutselig» ikke kunne ha dem hos seg i ferien. Klaus Hagen vil ikke ha barn på campingplassen, i grunnen skulle han gjerne sett at han slapp å forholde seg til Tonje og. Tonje ordner det slik at Ole og Bror med mor og lillesøster flytter til Gunnvalds gård og er der på ferie istedenfor. Det blir en fantastisk ferie for Tonje. To gutter å stå på ski med og to å teste Gunnvald sine kjelker med.

~illustrert av Åshild Irgens

Det er mange litterære referanser i Tonje Glimmerdal. Tonje sammenligner Heidi med Ronja Røverdatter og selv er hun både en Pippi-figur med det røde håret og en Emil, med et vennskap til Gunnvald som Emil har til Alfred. Heidi har samme navn som den kjente barneboken til Johanna Spyri og det er det en grunn til. Gunnvald leser i denne boken før han drar på sykehuset og Tonje finner den og leser selv. Hele historien om Heidi, som først blir etterlatt hos den sta og vrange Gunnvald som fireåring og så blir tatt med til byen igjen, av moren sin – (ikke tanten), speiler Heidi fra boken. Heidi og Tonje er også veldig like. De har begge vokst opp som det frie naturbarnet, de er begge veldig glade i musikk og de er begge representanter for den frie og uavhengige jentefiguren i norsk barnelitteratur.

~illustrert av Åshild Irgens

Tonje blir sint på Gunnvald som ikke har ringt datteren sin og sint på Heidi som vil selge gården til Klaus Hagen. Det er ikke noe større svik for Tonje enn at Gunnvald ikke har holdt kontakten med datteren og at Klaus Hagen skal få rive Gunnvalds gård og bygge hytter. Hun er like sint på begge to og sinnet står en stund i veien for det hun vet er riktig å gjøre. Både må hun snakke med Gunnvald og si han må ringe og hun må få overtalt Heidi til ikke å selge. Hun setter igang et motstandsarbeid og allierer seg med Ole for å kidnappe hunden til Heidi for å presse henne fra salget. Selv om hun er livende redd hunder.

Tonje Glimmerdal formidler tydelige verdier, gammeldagse fordi det handler om tradisjonelle familieverdier med mor, far og barn og mer moderne i det at det er mor som reiser ut for å gjøre karriere. En finner et kristent verdisyn i bruken av kirken og kirkerommet. Samtidig som vennskap er formidlet som en stor og viktig verdi, og hvor vi får se forholdet til Gunnvald prøvet og istand til å klare den krisen som oppstår. Tonje har et vanskelig forhold til Klaus Hagen, fordi han ikke liker barn og fordi han er pengegrisk. Det er her hovedpersonen selv formidler verdisynet: «Det er heimar og venner og pappaer og mammaer og felespeling og fjella og elva og havet som stig som er viktig. Ikkje pengar.» Men selv der kan det være mulig for en liten jente å formidle at noe er viktigere enn penger.

Tonje Glimmerdal er en realistisk barnefortelling som tar i bruk magisk realisme i enkelte situasjoner. Magisk realisme er et snev av noe «overnaturlig eller uforklarlig» i en fortelling og Parr har lagt til noen ski og kjelketurer som ikke er helt realistiske. Et eksempel er da Tonje renner kjelke fra gården og helt inn på Hurtigruta. Det er i underkategorien Sosial realisme vi kan putte denne boken. Den beskriver den realistiske hverdagen med vekt på miljø og den ytre handlingen.

Maria Parr ga ut Vaffelhjertet i 2005 og kom med oppfølgeren Keeperen og havet i år. Vaffelhjertet er oversatt til sju språk, og Tonje Glimmerdal ble solgt til fem land før den engang var gitt ut på norsk. Det sier noe om Maria Parrs stemme og det universale i verdiene hun formidler. Hun blir sammenlignet med Astrid Lindgren både i valg av hovedperson, men også med miljøskildringene og hvordan hun skriver. Språket er nydelig, Parr skriver et godt og lettlest nynorsk som er med på å befeste den norske naturen og tradisjonen i bøkene. Samtidig er det lett for barn med bokmål som hovedmål å forstå.

Her forteller Maria Parr selv om Tonje Glimmerdal:

Vaffelhjerte fikk Nynorsk barnelitteraturpris 2005 og Tonje Glimmerdal Brageprisen 2009, Teskjekjerringprisen 2009 og Kritikerprisen for beste barnebok 2010.