I dag får dere smakebitene hos meg siden Mari mangler internett.

Jeg har ikke lest et ord de siste to ukene, noe som må være første gangen for meg. For 14 dager siden skrev jeg at jeg var på sykehushotellet med mannen min. Nå er vi hjemme igjen, men siden mannen min ble operert i magen har det vært veldig mange ting han ikke kunne gjøre selv. Ikke minst gå tur med hunden vår. Så da må man gjøre det man kan. Alt er bra med mannen min, han har ikke hatt en eneste komplikasjon og han kommer til å være frisk og fin om en måneds tid. Mens jeg skriver dette er han til og med ute på tur med hunden. I dag slo jeg opp i Stormens søster av Lucinda Riley og tenkte at noe så lettvint å fint må være greit å bruke for å få meg tilbake til lesingen.

Det jeg har tenkt å dele med deg er imidlertid av fra en annen bok. Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese Krigen har intet kvinnelig ansikt av Svetlana Aleksijevitsj. Det ønsket ble sterkere da hun fikk Nobels litteraturpris. Så jeg tenkte jeg skulle legge det på meg å lese den før neste søndag. Smakebiten er fra begynnelsen:

I Sovjetarmeen kjempet cirka én million kvinner. De lærte seg alle militære fag, også de mest «maskuline». Det oppstod til og med et språkproblem: Ord som «stridsvognsoldat», «infanterist», «maskinpistolskytter» hadde inntil da ikke hatt noen tilsvarende hunkjønnsform, fordi dette arbeidet aldri før var blitt utført av kvinner. De kvinnelige ordene ble født der, under krigen …

[inlinkz_linkup id=605945 mode=1]