Et helt halvt år er en roman skrevet av den meget kjente og populære engelske forfatteren Jojo Moyes. Jeg har lest to bøker før av Moyes; Over havet og Påfuglemporiet. Over havet syntes jeg var nydelig, mens jeg ikke likte Påfuglemporiet så godt. På leselisten min står også Den ene + en som er den nyeste romanen til Moyes. Et helt halvt år kom ut på norsk i fjor og klatret fort opp på bestselgerlistene. Jeg hadde tenkt å lese den da, men så ble det ikke noe av. Men bedre sent enn aldri.

På søndag brukte jeg et sitat fra boken som min smakebit og jeg fikk to typer kommentarer fra dem som hadde lest boken. Den første typen sa at boken var fantastisk og at den fikk dem til å gråte. Mens den andre typen synes boken var overfladisk og ikke behandlet det alvorlige temaet den inneholder på en god nok måte. Mer enn noe annet gjorde de to helt ulike oppfatningene meg veldig nysgjerrig på hva jeg selv ville synes.

Et helvt halvt år handler om en ung kvinne, Louisa, som blir assistent for en mann som sitter i rullestol, Will. Han har en ryggmargskade og er lam i både armer og ben, selv om han kan bevege den ene hånden litt. Klisjeaktig nok er Louisa medlem i en fattig familie hvor hun må være med å jobbe for å forsørge dem alle, mens Will har meget rike foreldre og var leder innen næringslivet før han ble lam. Han levde et rikt og spennende liv, mens Louisa var mest hjemme og så på TV. De har med andre ord ikke så mye til felles. Louisa er sprudlende, snakkesalig og livlig og Will er sint, skuffet, arrogant og spydig. Likevel finner de etterhvert tonen og Will nyter å få Louisa til å prøve ting hun ikke tror hun vil like, som å gå på en konsert med klassisk musikk eller lese en annen type bok en hun bruker å gjøre.

Men bak alt dette ligger det egentlige temaet. Will har bestemt seg for å dra til en klinikk i Sveits hvor han skal få hjelp til å ta livet av seg. Og foreldrene hans har bedt ham om å gi dem 6 måneder. Det går han med på, og derfor blir Louisa ansatt for den samme perioden. Tilfeldigvis overhører hun en samtale der hun får vite hva som ligger bak og hun blir desperat i forsøkene på å få Will til å ombestemme seg.

Jeg kan godt innrømme med en gang at jeg gråt i slutten av boken. Jeg hadde ikke sjans til ikke å bli revet med eller å bare overfladisk forholde meg til Will og Louisas liv. Jeg forstår de som sier at det er en altfor lettvint behandling av et veldig alvorlig tema, men samtidig ser jeg ikke hva mer forfatteren skulle ha gjort uten å forandre dette fra å være en kjærlighetsroman til noe helt annet. Om noe, så handler den om hvordan et slikt selvmord river både en familie fra hverandre, men også hva det gjør med dem som er glad i denne personen. For meg handlet nemlig denne boken mye mer om hva Will gjør med Louisa enn hva hun gjør med ham, selv om det er den synsvinkelen vi får. Gjennom dette halve året forandrer Louisa seg fra en redd og sammenknytt bunt til en kvinne som våger å dra utenfor sin komforsone.

Boken er veldig lettlest, jeg kom meg igjennom de 495 sidene på en blunk. Nesten uten å legge merke til at jeg bladde om. Det var mange små episoder å bite seg merke i. Og en stund var jeg rimelig frustrert over Louisa som ikke så at du ikke kan opprettholde et forhold der kun den ene er interessert. Det var også fint å få innblikk i Louisas familie, og tidvis kjenne seg igjen i forholdet til søsteren. Men bak det hele lå den store mørke skyggen. Kan virkelig Will gjøre dette, og vil Louisa få ham til å endre mening. Den som leser får se.

Jeg er nok enig med begge gruppene som kommenterte hos meg. Det er et meget alvorlig tema og det blir ikke gitt tilstrekkelig tyngde i denne boken. Samtidig er dette en meget rørende kjærlighetshistorie av den typen som får deg til å gråte.

Et helt halvt år har jeg fått av Bastion forlag.