Tags
Amalie Skram, på st jørgen, professor heronimus, psykiatrisk sjukehus, psykiatriske pasienter, psykriatri, selvbiografisk
Professor Hieronimus og På St. Jørgen er skrevet av den norske forfatteren Amalie Skram, men etter at hun hadde giftet seg og flyttet til Danmark. De kom ut i 1895 og er selvbiografiske fortellinger om hennes eget opphold på psyriatisk avdeling ved Kommunehospitalet i Kønbenhavn og sinnsykehuset St. Hans utenfor byen.
I 1984 følte Amalie Skram seg psykisk dårlig og trengte noen å snakke med. Hun hadde tidligere vært innlagt på Gaustad på grunn av ekteskapsproblemer, og var dypt takknemlig til leger og sykepleiere for den hjelpen hun fikk. Etter oppholdet ble hun skilt fra sin daverende mann. Senere giftet hun seg med den danske forfatteren Erik Skram. Når hun igjen føler seg dårlig er det derfor naturlig for henne å vende seg til datidens høyt respekterte nervelege Dosent Knut Pontoppidan. Hun har lest artikler av ham og var overbevist om at han ville kunne hjelpe henne.
Det som fulgte var derimot overgrep av en mann som viste seg å være noe helt annet enn Skram trodde. Møtet med overlegen på 6. avdeling på Kommunehospitalet ble en kamp og en stor skuffelse. Skram la seg frivillig inn på avdelingen men ble etterhvert holt der under tvang og senere også tvangsoverført til St. Hans hospital. Et sted for de aller sykeste langtidspasientene. Her var hun en måned før overlegen på St.Hans skrev henne ut.
De to bøkene Professor Heronimus og På St.Jørgen kom ut året etter. (1895) Allerede ved utskrivelsen fra 6. avdeling skriver hun et brev til Pontoppidan der hun går til rette med han for den behandling hun har blitt utsatt for: «For alt dette og mere, skal professoren, så snart jeg er sloppet ud fra Bidsstrup (St. Hans) bli draget offentlig til ansvar«. Og der holder hun sitt ord. De to romanene ble sett som innlegg i kritikken mot Pontoppidan og behandlingen av sinnsyke. Dette førte til at Pontoppidan trakk seg fra sin stilling.
Begge disse romanene handler om livet på lukket avdeling. De er fulle av vakre beskrivelser av sykepleiere og medpasienter. Men de er samtidig rystende fortellinger om maktmisbruk og datidens syn på sinnsyke. Hovedpersonen Else Kant (som kan leses som Amalie Skram) er søvnløs og revet mellom sitt kunstneriske kall og rollen som mor og hustru. Hun blir lagt på enerom, men skrikene og ropene fra andre pasienter holder henne våken om natten. Etter flere søvnløse netter er nervene frynset og hun ber om hjelp fra overlegen. Hun er likevel ikke en myk og føyelig pasient, men krever sin rett. Det tåler ikke overlegen og han gjør bevisst ting som han vet vil gjøre det verre for henne. Deriblant lyver han både for henne og mannen hennes og prøver å drive dem fra hverandre.
Livet på St. Jørgen er lettere. Først og fremst fordi overlegen der er en rettskaffen mann. Her er samme gode sykepleiere og medpasienter. Men her er medpasientene sykere og mer krevende. Så Else Kant føler at de ønsker mer av henne enn hun klarer gi. Hun sover mer, men det å være tvangsinnlagt tærer på henne.
Begge bøkene er et portrett av en lukket verden. Skram skriver naturrealistisk, det vil si at hun overdriver og drar frem smerte og lidelse. Men hun er også svært realistisk i bildebruk og beskrivelsene av medpasientene og deres lidelser. Lysende i forgrunnen står Else Kant, som man bare må like. Hun har en kampvilje og en stå på vilje som bærer henne gjennom prøvelsene og alle de lutfordringene som helt unødvendig blir lagt på henne.
Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese disse bøkene og fant dem etterhvert på en brukthandel. Men de burde også være lette å få tak i på biblioteket. Du burde gå og låne dem. Det er så mye vondt, så mye smerte og så mye lidelse i disse romanene, men også så mye godt og så mye vakkert. De er virkelig godt skrevet, og de bringer frem det indre til en nydelig forfatter. Anbefales!