Sølvstrupen er bok to i trilogien Vardari av den norske fantasydronningen Siri Pettersen. Hun er mest kjent for trilogien Ravneringene, med bøkene Odinsbarn, Evna og Råta. Denne nye trilogien er fra det samme universet som Ravneringene, men også helt uavhengig av dem. Den første boken i Vardari heter Jernulven. Den kan du lese om HER.
Vardari er en episk fantasy trilogi med egen verdensbygging, historie, geografi, mytologi, seder og skikker. Menneskene der har også et nært forhold til ulver. Hovedpersonen Juva, møter en som ser ut til å være fra en rase som har utviklet seg fra ulver, og som har egenskaper i blodet som kan føre til dannelsen av menneskelige skapninger som heter vardari. Han, en mann ved navn Grif, har blitt holdt som fange i 600 år, og da Juvas mor dør slipper hun han fri. Det er ikke sikkert det var en god ide. Juva finner ut hvilken vardari som fanget Grif og at det er en mann hun kjenner.
Vardari kan leve for evig med gjevnlig tilførsel av blodet fra Grif. Men vardari kan også dele sitt blod med menneskene, de blir da ulvesjuke, og Juva jobber med å drepe slike før de blir gale og dreper andre. Et annet viktig punkt i disse bøkene er at i byen handlingen er hentet fra, Náklav, står det flere porter som leder til andre steder. Noen av dem brukes jevnlig og fører til andre øyer. En ser ut til å bare virke for Grif. Og noen ender bare under vann og kan ikke brukes.
Det er vanskelig å skrive om bok 2 i en trilog, spesielt når det er bøker en elsker. En ønsker å fortelle om alle de fantastiske tingene som skjer, men må samtidig passe godt på så en ikke røper essensielle «plot-twists». Siri Pettersen er spesiellt flink til det siste. Hvis du har lest Ravneringene har du møtt det samme sjokket som meg da du gikk fra bok en til bok to. Sjokket her er ikke like stort, men likevel merkbart. Når en halveis i boken må begynne å tenke annerledes, så legger en godt merke til det.
Siri Pettersens fantasy er av den kompliserte sorten. Med det mener jeg at hovedkarakterene er sammensatte og kompliserte. De er både gode og ikke fullt så gode. Hovedpersonen Juva, er både ung og komplisert. Hun hater vardari og ønsker bare å være jeger, som jakter dem. Samtidig har hun virkelig utviklet seg som karakter fra begynnelsen av den første boken. Hun er fremdeles full av frykt, men også sterkere, og istand til å sette seg inn i andres følelser på en helt annen måte enn i begynnelsen av historien. Hun har møtt kjærligheten, men ikke i en tradisjonell mann/kvinne setting. Hun har blitt forsørger og støtte til en gruppe jenter, og hun må endre sitt syn på det hun jager. Samtidig som hun må se hvem som egentlig er fienden. Hun er en karakter en virkelig blir glad i og heier på.
Jeg elsket Ravneringene, og jeg elsker Jernulven og Sølvstrupen. Pettersen har skapt en verden som fremstår som ekte og levende. Karakterene skaper en spenning i fortellingen som driver deg videre fra kapittel til kapittel, og som gjør det nesten uutholdelig å vente på neste bok! Både Jernulven og Sølvstrupen er virkelig godt skrevet, med et godt språk, med flere spenningstopper og med en utrolig godt planlagt fantasyverden. Det er fantastisk at vi har fått så god norsk fantasy, en sjelden og meget velkommen gave for både fantasylesere og alle som er glad i en god historie.
Du trenger ikke være en fan av fantasy for å lese Siri Pettersens bøker. Historien i seg selv, med både karakterer og verdensoppbygging, skaper en så god fortelling at den passer også den som har lyst på en god bok. En spennende bok, en bok med interessante karakterer og en bok som drives frem av karakterenes utvikling. I disse bøkene absolutt Juva, men også flere andre interessante personligheter som dukker opp underveis. Jeg kan ikke egentlig anbefale den nok. Dette er en bok du bare må lese.
Juva trakk i spaken og hørte armbrøsten slå seg ut med et betryggende knepp. Hun støttet skjeftet mot brystet, klar til å reagere. Lyttet.
