Tags
Alice Bratt, Bergen, bergensavisen, journalist-krim, krim, krim lest i 2020, kriminalroman, Monika N. Yndestad, sølvkniven, ulmebrann
Ulmebrann er den fjerde kriminalromanen om journalisten Alice Bratt i avisen BA i Bergen, skrevet av Monika Norland Yndestad. Boken ble gitt ut i 2019 av Cappelen Damm som også har gitt meg boken som leseeksemplar. Yndestad er heltids-forfatter og har skrevet 16 bøker innen sjangerne krim, dokumentar, biografi og underholdningslitteratur.
Alice Bratt er kriminalreporter i Bergensavisen. Idet denne boken begynner brenner det i en buss i en tunnell. Advokat Per Moen klarer å redde en kvinne med et lite barn, men mister selv bevisstheten. Bussen viser seg å være den Bergens Tidene bruker til valgkampsdekning, og ombord er en kvinnelig sjåfør, journalisten Reidun Blytt og Alices venn, fotografen Hassan Mouri. Alice og fotografen Cato Ryen er raskt fremme ved tunnelen.
Alice har en jurist i politiet som kilde, og han forteller henne at bussbrannen er et drapsforsøk. Men politiet dementerer straks dette og Alice får derfor beskjed om at hun er tatt av saken. BA har ny nyhetssjef og han tror ikke på at Alice har en kilde. Hun får istedenfor en sak som kom til tipsmottaket, et veldig gammelt mord. Nyhetsjefen setter henne til å skrive om slike gamle mord, som Isdalskvinnen, til søndagsavisen. Alice er meget uenig i den avgjørelsen.
Innimellom kapitlene om brannen og om Alice leser vi om noe som skjedde i Bergen i 1962. En fødselslegelege er drept på kontoret. Dette blir den første saken Alice konsentrerer seg om. Men vi får flere historier enn dette. Det er valg og Stig Hågensen, Arbeiderpartiet, og Bitter Salicath, Fremskrittspartiet, er ordførerkandidater. I kapitlene der vi følger Hågensen får vi innblikk i tankene til en mann med voldsom tro på seg selv. Han mener han er det beste som kan skje Bergen og blant annet blir han kvalm ved tanken på å håndhilse på andre. Dele ut valgkampsmateriale er også under hans verdighet. Faren hans bor sammen med han, og han ser virkelig ned på den gamle mannen han har blitt. Bitten Salicat er svært opptatt av et mord onkelen hennes har begått. En liten gutt ble funnet drept på et gjesterom i onkelens hus, og selv om hun ga onkelen alibi, ble han dømt. Nå er Salicath redd dette mordet vil stå i veien for henne i kampen om ordførerstolen. Journalisten Reidun Blytt var igang med en portrettserie av ordførerkandidatene.
Bitten har en bror som heter Mårten, som jobber på Statsarkivet. Dit kommer Alice i jakt på opplysninger om de gamle mordene, og han er svært hjelpsom. Alice hater at hun ikke får skrive om brannen. Men det hjelper litt å møte hyggelige folk. Hun får også hjelp av Deskeldste som er den tidligere, nå pensjonerte, nyhetssjefen. De klarer selvfølgelig ikke å la være å etterforske litt rundt bussbrannen, selv om hun har fått beskjed om å holde seg unna.
Saken, eller sakene i denne boken blir litt fragmentert i det at vi følger så mange personer samtidig. Det er klart det er spennende å få innblikk i tankene til flere av karakterene. Men det gjør historien vanskeligere å lese. De ulike personene har betydning for det som skjer videre, men jeg tror kanskje det ville ha vært mulig å skrive samme historie uten å dele opp boken i så mange ulike stemmer. Bakteppet er valget, og drapene har betydning for hvem som kan velges. Familiemedlemmer blander seg også inn i det å styre handlingen, så det er ikke bare Hågensens stormannsgalskap og Bittens frykt som avgjør hvem som kan velges. Det som har skjedd før har direkte virkning på dagens situasjon. Det er en ganske vanlig handlingsrekke i en kriminalroman. Yndestad klarer fint å gjøre alt troverdig, men det er som sagt en anelse for komplisert.
Kapitlene i Ulmebrann er korte, og avslører mer og mer utover i boken. Språket er konsist og kapitlene i det en kan kalle nåtiden har en god del fin dialog. Men en del er også refererende, fra gamle dokumenter og gamle avisartikler.
Det er tydelig at det er skrevet tre bøker om Alice før denne. Vi får henvisninger til det som har skjedd før, og det irriterer meg litt at jeg ikke har lest dem i rekkefølge. Men det er ikke boken sin feil, det er hvordan jeg liker å lese. Så hvis du begynner med denne, må du være klar over at det kommer henvisninger til tidligere saker i delen rundt Bergensavisen.
Ulmebrann nådde bare delvis opp hos meg. Den har meget gode partier, men hadde også partier som ikke var fullt så gode og da blir min opplevelse preget av det.