Kate Morton har skrevet bøkene; Tilbake til Riverton, Den glemte hagen, og En svunnen tid. Jeg ble ferdig med En svunnen tid i går og så langt er det absolutt denne boken jeg liker best. Den er ganske tykk (670 sider) men jeg koste meg gjennom hele fortellingen.

Edie og mora har aldri stått nær hverandre, men Edie begynner å mistenke at moras følelsesmessige distanse skyldes en gammel hemmelighet. Under krigen blir Edies mor evakuert fra London, og hun blir sendt for å bo sammen med Blythe-familien på Milderhurst slott. Der oppdager hun gledene ved å lese bøker og ved å skrive, men til slutt også farene. Edie begynner å leite etter sannheten om moras fortid.

Selv om baksideteksten handler om Edie og moren hennes handler en stor del av boken om søstrene Percy, Saffy og Juniper Blythe som bor på Milderhurst slott. Boken er delt inn i kapitler som alternerer mellom å fortelle søstrenes historie og Meredith (Edies mor) sin historie under andre verdenskrig og nåtiden med Edit og Meredith. Meredith ble sent for å bo på søstrenes slott under krigen og ble veldig god venn med den yngste datteren Juniper. Men etter krigen skjedde det en del ting som gjorde at de mistet kontakten.

Edie er blitt tretti år og har et dårlig forhold til sin mor. En dag kommer det et brev i posten som har blitt glemt igjen på postkontoret i femti år, Edie leser brevet, og det får henne til å ønske å lære mer om hvem moren er og mer om fortiden hennes. Hun besøker landsbyen Milderhurst og får en omvisning på slottet uten å fortelle hvem hun selv er. Senere får hun lov til å komme tilbake, og disse besøkene sammen med morens dagbok og noen gamle brev hjelper henne å nøste opp historien.

Selv om du forstår hva noen av hemmelighetene er tidlig i boken, kommer den endelige oppklaringen som en overraskelse. Det har skjedd mer på slottet enn du hadde trodd. De ulike karakterenes skjebne veves sammen og personer en egentlig trodde var bi-karakterer har mer å si for livet til hovedpersonene enn en forsto.

Jeg likte godt de to tidligere bøkene til Morton, men ingen av dem kan måle seg med denne. De siste par hundre sidene leste jeg i går kveld, og selv om mannen min prøvde å friste meg med gode tv-program klarte jeg ikke legge fra meg boken før jeg hadde lest slutten. Jeg valgte ut denne boken som en «kose-bok» eller en avslappende bok. Og det er den, men den er også så mye mer.