Først må jeg si at jeg ikke har rangert disse forfatterne. Hvor vidt de kommer under innlegg 1 eller 5 har ingenting med hvor mye jeg liker dem. Bare så det er sagt! Jeg kom på at det kanskje kunne misforstås!

Forfatter nr 3 er kanskje den mest kjente av disse 5 forfatterne, nemlig;

John Ronald Reuel Tolkien

Tolkiens far, Arthur Reuel Tolkien, dro til Sør-Afrika for å bedre sine muligheter til å bli forfremmet. Han fikk sin brud, Mabel Suffield, til å komme etter og i 1892 ble John Ronald Reuel født i Bloemfontein (i Sør-Afrika). Arthur døde allerede i 1896 og Mabel tok med seg sine to barn, Ronald (som familien kalte ham) og Hilary, og flyttet tilbake til West Midlands i England.

Familien bodde forskjellige steder før de flyttet til Edgbaston, hvor Mabel, og hennes søster, konverterte til katolisismen. Både Ronald og hans bror Hilary ble etter det oppdratt som katolikker og Ronald beholdt denne troen resten av sitt liv. I 1904 fikk Mabel diabetes og døde og ansvaret for Ronald og Hilary ble overtatt av sognepresten Pater Francis Morgan. Både Ronald og Hilary gikk på King Edward’s skole og bodde på Mrs. Faulkners pensjonat. 12-årige Ronald var allerede veldig dyktig i språk, han kunne latin og gresk, og hadde i tillegg kunnskaper i flere både moderne og gamle språk. Han brukte også tid på å lage egne språk, bare for moro skyld.

Som 16-åring ble Ronald venner med den tre år eldre Edith Bratt, som også bodde i Mrs. Faulkners pensjonat. Forholdet deres utviklet seg og de ble etterhvert forelsket i hverandre. Da Ronald var 19 løste Pater Francis denne situasjonen ved å forby Ronald å ha noen som helst kontakt med Edith i tre år, til han ble 21. I 1911 dro Ronald derfor til Exeter College i Oxford, hvor han studerte klassikerne; gammel engelsk, germanske språk, walisisk og finsk. I 1913, etter de tre årene var gått, gjenopptok Ronald og Edith sin forbindelse, mens Ronald fortsatte å studere. Nå gikk han over til å studere engelsk språk og litteratur.

En stund etter utbruddet av første verdenskrig vervet Ronald seg og ble i 1916 sendt til Somme i Frankrike. Ronald og Edith giftet seg før Ronald ble sent i krigen. Etter bare fire måneder i aktiv tjeneste ble han sent hjem med en form for tyfus-lignende sykdom som florerte blant mennene i skyttergravene, kalt skyttergravfeber. Under krigen opplevde han grusomhetene og døden i skyttergravene, blant annet i slaget ved Somme, og mistet flere av sine venner fra skoledagene. Historikere har spekulert i om den hendelsen har inspirert noen av grusomhetene i Ringenes Herre. Ronald tilbrakte en måned på sykehus, men var snart frisk nok til å feire jul med Edith i Staffordshire. Sykdommen hans kom og gikk, men han var stort sett frisk nok til å tjenestegjøre i England. I denne perioden begynte han å sysle med tanken på å skrive en serie myter og legender lagt til fantasilandet Middle-earth (Midgard)

Etter krigen fikk Ronald jobb som første amanuensis i engelsk litteratur ved universitetet i Leeds. Han fortsatte å skrive på  The Book of Lost Tales som han hadde begynt på under krigen og grunnla en “Viking klubb” for studenter, hovedsaklig viet til å lese gamle norrøne sagaer og å drikke øl. Han fikk også to sønner mens han bodde i Leeds. Michael Hilary Reuel i 1920 og Christopher Reuel i 1924. I 1925 fikk Ronald stilling som professor i angelsaksisk ved universitetet i Oxford og familien flyttet til Oxford.

Tolkien elsket å dikte opp fantastiske fortellinger for sine egne barn. Hver jul skrev han brev fra julenissen som han sendte til barna. Brevene var skrevet i en skjelvende håndskrift og fortalte om de forskjellige gjøremålene julenissen og hans venner, blant annet den klumsete polarbjørnen, hadde rundt jul. Etter hvert bygget brevene seg opp til en rekke små fortellinger og de ble senere gitt ut i en bok kalt Brev fra Julenissen.

I Oxford samlet han og C.S. Lewis liten krets av konservative Oxford-professorer og gruppen tok navnet The Inklings (inkling=anelse). De samlet seg foran peisen, med et glass sherry, mens de pattet på pipene og diskuterte litteratur. Denne vesle kretsen overtalte Ronald til å få Hobbiten utgitt, etter at han hadde lest høyt for dem. Boken ble utgitt i 1937 og fikk en god mottagelse. Førsteopplaget ble utsolgt på få måneder. Så populær ble den at forleggeren spurte Tolkien om han kunne skrive en oppfølger. Det var det som til slutt skulle bli hans mest kjente verk, den tredelte romanen Ringenes Herre (gitt ut mellom 1954-1955).

Triologien om Hobbiten og Ringenes herre var sluttført i 1955, men bøkene slo først virkelig igjennom på 60-tallet. Først i 1972 kom Hobbiten på norsk. I perioden 1973-1975 kom Lord of the Rings ut i norsk språkdrakt, under tittelen Krigen om Ringen. Nils Werenskilds oversettelse fikk en svært dårlig mottagelse hos norske Tolkien-fans. Få år senere fikk Torstein Bugge Høverstad i oppdrag å lage en ny oversettelse, og Ringenes herre så dagens lys.

Ronalds hovedprosjekt var imidlertid Silmarillion – hele historien om Midgard – som han døde uten å ha fullført. Sønnen Christopher gjorde manuset ferdig og fikk det utgitt posthumt i 1977.

Ronald Tolkien er kjent for sine litterære kvaliteter. Han var en språkkunstner og skrev både fiksjon og lyrikk gjennom hele sin voksne levetid. Ringenes Herre og Hobbiten utspiller seg i Ronalds litterære univers Midgard; en projeksjon av nord-vest Europa i en fiktiv forhistorisk tid. Ronald var hele sitt liv en skrivende mann. Den mytologien som begynte med noen løsrevne dikt og skjøt fart med The Book of Lost Tales, arbeidet han på fra før 1917 til han døde mer enn 55 år seinere.

Sitater:

• All that is gold does not glitter, not all those who wander are lost; the old that is strong does not wither, deep roots are not reached by the frost. From the ashes a fire shall be woken, a light from the shadows shall spring; renenwed shall be blade that was broken, the crownless again shall be king.
• There is nothing like looking, if you want to find something. You certainly usually find something, if you look, but it is not always quite the something you were after.
• I don’t know half of you half as well as I should like; and I like less than half of you half as well as you deserve.
• It’s wisdom to recognize necessity, when all other courses have been weighed, though as folly it may appear to those who cling to false hope.
• The Road goes ever on and on down from the door where it began. Now far ahead the Road has gone, and I must follow, if I can, pursuing it with eager feet, until it joins some larger way where many paths and errands meet. And whither then? I cannot say