I dag er det en ny utfordring fra bloggen Flukten fra virkeligheten; med En smakebit på søndag. I denne utfordringen skal en åpne boken en leser og finne et par setninger en kan dele uten å røpe for mye av handlingen. Videre legger en igjen en link til bloggen sin i inLinkz på bloggen Flukten fra virkeligheten.

Jeg leser nå Ondskap av Torgrim Sørnes som handler om de henrettede i Norge mellom 1814 og 1873. Jeg leste først Uten nåde; De henrettede i Norge 1783-1814 som ble anbefalt av Anita og Bokelskerinnen.

Jeg har valgt ut to smakebiter. Denne er fra en sak fra 1816:

Se der ligger han, min kones morbror; en tyv og en kjeltring! Nils Tune peker på den livløse, maltrakterte kroppen han nettopp hadde slengt fra seg på stuegulvet. Med triumf i stemmen så han seg rundt i lokalet – ikke en stemme hevet seg til protest. Ikke en hånd beveget seg for å hjelpe den døende. Hele Hallingdalen var redd for Nils Tune.

Foran hvert kapittel står et utdrag fra en avhandling om straff. Jeg syntes det som er skrevet av Lord Justice Alfred Denning i 1950 hadde en skremmende aktualitet selv i dag:

Straff er den måten samfunnet uttrykker sin avstandtagen til forbrytelser på, og, for å opprettholde respekten for loven er det nødvendig at straffen for alvorlige forbrytelser gjenspeiler den avsky det store flertall av borgere føler for dem. Det er et feilgrep å se på hensikten med straff som avskrekkelse, forebyggende, rehabiliterende og intet annet. Sannheten er at noen forbrytelser er så opprørende at samfunnet insisterer på tilstrekkelig straff, fordi forbryteren fortjener det, uten hensyn til om det virker forebyggende eller ei.