I helga har vi vært i Bryne Frikyrkje for å høre på og være sammen med mennesker fra Evangeliesenteret. Nærmere bestemt bibelskolen på Varna. Vi har vært sammen med dem første uke i mars i mange år. Neste år er det 10-årsjubileum for denne uken. Vidar (min mann) lager maten til dem, alle dagene. Men får hjelp av mange hjelpsomme hender. Sammen må menigheten re opp til 50 stykker, dekke border og rydde, vaske opp og ordne kirkesalen. Det er en skikkelig dugnad som foregår bak kulissene. Vi fikk besøk av så mange som 12-1300 mennesker i kirken. Det er meget bra.
Evangeliesenteret er et sted for rehabilitering av rusmisbrukere. Både narkomane, alkoholikere og pillemisbrukere. De gjør en enorm jobb. Ofte uten støtte av staten. Det vil si dekning for brukere. Noen kommuner betaler for rusbehandling, men mange gjør det ikke. Derfor er de avhengige av glade givere.
Elevene ved bibelskolen har fantastiske musikere med seg når de kommer på besøk, sammen med engasjerte talere. Mange ganger er det musikken vi drar frem fordi den har en evne til å komme under huden på oss, men talerne både lære og veileder oss i tillegg. Denne gangen var det Inge R. Evensen, Hugo Diaz og Trond P. Eriksen som talte og Jostein Kirkenes som ledet musikerne. I Facebookgruppen til kirken er det lagt ut mange videoer av musikken som jeg anbefaler å få med deg. Jeg har prøvd å legge inn litt her.
Musikken høres absolutt mye bedre ut «live». Men teksten hører du jo. 🙂
Ukene bare flyr avgårde og det er allerede søndag
og tid for en smakebit hos Flukten fra virkeligheten.
Det verste er at jeg jammen ikke er sikker på hvor denne uken har flydd hen. Jeg vet jeg har lest en del, vært på tur til Stavanger med mannen min, hatt besøk av sønnen min, gått på besøk, cachet litt og spilt litt. Men at det er nok til å fylle opp en uke sier litt om alle de timene jeg må hvile. Ja, ja. Nå er det bare sånn for tiden.
Jeg leser mye Murakami, men må ha litt andre ting innimellom. Litt fordi jeg trenger tid til å tenke på hva jeg har lest og litt for å skille bøkene fra hverandre. Jeg har to stykker liggende her jeg skal skrive om, men de må på en måte synke skikkelig inn før jeg kan si noe om dem. Sist uke fikk jeg en bok fra Depotbiblioteket (Mo i Rana) som jeg må lese før lånetiden går ut. Men det er som jeg gruer meg litt. Den heter Blodrød smeltedigel og handler om undergrunnskirken i Nord Korea. Jeg har lest mye om dette landet det siste året. Og selv om det er veldig interessant er det også rimelig tøff lesning. (Det sier for eksempel litt at den nordkoreanske medforfatteren må være anonym, selv etter at han er død, for at ikke familien skal bli straffet.
Du skal få ett par smakebiter fra boken.
Fra innledningen;
Nord-Korea blir ofte kalt «Eremittriket» som befinner seg bak bambusteppet. Jeg synes denne forestillingen om et bambusteppe er helt latterlig. Det ville være lett å titte inn gjennom et bambusteppe, og et slikt teppe kunne lett blitt revet ned og krysset. Nord-Korea ligner mer på et betongrike med stålstenger og lufttette jernhvelv, med grenser som blir nidkjært bevoktet ved hjelp av landminer og militære bunkere.
Og fra en amerikansk rapport fra 2005;
… forfølgelsen av de kristne nå er på et nivå som best kan sammenlignes med Romerrikets brutale fremferd mot de kristne. Jeg tror de tar feil – romerne hadde ikke tilgang til elektrisitet og den moderne teknologi som har bidratt til at helt nye og særdeles grusomme torturmetoder er tatt i bruk.
Etter dette kommer det beskrivelser av noen av disse torturmetodene, men det skal jeg spare deg for.
Fra forlaget:
Når de fleste mennesker tenker på Nord-Korea, ser de for seg bilder preget av mørke, undertrykkelse og død. På disse sidene vil du finne et annet Nord-Korea, et land som en gang var et senter for vekkelse og som er i ferd med å bli det på nytt. Dette er sanne historier med sterke vitnesbyrd fra ulike mennesker som har ofret alt for evangeliet. Les de sterke vitnesbyrdene fra undergrunnskirken i Nord-Korea.
Langs en farlig kystlinje hvor det stadig foregikk skipbrudd, lå det en skrøpelig liten livredningsstasjon. Bygningen var bare en enkel trehytte med bare en båt, men det den hadde, var noen få hengivne frivillige som holdt konstant utkikk utover havet. Uten tanke på seg selv, så dro de energisk ut dag og natt for å leite etter fortapte.
Noen av de som ble reddet, og mange andre mennesker i nærheten, ønsket å bli med på denne stasjonens arbeid. De ville gi av både sin tid og sine penger for å støtte arbeidet. Nye båter ble kjøpt inn og nytt mannskap ble trent opp. Den lille livredningsstasjonen vokste…
Enkelte av de nye medlemmene var misfornøyde med at bygningen var så medtatt og dårlig utstyrt. De ville at et mer komfortabelt sted skulle møte de som kom inn fra sjøen. De erstattet køyene med ordentlige senger, og plasserte fine møbler inn i den utvidede bygningen. Snart ble livredningsstasjonen en populær samlingsplass for medlemmene. De plasserte vakre dekorasjoner rundt omkring og fylte den med eksklusivt inventar, slik at de kunne bruke den som en klubb.
Stadig færre medlemmer var nå interessert i å dra ut på sjøen på livreddende oppdrag, så de ansatte egne livbåtmannskaper til å gjøre denne jobben. Det eneste som gjensto var en symbolsk livbåt i rommet hvor opptakene til fellesskapet ble holdt.
Omkring denne tida var det et stort skip som gikk på grunn like utenfor kysten. Det ansatte mannskapet hentet inn mengder av kalde, våte og halvdruknede mennesker. De var skitne og syke. Noen av dem hadde mørk hud, mens andre pratet merkelige språk. Den nydelige klubben var i et eneste stort kaos, så en komité var raske til å få bygget et dusjhus utenfor, slik at ofrene kunne vaske seg før de slapp inn.
På det neste møtet, så oppsto det en splittelse blant klubbens medlemskap. De fleste medlemmene ønsket å stoppe de livreddende aktivitetene fordi de var ubehagelige og til hinder for å opprettholde et vanlig sosialt liv i fellesskapet. Noen av dem slo fast at livredning faktisk var deres viktigste oppgave og pekte på at de fortsatt var en livredningsstasjon. Men de ble til sist nedstemt og fortalt at hvis de absolutt ville redde livene til alle mulige slags typer mennesker, så fikk de heller starte sin egen livredningsstasjon. Det gjorde de.
Ettersom årene gikk forbi, så opplevde den nye stasjonen de samme forandringene som i den gamle. Den vokste til å bli en klubb, og enda en livredningsstasjon ble grunnlagt. Historien gjentok seg, og hvis du besøker denne kystlinjen i dag, vil du finne en stor mengde eksklusive klubber langs hele stranda.
Skipbrudd foregår fremdeles ofte i dette farvannet, men nå i dag drukner mesteparten av mannskapene…
Denne helgen har vi hatt barnebarnet vårt, Sebastian, her og da blir det ikke mye datatid! Dagen flyr forbi og om kvelden er det godt å bare sette seg ned med en bok. I tillegg har både Vidar og jeg fått en skikkelig lei forkjølelse. Typen som får deg til å ville ligge strekk ut, men som forhindrer deg å gjøre det fordi du da ikke får puste!
I dag blir det derfor ikke et innlegg om neste forfatter, men en sang jeg fikk på mail fra min venninne Felicia i India.
Jeg fant denne historien, skrevet av Thomas Andrew Dorsey, og syntes den var så sorgfull og trist, men vakker, at jeg ville dele den. (Hele historien er Dorseys ord og ikke mine men jeg har ikke lagt den ut som sitat siden en hel historie i sitat form ville bli litt vanskelig å lese.)
Back in 1932, I was 32 years old and a fairly new husband. My wife, Nettie and I were living in a little apartment on Chicago’s Southside. One hot August afternoon I had to go to St. Louis, where I was to be the featured soloist at a large revival meeting. I didn’t want to go. Nettie was in the last month of pregnancy with our first child. But a lot of people were expecting me in St. Louis. I kissed Nettie good-bye, clattered downstairs to our Model A and in a fresh Lake Michigan breeze, chugged out of Chicago on Route 66.
However, outside the city, I discovered that in my anxiety at leaving, I had forgotten my music case. I wheeled around and headed back. I found Nettie sleeping peacefully. I hesitated by her bed… something was strongly telling me to stay. But eager to get on my way and not wanting to disturb Nettie, I shrugged off the feeling and quietly slipped out of the room with my music.
The next night, in the steaming St. Louis heat, the crowd called on me to sing again and again. When I finally sat down a messenger boy ran up with a Western Union telegram. I ripped open the envelope. Pasted on the yellow sheet were the words: YOUR WIFE JUST DIED.
People were happily singing and clapping around me but I could hardly keep from crying out. I rushed to a phone and called home. All I could hear on the other end was «Nettie is dead. Nettie is dead.»
When I got back I learned that Nettie had given birth to a boy. I swung between grief and joy. Yet that night the baby died. I buried Nettie and our little boy together in the same casket. Then I fell apart. For days I closeted myself. I felt that God had done me an injustice. I didn’t want to serve Him any more or write gospel songs.
I just wanted to go back to that jazz world I once knew so well. But then as I hunched alone in that dark apartment those first sad days, I thought back to the afternoon I went to St. Louis. Something kept telling me to stay with Nettie. Was that something God? Oh, if I had paid more attention to Him that day, I would have stayed and been with Nettie when she died.
From that moment on I vowed to listen more closely to Him. But still I was lost in grief. Everyone was kind to me especially a friend, Professor Fry, who seemed to know what I needed. On the following Saturday evening he took me up to Malone’s Poro College, a neighborhood music school. It was quiet, the late evening sun crept through the curtained windows. I sat down at the piano and my hands began to browse over the keys. Something happened to me then. I felt at peace. I felt as though I could reach out and touch God. I found myself playing a melody, once into my head the words just seemed to fall into place:
Precious Lord, take my hand, lead me on, let me stand! I am tired, I am weak, I am worn, through the storm, through the night lead me on to the light, Take my hand, precious Lord, Lead me home.
The Lord gave me these words and melody. He also healed my spirit. I learned that when we are in our deepest grief, when we feel farthest from God, this is when He is closest and when we are most open to His restoring power.
And so I go on living for God willingly and joyfully until that day comes when He will take me and gently lead me home.
Kristi himmelfartsdag feires 40 dager etter påske. I Apostel-gjerningene leser vi at Jesus gikk rundt på jorden i 40 dager etter at han stod opp fra de døde. I denne perioden var han sammen med disiplene, fortalte dem om Guds rike og gav dem utallige bevis på at han var levende.
Det var viktig for de første kristne å stadfeste at Jesus virkelig hadde stått opp fra de døde. Derfor kan man i Apostlenes gjerninger 1,3-8 lese at han etter påskedagen gikk rundt på jorden som et virkelig menneske, ikke som et spøkelse eller en ånd. Det understrekes blant annet ved at Jesus spiser sammen med disiplene etter oppstandelsen.
Himmelfarten
Etter disse 40 dagene samler Jesus disiplene sine. I Apostlenes gjerninger kalles de for apostler, som betyr ”utsendinger” på gresk. Han lover disiplene at Den hellige ånd skal komme til dem og gi dem kraft. Deretter blir han løftet opp i en sky og tatt opp til himmelen. To menn i hvite klær, som man kan forestille seg at er en form for engler, forteller apostlene at Jesus vil komme tilbake til jorden på samme måte som han steg opp til himmelen (Apostlenes gjerninger 1,9-11).
I Markusevangeliet 16,19 og i Lukasevangeliet 24,51 er det tilsvarende beskrivelser av hvordan Jesus etter oppstandelsen blir tatt opp til himmelen. Disse beretningene er en del kortere enn den vi leser i Apostelgjerningene.
I alle de fire evangeliene er det flere beretninger om hva Jesus foretok seg mellom oppstandelsen og himmelfarten. I Matteusevangeliet 28,16-20 samler han for eksempel sine disipler rundt seg og gir dem misjonsbefalingen.
Den hellige ånd
Ved at Jesus tas opp til himmelen gis det samtidig plass for at Den hellige ånd kan komme til jorden. Apostlenes gjerninger fortsetter med fortellingen om hvordan Den hellige ånd kommer til disiplene på Pinsedagen og gjør dem brennende og levende. Det fortelles videre om hvordan de ved Den hellige ånds hjelp begynner arbeidet for å utbre budskapet om Jesu liv, død og oppstandelse.
Kristus alle steder til alle tider
Samtidig rommer Kristi himmelfartsdag også det aspektet at Jesus nå får del i Guds makt – han er ikke lenger begrenset av tid og rom på samme måten som menneskene.
Nettopp ved å bli tatt opp til himmelen på Kristi himmelfartsdag blir Jesus allestedsnærværende. Han er ikke lenger bundet til et bestemt sted eller en bestemt tid. Himmelen er det som er tett på alle mennesker, alle steder og til alle tider. Den er både det fjerne – hvelvingen, rammen, vilkåret man lever under – men også det nære: Himmelen begynner jo ikke først tre kilometer ute i verdensrommet, men også tre meter oppe i luften og faktisk også like utenfor ens egen nesetipp.
I kirken er den liturgiske fargen for Kristi himmelfartsdag hvit eller gull, fargene for fest og glede. Dagen faller nemlig inn under påsketiden som er hvit. Men den er også i seg selv en festdag, fordi Jesus stiger opp til himmelen og inntar sin plass ved ”Guds, den allmektige Faders høyre hånd”, som det står i trosbekjennelsen.
Mackenzie Allen Phillips yngste datter, Missy, ble bortført mens familien var på ferie. Og i en gammel forlatt stue, langt inne i Oregons villmark, finner politiet bevis på at hun kan ha blitt brutalt myrdet. Fire år senere, midt i det Mackenzie kaller Den store sorgen, får han et mistenkelig brev. Det later til at Gud inviterer ham til en weekend i dette skuret.
Mackenzie strever lenge med dette brevet. Han lurer på hvem som har sent det. Er det Gud? En spøk? Kan det være fra morderen? Til slutt er han så fortvilet og desperat at han gir etter og drar for å møte det som måtte vente han. Det er skumring og vinter da han full av motforestillinger nærmer seg skuret og sitt største mareritt. Men det som skjer der forandrer Mackenzies verden for alltid.
I skuret venter en opplevelse som kan tolkes som en drøm eller en visjon. Han møter Gud. Gud viser seg som; en afroamerikansk kvinne (Gud), en tømmermann fra Midt-Østen (Jesus) og en vever asiatisk kvinne (Den hellige Ånd). Gud forklarer at disse tre representerer treenigheten i den form det var mulig for Mackenzie å møte den. Gud sier at fordi Mackenzie har hatt et så vanskelig forhold til sin egen far var det lettere for Mackenzie at Gud møtte ham som Mor. Men dette er ikke hva boken handler om.
Boken handler om den enorme, grensesprengende kjærligheten Gud har til Mackenzie. Den kjærligheten Gud har til hver og en av oss. Den tar for seg det tidløse spørsmålet «Hvor er Gud i en verden som er så full av smerte?» Svaret Mackezie får, vil overrumple deg og kanskje forandre deg like mye som det forandret Mackenzie!
Boken er fantastisk. Jeg leste den først en gang og da jeg kom til siste side snudde jeg boken og begynte på nytt! Denne boken er for alle som ikke er redd for å utfordre sitt syn på kjærligheten og ikke minst, sitt syn på Gud. Som det står på baksiden av boken: «Når du først har lest boka, vil du at alle du kjenner også skal lese den!