God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag har jeg vært på jobb, så nå i kveld sitter jeg med beina på en krakk og slapper av. Det blir mange vakter som sommervikar, men det er fint å være på billioteket om sommeren. Som regel har folk god tid og er blide og hyggelige. Det er også noe særskilt med late sommerdager på jobb. De tre siste ukene har det vært veldig mange vakter, men på mandag kommer flere tilbake så da blir det litt mindre. Jeg skal likevel ha mange flere vakter ut første uken av august.
Jeg leser også en del om sommeren. Jeg liker veldig godt å sitte ute og lese, og dette er rette årstiden for det. Jeg leser mye forskjellig, mye fantasy, men også krim, romaner og tegneserier. Den neste boken jeg skal begynne på er likevel veldig forskjellig fra det jeg vanligvis leser. Den heter Død og pine: De henrettede i Norge 1749 – 1752 av Torgrim Sørnes. Han har gitt ut en rekke bøker om samme tema. Blant annet Uten nåde, Ondskap, Dødsskyggens daler, Menneskeham og Mørkets gjerninger. Jeg har lest alle sammen.
De er kanskje litt på den makabre siden, men samtidig historisk korrekte, så det er interessant lesning. Boken begynner slik:
Den 29. januar 1749 ble en festdag i kongeriket Dannmark-Norge. Hennes Majestet dronning Louise hadde nedkommet med en sønn – en kronprins. Arvefølgen var reddet, huset Oldenburg kunne fortsette sitt enevelde over Europas nordvestlige hjørne.
Barnet ble døpt Christian. Det var så meget mer etterlengtet, ettersom dronningens førstefødte sønn – som også hadde blitt døpt Christian – hadde forlatt denne verden 3. juni 1747, ikke fullt to år gammel.
Det kan synes som om denne første Christian var den heldigste i barneflokken. At far var konge og mor dronning ser ikke ut til å ha kunnet oppveie at far var en sadistisk, utro fyllik og mor var død – dronningen mistet livet kun 27 år gammel under forsøket på å føde barn nummer 6. Hun fikk et akutt inneklemt navlebrokk og både hun og barnet døde der og da.
Kometer har fra gammelt av vært oppfattet som budbringere. Tidligere tiders mennesker oppfattet dem som stjerner, og stjernene styrte menneskenes liv. Fiksstjernene stod på firmamentet år etter år på sine faste plasser; planetene vandret rundt i mer eller mindre forutsigbare baner, men kometene med sine spektakulære haler var lysende himmellegemer som kom og gikk, tilsynelatende uten noe varsel, og derfor måtte de da også bety noe ganske spesielt. Det måtte være Gud selv som sendte dem av gårde, og Han foretok seg aldri noe uten grunn. […] I 1758 kom kometen – i våre dager har den fått et eget navn, «Halleys komet» – ikke så nær jorden at den kunne få så monumentale følger. To gigantiske jordskjelv tok riktignok livet av tusenvis av mennesker i Libanon, og syvårskrigen fortsatte å rase som den første store, verdensomspennende konflikt. I vårt naboland brant store deler av Stockholm ned.