1. Wake Up !! Decide to have a good day.
«Today is the day the Lord hath made; let us rejoice and be glad in it» Psalms 118:24
2. Dress Up !! The best way to dress up is to put on a smile. A smile is an inexpensive way to improve your looks. «The Lord does not look at the things man looks at. Man looks at outward appearance; but the Lord looks at the heart.» I Samuel 16:7
3. Shut Up!! Say nice things and learn to listen. God gave us two ears and one mouth, so He must have meant for us to do twice as much listening as talking. «He who guards his lips guards his soul.» Proverbs 13:3
4. Stand Up!! For what you believe in. Stand for something or you will fall for anything.. «Let us not be weary in doing good; for at the proper time, we will reap a harvest if we do not give up. Therefore, as we have opportunity, let us do good…» Galatians 6:9-10
5. Look Up !! To the Lord.
«I can do everything through Christ who strengthens me.» Philippians 4:13
6. Reach Up !! For something higher. «Trust in the Lord with all your heart, and lean not unto your own understanding. In all your ways, acknowledge Him, And He will direct your path.» Proverbs 3:5-6
7. Lift Up !! Your Prayers.
«Do not worry about anything; Instead pray about everything.» Philippians 4:6
Pinse er en kristen høytid som blir feiret 50 dager etter at Jesus stod opp fra de døde på 1. påskedag. Pinsen er festen for at Den hellige ånd kom til menneskene og ordet pinse kommer av det greske ord «pentekoste», som betyr den femtiende. Dette var opprinnelig navnet på den jødiske høytiden sjabuót som ble feiret den femtiende dagen etter pesach.
I pinsen feirer kirken at den Den hellige ånd kom til menneskene og den kristne kirkes fødsel. De første menighetene har sitt utspring i pinsebegivenheten. Derfor kaller mange også pinsedagen for kirkens fødselsdag. I Det nye testamentet fortelles det om hvordan Den hellige ånd kom til disiplene ti dager etter Kristi himmelfartsdag. Disiplene var samlet for å feire den jødiske pinsefesten. På merkelig vis blir de i stand til å forstå og tale alle mulige språk. Deretter går de ut i verden for å forkynne budskapet om Jesus Kristus.
Opprinnelig var pinsen en jødisk fest som markerte avslutningen på påsken og minnet om at Moses fikk de ti bud på fjellet Sinai. Men kirken har overtatt festen og gitt den sitt eget innhold – feiringen av at Den hellige ånd kom til verden.
Det nye testamente i Bibelen skriver det følgende om pinsen og om hvordan Den hellige ånd kom til apostlene i form av ildtunger:
«Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne.» (Apostelgjerningene kap 2)
Andre folkeslag som var til stede ble redde og overrasket over at disse galileerne kunne tale til dem om Gud på deres egne språk, men apostelen Peter forklarte det som et Guds under og forkynte til dem budskapet om at Jesus fra Nasaret var Guds sønn, menneskenes frelser.
Although things are not perfect
Because of trial or pain
Continue in thanksgiving
Do not begin to blame
Even when the times are hard
Fierce winds are bound to blow
God is forever able
Hold on to what you know
Imagine life without His love
Joy would cease to be
Keep thanking Him for all the things
Love imparts to thee
Move out of «Camp Complaining»
No weapon that is known
On earth can yield the power
Praise can do alone
Quit looking at the future
Redeem the time at hand
Start every day with worship
To «thank» is a command
Until we see Him coming
Victorious in the sky
We’ll run the race with gratitude
Xalting God most high
Yes, there’ll be good times and yes some will be bad, but…
Zion waits in glory…where none are ever sad!
«I am too blessed to be stressed!» The shortest distance between a
problem and a solution is the distance between your knees and the
floor. The one who kneels to the Lord can stand up to anything.
Langs en farlig kystlinje hvor det stadig foregikk skipbrudd, lå det en skrøpelig liten livredningsstasjon. Bygningen var bare en enkel trehytte med bare en båt, men det den hadde, var noen få hengivne frivillige som holdt konstant utkikk utover havet. Uten tanke på seg selv, så dro de energisk ut dag og natt for å leite etter fortapte.
Noen av de som ble reddet, og mange andre mennesker i nærheten, ønsket å bli med på denne stasjonens arbeid. De ville gi av både sin tid og sine penger for å støtte arbeidet. Nye båter ble kjøpt inn og nytt mannskap ble trent opp. Den lille livredningsstasjonen vokste…
Enkelte av de nye medlemmene var misfornøyde med at bygningen var så medtatt og dårlig utstyrt. De ville at et mer komfortabelt sted skulle møte de som kom inn fra sjøen. De erstattet køyene med ordentlige senger, og plasserte fine møbler inn i den utvidede bygningen. Snart ble livredningsstasjonen en populær samlingsplass for medlemmene. De plasserte vakre dekorasjoner rundt omkring og fylte den med eksklusivt inventar, slik at de kunne bruke den som en klubb.
Stadig færre medlemmer var nå interessert i å dra ut på sjøen på livreddende oppdrag, så de ansatte egne livbåtmannskaper til å gjøre denne jobben. Det eneste som gjensto var en symbolsk livbåt i rommet hvor opptakene til fellesskapet ble holdt.
Omkring denne tida var det et stort skip som gikk på grunn like utenfor kysten. Det ansatte mannskapet hentet inn mengder av kalde, våte og halvdruknede mennesker. De var skitne og syke. Noen av dem hadde mørk hud, mens andre pratet merkelige språk. Den nydelige klubben var i et eneste stort kaos, så en komité var raske til å få bygget et dusjhus utenfor, slik at ofrene kunne vaske seg før de slapp inn.
På det neste møtet, så oppsto det en splittelse blant klubbens medlemskap. De fleste medlemmene ønsket å stoppe de livreddende aktivitetene fordi de var ubehagelige og til hinder for å opprettholde et vanlig sosialt liv i fellesskapet. Noen av dem slo fast at livredning faktisk var deres viktigste oppgave og pekte på at de fortsatt var en livredningsstasjon. Men de ble til sist nedstemt og fortalt at hvis de absolutt ville redde livene til alle mulige slags typer mennesker, så fikk de heller starte sin egen livredningsstasjon. Det gjorde de.
Ettersom årene gikk forbi, så opplevde den nye stasjonen de samme forandringene som i den gamle. Den vokste til å bli en klubb, og enda en livredningsstasjon ble grunnlagt. Historien gjentok seg, og hvis du besøker denne kystlinjen i dag, vil du finne en stor mengde eksklusive klubber langs hele stranda.
Skipbrudd foregår fremdeles ofte i dette farvannet, men nå i dag drukner mesteparten av mannskapene…
Jeg fant denne historien, skrevet av Thomas Andrew Dorsey, og syntes den var så sorgfull og trist, men vakker, at jeg ville dele den. (Hele historien er Dorseys ord og ikke mine men jeg har ikke lagt den ut som sitat siden en hel historie i sitat form ville bli litt vanskelig å lese.)
Back in 1932, I was 32 years old and a fairly new husband. My wife, Nettie and I were living in a little apartment on Chicago’s Southside. One hot August afternoon I had to go to St. Louis, where I was to be the featured soloist at a large revival meeting. I didn’t want to go. Nettie was in the last month of pregnancy with our first child. But a lot of people were expecting me in St. Louis. I kissed Nettie good-bye, clattered downstairs to our Model A and in a fresh Lake Michigan breeze, chugged out of Chicago on Route 66.
However, outside the city, I discovered that in my anxiety at leaving, I had forgotten my music case. I wheeled around and headed back. I found Nettie sleeping peacefully. I hesitated by her bed… something was strongly telling me to stay. But eager to get on my way and not wanting to disturb Nettie, I shrugged off the feeling and quietly slipped out of the room with my music.
The next night, in the steaming St. Louis heat, the crowd called on me to sing again and again. When I finally sat down a messenger boy ran up with a Western Union telegram. I ripped open the envelope. Pasted on the yellow sheet were the words: YOUR WIFE JUST DIED.
People were happily singing and clapping around me but I could hardly keep from crying out. I rushed to a phone and called home. All I could hear on the other end was «Nettie is dead. Nettie is dead.»
When I got back I learned that Nettie had given birth to a boy. I swung between grief and joy. Yet that night the baby died. I buried Nettie and our little boy together in the same casket. Then I fell apart. For days I closeted myself. I felt that God had done me an injustice. I didn’t want to serve Him any more or write gospel songs.
I just wanted to go back to that jazz world I once knew so well. But then as I hunched alone in that dark apartment those first sad days, I thought back to the afternoon I went to St. Louis. Something kept telling me to stay with Nettie. Was that something God? Oh, if I had paid more attention to Him that day, I would have stayed and been with Nettie when she died.
From that moment on I vowed to listen more closely to Him. But still I was lost in grief. Everyone was kind to me especially a friend, Professor Fry, who seemed to know what I needed. On the following Saturday evening he took me up to Malone’s Poro College, a neighborhood music school. It was quiet, the late evening sun crept through the curtained windows. I sat down at the piano and my hands began to browse over the keys. Something happened to me then. I felt at peace. I felt as though I could reach out and touch God. I found myself playing a melody, once into my head the words just seemed to fall into place:
Precious Lord, take my hand, lead me on, let me stand! I am tired, I am weak, I am worn, through the storm, through the night lead me on to the light, Take my hand, precious Lord, Lead me home.
The Lord gave me these words and melody. He also healed my spirit. I learned that when we are in our deepest grief, when we feel farthest from God, this is when He is closest and when we are most open to His restoring power.
And so I go on living for God willingly and joyfully until that day comes when He will take me and gently lead me home.