Tags
Agnes Ravatn, alkoholisme, Anna og Solmann, bokbloggerprisen 2013, Erna Osland, evangeliesenteret, filosofi, Frøydis Sollid Simonsen, fugletribunalet, halehelten Ludvig, hjelp til Russland, hver morgen kryper jeg opp fra havet, John Granly, kjærlighet, kjemi, norweigan, ond kjemi, slag, Ulf Ellervik
Jeg når ikke å skrive noe langt innlegg om alle bøkene jeg leser. Så jeg tenkte at jeg kunne nevne dem litt i et samleinnlegg. Jeg har plukket ut litt av hvert, men ingen kriminalromaner, for de kommer i sitt eget innlegg. Jeg har lest ganske mye i sommer så listen over bøker jeg ikke hadde skrevet om ble ganske lang, og ett par av disse er til og med fra våren. Noen av bøkene jeg har lest var så gode at de fortjener sitt eget innlegg, så dem skal jeg ta meg av etterhvert. Nå tenkte jeg å bare få kortet ned litt på listen over bøker jeg så absolutt skulle sagt noen ord om.
Anna og Solmann, livslang forelsking av Erna Osland
Historien om Anna og Solmann må være noe av det vakreste jeg har lest i år. Det er en liten bok full av bilder og med bare en enkel tekst på hver side. Men den forteller en utrolig historie. Det er en sann historie om et ektepar som bor i Gulen i Sogn og Fjordane. Jeg har vært der de bor, så det var lett å se for seg landskapet rundt. Men det var hva Solmann gjør før Anna som nesten kan ta pusten fra deg.
Anna og Solmann er 80 år gamle og har kjent hverandre hele livet. For endel år siden fikk Anna slag og måtte til Førde på sykehuset. Det er ganske langt unna der de bor, så Solmann flyttet på hybel nær sykehuset og bodde der det halve året Anna var på sykehuset. Tilbake i Gulen måtte Anna bo på sykehjemmet og Solmann besøkte henne hver dag. Hun likte godt å komme seg ut på den elektriske rullestolen, men Solmann var så dårlig til beins at han ikke klarte følge henne. Da bygde han en plattform og et sete til seg selv bakpå rullestolen og så drar de ut på tur sammen. Anna måtte etterhvert flytte på en institusjon i Eivindvik og Solmann reiste hver dag med buss og rutebåt for å besøke henne. På søndagene gikk ikke båten, så da kjørte han scooter 1,5 time hver dag for å besøke Anna. På vinteren kjørte han båt den lange veien.
Jeg tillater meg i å sitere forlaget når de beskriver boken; «I ord og bilde har Osland og Apneseth dokumentert Anna og Solmanns strev for å få vere saman, og den store gleda dei har av kvarandre og styrken dei får frå kvarandre, trass i den vanskelege livssituasjonen. Fokus ligg på det vedunderlege dei får til i lag og kva som er viktig for dei og oss alle. Språket i boka er tilrettelagt for personar med lesevansker og spesielt tiltenkt dei som har hatt slag og har nedsett lese- og talefunksjon.»
Selv om dette er en tilrettelagt bok synes jeg du skulle spør på nærmeste bibliotek om de har den og ta en titt i den.
Boken har jeg lånt på biblioteket
Fugletribunalet av Agnes Ravatn
Jeg leste Fugletribunalet i mai og har tenkt at jeg måtte skrive noe om den, men det var ikke så mange ord som kom ut. Jeg liker boken, den har en fin historie fortalt på en god måte. Men jeg er ikke overbegeistret.
Allis rømmer fra livet sitt og begynner å jobbe som hushjelp for Bagge. De er et underlig par, med hemninger på begge sider og en historie de verger seg for å fortelle hverandre. I begynnelsen gjør Allis bare som hun får beskjed om, men etterhvert våger hun å vise sine egne følelser og sette ord på det hun tenker. Bagge er en lukket dør, og det tar lang tid før han sier et eneste ord om hvem han er. Han har fortalt Allis at kona er bortreist og det er ikke før han har vært i begravelsen hennes at det går opp for Allis at hun har vært syk.
Dette er en bok der det meste sies mellom linjene, og jeg tror jeg var for utålmodig til å klare å hele tiden tolke og vurdere. Jeg ønsket meg en rett frem historie, og det er ikke det denne boken handler om. Samtidig ble jeg påvirket av de fine strømningene og av følelsene som gjennomsyrer boken. Skyld, skam, ønske om å sone, sorg, tapt kjærlighet – følelsene er kanskje mest i det som en kan kalle det negative registeret, men de blir delt med oss og fremstilt som noe vakkert og noe en må respektere og ikke flykte fra. Jeg vil absolutt anbefale deg å få med deg Fugletribunalet hvis du ikke har lest den. Den har fått flere priser og er også nominert til Bokbloggerprisen 2013.
Boken har jeg lånt på biblioteket
Halehelten Ludvig av John Granly
I var familie har vi to hovedsaker vi prøver å donere penger til. Den ene er Hjelp til Russland som du ser en link til på siden her og den andre er Evangeliesenteret. Halehelten Ludvig er boken om Ludvig Karlsen som startet Evangeliesenteret sammen med sin kone, Lise. Da Norweigan hadde en konkurranse om hvem som skulle pryde halepartiet på flyene deres vant Ludvig Karlsen den ene gruppen. Han er en mann å beundre og hente inspirasjon fra. Dessverre døde han for noen år siden.
Denne boken forteller kortversjonen om livet han. Han ble født inn i en taterfamilie med mange barn som stadig var på reise, og han ble tidlig en slave for alkohol. Foreldrene hans ble kristne og valgte å slå seg ned på ett sted, i et bittelite hus. Men Ludvig var rastløs, og selv ikke etter han giftet seg med Lise klarte han helt å ta ansvar for livet sitt. De fikk flere barn, selv om de begge var alkoholikere, og fikk ikke beholde dem alle. Etterhvert ble ting så ille for Ludvig at han tenkte på å ta livet sitt. Han satt med geværet i munnen da han trakk av, men skuddet gikk rett i vegen.
Da de begge var slik helt på bunnen ble de med på et møte hvor de begge ble frelst. Og nå begynte en ny type liv for dem. Etter noen år bestemte de seg for å ta inn noen alkoholikere i garasjen og prøve å hjelpe dem til å slutte å drikke og slik ble Evangeliesenteret startet. I dag er der 4-5 senter rundt i Norge som hjelper både alkoholikere og narkomane tilbake til et liv uten dop.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om alt det fantastiske som har skjedd på disse sentrene. Vi har besøk av en gruppe fra Varna-senteret i kirken vår hver mars, og da lærer vi mye om både elendighet og glede. Men ikke minst ser vi hvordan mennesker som har vært helt knust får livet og gleden tilbake. Takket være Ludvig og Lise og det arbeidet de startet.
Boken har jeg kjøpt selv
Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen
Hver morgen kryper jeg opp fra havet var den aller første boken jeg lastet ned til iPaden min ved hjelp av bibliotekets utlånsapp eBokBib. Jeg hadde sett den blant kulturfond-bøkene og var fascinert av tittelen. Men jeg hadde ikke tatt meg tid til å lese den. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den heller. Den er en liten bok, med korte tekster og den er ganske filosofisk i tonen.
Forlaget skriver; Verden sett, og verden tenkt på. Sølvkreet i dusjen når du kommer hjem sent på natten. Mikroorganismene som bor i hånden din. Melkeveien. Hos Frøydis Sollid Simonsen brytes poetens blikk mot den naturvitenskapelige optikken. Det lille og det store, urhavet og stemmen til den du tenker på, stemmen du helst vil høre, alt det som livet består av kjedes sammen til én stor, evig bevegelse – en utvikling som begynte den gang verden var ny og taus.
Den er ganske fin. Mange av tekstene gjorde inntrykk på meg og ga meg noe å tenke på. Den er som sagt ganske filosofisk, og det er lett å fortsette tankerekkene så langt du vil. Eller å hente seg tilbake og se på teksten på neste side. På iPaden var annenhver side blank, men jeg kikket i boken og så at den ikke var det der, så jeg vet ikke om det var noe med formatet, eller bare en feil.
Boken har jeg lånt på biblioteket
Ond kjemi av Ulf Ellervik
Ond kjemi har undertittel; berettelser om mennesker, mord og molekyler og er en fagbok om kjemi. Og da først og fremst dødelig kjemi. Den forteller om ulike giftstoffer og gir eksempler på mennesker som har dødd av dem. Den forteller om de kjemiske forbindelsene vi har i hjernen og hvordan de påvirker oss, den forteller om atombomber, sprengstoff, planter og om molekyler og deres oppbygging. Det er en fascinerende reise i kjemiens verden.
Jeg lærte utrolig mye nytt og skulle ønske jeg kunne huske det alt sammen. Noe sitter igjen, som giftige fargestoffer og hva som er forskjellen på en bensinmotor og en dieselmotor. (Vi kjøpte dieselbil rett etter jeg hadde lest det). Litt om det som skjer i hjernen hadde jeg lest før, men nå fikk jeg det bedre forklart. Fagbøker er ikke egentlig min greie, jeg er altfor lite flink til å lese fagstoff. Men jeg leste i en avis om denne boken og der hadde de brukt som eksemplet en morder som blir beskrevet i denne boken og det gjorde at jeg fikk lyst til å lese den.
Det var verd det. For en fagbok er den svært lite ekskluderende, denne boken forklarer deg ting på en måte som gjør at du ikke trenger en masse forkunnskaper. Den er underholdende og til tider faktisk også spennende.
Boken har jeg lånt på biblioteket