Tags
Mot jul
15 lørdag des 2012
Posted Dikt
in15 lørdag des 2012
Posted Dikt
inTags
08 lørdag des 2012
«Salme for ein ny dag» er et dikt skrevet av den norske norske lektoren, forfatteren og litteraturkritikeren Oddmund Hagen. Han har gitt ut en rekke vakre diktsamlinger. 4 billedbøker for barn illustrert av Akin Düzakin og romantrilogien: Utmarktrilogien; Utmark, Stemmer, steg og Vinterbarn. Hagen fikk i 1996 Nynorsk litteraturpris for Utmark.
Jeg har valgt diktet «Salme for ein ny dag» for å illustrere Hagens forfatterskap;
Vinden vekker dagen
med ei kviskring gjennom huset,
med ein pust av lys mot auget
slik du kjenner når du frys
denne stille, klare timen
du står opp og veit som alltid
at du hører noko er der
lik ei kviskring alle tider
om at mørkret må bli lys.
Og du veit at noko er der
som eit bilde ingen kjenner,
er ein skugge midt i lyset
er ei aning dekt av slør
du kan gløtte bak og sanse
og tru at alt blir endra
i eit glimt av lys og nåde –
men verda er den gamle
og alltid slik som før.
Denne stille, klare stunda
med aning av ein skugge
ingen mann kan teikne
og ingen kan forstå,
står du opp og møter dagen
med ein frost igjennom kroppen
og med gleda du kan kjenne
når tanken rører krafta som aldri skal forgå.
~ Oddmund Hagen
(Publisert med tillatelse fra forfatteren)
12 mandag nov 2012
Tags
We’ll begin with box; the plural is boxes,
but the plural of ox is oxen, not oxes.
One fowl is a goose, and two are called geese,
yet the plural of moose is never called meese.
You may find a lone mouse or a house full of mice;
but the plural of house is houses, not hice.
The plural of man is always men,
but the plural of pan is never pen.
If I speak of a foot, and you show me two feet,
and I give you a book, would a pair be a beek?
If one is a tooth and a whole set are teeth,
why shouldn’t two booths be called beeth?
If the singular’s this and the plural is these,
should the plural of kiss be ever called keese?
We speak of a brother and also of brethren,
but though we say mother, we never say methren.
Then the masculine pronouns are he, his and him,
but imagine the feminine… she, shis and shim!
~ anonym
03 lørdag nov 2012
Haugtussa, hvor sitatet over er hentet fra, er en diktsamling skrevet av den Jærske forfatteren Arne Garborg. Jeg er fra et sted rett ved der han bodde og Garborg har alltid for meg vært et kjært bekjentskap. Jeg har lest en god del av bøkene hans, men kommer stadig tilbake til Haugtussa. Jeg har en musikalsk tolkning av verket av Lynni Treekrem som jeg setter på når jeg trenger noe varmt og godt å høre på. På gymnaset skrev jeg om Garborg i særoppgaven, og heldig for meg, gikk det veldig bra.
Haugtussa er eit diktverk om grunnkreftene i menneskelivet. Om striden mellom ånd og trolldoms vald, og samstundes ein lovsang om naturen. Gjennom Veslemøy har Garborg skildra kampen mot mørkemaktene. Veslemøy er synsk. Ho kan sjå gjennom menneska og inn i huldreheimen. Men ho er og lys levande og får røyne svik i kjærleik.
Jeg har ikke tenkt å skrive en tolkning eller en dypdykkende studie av Haugtussa her, men jeg viser deg gjerne til andre som har gjort det. Feks Dyade som skriver om Haugtussa i tolkningen; Når seksualiteten våkner. NRK sin film fra skolefjernsynet; Haugtussa. Eller den fantastiske omtalen og analysen på bloggen Helt grei Poesi. De sier alle det jeg strever med å sette ord på. Jeg ville gjerne at du skulle få høre Lynni Treekrem og «Mot soleglad», men så snill var ikke you tube. Så da blir det «Til deg du heid og bleike myr» istedenfor. Dette diktet er også et av mine favorittdikt i Haugtussa:
Musikk av Ketil Bjørnstad, bilder av Theodor Kittelsen og sang av Lynni Treekrem.
Men du kan likevel få med deg teksten på «Mot soleglad». Her i originalutgave:
Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himilrand
i kveldblaa Ro.
Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein huld, ein heilag Heim,
me ei kann naa.
Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.
Naar Dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar upp med Glim og Glod
og Æventyr.
Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø’r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.
Men av han døyr, den bleike Brand
som slokna Glod,
og klaart som fyrr ligg Alveland
i kveldblaa Ro.
Eg lengta tidt paa trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kann syne seg,
naar Sol gjeng ned.
~ Arne Garborg
26 fredag okt 2012
Posted Dikt
inI.
ENOUGH ! we’re tired, my heart and I.
We sit beside the headstone thus,
And wish that name were carved for us.
The moss reprints more tenderly
The hard types of the mason’s knife,
As heaven’s sweet life renews earth’s life
With which we’re tired, my heart and I.
II.
You see we’re tired, my heart and I.
We dealt with books, we trusted men,
And in our own blood drenched the pen,
As if such colours could not fly.
We walked too straight for fortune’s end,
We loved too true to keep a friend ;
At last we’re tired, my heart and I.
III.
How tired we feel, my heart and I !
We seem of no use in the world ;
Our fancies hang grey and uncurled
About men’s eyes indifferently ;
Our voice which thrilled you so, will let
You sleep; our tears are only wet :
What do we here, my heart and I ?
IV.
So tired, so tired, my heart and I !
It was not thus in that old time
When Ralph sat with me ‘neath the lime
To watch the sunset from the sky.
`Dear love, you’re looking tired,’ he said;
I, smiling at him, shook my head :
‘Tis now we’re tired, my heart and I.
V.
So tired, so tired, my heart and I !
Though now none takes me on his arm
To fold me close and kiss me warm
Till each quick breath end in a sigh
Of happy languor. Now, alone,
We lean upon this graveyard stone,
Uncheered, unkissed, my heart and I.
VI.
Tired out we are, my heart and I.
Suppose the world brought diadems
To tempt us, crusted with loose gems
Of powers and pleasures ? Let it try.
We scarcely care to look at even
A pretty child, or God’s blue heaven,
We feel so tired, my heart and I.
VII.
Yet who complains ? My heart and I ?
In this abundant earth no doubt
Is little room for things worn out :
Disdain them, break them, throw them by
And if before the days grew rough
We once were loved, used, — well enough,
I think, we’ve fared, my heart and I.
22 mandag okt 2012
Posted Dikt
in19 fredag okt 2012
Posted Dikt
inYou are tired,
(I think)
Of the always puzzle of living and doing;
And so am I.
Come with me, then,
And we’ll leave it far and far away—
(Only you and I, understand!)
You have played,
(I think)
And broke the toys you were fondest of,
And are a little tired now;
Tired of things that break, and—
Just tired.
So am I.
But I come with a dream in my eyes tonight,
And I knock with a rose at the hopeless gate of your heart—
Open to me!
For I will show you places Nobody knows,
And, if you like,
The perfect places of Sleep.
Ah, come with me!
I’ll blow you that wonderful bubble, the moon,
That floats forever and a day;
I’ll sing you the jacinth song
Of the probable stars;
I will attempt the unstartled steppes of dream,
Until I find the Only Flower,
Which shall keep (I think) your little heart
While the moon comes out of the sea.
~ e.e. cummings
10 onsdag okt 2012
Posted Dikt
inTags
Dikt, fengsel, poem, poetry, prison break, sad, sadness, syful sharif
Oh God, please let me out of this prison,
Living with nothing but only a little optimism.
I am just sick of being sick and not finding any way out,
Just wanna scram in anger and shout out loud.
I’m just pissed of and its driving me crazy
It’s like my mind is playing tricks on me lately.
I know its like my own brand of drug
and my blood cant stop taking this,
It has to be stopped and must find a way out of this.
Oh God, please let me out of this prison,
I just can’t remain stuck without any reason.
24 mandag sep 2012
~ Lawrence J. Wilcox
15 lørdag sep 2012
Posted Dikt
inInvictus er et kort dikt av den engelske dikteren William Ernest Henley (1849-1903). Det ble skrevet i 1875 og først publisert i 1888.
Nelson Mandela hadde diktet skrevet ned på en papirlapp i cellen sin på Robben Island.