07 mandag okt 2013
Posted in Dikt
14 lørdag sep 2013
Posted in Dikt
Tags
Det er så godt og trøstefullt
blant lundens lyse trær.
Jeg synes gras og blomster står
meg meget mere nær
enn menneskenes underlige hjerter.
For kommer jeg til mennesker
med gledene jeg har,
så trekker de på skuldrene
og synes jeg er rar.
Og kommer jeg til mennesker
med sorg i hjertet mitt,
så får jeg kjølig vite at
enhver har nok med sitt.
Men kommer jeg til blomstene,
så skjønner de hvert ord.
De ser på meg og smiler,
de bøyer seg mot jord.
Til graset kan jeg komme trygt
og finne gjemmested,
så varsomt vel det dekke meg
en gang i dødens fred,
og under gras vil hjertet finne hvile.
~ Dagny Tande Lid, fra boken Å nei for en vår, 1971
13 fredag sep 2013
Posted in Dikt
Tags
3898 ord om livet, Dikt, Ellen Gill Johannessen, følelser, livets fargepalett, lyrikk, starry night, Vincent van Gogh
3898 ord om livet er en diktsamling skrevet av Ellen Gill Johannessen som har bloggene Skrivegleden og EllenGry. Jeg vant boken i en giveaway og trengte ikke skrive om den, men etter å ha lest den føler jeg at jeg må likevel.
Dette var for meg en nydelig diktsamling. Jeg fant dikt jeg forstod handlet om viktige hendelser, dikt som fikk meg til å smile og et spesielt dikt som traff meg midt i magen og ga meg tårer i øynene. Og da må man jo bare. Jeg spurte Ellen om å få publisere dette diktet her, og det sa hun heldigvis ja til.
Bak på boken står det;
«3898 ord om livet» er betraktninger og beskrivelser av menneskers ulike opplevelser og valg. Vi lever livet i mange nyanser og fasetter, og gjennom diktene setter Ellen Gill Johannessen ord på mellommenneskelige relasjoner og menneskelige reaksjoner. Hendelser som griper oss alle, følelser som vi kjenner, glede, sorg, savn og kjærlighet, – de er alle med blant «ordene om livet».
Jeg anbefaler alle diktelskere denne lille boken. Og også til deg som kanskje ikke er så vant med å lese dikt, dette er en fin bok å begynne med.
Livets fargepalett
Indre opplevelser
i mørke sjatteringer
Livets ømme hevelser
Skjules i øvre lakkeringer
Følelser må kanaliseres
for ikke å bli låst fast
Prosessen optimaliseres
mens demningene brast
Onde handlinger
som ikke gjengjeldes
Dype spor av erindringer
som ikke fort kan glemmes
Utradisjonell konfliktform
siver frem som myrvann
Dype tankers storm
med redsel, sorg og savn
En ytre påvirkning
kan gi indre uro
Kvakksalverens knirking
massenes selvopphøyde tro
Indre prosessers fargekart
går mindre i pasteller
og mer i brunt og svart
samt mørkeblå lameller
Det tar tid å forstå
at livsprosessens kamp
alltid vil foregå
på flere plan
Undertoner i dype farger
gir en dybde og mer fred
Stålstenger i ryggmarger
prosjekterer lyses sted
Den som har kjent sorg
kjenner den ekte glede
Den som har bygget en borg
også i mørkets vrede
De lyse paletter
kommer sterkere frem
Som verdens balletter
Danser gleden hjem
07 lørdag sep 2013
Posted in Dikt
No rullar Have svært mot Land
med Skùm um skavlande Ryggir
og bryt seg sprengt mod Øydestrand,
der berre Vindtroll byggjer.
Og Stormen skrik i ville Gru,
der yvi Djup han jagar
med Fòk og Ròk um Rev og Flu
i desse haust-myrke Dagar.
Eg høyrer den villande Skræmesong
av Møy som Brìmhesten rider;
ho kvad og galdra so mang ein Gong
mot Naud og Nedgangs Tidir.
Det gjeng som Sorg, det gjeng som Spott,
det gjeng um Vaa og Vande;
det er den varslande Vildrelaatt
som skræmer Liv av Lande.
Og Jordi skjelv i Havsens Marm,
der bleik ho frys i sitt Snøyde;
det folnar Bø og det kolnar Barm;
det vert i Verdi øyde.
Den siste Graa-Gaas strauk mot Sud;
tungt under Sky ho kava;
alt Liv i Hie og Vinterbu
vil ned og burt seg grava.
Lauvsblokka rustnar i livde Lund
og ryk av sinom Kviste;
det vart so syrgjeleg stutt ei Stund,
til ho sitt Ynde miste.
Paa Vollen blømde Blomar smaa’,
so sælt mot Soli nøydde;
no er der ingin meir aa sjaa.
Dei folna burt og døydde.
So døyr det burt i den unge Barm,
so folnar Blom og Blide,
naar Saknad sløkkjer Voni varm
med Taarir salte og Stride.
So døyr det burt, so døyr det ut,
mitt Liv med alt, det drøymde,
naar Elskhug vendest til Harm og Sut,
og Guten burt meg gløymde.
No er her sturt, no er her kaldt,
og Stad og Stund meg møder;
mi svikne Von tok fraa meg alt,
og Hjarta svider og bløder.
Og Have rullar svært mot Land,
og Regne driv mot Rute;
det syng og susar um Øyde-Strand,
at no er allting ute.
~ Arne Garborg
10 lørdag aug 2013
Tags
Graham-H / Pixabay
En snedker og nok en snedker
sat paa stilladset og spaset.
Da er det en planke knækker
og vipper dem væk fra silladset.
Og A hug sig fast i sin hammer,
men B la beslag paa hans lægge,
og en vild og evindelig jammer
steg op mot det blaa fra dem begge.
Og hvinet blev værre og værre,
og folk fulgte med dem i jammer’n.
Slip, hylte hammerens herre,
slip, eller slaar jeg med hammer’n.
De hang der, gud bedre, og spaset
for mængdens beundrende blikke.
Men saa blev det stilt paa stilladset,
og pludselig hang de der ikke.
Men om det var ham, som hang fast,
som skal lægges tillast,
eller ham, som sa slip, som slap,
det blir hip som hap.
Og dette ærgre de store,
men enkelte smaa vil det more.
Utvalgte dikt til skolebruk ved Wilh. Klem
01 lørdag jun 2013
Posted in Dikt
Tags
Dei store stormane
har du attum deg.
Då spurde du ikkje
kvi du var til,
kvar du kom frå eller kvar du gjekk,
du berre var i stormen,
var i elden.
Men det gjeng an å leve
i kvardagen òg,
den grå stille dagen,
setja potetor, raka lauv
og bera ris,
det er so mangt å tenkje på her i verdi,
eit manneliv strekk ikkje til.
Etter strævet kan du steikja flesk
og lesa kinesiske vers.
Gamle Laertes skar klunger
og grov um fiketrei,
og let heltane slåst ved Troja.
~ Olav H. Hauge
25 lørdag mai 2013
Posted in Dikt
CC Bilde av barnyz
Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre –
fjell
Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres
(og det må den snart),
så står de der
og står og står
så du har noen å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast.
Jeg trivs med fjell.
De lager horisonter
med store hugg i,
som de var smidd av smeder.
Tenk på: – Den gamle nupen her har stått som nå
helt siden Haralds-tiden.
Den stod her da de spikret en arming fast til korset
Som nå. Som nå.
Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store
bratte pannen
uten tanker i. Den sto her
under Belsen og Hiroshima. Den står her nå
som landemerke for din død, din uro,
kanskje dine håp.
Så du kan gå derforbi og holde i noe hardt.
Noe gammelt noe. Som stjernene.
Og kjøle pannen din på den,
og tenke tanken ut.
Og tenke selv.
~ Rolf Jacobsen
Lagre
18 lørdag mai 2013
Posted in Dikt
Å stakkars vesle hare
så fin og silkekledd,
Gud veit kvar du hev fare
med di du er så redd?
Du spretter og du skvetter
så hodelaus i kring;
Kva er du renner etter
og snøgg i hol deg sting,
arme ting!
Her er så god ein sumar
med hus i kvar ein busk
og lauv og friske kumar
åt slik ein liten trusk.
No skal me vera late
og taka oss i lund
lette blund.
Du er så brun og lekker
i sumarkjolen din;
d’ er berre du for klekk er
te vera guten min.
Men vil du glad meg gjera,
så hoppa her i li,
og vener skal me vera
og vener skal me bli
all vår tid.
~ Arne Garborg
17 fredag mai 2013
Posted in Dikt
Tags
Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma!
Vårt heimland i mørker lenge låg,
og vankunna ljoset gøymde.
og vankunna ljoset gøymde.
din kjærleik oss ikkje gløymde;
du sende ditt ord til Noregs fjell,
og ljos over landet strøymde.
Og Noreg det ligg vel langt mot nord,
og vetteren varer lenge;
men ljoset og livet i ditt ord
det ingen kan setja stenge.
Om fjellet er høgt og dalen trong,
ditt ord heve då sitt gjenge.
Så blømde vårt land i ljos og fred,
det grodde så grønt i lider.
Men atter seig natt på landet ned
med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos,
og du lyste opp om sider.
Og morgonen rann, og mørket kvarv,
som lenge vår lukka skygde.
Du atter oss gav vår fridoms arv
og honom i trengsla trygde.
Du verna vårt folk og gav oss fred,
og landet med lov me bygde.
Vil Gud ikkje vera bygningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje vera by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss, Gud, så me kan bu
i heimen med fred og hyggja!
No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signe då Gud det gode såd,
til groren ein gong er mogen!
~ Elias Blix
11 lørdag mai 2013
Posted in Dikt
