God søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen har vi hatt barnebarnet vårt på besøk. Det er ikke helger der jeg får lest så mye. Men litt krim på sengekanten er det alltid tid til. Vi har brukt endel av helgen på å se de tre siste Pirates of the Caribbean filmene (At worlds end, On stranger tides og Dead men tell no tales). De to første så vi sist han var her. Barnebarnet vårt elsker fantasyfilmer og vil gjerne se de om og om igjen. Det kan av og til være en prøvelse, men det er fantastisk å se hvordan han koser seg med filmene.

Jeg leser nå Francesca av Lina Bengsdotter på sengekanten, den er ganske fin. Men boken jeg har smakebit fra er den jeg nettopp leste ut; Det de døde vet av Marit Reiersgård. (Den anbefales.)

Tidligere har jeg alltid tenkt på døden som et skarpt skille. Jeg pleide å si at jeg ikke var redd for døden, for når den ikke er, er jeg. Og når den er, da er ikke jeg. Dette er ikke min refleksjon. Jeg har tatt den fra noen andre. Det er uansett ikke sant. Døden er en overlapper. Den stikker innom, ser seg om i lokalet, om det er mulig å flytte inn. Kanskje er det ikke stor nok plass første gangen, og den legger bare igjen visittkortet sitt.