Den lille kafeen i Kabul er skrevet av amerikanske Deborah Rodriguez. Handlingen utspiller seg på en liten kafé i Kabul, men også på landbygden, i kvinnefengsel og i arbeidsleirer. Den forteller om livet på et sted hvor selvmordsbomber er vanlig og hvor høye murer er nødvendig.
Denne lille kafeen blir drevet av Sunny og Halajan. Sunny er amerikaner og kom til Afghanstan sammen med kjæresten sin, Tommy. Han er soldat, med særoppdrag virker det som. (Han er ikke FN soldat). Tommy er borte i månedsvis om gangen så Sunny må klare brasene med kafeen og livet i Kabul alene. Men hun har god hjelp av Halajan som eier huset hvor kafeen er. Halajans sønn er også der og jobber som dørvakt. (Jeg hørte denne boken på lydbok, så det er vanskelig å gå tilbake og se hva de ulike karakterene heter når jeg har glemt det.) I kafeen jobber en mann som er tilhører folkegruppen Hazara. Denne folkegruppen blir sett ned på og diskriminert. Selv om noen av dem har fått et bedre liv gjennom utdanning så er det fremdeles den fattigste gruppen i Afghanistan. Det er også denne gruppen min sønn kommer fra.
Sunny og Halajan prøver å skape et trygt sted for kvinner i kafeen sin. og allerede i begynnelsen av boken kommer Yasmin i kontakt med Sunny. Hun ble solgt av onkelen sin fordi han skylte penger til en mujahedin (krigsherre). Mannen hennes ble drept rett før, og nå er hun gravid. Men det må hun skjule, Gravide kvinner uten mann blir sett på som horer i Afghanistan, og da hjelper det ikke at man var gift da man ble gravid. Yasmina får jobb og rom til å sove i, på den måten er hun trygg. To amerikanske kvinner blir også stamgjester; Candace – som er en rik amerikansk kvinne som har forlatt mannen sin til fordel for sin afghanske elsker, og fulgt ham hjem. Og Isabel – som er journalist og som avdekker grusomheter i Afghanistan. Det er også viktig å ta med at Halajan har et hemmelig kjærlighetsforhold. Det vil si at hun får brev fra en mann. Noe som sønnen ikke kan få vite. Nå når ektemannen til Halajan en død så er det sønnen hennes som bestemmer over henne.
Deborah Rodriguez har selv vært noen år i Afghanistan så man venter seg noe autentisk fra henne. Deler av boken er det, føler jeg og deler av den er en kjærlighetshistorie (hvor det handler om flere par). Jeg føler hun har mange gode passasjer om hvor farlig det er å være kvinne i Afghanistan. Antonella Notari i organisasjonen Women Change Makers sier at Afghanistan er det farligste landet i verden å være kvinne i. Man kan bli solgt, til prostitusjon eller slaveri, og man kan bli fengslet eller drept for bittesmå forseelser. Det farligste er likevel æresdrap. Rodriguez har med litt fra et kvinnefengsel hvor kvinnene nesten ikke får mat eller vann og hvor vaktene forgriper seg på dem. Kvinnene i fengselet har ingen håp. Familien må betale for å få dem ut, og de fleste har hverken familie eller penger.
Kjærlighetshistoriene er søte og uskyldige. Noen blir forlatt og noen får et liv de ikke kunne drømme om. Slutten er slik du ventet deg på en bok som denne. Så ja, alle får hverandre. Den er med andre ord ikke noe dybdedykk inn i den afghanske kulturen. Men noe lærer man likevel.
Jeg hørte denne boken på lydbok mens jeg gikk tur med hunden min. Den passet veldig godt til å høre på denne måten. (Noe jeg føler ikke alle bøker er). Jeg koste meg med både hund og lydbok.