De siste tider av Øyvind Myhre er årets først bok i fantasy samlesingen startet av Elisabeth på bloggen Bokstavelig talt. (De andre sine innlegg finner du HER.) I fjor leste vi boken Kongene og gudene av samme forfatter. Den avbrøt jeg halvveis fordi jeg ikke likte den, så jeg hadde ingen store forventninger til denne boken.
Øyvind Myhre er er en norsk sci-fi og fantasy forfatter som spesielt er opptatt av frihet og den libertarianske tankemåten. Også De siste tider har undertittel; En fantasi om frihet.

Rogon den skjebnelause drar ut for å hevne drapet på Lingele’i, Lysets siste datter. Sammen med trollmannen Manam Duzib og profeten Azmai reiser han gjennom mange slags samfunn, det ene mer dekadent og pervertert enn det andre. Etter alskens viderverdigheter kommer de omsider til borgen Rrazna. Der sitter en maktgal trollmann og tapper den eksisterende verden for energi: Han vil lage en ny verden og selv bli gud…

Rogon den sjebnelause… Han er i begynnelsen en interessant karakter. Han har egenskapene som skal til for å bli en fin (om typisk) fantasy helt;

Rogon hadde hørt til blant menneskene en gang. Nå var hans hjem og  folk bare et vagt minne bak mange slør. Hele sitt liv hadde han forlatt for å leite etter – drømmen.

Og drømmen er Lingele’i, Lysets siste datter, som skal redde verden. Her har vi en fin og klassisk start. Disse to må jo møtes gjennom strev og ulike forsinkelser. Men ikke her, her møter Rogon henne allerede på side 10 (boken begynner med side 7). Rogon viser Lingele’i «kjærligheten» og neste morgen blir hun drept. Og her ligger min første store irritasjon og motforestilling mot denne boken. Du forstår jo hvem som dreper henne! Rogon sverger hevn og drar ut for å drepe den som drepte Lingele’i. Det er den reisen som er boken. Men hva er vitsen når du på side 19 får bekreftet hvem morderen er! Grrr.

Rogan treffer to som blir hans reisefølge på turen; trollmannen Manam Duzib som er den typen trollmann som kan alle ting og som løser alle vanskelige situasjoner. Men som også er den som oftest havner i filosofiske diskusjoner. Og profeten Azmai som er en fredsprofet som gjerne dreper.

Min andre store motforestilling er filosofien som stadig blir tatt frem og diskutert; Loven om valens og ekvivalens. Sukk. Jeg forstår at hvis A så B. Men hele tiden? I tillegg er det lagt til ting som må være fri fantasi og det rene sprøyt! (enten det eller så viser jeg min uvitenhet nå!)

… for de sverger til en feilaktig fortolkning av loven om valens og ekvivalens, som krever at okkuransfluksen inn i et tredimensjonalt snitt i hyperrommet må være lik okkuransfluksen ut av samme snitt.

Jeg er mer med på ideen om frihet som også selvfølgelig er en stor del av bakteppet for denne historien. Det blir forklart for Rognan på denne måten;

… ville sagt at du nettopp har brukt selve definisjonen av frihet for å beskrive deg sjøl. Det å ikke kjenne en eneste glede, slik at ingenting binder en, og sjelen kan søke fritt: den som eier noe dyrebart, er ufri, mens frihet er å slite alle bånd.

Jeg ser at Elisabeth og Knirk drar frem den endeløse volden som et svært negativt trekk ved boken. Blant annet kommer de tre reisende over en sekt som må drepe 300 personer for å oppnå frelse, de kommer i konflikter hvor det å drepe motparten bare er noe du gjør. De opplever ulike samfunn, et hvor barn blir solgt som sex-slaver hvis de er pene og gitt som offer til demoner hvis de ikke er det. (Forresten diskuterer trollmannen også «filosofi» med demonene – Grrr). De finner mennesker som driver med torur, sadisme, vold, drap, kannibalisme – ja det du kan tenke deg av mennesklig ondskap. Jeg registrerte den delen og, men de «filosofiske» utlegningene (og det å forstå hvordan boken ville ende) irriterte meg så mye at jeg ikke hadde plass til å irritere meg over mer.

Øyvind Myhre og meg er helt tydelig på to forskjellige steder når det gjelder hva vi liker innen fantasy. Det er greit å konstantere det. Jeg gleder meg likevel til å fortsette denne samlesingen og finne nye bøker av forfattere jeg ikke har lest. Jeg har virkelig ikke vært flink til å lete etter norske forfattere innen denne sjangeren og takker Elisabeth for initiativet! Så om dette var en bok jeg overhodet ikke likte var det greit å lese den og konstatere hva jeg ikke liker!