Skamtegnet er den tredje kriminalromanen til bergenske Helge Kåre Fauskanger. De to første het Skrinet og Skarlagenssalen. Begge de to første er blant mine favoritter, så det var med store forhåpninger jeg satte meg ned med Skamtegnet. Jeg har gitt alle tre bøkene terningkast 6 på Bokelskere. Ikke at det er så viktig, men det sier noe om en forfatter når han klarer skrive tre fantastiske bøker på rad.

Fauskanger har studert filologi og religionsvitenskap, og har kjennskap til klassisk hebraisk, gresk og koptisk. Dette viser igjen i bøkene i en karakter Fauskanger har døpt Førsteamanuensis Sebastian Lagergren. Han underviser i gammeltestamentlig teologi ved Universitetet i Oslo. Karakteren er utdannet teolog, men er ateist. Og han forsker på gamle skrifter og bøker samt religionshistorie. Men har kunnskap om mye mer enn det. Hovedpersonen, Oskar Brattenschlag får mye hjelp fra Lagergren i alle de tre bøkene. Så jeg lurer på om Fauskanger på en måte har skrevet seg selv inn i bøkene. Samtidig benytter han seg av en litterær teknikk der Brattenschlag er forfatter av boken, og at Fauskanger er redaktør. Det gjør at vi kommer mye nærmere inn på Brattenschlag.

Det er en spennende reise vi skal ut på. Rammen rundt det hele er Norge i 1905 og forhandlinger mellom Sverige og Norge om å oppløse unionen pågår for fullt. Det er til og med snakk om mobilisering på begge sider. Brattenschlag har fått jobb ved statsministerens kontor der han er sekretær under statministerens sekretær, Thorsten Calmeyer. I tillegg har han giftet seg med Ada (som han var forlovet med i sist bok) og fått sønnen John som nå er fem. Mens statsminister Michelsen er i Karlstad for å forhandle sender Kong Oscar en mann, Herbert Sullivan, for å snakke med noen av de statsansatte i Norge. Det er Calmeyer som er vert for denne mannen og han sender Brattenschlag for å ta imot ham sammen med Oberst Axelsen. På veien fra toget skjer der to underlige ting. Sullivan blir skremt av noe som gjør at han dytter Axelsen over ende og på noen av Axelsens papirer er det et hakekors. Nå må vi litt tilbake. En mann møtte opp, eller rettere sagt falt inn på Brattenschlags tram noen dager tidligere. Han var skutt og bar på et papir. Han ytret såvidt noe om Calmeyer og tegnet et hakekors på trammen før han dør.

Brattenschlag blir veldig interessert både i hakekorset, men også i papiret til den døde mannen. Det er et purpurfarget ark med sølvbokstaver i gotisk skrift. Han bestemmer seg for å vise det til Lagergren, som nesten tar av da han ser det er et ark fra boken Codex Argentus, eller Sølvbibelen som den blir kalt. Etterhvert skjer det en mengde forviklinger. Calmeyers kone dør av skader i magen og til og med Ada blir skutt. Samtidig som John bli kidnappet. Det er klart at hakekorset har noe med ariosofene å gjøre. En gruppe mennesker som tror på arienes overlegenhet over halvaper, som de kaller jøder og folk fra Afrika. Ja til og med folk fra Europa havner i halvape gruppen. Der er to menn som stadig nevnes; Guido von List som koblet hakekorset til völkisch tenkning og raselære og Jörg Lanz von Liebenfels som organiserte et vehmiske forbund og som utga Ostara heftene. I løpet av boken lærer vi mye om denne gruppen i Tyskland. Om overtro og om nazistiske læresetninger i skjønn forening. Forfatteren skriver at nazismen hadde opprinnelse i denne type grupper.

Så det er ikke en liten gruppe Brattenschlag, Lagergren og Calmeyer roter seg inn i. Men Sullivan (det svenske sendebudet) blir drept på norsk jord og de må gjøre alt de kan for at ikke dette skal skape en politisk katastrofe. Mange av ledetrådene går til Bern, der det skal være en teosofisk konferanse (teosofisk og ariosofisk ligner mye på hverandre fra det lille jeg vet). Så de får tak i en båt og drar sørover. Det er best jeg ikke røper mer fra handlingen enn jeg allerede har gjort. Denne kriminalromanen har en meget innviklet historie og det var flere ganger jeg lurte på hvordan forfatteren skulle komme ut av knipen. Men så skrev han ting som jeg ikke hadde kommet på og så løste det seg likevel. Det er flere av den typen knuter i Skamtegnet.

Først og fremst er Skamtegnet er fantastisk flott historisk kriminalroman. Jeg er overbegeistret for Fauskangers evne til å blande vitenskap, troshistorie (fra ulike trosretninger) og historie på en så velykket måte. Han leker med ordene, lurer oss trill rundt og starter igjen med en ny tråd, som så fint henger sammen med de andre finner vi ut etterhvert. Jeg anbefaler deg å lese alle tre kriminalromanene. Da får du følge Oskar Brattenschlag fra begynnelsen og være med på alle de underlige og katastrofale situasjonene han havner i. I Skamtegnet føler jeg at vi møter en mer myk og mottagelig Brattenschlag. Han har virkelig vært redd før i de tidligere bøkene, men i denne blir han svært påvirket av en spøkelseshistorie om Spring Heel-Jack. Noe som av og til gir ham både angst og hindrer ham i å handle raskt. Men det også et virkemiddel i romanen. Når Brattenschlag er handlingslammet får andre tid til å gripe inn.

Jeg kan ikke skryte nok hverken av denne boken eller av Skrinet og Skarlagensalen. Les, Les, Les! Oppmuntrer jeg alle som ikke har fått med seg Fauskangers bøker. Begynn med Skrinet og se frem til en verden av hemmeligheter, tro og vitenskap som skaper grobunn for onde handlinger. Fortsett med Skarlagensalen og en mystisk åpenbaring før du setter deg ned med Skamtegnet og blir (unnskyld for engelsken) mesmerized! (If you’re mesmerized, you are so fascinated by something, you can’t look away).

Hvis jeg er, er ikke døden. Hvis døden er, så er ikke jeg. Hvorfor skulle jeg frykte det som bare kan eksistere når jeg ikke gjør det?

Epikurus.

Skamtegnet har jeg fått fra Gyldendal. Men min omtale er ikke påvirket av forlaget i noen grad.