Jeg var akkurat ferdig med En moderne familie av Helga Flatland da jeg hørte hun fikk Bokhandlerprisen for den. Da passet det godt å skrive noen ord rundt min opplevelse av boken. Jeg hørte den som lydbok mens jeg gikk tur med hunden. Det er både en enkel og en fin måte å høre lydbok på. Bakdelen er at det kan gå litt tid mellom to sesjoner, da føler jeg at jeg glemmer litt av det jeg hørte sist.
Jeg tror likevel kanskje En moderne familie passet til den måten å leses på. Historien er fortettet rundt få karakterer, og det er de tre voksne barna som veksler på fortellerstemmen. Når historien legger opp til en slik veksling er det lettere å forlate personene og hente de tilbake igjen, enn det er med for eksempel monologer eller en lengre historiefortelling.
Historien handler om skilsmissen mellom foreldrene i 70-årene og reaksjonene hos deres voksne barn. De har en gift datter med to barn, en samboende datter som ikke kan få barn og en sønn som hverken vil ha noe fast forhold eller barn. Disse tre søsknene reagerer svært ulikt på foreldrenes skilsmisse og de er stadig sjalu på hverandres forhold til foreldrene. De hansker dårlig med foreldrenes skilsmisse og jeg kunne godt tenkt meg å gi hver av barna et spark bak av og til! Barna får vite om skilsmissen da alle er på ferie sammen i Italia, og det var kanskje ikke det lureste foreldrene fant på.
Men det er reelle problemer Flatland tar opp, og selv om det virker som denne familien er spesielt uheldige med utdeling av skjebner, og omstendigheter, så føler jeg boken er sannferdig og virkelighetsnær. Den gir en flere ting å tenke over og jeg anbefaler den både som lydbok og som historie.
Smakebiten kommer fra historien til søsteren i midten, Ellen:
I juni kjøper Simen og jeg vår første leilighet sammen.
Da vi kom hjem fra Italia, både en innbilt graviditet og to gifte foreldre mindre, var leilighetsannonsene det første jeg kastet meg over. Jeg ble overbevist om at Simen ville forlate meg når som helst, at alt var skjørere enn før. På flyet hjem fra Italia satt jeg ved siden av pappa, prøvde å få ham til å utdype hva som hadde skjedd mellom ham og mamma. Det har ikke skjedd noe spesielt, sa han. Du tror alltid alt tar utgangspunkt i en begivenhet, noe konkret, dette er mye seigere og langsommere, sa han. Jeg vet ikke en gang når det begynte.
Det er snart slutten på min fjerde uke i Oslo og jeg sitter hjemme med vondt i hodet. Det er sånn som skjer, og heldigvis på en dag da også foreleseren var syk. Så da misset jeg ikke noe. Det blir bedre til i morgen til jus og besøk hos 
forfattersentrum
I går etter skolen var jeg på det merkelige konseptet som heter 
og hørte ekteparet 