En ny, fin sommersøndag, og en ny runde med smakebiter
hos Flukten fra virkeligheten.
Jeg har akkurat begynt på Bli hvis du kan. Reis hvis du må av Helga Flatland. Jeg har kjøpt trilogien i en samleutgave i pocket, så nå kan jeg endelig å lest disse bøkene. Jeg tror de har stått på leselisten siden de kom ut. Jeg stod med disse i den ene hånden og Den første sten av Carsten Jensen i den andre og lurte på hvilken jeg skulle begynne på. De handler begge to om soldater i Afghanistan og passer fint inn i mitt forsøk på å bli bedre kjent med det landet. Til slutt måtte jeg bruke elle melle, eller det som på svensk heter ole dole. Og da ble det denne boken først.
Det føles som om jeg alltid har hatt det samme forholdet til mennesker rundt meg. Jeg har forandret meg, men forholdet til de andre har ikke forandret seg. Jeg føler at jeg er fastlåst i den rollen noen skapte for meg da jeg var liten, og ingen ser meg som noen annet enn den Tarjei jeg var da. Men jeg er en annen, og jeg kjenner meg ikke igjen og skjønner ikke at andre gjør det.
Fra forlaget:
Fire unge barndomsvenner fra den samme bygda – Tarjei, Trygve, Bjørn og Kristian – verver seg til de norske styrkene i Afghanistan. Bare én av dem kommer hjem i live. Hvorfor dro de egentlig? Hva med de som er igjen? Hvilke krefter påvirker våre valg? Romanen handler om å vokse opp i, være omgitt av og bryte opp fra en trygghet som ikke lenger kjennes trygg
