I dag har vi hatt en stille og rolig dag, med spilling, lesing og kortspill. Barnebarnet vårt er her og han har spilt på nye spill (til pcen) han fikk til jul, og jeg har lest i ulike diktbøker. Sammen har vi spilt Uno, spist snop og gått tur med hunden vår. Første juledag er alltid fredelig. En god dag. I morgen får vi besøk til middag og slike julebesøk er også en fin ting med jul. Jeg har fått nye bøker jeg har tenkt å begynne å lese nå i romjulen. Den føste blir nok Dune, som jeg virkelig ønsket meg.
Jeg har lest dikt av Trygve Skaug og Keltiske bønner i dag. Og så har jeg begynt på en bok med Afghanske vers. Det er også der jeg har hentet smakebiten fra. Diktene er noe som heter Landey. Et dikt med to linjer, hvor det første har 9 stavelser og det andre 13. Det er også en mengde andre regler. Den norske tradisjonen som kommer nærmest er stevet. Landey gir uttrykk for både følelser og fornuft og er en sentral del av litteraturen til pashto-språket. Landey blir som regel sunget. Det er kvinnene som først og fremst synger vers til hverandre. En synger et vers og så svarer en annen med et annet vers. Her er tre eksempel:
I morgen når du bryter leiren
vil duften av dine beinklær nå markblomstene
Vil du se meg ved elvebredden
så vil jeg jo håndfull for håndfull fylle krukka!
Kabul er overfylt av blomster
jeg savner Kandahar med de grønne hagene
Det er nydelig vær på Jæren og jeg prøver å sitte ute og lese endel. Jeg gikk innom biblioteket og plukket med meg titler jeg hadde på skal-lese-listen, men som jeg ikke hadde prioritert. Spesielt to av bøkene skilte seg ut fra de andre og jeg har gitt dem begge terningkast 6. Jeg vil gjerne skrive noe ord om dem slik at andre også kan få lyst til å lese dem. De to bøkene er Nøkkerosene av Anne Helene Guddal. Nøkkerosene er hennes andre roman. Mens Vandrefalken av Jamil Ahmad er debutromanen til den 78 år gamle forfatteren.
Nøkkerosene av Anne Helene Guddal
Dette er en tynn roman, med korte tekstbrokker på hver side. Den er skrevet som en dagbok og beskriver hverdagslige hendelser og observasjoner. Jeg-personen har vært innlagt på sykehuset, og vi skjønner etterhvert at hun har vært på den psykiatriske avdelingen. Etter utskrivelsen flytter hun inn hos moren sin. Dagene hennes blir svært like hverandre, og det å røyke under morens veranda gir henne et sted å tenke og å minnes.
Jeg-personen forteller at hun sliter med avhengighet og mener at hun kan bli avhengig av alt mulig. Men i nåtid er det først og fremst avhengighet til mat hun sliter med. Hun føler skam i forhold til dette, men også i forhold til å behøve hjelp fra foreldrene.
I natt stod kaka i kjelleren, og på vei inn etter å ha røykt, tok jeg to stykker og håpet ingen ville oppdage det. (…) mine foreldres irritasjon, bekymring og kanskje også en slags avsky (som de sikkert ikke vedkjenner seg) over denne mangelen på selvkontroll, dette ustoppelige og misforståtte behovet for trøst, som maten så og si hele mitt liv har vært. Jeg kan bli avhengig av alt, har jeg ofte sagt i et selvironisk forsøk på å komme andres dom i forkjøpet (…)
Hun går til psykolog og er til og med redd for at psykologen skal føle avsky for den overvektige kroppen hennes. Hun har angst og det høres ut som hun kun går ut for å gå på jobb. Men jobben som rengjører på et aldershjem gir henne opplevelsen av å være til nytte. Hun føler glede over godt utførte arbeidsoppgaver og jeg tenker at dette er et lyspunkt. En opplevelse av at det går fremover i livet hennes. Selv om hun tenker:
Praktiske mennesker er som oftest selvstendige. Selvstendige mennesker er frie. Men jeg er usikker på om frie mennesker nødvendigvis har mindre angst.
Jeg anbefaler absolutt denne korte boken. Den er fullpakket med tanker som vekker noe. Jeg-personen stiller seg selv ganske eksistensielle spørsmål. En får sympati med henne. Men først og fremst får en innblikk i en vanskelig tid og hvordan tankene ikke alltid er til hjelp eller gjør oss friskere. Den handler også om det å bli bedre og å forandre seg.
Vandrefalken av Jamil Ahmad
Vandrefalken handler om mennesker i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan. Der bor det en rekke ulike stammefolk. Nomader som vandrer frem og tilbake over landegrensene. Men i en moderne verden vil landene sette opp grensevakter og stammefolkene mister mye av livsgrunnlaget sitt.
En liten gutt blir født i en hytte på en militær utpost, langt fra andre mennesker. Foreldrene hans har flyktet fra hennes ekteskap og hennes far og det er svært viktig at ingen finner dem. Men da gutten er et par år blir foreldrene drept, og gutten sitter igjen bak en død kamel. Der blir han funnet av noen vandringsmenn, og vandringen hans mellom mennesker og stammer begynner. Etterhvert får han navnet Tor Baz.
Boken hopper mellom ulike grupper og mennesker, og så dukker Tor Baz opp som guide eller som en som prøver å tjene penger som informant. På den måten får vi høre om mange ulike samfunn, om tradisjon og kultur blant de ulike folkeslagene som lever i disse grensetraktene. En ting som stikker seg ut er synet på kvinner. De blir solgt eller giftet bort uten noen som helst styring over eget liv. Jeg har tidligere også lest om kvinner i Afghanistan og kjenner det igjen. Amnesty sier at Afghanistan er det farligste landet å være kvinne i.
Noen helt få av menneskene vi møter har store dyreflokker sammen som gruppe. men de aller fleste er virkelig fattige. Selv i fattigdommen opprettholder de likevel et klassesystem.
Til tross for at de var en så fattig gruppe, holdt de seg med et solid og komplisert hierarki. De som eide bøfler og flyttet hvert år, så ned på dem som bare eide geiter. De som hadde noen jordlapper på hyller hogd inn i høye fjellsider, ville ikke gifte seg med dem som ikke hadde noen. Det fantes noen som var så fattige at de hadde hverken dyr, jord eller hus. De levde av veldedighet og ble sett ned på med medynk av andre.
Vandrefalken er virkelig godt skrevet. Den er liten, og knapp i beskrivelsene. Men du får likevel bilder i hodet av støv, stein, fjell og lite vann, og av folkenes som prøver å overleve i dette området. Den anbefales virkelig.
I går, etter to intense undervisningsdager på universitetet i Agder tok jeg med meg Vidar på høstmøte hos Kagge. Folkene fra Kagge er vel kanskje de jeg kjenner best fra Fagskolen og det var fint å se dem igjen alle sammen. Forlagsjef Anne Gaathaug og salgsjef Bjørn Fredrik Drangsholt ledet showet men Elisabeth Nome tok seg av det som skjedde på skjermen og Tine Hvistendal var den strenge som telte minutter forfatterne fikk snakke.
Geir Lundestad
De hadde med seg en rekke forfattere, og også ett par av mine favoritter. Men la oss ta det kronologisk. Vi møttes på Hotell Norge til lapskaus, vin og mineralvann (for oss som må kjøre et stykke etterpå). Geil Lundestad fikk være den første på scenen for å anbefale sin bok Drømmen om fred på jord som handler om tide fra 1901 og til i dag og om Nobels fredspris. Om de som har fått den og deres kamp for fred, og om ulike måter man har prøvd å løse fredsspørsmålet på før og etter de to verdenskrigene. Lundestad sier det aldri har vært så få kriger mellom stater som nå. Det er borgerkriger som er vår store utfordring i dag.
Anne og Bjørn Fredrik anbefaler boker mellom forfatterbesøkene og jeg legger merke til Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead og De åtte fjellene av Paolo Cognetti. Jeg har lest om «den underjordiske jernbanen» før. Det vil si nettverket som fikk slaver fra sør til nordstatene hvor slaveri var forbudt. Det er sterke historier. De åtte fjellene handler om vennskapet mellom Pietro og Bruno som kommer fra ulike samfunnslag, men som likevel blir venner da Pietros foreldre drar til Brunos hjemsted på sommerferie. Og den handler om å bli voksen.
Jeg legger også merke til dokumentarene; Quislings biskoper av Geir Thorsdahl, om prester i den norske kirke som forble lojale til Vidkun Quisling under annen verdenskrig. Carl Fredriksens transport av Hilde Vesaas, som forteller en heltehistorie som ikke er offentliggjort på denne måten før. Min svigermor er en av dem som ble reddet over grensen til Sverige under krigen. Hun var bare et lite barn og det var hennes far, motstandsmannen, som trengte å flykte. Denne boken handler om dem som gjorde denne flukten mulig. De heltene som satte sitt eget liv på spill for å redde andre. Stalins datter: Svetlana Allilujevas dramatiske liv, er en biografi om en jente og etterhvert kvinne som hadde et spennende og tragisk liv. Rosemary Sullivan forteller historien sammen med Svetlanas datter Olga. Blant annet måtte Svetlana hoppe av til Vesten, og etterlate sine to barn. Den siste boken i denne bolken skal jeg lese, heter Det store sviket av Wenche Fuglehaug og handler om en Afghanske jenter som lever på kode 6. Wenche Fuglehaug skriver om hvordan de blir truet og slått for å godta tvangsgifte. Det er ikke mer enn ett par dager siden vi hørte i nyhetene om en hel familie som gikk løs på datteren og søsteren sin og ville drepe henne. Det er helt utilgivelig at jenter skal ha det slik i Norge.
Eivind Hofstad Evjemo
En av mine absolutt favoritter blant de norsk forfatterne er Eivind Hofstad Evjemo. Han ble nettopp nominert til en gjev fransk pris, så vi må krysse fingrene for han. Men på høstmøtet var han for å snakke om sin nye bok om og med Petter Uteligger:Petter uteligger. Kjellerhistorier fra det norske hus. Petter Nyquist er medforfatter, og historien handler om de 52 dagene han var uteligger i Oslo. Evjemo sier han er opptatt med trefningen mellom det private og det sosiale i sitt forfatterskap og finner det i Petters historie. De rusavhengige er en pariakaste som ingen egentlig vil hjelpe. Ved å gi dem en stemme i denne boken håper han at vi skal se dem med andre øyne og se at de er oss, og «ikke de andre».
Det kommer to nye strikkebøker i høst som jeg virkelig har lyst på; Den nye Klompelompe boken: Strikk året rundt og Fru Solengs samlede verker. I den siste er det Kagges ansatte Elisabeth Nome som er modell. Begge bøkene er fulle av nydelige strikkeoppskrifter, så de er perfekte julegaveønsker.
Et annet høydepunkt var at Thomas Enger er ute med ny bok. Hvis jeg ikke har telt feil er dette hans syvende bok. Killerinstinkt er en ungdom/ung voksen kriminalroman som kan leses av alle. Jeg har lest alle bøkene hans og vet de er meget gode. I denne kriminalromanen befinner vi oss i en liten bygd som heter Fredheim. To elever blir drept inne på den videregående skolen. Historien blir fortalt i ettertid, av Even der han blir grillet i rettsaken. Og man prøver å avdekke hva som egentlig har skjedd. Enger sier den handler om familiehemmeligheter og om hvor godt du egentlig kjenner venner og familie? Jeg fikk mitt eksemplar signert og er SÅ glad for det! Bjørn Fredrik spør Enger litt om bøkene hans, blant annet om hvorfor han ikke har blod og gørr med i mordene. Enger sier at han ikke ønsker å utbrodere volden. Det er ikke der fokus ligger for han i romanen. Han vil skrive en historie som folk tenker virkelig kunne ha skjedd.
Thomas Enger blir intervjuet av Bjørn Fredrik Drangsholt
Bøker som You-tube skolen, Hersketeknikker og Skriv enkelt og smart blir fortalt om den ene etter den andre. Den siste av dem tror jeg at jeg kunne fått bruk for. Både på bloggen og i oppgaveskrivingen på universitetet. Mattedama, Vibeke Gwendoline Fængsrud er et fyrverkeri på scenen. Hun hadde det tøft på skolen og fikk ikke til dette med lekser. Mn endte opp som matematiker og matematikklærer. Nå har hun skrevet en serie bøker som vil hjelpe både elever og foreldre i forhold til matteleksene. Bøkene heter Bli god i matte med Mattedama, og er delt opp i 1.-4. klasse, 5.-7. klasse og 8.-10. klasse.
Petter Schjerven
Etter en kort pause kommer Petter Schjerven på scenen. Han gir ut boken Kroppsspråk som også virker meget spennende. Det non-verbale språket vårt kan utgjøre så mye som 93% av hvordan vi kommuniserer. Men Schjerven er ikke så opptatt av prosentene, han vil vite mer om hvordan vi egentlig kommuniserer. Han har blant annet tatt for seg tema som løgn og bedrag, kjærlighet og flørt og første inntrykk og intuisjon. Han sier selv han ønsker å bygge bro mellom ukeblad synsing, eller psykologisk folklore som han kaller det og vitenskapen. Resultatet er en bok jeg vil kikke på.
Tordis Ørjasæter har skrevet boken Kjærligheten har sitt eget språk; en mors fortelling om sin psykisk utviklingshemmede og autistiske sønn. Selv har hun blitt 90 år og sønnen er 62. Han sier ikke så mye, og hun setter derfor veldig pris på de ordene han klarer bruke. Kristin Brandtsegg Johansen har skrevet en biografi om Sigrid Unset som heter Jeg har levd i dette landet i tusen år og Erika Flatland har skrevet en bok om reisen rundt Russland. Boken heter Grensen, og har den utrolig lange undertittelen (som egentlig sier det man trenger vite): En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen. Hun har reist rundt hele Russland, men det er møte med mennesker fra nabolandene som ga mange av de sterkeste inntrykkene. Russland har grense med 14 land, og Norge er det eneste landet av dem som Russland ikke har vært i krig med eller annektert.
Diktsamlingen Melk og honning av Rupi Kaur er en bok jeg anbefaler til alle jeg møter. Det er en diktsamling til kvinner, kanskje mest unge kvinner. Men det er utrolig nydelig. Ole Torp har samlet 71 tekster, dikt og sanger etter å ha spurt 70 menn om hvilket ord som får de til å gråte. Boken: Ord som får voksne menn til å gråte av Ole Torp må bli en soleklar gavefavoritt til jul. Sistemann på scenen er skuespilleren Svein Tanberg. Han har skrevet Bibelfortellinger for barn hvor han dikter videre på steder det ikke står noe mer forklart i Bibelen. For eksempel en tante som det ikke står noe om og hvordan det var når alle snakket forskjellige språk i Babel. Han leser for oss til store latterbrøl fra salen. Dette er en bok jeg må lese til barnebarnet mitt. En av Tindbergs sønner har illustrert boken og en annen laget musikk til sanger som er en naturlig del av denne bibelutgaven.
Den lille kafeen i Kabul er skrevet av amerikanske Deborah Rodriguez. Handlingen utspiller seg på en liten kafé i Kabul, men også på landbygden, i kvinnefengsel og i arbeidsleirer. Den forteller om livet på et sted hvor selvmordsbomber er vanlig og hvor høye murer er nødvendig.
Denne lille kafeen blir drevet av Sunny og Halajan. Sunny er amerikaner og kom til Afghanstan sammen med kjæresten sin, Tommy. Han er soldat, med særoppdrag virker det som. (Han er ikke FN soldat). Tommy er borte i månedsvis om gangen så Sunny må klare brasene med kafeen og livet i Kabul alene. Men hun har god hjelp av Halajan som eier huset hvor kafeen er. Halajans sønn er også der og jobber som dørvakt. (Jeg hørte denne boken på lydbok, så det er vanskelig å gå tilbake og se hva de ulike karakterene heter når jeg har glemt det.) I kafeen jobber en mann som er tilhører folkegruppen Hazara. Denne folkegruppen blir sett ned på og diskriminert. Selv om noen av dem har fått et bedre liv gjennom utdanning så er det fremdeles den fattigste gruppen i Afghanistan. Det er også denne gruppen min sønn kommer fra.
Sunny og Halajan prøver å skape et trygt sted for kvinner i kafeen sin. og allerede i begynnelsen av boken kommer Yasmin i kontakt med Sunny. Hun ble solgt av onkelen sin fordi han skylte penger til en mujahedin (krigsherre). Mannen hennes ble drept rett før, og nå er hun gravid. Men det må hun skjule, Gravide kvinner uten mann blir sett på som horer i Afghanistan, og da hjelper det ikke at man var gift da man ble gravid. Yasmina får jobb og rom til å sove i, på den måten er hun trygg. To amerikanske kvinner blir også stamgjester; Candace – som er en rik amerikansk kvinne som har forlatt mannen sin til fordel for sin afghanske elsker, og fulgt ham hjem. Og Isabel – som er journalist og som avdekker grusomheter i Afghanistan. Det er også viktig å ta med at Halajan har et hemmelig kjærlighetsforhold. Det vil si at hun får brev fra en mann. Noe som sønnen ikke kan få vite. Nå når ektemannen til Halajan en død så er det sønnen hennes som bestemmer over henne.
Deborah Rodriguez har selv vært noen år i Afghanistan så man venter seg noe autentisk fra henne. Deler av boken er det, føler jeg og deler av den er en kjærlighetshistorie (hvor det handler om flere par). Jeg føler hun har mange gode passasjer om hvor farlig det er å være kvinne i Afghanistan. Antonella Notari i organisasjonen Women Change Makers sier at Afghanistan er det farligste landet i verden å være kvinne i. Man kan bli solgt, til prostitusjon eller slaveri, og man kan bli fengslet eller drept for bittesmå forseelser. Det farligste er likevel æresdrap. Rodriguez har med litt fra et kvinnefengsel hvor kvinnene nesten ikke får mat eller vann og hvor vaktene forgriper seg på dem. Kvinnene i fengselet har ingen håp. Familien må betale for å få dem ut, og de fleste har hverken familie eller penger.
Kjærlighetshistoriene er søte og uskyldige. Noen blir forlatt og noen får et liv de ikke kunne drømme om. Slutten er slik du ventet deg på en bok som denne. Så ja, alle får hverandre. Den er med andre ord ikke noe dybdedykk inn i den afghanske kulturen. Men noe lærer man likevel.
Jeg hørte denne boken på lydbok mens jeg gikk tur med hunden min. Den passet veldig godt til å høre på denne måten. (Noe jeg føler ikke alle bøker er). Jeg koste meg med både hund og lydbok.
Jeg har akkurat begynt på Bli hvis du kan. Reis hvis du må av Helga Flatland. Jeg har kjøpt trilogien i en samleutgave i pocket, så nå kan jeg endelig å lest disse bøkene. Jeg tror de har stått på leselisten siden de kom ut. Jeg stod med disse i den ene hånden og Den første sten av Carsten Jensen i den andre og lurte på hvilken jeg skulle begynne på. De handler begge to om soldater i Afghanistan og passer fint inn i mitt forsøk på å bli bedre kjent med det landet. Til slutt måtte jeg bruke elle melle, eller det som på svensk heter ole dole. Og da ble det denne boken først.
Det føles som om jeg alltid har hatt det samme forholdet til mennesker rundt meg. Jeg har forandret meg, men forholdet til de andre har ikke forandret seg. Jeg føler at jeg er fastlåst i den rollen noen skapte for meg da jeg var liten, og ingen ser meg som noen annet enn den Tarjei jeg var da. Men jeg er en annen, og jeg kjenner meg ikke igjen og skjønner ikke at andre gjør det.
Fra forlaget:
Fire unge barndomsvenner fra den samme bygda – Tarjei, Trygve, Bjørn og Kristian – verver seg til de norske styrkene i Afghanistan. Bare én av dem kommer hjem i live. Hvorfor dro de egentlig? Hva med de som er igjen? Hvilke krefter påvirker våre valg? Romanen handler om å vokse opp i, være omgitt av og bryte opp fra en trygghet som ikke lenger kjennes trygg
De förklädda flickorna i Kabul er en sterk skildring av kvinners liv, i Afghanistan, men historien kan også sammenlignes med andre land hvor kvinner har få rettigheter. Jenny Nordberg tar oss med inn i en verden som er ukjent or de fleste av oss. Hun holder opp et speil for oss hvor vi får se forskjellen på det vi kaller kvinneundertrykking i de nordiske landene og kvinneundertrykking i den mest ekstreme forståelse av ordet. Jeg mener ikke at vi ikke skal sloss for kvinners rettigheter i Norden, eller at vi noen gang skal godta at nordiske kvinner eller de kvinnene som har kommet hit som flyktninger, asylsøkere eller migranter blir behandlet nedverdigende eller urettferdig. Men noen ganger må vi løfte blikket og se hva andre kvinner må leve med. Å lære om dem kan gjøre oss mer bevisst på hvordan samfunnet fungerer (eller rettere sagt feiler i å fungere) i land som Afghanistan. Det kan lære oss om medfølelse, gi oss et spark bak til å hjelpe til hvor vi kan, og gi oss en gnist som gjør at vi aldri, noensinne, vil godta at kvinner blir behandlet som annenrangs mennesker.
Jenny Nordberg er en svensk journalist som også har studert juss. Hun jobbet tidligere ved Sveriges Televisjon, men i 2002 flyttet hun til New York. Der arbeider hun i første rekke for Svenske Dagbladet og New York Times.
De förklädda flickorna i Kabul starter med å ta for seg fenomenet bacha posh. som betyr «kledd som en gutt» på dari. På pashto er uttrykket alakaana. Det det i praksis betyr er at en av jentene i familien blir valgt ut til å være gutt og deretter kler seg og oppfører seg som en gutt i alle deler av hverdagen. Det er i hovedsak to grunner til at dette skjer. For det første fordi det ikke er en gutt i familien. Hvis en kvinne bare får døtre (og dette er utelukkende kvinnens feil) får mannen lavere status. Da kan løsningen være å kle en av døtrene som gutt for å høyne statusen igjen. Den andre grunnen er hvis en familie mister den eller de mannlige medlemmene i familien, om det er til krig, på grunn av selvmordsbomber eller sykdom har ingen betydning. Fordi, for kvinnene som er igjen i familien er dette en alvorlig situasjon. Når du bor i et land hvor kvinner ikke kan gå på gaten uten mannlig følge, hvor kvinner helst ikke skal ha lønnet arbeid (der er kvinner som arbeider i Afghanistan, men det gjøres ikke enkelt for dem) og hvor alle bestemmelser blir gjort av en mann, blir du handikappet uten et mannlig medlem i familien. Da kan løsningen være å gjøre gutt av datteren sin. Det rareste oppi dette er at selv om for eksempel naboene og familien vet at gutten egentlig er en jente så blir dette barnet konsekvent behandlet som en gutt, med alle de rettigheter det medfører.
I praksis skjer det også ofte på to måter. Noen barn blir valgt til å være gutt ved fødselen og blir behandlet som gutt hele oppveksten. Andre må «skifte kjønn» når de er litt eldre. Nordberg fikk etter lange samtaler med kvinner, leger og ikke minst tolkene sine etterhvert tilgang til flere familier hvor dette ble praktisert. Den første familien var den til et kvinnelig parlamentsmedlem, Azita. Hun var mannens andre kone, noe som ga henne litt lavere status, og hun hadde fire jenter, noe som ga mannen lavere status. Den yngste av jentene ble derfor gutt da hun var omtrent tre år. Selv om jobben til Azita absolutt ga henne høyere status, ble dette gjort for at mannen hennes skulle ha det bedre. Og skjult inni der er det nok også noe om at hun da fikk høyere status enn den først konen som «bare» hadde en datter. Ser du hvor ofte ordet status blir repetert her? Den ene delen av fenomenet handler om det. Den andre delen handler om ren overlevelse.
En forskningsrapport om kvinner Norberg refererer til sier at Afghanistan er det farligste landet på jorden å være kvinne i. Les den setningen en gang til. Jeg er sikker på at du kan regne opp en del land hvor kvinner ikke har rettigheter. I Afghanistan har kvinner heller ingen verdi, unntatt hvis hun kan føde sønner. Nå skal jeg ta med at i alle land, og selvfølgelig også Afghanistan finnes det velutdannede, fattige, unge og gamle, vennlige og gode menn som absolutt gir sin kone og døtre verdi. Men som samfunn gjør de ikke det. Det kommer mye av Talibans styre, av deres tolkning av Koranen og av de lover de skaper ut fra det.
Men Taliban styrer ikke Afghanistan nå, sier du kanskje. Nei, akkurat nå er amerikanerne der. Men de holder på å dra seg ut. Først kom russerne og ga kvinner lov til å få utdannelse, arbeid og rettigheter. Så kom Taliban og tok alt fra dem. Så kom amerikanerne og prøvde å gi kvinnene tilbake det de hadde tapt. Men her må jeg si, uten å lykkes. Så hva kommer etter amerikanerne? Spør du en afghaner sier han borgerkrig, Taliban og mujahediner (krigsherrer). Det sier seg vel selv hvor kvinnene blir stående i dette kaoset. Og ikke bare det. I krig dør menn, av og til alle menn i en familie. Og da sitter det kvinner tilbake som må lage en gutt av jenta si.
Taliban slår hardt ned på bacha posh. Jeg så nettopp en film fra Afghanistan om nettopp det. Den heter Osama, og jeg skal legge link i slutten av innlegget. Der bor en kvinne, hennes datter og en bestemor sammen. Kvinnen jobber på sykehuset til det blir stengt av Taliban. Da sitter de tre inne i et hus, uten mat og uten penger. Løsningen blir å gjøre datteren om til en gutt. Men etterhvert blir hun oppdaget av Taliban og dømt til døden. «Redningen» hennes er at en gammel mulla (religiøst overhode) med tre unge koner fra før gifter seg med henne (mot hennes vilje). Hun kan kanskje være rundt 12 år gammel. Jeg var så sint etter jeg hadde sett den filmen at jeg nesten ikke var snakkende til.
Men så, kommer det en dag da alle jenter blir kvinner. Og hva skal da skje med denne jenta som har vært gutt? Først må en forstå forskjellen på gutter og jenter. Gutter kan være ute og leke, jenter må være inne i huset. Gutter kan gå på skole, ikke alle jenter kan det. Gutter har en stemme i familien og faren hører på ham, jenter har ingen stemme unntatt i hjem hvor fedrene ser kvinners verdi. Skiftet skjer som oftest rundt 12 års alder, men kan utsettes til jenta får menstruasjon. Men fra den dagen må hun kle seg i kjole, bruke slør og være inne i huset. Det følger status av å ha ærbare, blyge og ydmyke døtre som ikke ser opp fra gulvet og som ikke under noen omstendighet befinner seg i et rom med andre menn enn hennes egne familiemedlemmer. Ikke alle barn klarer denne overgangen. Nordberg har snakket med flere av dem. Noen blir tvunget til å både skifte og å gifte seg med den mannen faren velger for henne. Andre får litt mer frihet og flere år før de gifter seg. Nordberg møtte til og med en kvinne som hadde forblitt mann. Men felles for dem alle er at de får forstyrret kjønnsidentitet. Nordberg argumenterer at kjønnsidentitet ikke er noe man er født med, men at den blir skapt i barndommen. Da kan en bare begynne å gjette på hvor vanskelig det må være for bacha posh barna å vokse opp og oppføre seg som kvinner.
Jeg vil tilbake til hvordan kvinner skal oppføre seg. Fordi det handler lite om kjønn og mye om sex. Flere av kvinnene Nordberg snakket med spurte om det var sant at vestlige kvinner hadde sex med tusen menn. For deres verdi ligger i at de er ærbare. Hvis det blir sladret om noe annet i krokene kan det føre til både at en kvinne ikke blir gift og at mannen forlater henne. Så den måten kvinnene må kle seg på. Med hijab, chador, niqab og burka – etter tidsperiode og litt etter hvor de bor, er på grunn av at menn ikke skal bli opphisset ved å se på dem. At menn ikke skal bli opphisset av å se på dem! Jeg synes det nedverdiger menn å tenke slik i tillegg til den undertrykkelsen det er av kvinner. Men det er derfor. Så en kvinne må også oppføre seg i alle sammenhenger på en slik måte at ingen mann kan tenkes å bli opphisset av å se på henne. Derfor kan ikke jenter leke ute som gutter, derfor må jenter tilbringe dagene innomhus. Hvis foreldrene skal gjøre et godt gifte for henne så må hun være ærbar i alt sitt vesen. Hvor befriende må det ikke da være for de jentene som blir bacha posh. Og tenk så grusomt det må være å gi slipp på all den friheten.
Bacha posh hadde vært et «ikke-ord» hvis kvinner hadde samme verdi som menn og hvis kvinner hadde de samme rettighetene. Nordberg skriver litt om det feilslåtte bistandsarbeidet som er blitt drevet i Afghanistan de siste tiårene. Det er feilslått fordi landet er så gjennomsyret korrupt. Bistands-produkter selges på marknadene istedenfor å gå til de fattige, og selv om bistandsgiverne fokuserer på kvinner og vil gjøre det bedre for dem er landet så gjennomført patriarkalsk og hele samfunnsstrukturen så «råtten» at det de gjør ikke kommer kvinnene til gode. Det blir bedre for kvinnene i de aller rikeste familiene, men ikke for en eneste kvinne på landsbygda, i de ulike delene av byene eller for jentebarna.
Så hva er løsningen? Jeg tror ikke løsningen er å «okkupere» Afghanistan slik det har blitt gjort i nyere historie. Løsningen ligger i å la Afghanistan selv bygge seg opp. Med hjelp, det er helt klart. Våre rettigheter som kvinner i den vestlige verden fikk vi for ikke så lenge siden. Først på 1800-tallet begynte den «sterke» kampen for kvinners rettigheter, stemmerett og rett til å ha egenverdi. Vestlige kvinner har kjempet hardt for de rettigheter vi har i dag og vi har «forkjempere» som hver dag går ut i «krigen» for å sloss for oss. Den samme kampen har kvinner vært igjennom i mange land og ikke alle har kommet så langt som kvinner i Norden. De er likevel våre søstre, våre medmennesker og vår samvittighet. Istedenfor å tenke at vi har det bra, burde vi tenke at vi ikke har det bra før alle andre kvinner har de samme rettigheter som oss. Jeg skal sitere Jenny Nordberg:
Parallellena till bacha posh i länder där kvinnor saknar rättigheter är hverken västliga eller östliga, och hverken islamistiska eller icke-islamistiska. Det är et fenomen som rör männeskliga rättigheter och det exsisterar gjennom hela vår historia, på helt olika platser, med olika religioner och med olika språk. Att förestella någon annan, eller något annat, är berättelsen om många kvinnor och män som har utsatts för förtryck og försökt frigöra sig från det. Det er berättelsen om den homosexuelle mannen i den amerikanska marinkåren som var tvungen att låtsas vara hetero. Det är berättelsen om en judisk familj i Nazityskland som låtsades vara protestanter. Det är berättelsen om en svart sydafrikan som försökte göra sin hud ljusare under arpartheid. Att förklä sig till någon som tilhör en erkänd och gynnad grupp är på samma gång en omstörtande infiltrasjonshandling och en eftergift inför ett omöjligt rasistisk, sexistiskt eller på något annat sätt segregerande system. Den här typen av motstånd som diskret utövas av flickor och kvinnor och föräldrar där genussegregation finns, ofta i isolering och ibland grupper, är inte bara global – den går tillbaka till det patriakala systems själva utsprung. När kvinnors underordning befästes i lag och religion, när det enda sättet för en kvinna att höja sin status var genom giftermål, och när behovet av söner blev absolutt i varje familj, så började förmodligen också bacha posh infiltrera det manliga territoriet.
I det siste har jeg prøvd å lese bøker om og fra Afghanistan for å forstå den kulturen bedre. Jeg har lest flere skjønnlitterære bøker, men akkurat nå holder jeg på med en faktabok av den svenske journalisten Jenny Nordberg. De förklädda flickorna i Kabul handler om at familier kler sine døtre som sønner. Det er en stor skam, både for mor og far, å ikke ha en sønn. Noen av disse familiene velger da å kle en av døtrene sine som en sønn. Det kan også være at de ikke fikk en sønn og at den mannlige forsørgeren i familien dør, som i filmen Osama. Eller det kan være at de har fått mange døtre og ingen sønner. Jenny Nordberg finner ut at det ikke er en uvanlig hendelse å kle en jente som en gutt, og at det er fullt akseptert.
Setareh och jag börjar utmana varandra att hitta gemensamma nämnar hos de förklädda flicorna. Några avslöjas av sina mjukare drag. Eller ett tilfälligt fniss. Andra spelar över, med överdrivna attityder eller aggresiva uppvisningar. Men oftast känner vi igjen den stadiga, utmanande blicken, som om vi har en gemensam hemlighet. Det händer at någon liten pojke ger en av oss ett hurtigt leende, ute på gatan eller i skolan, bara för at senare – på tu man hand eller tilsammans med sina föräldrar – bekräfta att hon faktisk är lite annorlunda än de andra pojkarna i gruppen.
Fra forlaget: Efter att ha fött tre flickor bestämmer sig Azita, en kvinnlig politiker i Afghanistan, för att förvandla sin fjärde dotter till en son. Hennes yngsta dotter får sitt långa hår avklippt och kläs i byxor och en jeansskjorta. Maken blir också nöjd – han blir inte längre baktalad som ett misslyckad far till enbart fyra döttrar, i ett samhälle där pojkar och män är det enda som räknas.
De kallas ”bacha posh” – flickorna som kläs ut till pojkar av föräldrar som har ett desperat behov av söner. I förklädnad kan flickorna röra sig friare i ett hårt segregerat samhälle. De kan också arbeta och gå i skolan, tills puberteten sätter stopp och tvingar dem att bli kvinnor som gifts bort mot sin vilja.
När journalisten Jenny Nordberg först berättade om det okända fenomenet i New York Times 2010 blev de förklädda flickorna en världsnyhet. Boken fortsätter att följa flera familjer på nära håll i Kabul och är en fascinerande historia om uppfinningsrikedom och kollektivt självbedrägeri, men blir också ett skakande reportage om hur lite en kvinnas liv är värt efter tretton års krig i Afghanistan.
I sökandet efter hemligheter i en krigszon ställer författaren förbjudna frågor om sex och könsidentitet, om Gud och religiösa lagar, och om vad skillnaden mellan pojkar och flickor – eller män och kvinnor – egentligen består i. Det hon till slut finner i ett av världens farligaste länder lär oss något om vår egen historia och om människors vägran att acceptera förtryck genom alla tider.
En ny søndag og en ny smakebit fra boken jeg leser. Dette er et boktema hos bloggen Flukten fra virkeligheten. Et boktema hvor du kan finne smakebiter fra en hel rekke flotte bøker. Smakebiten i dag er fra Innlandshete av Kristine Storli Henningsen. Jeg begynte på boken i går og måtte legge den bort en stund og gå og gi mannen min en klem! Jeg følte at jeg ble ført inn i en skummel boble av krangling og noe udefinerbart som tok tak i meg. Jeg skal lese den ferdig i dag og er veldig spent på hvor dette udefinerbare skal føre meg.
Foreldre er med deg livet ut, for ordene deres når deg før du vet hvordan du skal lukke døren.
På baksiden står det;
Julie og Petter har leid et sommerhus på Bornholm, der de skal oppholde seg noen dager sammen med datteren Mina på to og et halvt år. Til Julies fortvilelse viser det seg at huset ligger langt fra stranden, hun tåler ikke varme og hadde forestilt seg friske havvinder. Morgenen etter ankomsten treffer de søskenparet som driver nabogården. Deres påtrengende, merkelige vennlighet uroer Julie. Senere på dagen dukker det opp et barnløst dansk ektepar som Petter rundhåndet skjenker vin. Også dem er det noe merkelig ved? Julie føler at de sier noe annet enn det de mener. Kvelden blir lang, vinflasker sprettes og hemmeligheter åpenbares. Morgenen etter er Mina sporløst forsvunnet. Ikke er hun i den inngjerdede hagen, ikke på nabogården med de søte andungene.
Marerittet begynner.
Og fjellene ga gjenlyd er den tredje romanen til den afghanske forfatteren Khaled Hosseini. Hosseini bor i USA og kan derfor skrive ganske fritt om forholdene i Afghanistan. De to første romanene Drageløperen og Tusen strålende solerhandler mest om forholdene i dette krigsherjede landet, mens Og fjellene ga gjenlyd mer gir deg historiene til ulike mennesker som er knyttet sammen på forskjellig vis.
Baksideteksten forteller;
Afghanistan, 1952. Abdullah og søsteren Pari bor sammen med faren, Saboor, og stemoren i den lille landsbyen Shadbagh. Saboor er arbeidsledig, og familien lever i fattigdom. Søsknene legger en dag ut på en reise til Kabul sammen med faren, lykkelig uvitende om skjebnen som venter dem. Og fjellene ga gjenlyd spenner over generasjoner og kontinenter, fra Kabul til Paris, fra San Francisco til den greske øya Tinos. Med sin umiskjennelige sans for visdom, dybde og innsikt skriver Khaled Hosseini om mellommenneskelige forhold, det som definerer våre liv, hvordan valgene vi tar gir gjenklang i fremtidige generasjoner og hvordan vi ofte blir overrasket av dem som står oss nærmest.
Dette er en meget vakker bok. Den forteller først hva vi kan kalle grunnhistorien, historien de fleste av tingene som skjer etterpå har sitt opphav i. Men så går den videre med å fortelle om livene til ulike mennesker. «Hva skjedde» er en viktig del, men også hvordan de har det, hverdagsfortellinger, tilbakeblikk og hvordan fremtiden ser ut. Det er overhodet ikke forvirrende å hoppe fra en person til en annen for du blir kjent med dem i «riktig rekkefølge» og historiene deres er svært ulike.
Dette ble for meg den vakreste av Hosseinis bøker. De to første bøkene bar så mye grusomhet, ondskap og fortvilelse i seg. Og selv om den opprinnelige historien i denne boken også bunner i fattigdom og fortvilelse blir ting bedre. Menneskene får svært ulike skjebner og liv, men de klarer seg (de fleste av dem), og det finnes håp i hele boken.
Jeg synes også boken er svært godt skrevet. Den har et vakkert og melodisk språk med vakker bildebruk. Ikke minst er karakterbeskrivelsene slik at du ser for deg personen og det er heller ikke vanskelig å skille de ulike karakterenes stemmer.
Denne boken har jeg fått av Schibsted, men det farger ikke at jeg anbefaler boken på det sterkeste. Selv om du ikke har lest de to første bøkene vil denne gi deg et minneverdig møte med Afganistan og ikke minst med en pike ved navn Pari.
En ny søndag og en ny smakebit fra boken jeg leser. Dette er et boktema hos bloggen Flukten fra virkeligheten. Et boktema hvor du kan finne smakebiter fra en hel rekke flotte bøker. Smakebiten i dag er fra Og fjellene ga gjenlyd av Khaled Hosseini.
Jeg må si at motet ditt imponerer meg.
«Du vet ikke hva mot er» sa Baba Ayub. «For å være modig må det være noe som står på spill.»
På baksiden står det:
Afghanistan, 1952. Abdullah og søsteren Pari bor sammen med faren, Saboor, og stemoren i den lille landsbyen Shadbagh. Saboor er arbeidsledig, og familien lever i fattigdom. Søsknene legger en dag ut på en reise til Kabul sammen med faren, lykkelig uvitende om skjebnen som venter dem.
Og fjellene ga gjenlyd spenner over generasjoner og kontinenter, fra Kabul til Paris, fra San Francisco til den greske øya Tinos. Med sin umiskjennelige sans for visdom, dybde og innsikt skriver Khaled Hosseini om mellommenneskelige forhold, det som definerer våre liv, hvordan valgene vi tar gir gjenklang i fremtidige generasjoner og hvordan vi ofte blir overrasket av dem som står oss nærmest.
God jul og velkommen til nye smakebiter!I morgen når du bryter leiren
Dette er en tynn roman, med korte tekstbrokker på hver side. Den er skrevet som en dagbok og beskriver hverdagslige hendelser og observasjoner. Jeg-personen har vært innlagt på sykehuset, og vi skjønner etterhvert at hun har vært på den psykiatriske avdelingen. Etter utskrivelsen flytter hun inn hos moren sin. Dagene hennes blir svært like hverandre, og det å røyke under morens veranda gir henne et sted å tenke og å minnes.
Vandrefalken handler om mennesker i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan. Der bor det en rekke ulike stammefolk. Nomader som vandrer frem og tilbake over landegrensene. Men i en moderne verden vil landene sette opp grensevakter og stammefolkene mister mye av livsgrunnlaget sitt.
En ny, fin sommersøndag, og en ny runde med smakebiter
Det føles som om jeg alltid har hatt det samme forholdet til mennesker rundt meg. Jeg har forandret meg, men forholdet til de andre har ikke forandret seg. Jeg føler at jeg er fastlåst i den rollen noen skapte for meg da jeg var liten, og ingen ser meg som noen annet enn den Tarjei jeg var da. Men jeg er en annen, og jeg kjenner meg ikke igjen og skjønner ikke at andre gjør det.
land hvor kvinner har få rettigheter. Jenny Nordberg tar oss med inn i en verden som er ukjent or de fleste av oss. Hun holder opp et speil for oss hvor vi får se forskjellen på det vi kaller kvinneundertrykking i de nordiske landene og kvinneundertrykking i den mest ekstreme forståelse av ordet. Jeg mener ikke at vi ikke skal sloss for kvinners rettigheter i Norden, eller at vi noen gang skal godta at nordiske kvinner eller de kvinnene som har kommet hit som flyktninger, asylsøkere eller migranter blir behandlet nedverdigende eller urettferdig. Men noen ganger må vi løfte blikket og se hva andre kvinner må leve med. Å lære om dem kan gjøre oss mer bevisst på hvordan samfunnet fungerer (eller rettere sagt feiler i å fungere) i land som Afghanistan. Det kan lære oss om medfølelse, gi oss et spark bak til å hjelpe til hvor vi kan, og gi oss en gnist som gjør at vi aldri, noensinne, vil godta at kvinner blir behandlet som annenrangs mennesker.
I dag er det søndag, og da, som alltid,
Baksideteksten forteller;