Jeg har lest Slaughterhouse 5, or The children’s crusade: A duty-dance with death av A fourth-generation German-American now living in easy circumstances on Cape Cod (and smoking too much), who, as an American infantry scout hors de combat, as a prisoner of war, witnessed the fire bombing of Dresden, Germany, «The Florence of the Elbe», a long time ago, and survived to tell the tale. This is a novel somewhat in the telegraphic schizophrenic manner of tales of the planet Tralfamadore, where the flying saucers come from. Peace. (Dette er det som står på tittelbladet til boken).

Denne boken er vanskelig å skrive om, den handler om så mye, på så mange plan. Men jeg skal gi det et forsøk.

I begynnelsen av boken forteller Vonnegut at han var i Dresden da byen ble bombet i februar 1945. Etterhvert ønsket han å skrive en bok om det, men hans mange forsøk førte ikke noe sted. Før denne boken som forteller om soldaten Billy Pilgrim. Billy er ikke bare en soldat, han er også «unstuck in time» (han reiser i tid) og har et langt besøk på planeten Tralfamadore. Fordi han er tidsreisende blir historien hans fortalt i sprang både fremover og bakover i tid. Og vi får historien om Dresden i korte glimt mellom fortellingen om resten av Billys liv.

Gjennom hele romanen bruker Vonnegut uttrykket: So it goes. Spesielt etter noe negativt, som et dødsfall, kommer ordene; So it goes. Jeg har prøvd å tenke meg hva det riktige norske uttrykket ville være og kom frem til; Det er sånn som skjer. Kanskje ikke helt riktig, men det er hvert fall nesten.

Ganske tidlig i romanen står det: «… Billy didn’t really like life at all.» Han har adoptert Tralfamadorenes syn på livet: Hvert øyeblikk eksisterer som en adskilt del som ikke forsvinner eller dør. Du kan se tilbake (eller for Tralfamadorerne) fremover, på hvert øyeblikk. På den måten er ingen døde, for alle deres øyeblikk lever videre og du er bare død i en del av historien. På grunn av sine (ufrivillige) tidsreiser opplever han øyeblikkene slik. Plutselig er han tilbake i krigen, så er han i sin egen framtid osv. Han gifter seg og vet at ekteskapet vil være ok, (He had already seen a lot of their marriage, thanks to time-travel, knew that it was going to be at least bearable all the way.) Han vet når han skal dø (I, Billy Pilgrim, the tape begins, will die, have died, and always will die on February thirteenth, 1976). Og han tilbringer flere år på Tralfamadore.

Tralfamadorene synes menneskene er noen rare skapninger som gjør mye dumt. De mener at; «That’s one thing Earthlings might learn to do, if they tried hard enough: Ignore the awful times, and consentrate on the good ones».

Samtidig fortelles en historie om soldaten Billy. Han ble sendt ut for å være assistent til feltpresten, men ble ganske fort tatt til fange. Han reiser i en lukket togvogn til en fangeleir, sammen med en ganske stor gruppe amerikanere. I fangeleiren er det allerede en stor gruppe engelskmenn og de blir alle behandlet bedre enn jeg har hørt nazistene behandlet noen. Fra fangeleiren blir de transportert til Dresden for å jobbe: «They washed windows and swept floors and cleaned lavatories and put jars into boxes and sealed cardboard boxes in a factory that made syrup«. Og der opplever de bombingen. «The Americans and their guards took shelter in an echoing meat locker which was hollowed in living rock under the slaughterhouse». (nr 5, hvor de bor). Sittende i et rom under bakken, med en av vaktene som stikker hodet opp av og til og rapporterer om branner og ødeleggelse. Etter bombingen beskriver Vonnegut et månelandskap. De amerikanske soldatene ble satt til å grave i dette landskapet. Jeg lurer på om de egentlig lette etter overlevende, men de fant bare døde. Etterhvert ble lukten så umulig å utholde at de bare satte fyr på alt de fant. Så en dag var vaktene borte og krigen var slutt. «And then one morning they woke up to discover that the door was unlocked. World War Two in Europe was over.» Fra en dag til en annen. De fleste beskrivelsene av krigen og soldatene er satiriske og humoristiske, men innimellom dukker krigens redsler frem; «There was another long silence, with the coronel dying and dying, drowning where he stood.»/»Human beings in there (togvognen) took turns standing and lying down.»/ «Halt», said a guard. The Americans halted. They stood there quietly in the cold. The sheds they were among were outwardly like thousands of other sheds they had passed.» Også beskrivelsen av hvordan det er i Dresden etter bombingen er fæl.

I begynnelsen av boken blir det referert til en krangel Vonnegut har med en venninne (Mary O’Hare som boken er dedikert til). Hun tror Vonnegut vil skrive om de barske mennene som kjempet i andre verdenskrig, og sier at soldatene egentlig bare var barn. Vonnegut sier at han skal kalle boken The Childrens crusade for å vise at soldatene var svært unge. I tillegg står det i boken; «We had forgotten that wars were fought by babies.» I hele boken er det de mennesklige sidene av soldatene du møter, de sårbare og vonde sidene. Men samtidig blir de engelske soldatene beskrevet svært satirisk.

Billy dro tilbake til USA, fortsatte i jobben som optiker, giftet seg og fikk to barn, overlevde en flyulykke, ble enkemann og etterhvert som han ønsket å fortelle hele Amerika om Tralfamadore, sett på som litt gal. Vonnegut forteller om disse episodene i en vilkårlig rekkefølge gjennom boken, også Billys død kommer før boken er slutt. De siste ordene i boken er Poo-tee-weet. Som viser tilbake på at bombingen av Dresden var en massakre, og etter en massakre er det helt stille. Bare fuglene lager lyd. «Everything is supposed to be very quiet after a massacre, and it always is, except for the birds.»

Dette er en satirisk anti-krigs roman. Med mange ulike virkemidler. Noen av dem har jeg vært innom, men i tillegg opptrer også Vonnegut som en karakter i boken. To ganger forteller han hva en soldat sa, for så å si at den soldaten, det var meg. «Sombody behind him in the boxcar said, «Oz». That was I. That was me.»

Dette er en fantastisk bok, en 1001-bøker roman og en stor klassiker. Det høres kanskje rart ut med en roman som hopper så mye i tid, men det funker. Vonnegut får formidlet hvor meningsløs han synes krig er og hvor ille bombingen av Dresden var. Blant annet forteller han at det døde 135 000 i Dresden og ca 71 000 i Hiroshima. Jeg vil ikke holde de to opp mot hverandre. Det er klart at begge deler var grusomt. Krig er grusomt uansett om en ser på det på en humoristisk og satirisk måte eller helt nakent og reelt.

Over the years, people I’ve met have often asked me what I’m working on, and I’ve usually replied that the main thing was a book about Dresden. I said that to Harrison Starr, the movie-maker, one time, and he raised his eyebrows and inquired, «Is it an anti-war book?» «Yes», I said, «I guess». «You know what I say to people when I hear they’re writing anti-war books?» «No. What do you say?» «I say: Why don’t you write an anti-glacier book instead?» What he ment, of course, was that there would always be wars, that they were as easy to stop as glaciers. I believe that, too.