God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag har jeg vært på jobb, så nå i kveld sitter jeg med beina på en krakk og slapper av. Det blir mange vakter som sommervikar, men det er fint å være på billioteket om sommeren. Som regel har folk god tid og er blide og hyggelige. Det er også noe særskilt med late sommerdager på jobb. De tre siste ukene har det vært veldig mange vakter, men på mandag kommer flere tilbake så da blir det litt mindre. Jeg skal likevel ha mange flere vakter ut første uken av august.
Jeg leser også en del om sommeren. Jeg liker veldig godt å sitte ute og lese, og dette er rette årstiden for det. Jeg leser mye forskjellig, mye fantasy, men også krim, romaner og tegneserier. Den neste boken jeg skal begynne på er likevel veldig forskjellig fra det jeg vanligvis leser. Den heter Død og pine: De henrettede i Norge 1749 – 1752 av Torgrim Sørnes. Han har gitt ut en rekke bøker om samme tema. Blant annet Uten nåde, Ondskap, Dødsskyggens daler, Menneskeham og Mørkets gjerninger. Jeg har lest alle sammen.
De er kanskje litt på den makabre siden, men samtidig historisk korrekte, så det er interessant lesning. Boken begynner slik:
Den 29. januar 1749 ble en festdag i kongeriket Dannmark-Norge. Hennes Majestet dronning Louise hadde nedkommet med en sønn – en kronprins. Arvefølgen var reddet, huset Oldenburg kunne fortsette sitt enevelde over Europas nordvestlige hjørne.
Barnet ble døpt Christian. Det var så meget mer etterlengtet, ettersom dronningens førstefødte sønn – som også hadde blitt døpt Christian – hadde forlatt denne verden 3. juni 1747, ikke fullt to år gammel.
Det kan synes som om denne første Christian var den heldigste i barneflokken. At far var konge og mor dronning ser ikke ut til å ha kunnet oppveie at far var en sadistisk, utro fyllik og mor var død – dronningen mistet livet kun 27 år gammel under forsøket på å føde barn nummer 6. Hun fikk et akutt inneklemt navlebrokk og både hun og barnet døde der og da.
There was a beautiful girl that could sing, who somehow lost her voice forever on the terrible day when Eric fell asleep. He had been dreaming ever since.
Det fantes PC-er da, noen svære drog. Og skrivere: Papirarkene som hørte til dem hang sammen i lange remser, hadde hullkant på sidene og en stiplete linje der man skulle rive av. Mobilen var ennå ikke kommet, noe som var grunnen til at Nell ikke hadde kunnet sende meldinger eller ringe Tig og spørre hvor han var.
I argued for a Kindle but they pointed out that if it could be associated with me, then the information bleed—Amazon logging every page turn and annotation—was a potential security hazard. Not to mention the darker esoteric potential of spending too much time staring at a device controlled by a secretive billionaire in Seattle. The void stares also, and so on.
«Jeg juger ikke,» sa jeg. «Tom ble spist av den telefonen.»
Have I killed someone? Yes. I have.
After all, it’s difficult to obtain a student loan for a school that not only denies its own existence but teaches its students how to deny other people theirs.
He stabs at the mouse mat with one finger and I wince, but instead of fat purple sparks and a hideous soul-sucking manifestation, it simply wakes up his Windows box. (Not that there’s much difference.)
“Because, you see, everything you know about the way this universe works is correct—except for the little problem that this isn’t the only universe we have to worry about. Information can leak between one universe and another. And in a vanishingly small number of the other universes there are things that listen, and talk back—see Al-Hazred, Nietzsche, Lovecraft, Poe, et cetera. The many-angled ones, as they say, live at the bottom of the Mandelbrot set, except when a suitable incantation in the platonic realm of mathematics—computerised or otherwise—draws them forth. (And you thought running that fractal screen-saver was good for your computer?)”