God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Det ble sen kveld før jeg husket på smakebitene i dag, men heldigvis husket jeg det før midnatt, da jeg vanligvis legger dem ut. Vi har sett film i kveld, en Sherlock Holmes film og The Hitman’s Bodyguard, begge ganske morsomme actionfilmer. Jeg hadde håpt å få lest ferdig boken jeg holder på med på jobb i dag, men det var alt for travelt, så da får de siste sidene vente til i morgen.
Jeg leser bok 2; The Jennifer Morgue, i The Laundry Files av Charles Stross. I tillegg skriver jeg ut og leser novellene som er lagt til senere. Det er egentlig en ganske kjent teknikk for å tjene mer penger på en populær bokserie; skriv noveller med handling fra mellom bøkene. Normalt sett ville jeg ha kjøpt dem til Kindle, men til denne serien er de lagt ut på nettet. Siden jeg låner bøkene på biblioteket er det fint å slippe og betale for novellene.
Smakebiter:
He stabs at the mouse mat with one finger and I wince, but instead of fat purple sparks and a hideous soul-sucking manifestation, it simply wakes up his Windows box. (Not that there’s much difference.)
He monologued at me. With PowerPoint.★★ ★★ He what? And you’re still sane? Obviously I underestimated you.★★
Nothing stands for content-free corporate bullshit quite like PowerPoint.
“Because, you see, everything you know about the way this universe works is correct—except for the little problem that this isn’t the only universe we have to worry about. Information can leak between one universe and another. And in a vanishingly small number of the other universes there are things that listen, and talk back—see Al-Hazred, Nietzsche, Lovecraft, Poe, et cetera. The many-angled ones, as they say, live at the bottom of the Mandelbrot set, except when a suitable incantation in the platonic realm of mathematics—computerised or otherwise—draws them forth. (And you thought running that fractal screen-saver was good for your computer?)”
Bitter had no interest in the revolution.
Hun het Leila.
Jeg hadde mistet sønnen min, kunne ikke finne ham noe sted. Utenfor vinduet så jeg nyklipt plen, en liten eplehage og et hvitmalt lysthus. Jeg løp gjennom gangen, forrvirret av alle dørene. Jeg sprang fra rom til rom, de var mange flere enn jeg husket. Forgylte speil, brokadegardiner, plysj og velur og bisarre oljemalerier, lysekroner og montre fulle av ubegripelige gjenstander. Og rommene var uendelig mange. Da jeg ropte, lød det som en vinylspiller på halv hastighet, stemmen min var som en rautende okses. Uten å ha gått i noen trapp befant jeg meg plutselig i øverste etasje, på et gjesterom. Igjen prøvde jeg å rope på Niklas, men munnen var klebet igjen og lot seg ikke åpne. Det eneste jeg fikk ut, var et langtrukkent stønn.
Alle har sin egen teori, tenker dommer Nadir. En overbevisning, sta og seig, som de nekter å gi slipp på. sånn er det i Amerika. Vi sverger til våre egne remedier og holder på vår overtro. Vi er optimister eller pessimister, stoler på folk eller er mistenksomme. Vi bekrefter hverandres teorier på nettet. Internett, skapt for å «demokratisere informasjon», har i stedet blitt et redskap for selvbekreftelse. Hvis du tror du har ME eller at angrepet ellevte september var en innsidejobb, er verdensveven der og kan fortelle deg at du har rett.
Smakebiten er fra novellen The Marked Basing Mystery:
Perphaps it was a tired thing, all the references the world has already made to the Ptolemaic Royal Library of Alexandria. History had proven the library to be endlessly facinating as a subject, either because the obsession of what it might have contained was bound only by the imagination or because humanity longs for things most ardently as collective. All men can love a forbidden thing, generally speaking, and in the most cases knowledge is precisely that; lost knowledge even more so. Tired or not, there is something for everyone to long for when it comes to the Library of Alexandria, and we have always been a species highly susceptible to call of the distant unknown.
Natten hadde vært helt vanlig. Jeg sov godt. Men av en eller annen grunn våknet jeg grytidlig. Jeg bestemte meg for å gå ut i stua og prøve å sove der istedet. Jeg la meg på sofaen, lukket øynene og gled inn i søvnen igjen.