Smakebit på søndag 9. november

Tags

, , , , ,

Smakebit på søndagDet er lørdag ettermiddag når jeg skriver dette. Det er greit å være ute i god tid iblant. Jeg har lest en svensk krimnovellesamling i dag som jeg likte veldig godt (Mord og mysterier). Men etterpå begynte jeg på Novellesamlingen En ungdomsvenninne av Alice Munro som krever at en går inn i teksten og tolker, og føler. Ganske anderledes enn krimnovellene. Samtidig er sendingen fra Sjakk VM på TV (mannen min er stor fan) og jeg klarer ikke alltid holde blikket unna. Jeg spilte sjakk til jeg var i midten av 20-årene, men så kom barn og jobb og sånt i veien. Smakebiten jeg har lyst til å dele med deg er fra Munros bok og novellen heter «Five points». Smakebiten er litt lang, men det var vanskelig å ta vekk noe fra poenget som kommer i slutten. Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

untitledHun husket en krangel hun hadde med Cornelius, som nesten gjorde slutt på forlovelsen. Det var ikke den gangen han drog til henne for å ha røykt marihuana Det gjaldt en mann Cornelius arbeidet sammen med i gruven, og konen hans og deres tilbakestående barn. Barnet var sterkt tilbakestående, fortalte Cornelius, det eneste det kunne gjøre var å sitte og bable borte i en slags lekegrind i et hjørnet av stuen, og gjøre i buksen. Det var sju eller åtte år gammelt, og ville aldri bli i stand til å gjøre noe mer enn det. Cornelius sa at dersom man fikk et slikt barn, hadde man rett til å kvitte seg med det. Han sa at det var det han ville gjøre. Ingen tvil om det. Det var mange måter man kunne gjøre det uten å bli tatt, og han kunne vedde på at det var mange som gjorde det. Han og Brenda hadde hatt en forferdelig krangel om dette. Men hele tiden mens de kranglet og sloss, hadde Brenda en mistanke om at Cornelius aldri ville gjøre noe slikt. Det var noe han følte han måtte si til henne. Til henne. Det var noe han bare måtte insistere på at han ville gjøre. Og det var det som gjorde henne sintere på ham enn dersom hun hadde vært overbevist om at han var fullstendig og oppriktig brutal. Han ønsket at hun skulle krangle med ham om dette. Han ønsket protesten hennes, avskyen hennes, og hvorfor var det slik? Menn ville at du skulle lage bråk ved tanken på å drepe et tilbakestående barn eller bruke stoff eller kjøre bil som om du hadde fanden selv i ryggen, og hvorfor var det slik? Var det for at de skulle kunne pusse de skrytende, rampete fjærene sine på din sukkersøte, pysete godhet? Slik at de til slutt kunne gi seg med et knurr, og ikke behøve å være så hensynsløse lenger? Hva enn grunnen kunne være, så ble man lut lei av det.

Fra forlaget:

En kvinne hjemsøkes av drømmer om sin døde mor. Et utro par trår over grensen der den første spenningen tar slutt og smerten begynner. En enke besøker en skotsk landsby på jakt etter sin manns fortid og avdekker overrumplende sannheter om en helt fremmed. De ti historiene i En ungdomsvenninne er ikke bare forbløffende og frydefulle, de avkler også de usagte mysteriene i hjertet av alle menneskelige erfaringer.
Alice Munros noveller kretser rundt oppbrudd og endring i tilsynelatende hverdagslige kvinners liv. Det handler om kjærlighet, men ikke av det romantiske slaget, snarere om kjærlighet man prøver å få til å fungere eller kjærlighet man kommer over. Ut fra dette oppstår stor litteratur som verdsettes og leses over hele verden.

Boken på vent: Kaoshjerte

Tags

, , , , ,

Det er en ny tirsdag og på tide med en ny bok på vent hos Beathes bokhylle.

Jeg lurte litt på hvilken bok jeg skulle velge i dag. Det måtte bli en av de norske jeg skal lese dette året, tenkte jeg. To fugler med en sten, osv. Det ble likevel enklere å velge enn jeg trodde, for da jeg løftet blikket så jeg rett på Lise Grimnes Kaoshjerte. Den står helt klart på vent og skal helt klart leses ganske straks.

KaoshjerteFra forlaget:

Minja er seksten år og våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner. Hun drømmer om hender som trekker henne ned i myra, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som underjorden selv – og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.
«Kaoshjerte» er en fortelling som balanserer mellom virkelighet og mystikk, og som handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv.

 

Smakebit på søndag 2. november

Tags

, , ,

En ny søndag, og en ny smakebit hos Flukten fra virkeligheten. Det er vel det eneste som skjer hele søndagen, tenker jeg. Lese blogger, kommentere litt og sånn. Men jeg håper det også skal bli mulig å lese litt. Det har regnet den siste uken (omtrent), så jeg tror ikke det blir vær til å gå tur i.

Boken jeg har valgt ut i dag er jeg egentlig ferdig med. Men jeg leser fremdeles boken jeg ga smakebit av sist uke, så den får duge. I haugen av bøker jeg burde skrive noe om fant jeg Joyland av Stephen King. Den er ikke en thriller, og kunne nesten kalles en kriminalroman. Men du finner også en synsk gutt og et spøkelse i fortellingen. Fin er den i hvertfall og kan anbefales.

imageLysene slukket ikke. Jeg så ikke noen spøkelsesaktig skjorte eller hansker med blod ved siden av sporet. Og da jeg kom til det jeg var sikker på var riktig sted, rett før inngangen til torturkammeret, var det ingen spøkelsesjente som holdt ut hendene mot meg.
Men det var noe der. Jeg visste det da, og jeg vet det nå. Luften var kaldere. Ikke kald nok til at jeg kunne se pusten min, men jo – definitivt kaldere. Jeg hadde gåsehud på armene, på beina og i skrittet, og håret i nakken sto rett ut.

Fra forlaget:

Collegestudenten Devin Jones tar seg sommerjobb i fornøyelsesparken Joyland, i håp om å glemme jenta som akkurat har dumpet ham. Men kjærlighetssorgen blir etter hvert overskygget av langt verre ting: arven etter et ondskapsfullt drap, skjebnen til et dødssykt barn, og mørke hemmeligheter om livet – og det som kommer etter. Livet til Devin Jones blir aldri det samme etter sommeren i Joyland.

Joyland er en totalt oppslukende og fascinerende fortelling om kjærlighet og tap. Det er en historie om å bli voksen og å bli gammel – og om dem som aldri får oppleve det, fordi de møter døden altfor tidlig. I Joyland kommer Stephen Kings fantastiske evner som historieforteller virkelig til sin rett.

Joyland er både en krim, en grøsser og en bittersøt oppvekst- og dannelsesroman, som vil røre selv den mest hardkokte leser dypt.

Boken på vent: De fem årstidene

Tags

, , ,

Det er en ny tirsdag med regn og ruskevær,
og med boken på vent hos Beathes bokhylle.

I dag skal jeg til kirken og være med å lage ting som skal selges på julemessen. Bjørkehjerter har jeg fått beskjed om, og regner med at det er dørkranser. Men jeg er ikke helt sikker. Mannen min skal stå på kjøkkenet i kirken og lage krumkaker som også skal selges. Bare at i dag skal han prøve seg på den glutenfrie varianten. Jeg er spent på hvordan de vil smake.

Men før det skal jeg presentere ukens bok på vent. Jeg har valgt ut De fem årstidene av Gaute Heivoll. I fjor skrev han Over det kinesiske hav som jeg likte virkelig godt. Så nå er jeg spent på denne.

De fem årstideneFra forlaget:

Han vil male. Når han pensjoneres skal han endelig få tid. I trettifire år har han vært konduktør på toget mellom Oslo og Stavanger, og til sammen har han tilbakelagt en strekning tilsvarende femtini ganger rundt jorden. Nå skal han hjem. Til malingen. Til hagen. Til henne. Men året som kommer skal bli helt annerledes enn det han har sett for seg.

Høsten 2012 får Gaute Heivoll for første gang se de mange filmopptakene bestefaren gjorde våren og sommeren 1978. Der får han se mormoren, sine unge foreldre, og ikke minst seg selv som nyfødt gutt. Men det mest fremtredende i opptakene er likevel hagen, som besteforeldrene pleiet med kjærlighet og omsorg.

I De fem årstidene har Heivoll skrevet fram en tapt verden, som tross sin lille utstrekning framstår i stor prakt og rikdom. Det er en roman om å kjempe mot elg og grevling, om å skaffe vann til blomstene, om å holde seg fast i hverandre. En roman om å dø. En roman om å elske. Om nødvendigheten av å skape mens man ennå har mulighet.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår av Haruki Murakami

Tags

, , , , , , , ,

Fargeløse Tsukuru Tazakiog hans pigrimsår er skrevet av den fantastisk fine forfatteren Haruki Murakami. Det er hans nyeste bok og ble gitt ut på norsk i oktober av Pax forlag. Jeg er så glad i Murakamis bøker, Kafka på stranden, 1Q84, Trekkoppfuglen og så videre. Denne boken plasserer seg blant de beste jeg har lest, men også et stykke fra flere av dem (i handling). Jeg ser det er flere som nevner at den ligner Norwegian Wood, som jeg ikke har lest, og derfor ikke kan vurdere den opp i mot. Det jeg kan si er at den er nydelig, og at jeg fremdeles, uker etter jeg ble ferdig, tenker på ting Murakami skrev og på hva romanen egentlig handler om.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsårTsukuru Tazaki er en ensom mann som jobber med å designe jernbanestasjoner. Han svømmer ett par ganger i uken og ellers setter han seg gjerne på en jernbanestasjon og ser på menneskene som går forbi. Da han var ung var han i en gruppe på fem ungdommer som ble en svært sammensveiset vennegjeng. De andre hadde navn forbundet med farger; Rød, Blå, Hvit og Svart. Men Tsukuru var fargeløs. En dag, etter at han har begynt å studere i Tokyo, blir han avvist av denne vennegjengen. Han blir svært lei seg og opplever i det neste halve året en nærhet til døden som forandrer ham både psykisk og fysisk. I nåtiden har han funnet en kvinne han er blitt glad i, Sara. Og det er Sara som får han til å nøste opp i hva som egentlig skjedde, for seksten år siden.

For meg handler denne romanen om ensomhet og avvisning. Tsukuru ble så skadet av den opprinnelige avvisningen at han senere er ute av stand til å knytte seg til andre mennesker på en måte som gjør ham utsatt for avvisning. Derfor blir han også ensom. Det er et avsnitt i boken som jeg har lest mange ganger for meg selv, og som går som følger:

Endelig klarte han å godta det hele. Omsider forsto Tsukuru Tazaki, i dypet av sin sjel. Menneskers hjerter knyttes ikke sammen bare gjennom harmoni. Det er snarere gjennom sårene de knyttes dypere sammen. De forenes gjennom smerte, gjennom svakhet. Det finnes ingen stillhet som ikke også romer ekkoet fra angstfylte smerteskrik, ingen tilgivelse uten blod som renner på marken, ingen favntak uten sønderknuste tap. Sann harmoni bygger på dette.

Det er så sterkt, så dramatisk sannferdig og så smertefullt virkelig. Menneskes hjerter knyttes sammen av de sårene vi har møtt i fortiden, som har forandret oss. Stengt oss i redsel eller åpnet oss for andre typer sammenføyninger. Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare deg virkelig hva jeg mener. Men hvis du har et sår du er blitt påført før, ser du hvordan du kan knytte deg til noen som har opplevd det samme? Eller som har opplevd noe som ligner på din historie?

Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer.

Han opplevde en fundamental omveltning i virkeligheten gjennom en så grunnleggende avvisning. De han stolte aller mest på, svek ham. Ofte utføres denne avvisningen i svik av en eller begge foreldrene. Men jeg tror Murakami valgte å legge sviket hos venner for at Tsukuru skulle kunne gå tilbake å finne ut hva som virkelig skjedde på en enklere måte enn hvis det gjaldt foreldres svik. Der er det (i foreldre-svik) som regel snakk om svært innviklede følelser. I dette sviket fra vennegjengen kan løsningen være en enkel en. Resultatet av sviket, av avvisningen er uansett den samme. En total tilbaketrekning, en retrett fra offerets side som gjør resten av livet hans til et fengsel av ensomhet. Den som er utsatt for denne type svik, denne type avvisning er ofte de vi finner igjen som de ensomme menneskene i samfunnet. De kan ikke, klarer ikke, rekke ut en hånd til et annet menneske i redsel for å bli avvist på nytt.

Men så møter Tsukuru Sara. En voksen kvinne som ser. Som ser at det er noe i Tsukuru som må «repareres» før han kan klare å ha et fullt og helt forhold til et annet menneske. Typisk Murakami så oppdager hun dette når de har sex. Men det er ikke viktig. Det som er viktig er at hun sender ham ut på en «quest». En reise, for å oppdage sannheten og for å ta et oppgjør med den.

«Jeg kan ikke fatte å begripe hvordan du kan tenke sånn.» sa Sara og hørtes virkelig uforstående ut. «Det kan jo bare ha vært en misforståelse! Du har jo ingen anelse om hva som hadde skjedd. Tenk så tragisk det hadde vært? Om du mistet noen så viktige venner bare på grunn av en tullete forveksling eller noe som kunne ha vært oppklart om du bare hadde anstrengt deg litt?»

Det blir ikke riktig av meg å fortelle om denne reisen. Den må du oppleve sammen med Tsukuru. Men jeg kan fortelle at den forandrer ham. Den leger og reparerer, den klarer opp i misforståelser og gjør Tsukuru godt. Men viktigst av alt. Den gir Tsukuru muligheten til å nærme seg et annet menneske uten å først og fremst være redd for å bli avvist. Vi får ikke vite hvordan det går med Tsukuru og Sara. Men vi får et glimt inn i den «nye» Tsukuru som gir håp.

Han lengtet etter Sara. Så vidunderlig det var å kunne lengte etter noen på denne måten. Det kjente Tsukuru sterkt på. For første gang på lenge. Eller kanskje det var for aller første gang.

Dette er en utrolig sterk roman. Som, fordi det er Murakami-roman, er et lappeteppe av fortellinger. Den handler om musikk. Den gjengir historier en person har hørt og forteller videre. Den beskriver matlagning, reiser, jernbanenettverk og byen Tokyo. Den beskriver svømming og gleden over å kunne tenke der en svømmer avgårde. Og ikke minst beskriver den tanker og følelser. Den gjorde et så sterkt inntrykk på meg, og det tok mer enn noen dager fra jeg la den fra meg til jeg endelig klarte samle alle trådene til min mening om romanen. Jeg kunne sikkert skrevet mer. Men jeg vil heller gi deg en sjanse til å starte din reise med Tsukuru.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår har jeg fått av Pax forlag

Smakebit på søndag 26. oktober

Tags

, , ,

Det er en ny søndag og en ny smakebit hos Flukten fra virkeligheten.

Denne helgen har jeg hatt Harry Potter film-maraton og jeg er akkurat ferdig med den siste Dødstalismanene filmen. Det er utrolig gøy å se alle filmene i rekkefølge, det er en stund siden jeg gjorde det sist. Jeg kunne også godt tenke meg å lese bøkene om igjen, men det får vente til senere. Det tar litt lengre tid enn en helg. Jeg har flere bøker jeg holder på med for tiden, men en av dem skiller seg ut. Det er Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet av Eivind Hofstad Evjemo. Til vanlig leser jeg ganske fort, men denne boken snegler seg avgårde. Den er så full av vakre og briljante beskrivelser av helt hverdagslige hendelser at jeg ikke klarer lese så mye om gangen. Til gjengjeld koser jeg meg veldig med den.

imagePå side 37 har et kyllingbein satt seg fast i halsen til en liten jente og det er som når tiden nesten står stille, som i en film, og en kan ta inn hver detalj av scenen:

Barnet velter fremover, og fatet med kylling, peppersaus og karriris faller ned i tre trinn: først i fanget til Roy, så ned på leggen, før det knuses mot gulvet. Sausen er heldigvis ikke kokvarm. Rakk ikke engang å forsyne seg med den helvetes salaten med havsalt og feta før noe måtte gå skeis. Fargen i ansiktet hennes har gått fra friskt, rødt, liksom blankt, til hvitt, tangerende til blått. Roy slår og slår, hardt, mykt, hardt. Hun har sprengte, oppsperrede øyne og griper etter ting, som om hun i raseri forsøker å ødelegge alt omkring seg før sin forsvinning; blomstervasen går i gulvet sammen med de nyskåldede mandlene som Rita skal bruke til kransekakestenger, og mandarinene triller utover gulvet. Og Roy registrerer at bevegelsene hennes gradvis tappes for kraft, blir mer rykkvise, spastiske, at adrenalinet pumpes rundt i kroppen hennes. Men det kan også være innbilning.

Og nå regner det for første gang etter første frostnatt. Har ikke fenomenet også et navn? Brødristeren har lagt svarte kokssmuler utover benken, og duken har fått et grenseløst irriterende eseløre som Roy kaster seg fram for å jevne ut. Han reiser seg. Stolen vipper tilbake og blir stående lent mot kjøkkenbenken, han løfter datteren opp, knytter hendene sine til en slags hjerteform og klemmer til mot det punktet han antar er solar plexus, sånn noenlunde midt på brystet hennes. Først én gang, så én gang til. Hun kjemper i armene hans. Og det er først da det løsner, det er først da Roy greier å skape det trykket som er sterkt nok til at beinet spretter ut av munnen hennes, og han kan endelig roe seg med forvissningen om at livet har vendt tilbake i form av et frigjørende, livsbejaende åndedrag.

Fra forlaget;

I det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet beskrives nesten et helt samfunn. Til og med gulvet i en gymsal får sitt eget, lille kapittel. I hovedsak følger vi en familie, med faren Roy og sønnen Aksel som hovedkarakterene, og Kjersti som jobber som primærkontakt for den handikappede skoleeleven Siri. Vi følger deres dagligliv og hvordan det utspiller sin lavmælte dramatikk i en kommune avfødt av det nyrike Norge.

Familiefaren Roy sliter med selvbildet; han er eldre enn sin kone, og vi får se ham i ulike situasjoner hvor han forsøker å finne en bekreftelse på at han fremdeles eksisterer, er verdig og viktig. Dette også overfor sine to barn som han heller ikke når, verken følelsesmessig eller sosialt.

Kjerstis liv med den krevende spesialklassen utgjør også en stor del av handlingen, ved siden av hennes forsøk på å innlede en slags romanse med taxisjåføren Morgan.

Det handler om drømmene man har på et sted hvor alt virker langt unna. Det handler om alle menneskenes forhåpninger om at livet skal romme noe mer. Men som nevnt handler dette også om et samfunn, åpne nye rom i det, se bak fasader, gå dit man vanligvis ikke går for å finne nye mønstre og strukturer.

Nesten alle kommer til syne og får beskrevet biter av sitt liv, bussjåføren, kjørelæreren, sykepleiere, rektoren, elevene, kultursjefen, og til og med kronprinsen idet han besøker byens ungdomsskole for å holde et klimaforedrag. Det er et ambulerende blikk som snitter inn i et stykke norsk virkelighet. Fortellerblikket sveiper over tettstedet som en lyskaster i et dårlig opplyst landskap. I det hele tatt gjøres det skarpe sosiale og samfunnsmessige riss. Eivind Hofstad Evjemo våger noe som ikke mange i hans generasjon gjør, å skrive om et samfunn og utforske det sosiale hierarkiet. Og han gjør det i et ladd og sanselig språk.

Boken på vent; Huset mellom natt og dag

Tags

, , , ,

Det er på ny tirsdag, og en ny boken på vent hos Beathes bokhylle. Denne tirsdagen kom litt brått på og jeg hadde ikke fått sett meg ut en bok. Men det er ikke akkurat veldig vanskelig å finne bøker som ligger på vent i dette huset, så jeg valgte meg ut en av de norske bøkene jeg gjerne skulle ha lest før nyttår. Jeg har litt av en haug av dem og, men denne er blant dem jeg helt sikkert skal lese.

Boken jeg har valgt meg denne uken er Huset mellom natt og dag av Ørjan Nordhus Karlsson. Det er en norsk science fiction, og det har vi ikke så mange av, så jeg ser frem til å lese den.

Huset mellom natt og dag

Fra forlaget:

I Huset mellom natt og dag blir du tatt med til en dyster fremtid. Jorda er delt opp i mindre enklaver der kun de rikeste og mektigste kan bo, mens storparten av befolkningen må overleve i favelaer, brakkebyer og falleferdige, urbane bykjerner.

Marko Eldfell, en norsk desertør på flukt, lever i skjul i Tiranas livsfarlige gater der han livnærer seg av strøjobber for lokale kriminelle. Etter en konflikt med en lokal mafioso, finner militæret ut av hvor han befinner seg, og han har ikke lenger noe sted å flykte. Idet alt håp synes ute, tilbyr en eksentrisk forretningsmann seg å hjelpe, men det er en hake. For å vinne tilbake sin frihet må han spore opp sin tidligere troppssjef og gode venn, Jack Stenthon. Problemet er bare at Marko så Stenthon dø på slagmarken i Tblisi.

 

Jeg har et teppe i tusen farger skrevet av Anne B. Ragde

Tags

, , , , , , ,

Jeg har et teppe i tusen farger er skrevet av den kjente norske forfatteren Anne B. Ragde. Den handler om Ragdes mor. Moren, Birte, havner på sykehjem og i den tiden de to tilbringer sammen snakker de om forholdet sitt og om fortiden. Ragde tenker også tilbake på hvordan ting var og formidler hvordan hun vokste opp sammen med en alenemor og en søster. Birte jobbet som maskinkjører på en plastposefabrikk i Tondheim, var svært høyrevridd i sine politiske meninger, og var en tryllekunstner når det kom til mat. Samtidig snakker de om Arsenikktårnet og hvordan den boken egentlig handlet om Birte og hennes mor. Heksen, som Birte kaller henne. Jeg har ikke lest Arsenikktårnet men jeg er nødt til å gjøre det etter å ha lest hva Birte sier om romanen.

Jeg har et teppe i tusen farger Det er så fint å snakke om mat med deg, mamma.
– Lage det, spise det, snakke om det. Men husker du at jeg noen gang tok deg på fanget og koste med deg? Var nær deg?
Jeg rakk akkurat å la mitt eget blikk flyte vekk før det møtte hennes.
– Ikke akkurat husker, men du leste veldig mye for meg, sa jeg.
Nå hadde jeg havnet på dypt vann, jeg skjønte det med det samme ordene forlot munnen.
– Herregud … For en mor jeg har vært. Leste! Som om det kan erstatte kjærlighet.

Birte hadde denne oppfatningen om hvordan livet egentlig var for Ragde. Dette var hun opptatt av på det siste, og det er vel egentlig det vi ikke har gjort som kommer frem igjen. Det en skulle ha gjort. Vi følger Birte mens hun er under behandling fra hun får et fint rom og god oppfølging på et sykehjem til hun havner på et sykehjem som ikke tar vare på henne i det hele tatt og vi får sykehjemsnorge rett i fleisen. Ragde skriver at etter det første sykehjemmet tenkte hun at alle avisene overdrev. Men hun fikk virkelig se hvor ille det kunne være på det siste sykehjemmet. Bare det at moren måtte skifte, at hun ikke fikk være på den første plassen (som var reservert rehabilitering) de siste månedene av livet.

Dette er en vakker roman. Vakkert skrevet, respektfullt utført og skremmende aktuell! Jeg ble oppslukt i Ragdes minner. Om bryllupet moren tok opp lån for å ordne, om naboen i første etasje og om den fraværende faren. De er alle beskrevet på en så stemningsfull måte, samtidig som reelle følelser kommer frem. Birte får plass til å fortelle, til å tenke tilbake samtidig som Ragde forteller om en kvinne som ikke vil eie noe. Som mens de har dårlig råd selger alt de har og som da hun blir gammel rydder alt ut og kaster album og pynteting, men som alltid beholder bøkene. Bøker har en stor plass i Birtes liv og hun leser mye. Der kan jeg virkelig kjenne meg igjen. Hun går til biblioteket og låner store hauger bøker og er stadig oppdatert.

Den siste tiden er det likevel andre som må lese for henne. Men mest tilbringer hun tiden under teppet og ser på de tusen farger som er minner hun kan fordype seg i.

Dette er Ragdes femtende voksenroman, men i tillegg har hun skrevet 2o bøker for barn og ungdom, samt dikt, noveller og humorbøker. Ragde er mest kjent for trilogien Berlinepoplene, Eremittkrepsen og Ligge i grønne enger som ble gitt ut henholdsvis i 2004, 3005 og 2007 og romanen Arsenikktårnet fra 2001.

Jeg har et teppe i tusen farger har jeg fått av Oktober forlag

Smakebit på søndag 19. oktober

Tags

, , ,

Smakebit på søndagI dag fikk jeg en melding fra Mari hos Flukten fra virkeligheten om jeg kunne ta over smakebitene. Så da finner du dem hos meg i dag, og jeg får lov til å være vertinne enda en gang. Jeg har sittet å sett på første sesong av Under the Dome og nå er jeg fryktelig spent på neste sesong. Det er nesten så jeg ikke kan vente! Jeg har også endelig fått sett Divergent, så det har vært en riktig TV-week-end.

Men en bok har jeg fullført, og det er Haruki Murakamis Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår. Jeg er veldig glad i Murakami, så denne siste av bøkene hans dro jeg med meg alle steder til jeg fikk lest den ferdig. Ofte er bøkene hans så komplekse at det er vanskelig å vite om man har fått med seg alt. Men i denne boken er det et avsnitt som sier alt (uten spoiler):

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsårEndelig klarte han å godta det hele. Omsider forsto Tsukuru Tazaki, i dypet av sin sjel. Menneskers hjerter knyttes ikke sammen bare gjennom harmoni. Det er snarere gjennom sårene de knyttes dypere sammen. De forenes gjennom smerte, gjennom svakhet. Det finnes ingen stillhet som ikke også romer ekkoet fra angstfylte smerteskrik, ingen tilgivelse uten blod som renner på marken, ingen favntak uten sønderknuste tap. Sann harmoni bygger på dette.

Fra forlaget;

Når Tsukuru Tazaki drar hjem på ferie etter et halvt år med universitetsstudier i Tokyo, oppdager han at de før så uatskillelige barndomsvennene hans brått har snudd ryggen til ham. Under oppveksten var de fem vennene sikre på at vennskapet ville vare evig. Men noe har forandret seg, og ingen vil si hva det er. Flere år senere er Tsukuru en vellykket ingeniør og har innledet et forhold til den litt eldre Sara. Når hun får høre om barndomsvennenes svik og den skyggen det har kastet over Tsukurus liv, oppmuntrer hun ham til å reise hjem og nøste opp i det som skjedde. Tilbake i hjembyen oppsøker han de gamle vennene. Etter hvert må Tsukuru ta inn over seg alt det gruppen har undertrykt for å kunne vedlikeholde idealet om det perfekte vennskapet. Kan skjulte følelser forbli skjult for alltid? Og kan det å konfrontere fortiden gjøre det mulig å åpne seg mot framtiden?


Skyldfolk av Octavia E. Butler

Tags

, , , , , , , , ,

Skyldfolk er en fantasy- og en historisk roman skrevet av den kjente amerikanske science fiction forfatteren Octavia E. Butler. Butler ble som barn diagnostisert med dysleksi, og startet sin fascinasjon for science fiction allerede i 12-års alderen. Hun skrev små fortellinger fra hun var 10, men da hun så en meget dårlig sci-fi film (Devil Girl from Mars) bestemte hun seg for at dette kunne hun gjøre bedre. Hun har fått en lang rekke priser for bøkene sine, blant annet Nebula og Hugo Awards. Skyldfolk er den første romanen av Butler som er blitt oversatt til norsk.

SkyldfolkI 1976 opplever en ung, svart kvinne kalt Dana at hun forsvinner fra livet sitt og dukker opp i 1819. Der redder hun en ung gutt fra å drukne, og så er hun tilbake i 1976. Hun holder på med å flytte sammen med den hvite kjæresten sin, Kevin da alt dette skjer. Og forståelig nok er både Dana og Kevin skremt og oppskaket. Det tar ikke lang tid før Dana forsvinner igjen (og redder gutten fra en brann), denne gangen er hun borte lenger, i flere dager for henne, men det viser seg å være tre minutter i 1976. Denne gangen får hun vite at guttens navn er Rufus og at hun befinner seg i Maryland. Fem ganger til skjer det samme. For hver gang er Rufus blitt eldre, og for hver gang må hun redde ham fra å dø, og for hver gang er hun borte lenger. Dana finner ut at Rufus er far til den første kvinnen som står i Danas familiebibel og at hvis hun ikke redder Rufus frem til han skaper denne datteren så vil hun slutte å eksistere.

Men det er ikke lett for en moderne ung svart kvinne å leve i Maryland på 1800-tallet. Alle andre svarte rundt henne er enten slaver eller frikjøpte tjenere. Hun må også jobbe på kjøkkenet, med vasken, servering og så videre hvis hun skal overleve i denne tiden. Rufus forstår at det er noe spesielt med henne, men faren hans er en brutal godsherre som ikke tåler at slavene tar seg friheter. Og to ganger blir Dana pisket. Den ene gangen hun drar til Maryland holder Kevin så fast i henne at han blir med. Men de befinner seg ikke på samme sted når Dana drar tilbake, så han blir latt igjen.

Denne boken handler da selvfølgelig om tidsreiser. Det er slik Dana, og Kevin, drar til Maryland. Men mest av alt handler den om slaver og slavetiden. Den gir et fantastisk flott bilde av hvordan livet var for den svarte delen av befolkningen. Godsherren i denne boken var nok ikke blant de verste en kunne oppleve. Men likevel var livet svært hardt. Verst var det for åkerarbeiderne som bodde i skur og som ble pisket til å jobbe fortere. Kvinnene på kjøkkenet hadde det best, men selvfølgelig allikevel hardere enn vi kan forestille oss. Mest av alt hadde de absolutt ingen rettigheter. Ingen mulighet til selv å bestemme over sine liv.

Dette er en god bok om slavetiden i USA. Tidsreisene er en så liten del av det at du ikke trenger bry deg om dem, men samtidig gir det at en moderne kvinne kommer dit en annen synsvinkel. Og en mulighet til å sette ting litt på spissen. Hun vil lære slavene å lese, men oppdager at både godsherren og sønnen hans nesten ikke kan lese og skrive selv. Det blir også satt lys på pengebruken til husfruen, og at slaver kunne bli solgt fordi husfruen ønsket seg noe ny pynt til stuen. Romanen er grotesk, skrekkelig og nesten uforståelig. Men samtidig nydelig, stemningsfull og meget lærerik.

Skyldfolk har jeg lånt på biblioteket.