Finne ly av Aina Basso

Tags

, , , , , , ,

Jeg har meldt meg på Bokhyllelesing i år. Biblioteket mitt er kanskje ikke så velutstyrt på alle måter og viser klart frem hvilke sjangere det er denne leseren leser. Men det er likevel ikke så vanskelig å finne bøker som passer til kriteriene. I denne første runden skulle vi finne en bok med grønt omslag, og da valgte jeg Finne ly av Aina Basso.

Jeg er veldig glad i Aina Bassos bøker. Hun har skrevet Ingen må vite, Fange 59. Taterpike og Inn i elden før Finne ly. Basso er historiker, så bøkene hennes tar utgangspunkt i historiske hendelser i Norge og spinner en historie rundt dem. I denne boken har hun latt to stemmer fortelle historien.

Finne lyI Finne ly møter vi Hanna som er av romani-slekt. Hun har klart å rømme fra tukthuset i Christiania og søker tjeneste hos en bonde som nettopp har mistet kona si. Vi befinner oss på Finnskogen i 1849 og det reisende folket er uglesett og forfulgt. Hanna får et godt øye til den yngste sønnen på garden, Johannes. Samtidig som den eldste gjerne vil opp i sengen hennes. Dette skaper en konflikt mellom brødrene, som forsterker følelser som allerede var der.

Det jeg sitter igjen med etter å ha lest boken handler mye om hvordan det var å være kvinne før kvinner fikk rettigheter. Det skaper assosiasjoner til for eksempel India, og hvor rettsløse og hjelpeløse kvinner der er mot menn som vil forgripe seg på dem. Jeg leste en artikkel om hvordan kvinner ble befølt i offentligheten i land der kvinner ikke har de samme rettigheter som oss, og det var sterk lesning. Slik er det også for Hanna, og hun må bevege seg forsiktig både som tjenestejente og som reisende.

Samtidig er Johannes historie ganske sterk. Han har veps i hodet sier han. Det er også et ekorn han ser som han ikke får tak i, og han er redd for å gå for langt fra huset. Det er klart at han må ha en form for psykisk sykdom, og angst. Denne sykdommen tror jeg det er som blir hans undergang.

Aina Bassos bøker er sterke. De forteller om ting som har vært, men også om ting som gir gjenlyd i vår hverdag. Samtidig er de utrolig lærerike. Gjennom bøkene hennes har jeg lært om hvordan romanifolket hadde det i dette landet, om heksebrenning og om kvinners liv. Hannas historie er en historie som griper deg, som gjør at du ønsker å forandre ting. Som forteller om hvor viktig det er å gi mennesker rettigheter. Og at det ikke spiller noen rolle hvilken slekt du kommer fra, vi er mennesker alle sammen. Jeg forteller med vilje ikke mer av historien til Hanna og Johannes. Jeg tror det er viktig at du leser den selv.

Finne ly har jeg fått av Samlaget.

Operasjon Sjølvdisiplin

Tags

, , , ,

Dette kunne være en overskrift over hvordan jeg ser for meg det nye året, men er også tittelen på Agnas Ravatns nye bok.

For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein internettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme.

Står det i rene ord på fremsiden, og selv om jeg ikke har så veldig lyst til å kalle meg selv tufs, eller befinner meg i tidsklemme. Så er vel resten nokså beskrivende.

operasjonsj¿lv-9788252186673.inddForlaget skriver videre bak på boken:

Dette er sjølvhjelpsboka for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker, men som likevel innser at du treng hjelp … Operasjon Sjølvdisiplin er ein praktisk og vitenskapeleg fundert guide til koreis du kan overvinne distraksjoner, slutte å prokrastinere, etablere gode kosthalds- og treningsvanar og gjenvinne impulskontrollen.

Spesielt det der med å prokrastinere kjenner jeg treffer et sted inni i selvbildet mitt, men også å overvinne distraksjoner. Ravatn skriver i boken at du alltid bare skal gjøre en ting om gangen, og jeg innser at jeg sjelden gjør det. Jeg har vært mer der at jeg er stolt over min evne til å gjøre flere ting samtidig. Så jeg prøvde når det gjaldt blogginnlegg og fant selvfølgelig at Ravatn har rett. Når jeg bare konsentrerer meg om å skrive, og tar all retting og linking og tekstformatering etterpå, så er det lettere å konsentrere meg om det jeg holder på med. Lettere å få kontakt med det jeg egentlig vil si. Jeg fant og at hvis jeg tok på meg øretelefoner og lukket øynene så ble det å lytte på lydbøker en ny opplevelse. En ting om gangen.

Jeg har ikke kommet like langt når det gjelder prokastinering. Der er jeg bortimot håpløs. Men når jeg er klar over det, så blir det også lettere å gjøre noe med.  Dr. Phil sier «You can not change what you don’t acknowledge». (Ok, så har jeg begynt å se på tv-show om morgenen, noe må jeg jo finne på!) Men altså, han har et poeng der. Og, nå tenker jeg hvertfall på at jeg utsetter ting. Så det blir litt lettere å bare si, nå gjør jeg det.

Ravatns bok er på 107 små sider. Det er en liten lefse av en bok. Men tankene hennes er store og jeg tror faktisk at de kan hjelpe til å forandre på ting. Jeg kjente meg så igjen i denne boken, og ha ikke satt den vekk i noen bokhylle. For denne må jeg lese flere ganger.

Kan man si noe så mye penere om en bok, enn at «denne skal jeg lese om igjen«?

Operasjon Sjølvdisiplin har jeg fått av Samlaget.

Boken på vent: Ancillary Justice

Tags

, , , ,

Boken på ventDet er så fint å komme tilbake i gamle rutiner etter at jul- og nyttårsfeiring er overstått. Ikke det at jeg ikke liker feiringen. Det er bare det at jeg synes det er fint med rutiner og hverdager óg. I dag er det på tide med en ny Boken på vent hos Beathes bokhylle.

Denne gangen var jeg så smart at jeg valgte meg boken jeg skal lese før neste treff i lesesirkelen. Da slår man to fluer i en smekk og får kanskje også lest boken denne gangen. Sist treff var jeg dessverre ikke ferdig. Lesesirkelen jeg går i leser fantasy og sci-fi og denne gangen skal vi lese boken Ancillary Justice av Ann Leckie.

Ancillary JusticeBoken er en sci-fi og vinner av The Hugo, Nebula, British Science Fiction, Locus and Arthur C. Clarke Awards.

Forlaget skriver:

On a remote, icy planet, the soldier known as Breq is drawing closer to completing her quest.
Once, she was the Justice of Toren – a colossal starship with an artificial intelligence linking thousands of soldiers in the service of the Radch, the empire that conquered the galaxy.
Now, an act of treachery has ripped it all away, leaving her with one fragile human body, unanswered questions, and a burning desire for vengeance.

Stopping by Woods on a Snowy Evening

Tags

, , , , , ,

Whose woods these are I think I know.
His house is in the village though;
He will not see me stopping here
To watch his woods fill up with snow.

My little horse must think it queer
To stop without a farmhouse near
Between the woods and frozen lake
The darkest evening of the year.

He gives his harness bells a shake
To ask if there is some mistake.
The only other sound’s the sweep
Of easy wind and downy flake.

The woods are lovely, dark and deep,
But I have promises to keep,
And miles to go before I sleep,
And miles to go before I sleep.

~ Robert Frost

~ via zastavki.com

~ via zastavki.com

Smakebit på søndag 4. januar

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagDet er 2015! Tiden går så fort at det nesten ikke er mulig å henge med! Jeg har hatt en nydelig bloggpause og juleferie, men nå er det på tide å gå tilbake til gamle rutiner. Og den første er Smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg har lest mye norsk i høst, så i julen hadde jeg lyst til å lese noe som ikke betydde noe i det hele tatt. Og jeg kunne ikke funnet en bedre kandidat. Jeg hadde lyst til å lese fantasy, og noe som var litt gammelt, og noe som var oversatt til norsk, gjerne kritikkverdig oversatt. Det jeg fant var Dragenes natt, bind 1: Følgesvennene møtes av Margaret Weis og Tracy Hickman. Jeg har en (stor) følelse av at boken ville vært mye bedre på engelsk. Men det er akkurat nå litt morsom å lese den dårlige oversettelsen (eller den dårlige boken). Fritt valg. Samtidig som den faktisk er ganske spennende.

Smakebiten er en av de fantastiske beskrivelsene av ting følgesvennene møter på veien;

Følgesvennene møtesSølvblankt måneskinn skinte klart på en høy fjellhylle. Der sto en enhjørning. Hun så kaldt på dem med intelligente øyne som lyste av uendelig visdom.
Enhjørningens skjønnhet gikk rett til hjertet. Gullmåne fikk tårer i øynene og måtte lukke dem mot dyrets herlige stråleglans. Pelsen var som månesølv, og hornet en skinnende perle. Manen var som havskum, og hodet som hugget i funklende marmor.
Men intet menneske eller dvergs kunstnerhånd kunne fange den elegansen og ynden som sitret i halsens kostelige linjer og i den kraftfulle nakken og det muskuløse brystet. Bena var sterke, men stilfulle. Hovene var små og lignet geiteklover.

Fra forlaget:

Dragene har kommet tilbake til Krynn, og krigens mørke truer med å legge hele landet øde. Det eneste håpet om fred er ei lita gruppe som tilfeldighetene og krigen har ført sammen, men deres kamp i det godes navn synes håpløs.

 

Kort om Kronprinsen

Tags

, , , , , , , ,

Kronprinsen er skrevet av Alexandra Beverfjord og er en andre boka om krimreporterne Joakim Lund Jarner og Agnes Lea. Den første heter Kretsen. Kronprinsen kom ut i 2012 og Kretsen i 2010.

KronprinsenDenne kriminalromanene handler om rasisme, nynazisme og drap på par der de to er fra ulike kulturer. Men den handler også om Nyhetsavisen og indre konflikter både der og i politiet. Nyhetsavisen får et tips om at et par med ulik hudfarge har blitt drept og hengt i en park. Snart dør enda et par, og Joakim begynner å tenke på søsteren sin Iben som ble funnet hengt i en skog på 90-tallet. Han oppsøker antinynazister for å få tips om det nynazistiske miljøet, samtidig som han får en hacker derfra til å finne ut om sjefen hans har solgt kilde-identiteter til en mann Joakim anklaget i den første boken. I politiet sliter Kikki med å være sjef samtidig som ting er tøft på hjemmebane og hun nettopp har adoptert et barn fra Sør-Amerika.

Med andre ord så skjer det mye på ikke så veldig mange sider. Det er det som er «rarest» med denne boken. Kapitlene er korte og skriften ikke av de miste. Men i et kort kapittel har Beverfjord fått oss igjennom en hel situasjon. Ett par ganger da jeg var ferdig med et kapitel stoppet jeg opp og ble like forbauset over alt jeg hadde lest om på så få linjer. Det er ganske så imponerende av Beverfjord å klare å formidle så mye i så få ord. Dette er en fin krim, en spennende en, men også en hvor man bør lese bøkene i rekkefølge.

Boken har jeg fått av Gyldendal.

Betraktninger tar juleferie

Tags

, , , ,

God julJeg har bestemt meg for å ta juleferie i år og la bloggen hvile noen dager. Jeg håper å komme sterkt tilbake i nomineringen til bokbloggerprisen, og i det å skrive om hva jeg har lest i et nytt år. Noen dagers hvile er av og til det man trenger.

Under har jeg lagt inn link til to av de vakreste a cappella gruppene jeg vet om,
nyt dem og ha en riktig god jul!

[CO6OZIY-lYw]

[ifCWN5pJGIE]

Boken på vent; Karthago

Tags

, , , ,

Boken på ventI dag er det en ny Boken på vent hos Beathes bokhylle. Denne uken var jeg i veldig tvil om hva jeg skulle velge, ettersom jeg føler jeg har så mange uleste bøker av Boken på vent bøkene. Det må jo være sånn at jeg faktisk leser de bøkene jeg skriver om og!

Men så så jeg i bokhyllen min en Joyce Carol Oates bok jeg fikk for ikke så lenge siden. Den heter Karthago og handler om en ung jente som forsvinner i Adirondack-fjellene. Det hørtes ut som en fin bok å ta med seg på juleferie, så det skal jeg kanskje gjøre. Den store julebok utvelgelsen er ikke foretatt enda, selv om bøker har vært oppe til nominering. Det er omstendelig å velge ut bøker til jul ser du!

KarthagoFra forlaget:

Når en tenåringsjente forsvinner i Adirondack-fjellene, rystes den lille byen Karthago i grunnvollene. Mens faren, Zeno Mayfield, og andre frivillige leter utrettelig etter den savnede Cressida, oppdages det en mistenkt som står Mayfield-familien ubehagelig nær: Den dekorerte Irak-veteranen Brett Kincaid, som inntil nylig var forlovet med Cressidas vakre storesøster. Mens bevismengden mot den krigsskadde korporalen øker, må Mayfield-familien ta inn over seg at Cressida kan være tapt for dem for alltid – og at hun kanskje var det allerede lenge før hun forsvant.

Smakebit på søndag 14. desember

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagI går var vi på julegrøt hos søskenbarnet mitt. 46 stykker av oss. Det er det hyggeligste jeg har gjort i desember så langt. For enda har vi julen å se frem imot. Jeg er et skikkelig julemenneske og selv om jeg ikke har kunnet pynte og styre og stelle så mye i år som andre år, så gleder jeg meg ikke mindre til å se juletreet, gå på julegudstjeneste og se om jeg har truffet blink med gavene i år. Og til å feire en hvit jul, som jeg tar som en selvfølge når jeg skal til mine svigerforeldre på Østlandet.

Men det er noen dager i gjen, og en av tingene jeg skal gjøre før jul er å være med på Smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten. I dag har jeg en smakebit fra boken Om igjen av Monica Isakstuen. Og om du noen gang har vært i en konsertsal, så vil du kjenne igjen dette:

untitledSola går ned og dørene går opp og folk strømmer inn i salen, sekshundreogfemti par føtter som tråkker seg forsiktig fram mellom seteradene, åpner lommer og vesker, fingre som leter etter billettene, søkende blikk, billetten, setene, billetten, setene, ja der skal vi sitte, to plasser til venstre, mumling og knitring, hender som retter på jakker, hår, glatter over skjørt, bukselår og muskler som slipper tak og lar kroppene senkes mot stolsetene, der henger de i luften i noen korte sekunder, rumper og kjønn, den dumpe lyden av varmt kjøtt mot ullstoff, nakker som vris, hvem sitter til venstre, hvem befinner seg til høyre og hvem i alle dager er det som har tatt seg råd til balkong, og når begynner det egentlig, har du hørt henne spille før, hun sies å være blant de beste, og lyden av barn som er blitt tvunget med av foreldrene, det hører med til dannelsen, men barna er ikke enige, de vrir seg i setene, men så dempes belysningen og inn kommer orkesteret, en etter en etter en og noen til høyre i salen begynner å klappe og snart klapper alle og musikerne nikker ydmyke, beskjedne, stolte, og det skyves på stoler og justeres på instrumenter og applausen stiger, øker, den fyller hele salen, virker nesten fiendtlig der den velter inn over scenegulvet, bryter mot instrumentene, vil ikke gi seg før dirigenten snur seg, bukker, tar imot den øredøvende lyden av forventning og gir signal om ro.
Ro.
Ro.
Pust. Inn. Ut.
Kremting, en som hoster lavt, papir som knitrer, halspastiller som svelges.
Stille.
Så stille.
De venter.

Fra forlaget;

Hva får et menneske til å leve et liv i løgn? Hvilket spill er vi villige til å innlate oss på for å få det vi vil ha?

Da Joyce Hatto døde sommeren 2006, ble hun av flere betraktet som en av verdens fremste pianister. Hun hadde riktignok ikke spilt offentlig siden 1970-tallet, men cd-ene som utkom i et svimlende antall de siste årene av hennes liv, ble ansett som sensasjonelle. Hun tolket dem alle – Mozart, Beethoven, Chopin, Liszt, Rakhmaninov. «Den største pianisten i verden som ingen har hørt om,» skrev en kritiker.
Så, i februar 2007, avslørte det anerkjente tidsskriftet Gramophone det kanskje største bedrageriet i den klassiske musikken noensinne. Store deler av Joyce Hattos innspillinger var plukket fra andre pianister. Alt hadde vært en løgn.
Av denne spektakulære historien har Monica Isakstuen formet en original og gripende roman. Joyce blir sett gjennom Ida, en norsk (fiktiv) elev av den britiske pianisten, som selv føler seg som en spiller i alt hun gjør – som datter, som kjæreste, som mor. Var det av Joyce hun lærte dette? Eller bærer vi spillet i oss alle, evnen til å slå an toner som ikke er våre egne, men som kanskje vil gi oss det vi ønsker oss mest av alt?

Boken på vent; Om igjen

Tags

, , ,

Boken på ventEndelig er jeg ferdig med julebrev og julekort og kan konsentrere meg om neste punkt på listen. Og innimellom kan jeg blogge litt. Som i dag, når det er tid for en ny bok på vent hos Beathes bokhylle.

Jeg har valgt ut noen norske bøker jeg vil lese denne måneden, og flere av dem har allerede vært med å boken på vent. Men en, som jeg har lånt på eBokBib, ser jeg ikke der. Det er boken Om igjen av Monika Isakstuen. Den høres spesiell ut, men jeg ser at flere liker den, så da tar jeg den med.

Fra forlaget:

Hva får et menneske til å leve et liv i løgn? Hvilket spill er vi villige til å innlate oss på for å få det vi vil ha?

Da Joyce Hatto døde sommeren 2006, ble hun av flere betraktet som en av verdens fremste pianister. Hun hadde riktignok ikke spilt offentlig siden 1970-tallet, men cd-ene som utkom i et svimlende antall de siste årene av hennes liv, ble ansett som sensasjonelle. Hun tolket dem alle – Mozart, Beethoven, Chopin, Liszt, Rakhmaninov. «Den største pianisten i verden som ingen har hørt om,» skrev en kritiker.

Så, i februar 2007, avslørte det anerkjente tidsskriftet Gramophone det kanskje største bedrageriet i den klassiske musikken noensinne. Store deler av Joyce Hattos innspillinger var plukket fra andre pianister. Alt hadde vært en løgn.