God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg har vært på jobb i dag og til og med hatt en hvil etter jeg kom hjem. Nå er det snart klart for middag, men jeg må få laget et innlegg først. Jeg har ingen planer for i kveld, men tenker å se ferdig andre sesong av Wheel of Time på Amazone Prime. Jeg har lest bøkene i serien to ganger, og liker dem virkelig godt, så dette er en serie jeg vil se. Serien er ganske forskjellig fra bøkene. Jeg er ikke så glad i når det skjer, men de er likevel gode nok og like nok bøkene til at jeg må se dem.
Boken jeg har valgt i dag er Drømmenes sykkelregister av Erlend Loe. Den kom ut 1. september, så den er ikke oversatt til andre språk enda. Men Erlen Loe er kjent nok til at jeg regner med det skjer. Fordi jeg ikke har begynt på boken enda kommer smakebiten fra begynnelsen:
Solveig heter ikke egentlig Solveig. Hun het noe annet før, noe hun forsøker å glemme hva var, men så byttet hun til Solveig. Det føltes riktig, men nå har hun behov for å bytte igjen. Skatteetaten/Folkeregisteret sier at det etter navneendring som hovedregel må gå ti år før man kan foreta en ny navneendring. Det er altfor lenge for Solveig. Hun vurderer å skrive alle de fine navnene hun vet om på lapper og legge dem i en boks eller en hatt og så trekke et navn hver gang hun får lyst til å hete noe annet. Hun har allerede begynt å skrive lappene. Mange navn er trange og begrensende. Solveig er akkurat litt for knapt. Hun trodde at det ikke var et lukket navn, men da hun begynte å hete det, oppdaget hun at det var sider ved henne som ikke kunne leves ut med det navnet.
Juva trakk i spaken og hørte armbrøsten slå seg ut med et betryggende knepp. Hun støttet skjeftet mot brystet, klar til å reagere. Lyttet.
Noen mennesker legger man bare merke til. Man ser dem én gang i noen få sekunder, og likevel har man ikke glemt dem når man treffer dem igjen. Jeg skulle ønske jeg var et sånt menneske selv.
A taste of cut grass blew in and every now and then a close breeze stirred the ivy, on the ledge. When a shadow crossed, he looked out; a gulp of swallows skirmishing, high up, in camaraderie. Down on the lawns, some people were out sunbathing and there were children, and beds plump with flowers; so much of life carrying smoothly on, despite the tangle of human upsets and the knowledge of how everything must end.
«Call a meeting,» he sighed. «Pass the word around … we need to gather the girls and send them off into the hills for mushroom gathering or whatever – for several weeks. All the military-aged boys should go into the wilds whit the sheep. Or to hunt. Also, everyone should probably bury whatever gold or valuables they have someplace they won’t be found.»
Politiet rykker ut med to utrykningskjøretøy og fire uniformerte tjenestemenn til Gyldenløves gate 74 i Kristiansand. Det er bråk i en leilighet. Høye rop, tunge dunk i veggene og lyden av glass som knuses.
Det er nesten så hun skammer seg over at hun sitter her og gråter over skilsmissen, mens tonene av Griegs «Våren» strømmer ut fra orgelet i Högalidskyrkan. Derimot tviler hun ikke på at Clara, som snufser til venstre for henne, er oppriktig rørt. Hun er det mest lettrørte menneske Emily noen gang har møtt. Gråter når katten Marian blir syk. Gråter når hun leser en spesielt fin setning i en av kjærlighetsromanene hun jobber med. Gråter når vinneren av Augustprisen holder takketale.
Fortellingene er ikke samstemte i hvor ideen kom fra. Noen sier at en politiker […] hadde foreslått å ta en empatitest for å avsanne klinisk umoralsk oppførsel i et forsøk på å rette opp imaget sitt. Noen sier ideen kom fra folk i allmenhet. I alle fall vokste den seg stor. En kvinnelig politiker gikk til avisene med resultatet av testen, deretter nok en politiker. Et av partiene kunngjorde at alle skulle sendes for å ta testen, deretter et annet parti. Tre uker senere samtykte flertallet på Alltinget i at det skulle være obligatorisk testing for alltingsfolk, i håp om å gjenvinne folks tillit til institusjonen. Oli opplevde den samme lettelsen som resten av nasjonen da syv mennesker ble tvunget til å trekke seg.
Det er kjennetegn på den beskjedne mann at han godtar sin vennekrets slik den er ferdigdannet av livets tilskikkelser […] hans hengivenhet var likesom eføyen vokst opp i løpet av lang tid, den var ikke betinget av bestemte fortjenester hos gjenstanden.
VÅR