Smakebit – Kallet fra Cthulhu

Tags

, , , , , , ,

Smakebit på søndag

Det er en ny fin søndag, og tid for en ny, fin smakebit
hos Flukten fra virkeligheten.

Cthulhu er en guddom skapt av forfatteren H.P. Lovecraft. Den opptrer første gang i novellen «Kallet fra Cthulhu». Men dukker senere opp som en referanse i andre bøker. Cthulhu en en av De gamle. De som var her først. Den har et blekksprutlignende hode på en menneskelignende kropp, med dragevinger og klør. Den skal også være svært stor. Jeg kom over den i noen tegneserier og senere i en novellesamling og fikk lyst til å lese den opprinnelige historien. Så derfor har jeg lånt en samling noveller av Lovecraft fra biblioteket.

20100701_cthulhu_poster

By Większe Zło, photographed by Jakub Hałun – Own work, CC BY-SA 3.0,

Cthulhu er så vel kjent og populær at NASA kaller en stor flekk på Pluto for Cthulhu Regio. En edderkopp i California fikk navnet Pimoa cthulhu og to mikroorganismer har fått navn etter Cthulhu og hans datter Cthylla. Det er også laget spill hvor de bruker navnet og han dukker opp i tegneserier og bøker skrevet av andre. I Polen finner du ham til og med på en valgplakat.

Novellen er ganske enkel og lettskrevet. Den handler om at mennesker drømmer om samme monster over samme tidsrom. Drømmene er fulle av umulige geometriske figurer og vinkler samt ord på et fremmed og guturalt språk. Bak det hele ligger at Cthulhu har våknet og kaller på mennesker for å åpne porten for ham. Noen prøver til slutt på det. Langt ute i havet på en liten øy. Men skrekken blir for stor og flere av dem dør. To stykker kommer seg unna. Den ene er den norske kapteinen Johansen. En arkeolog som har kommet over en mengde nedtegnelser og som begynner å undersøke hva som ligger bak reiser til Norge. Da er kapteinen død, men han får dagboken hans. CthulhuDen er full av redsler og frykt, men sier til slutt at de klarte å hindre Cthulu å komme ut. I boken finnes det sekter som tilber disse Gamle over hele jorden, men helst meget bortgjemt, siden de driver med menneskeofring og sadisme. Det finnes en mengde ulike bilder av ham, men jeg liker litt de som ser ut som det til høyre. (Har du forresten sett Pirates of the Caribbean og Davy Jones?)

Så smakebiten blir denne:
Slike store makter eller vesner kan ha overlevd … en overlevelse av en veldig fjern periode, da … bevissthet kanskje manifesterte seg i former og skikkelser som for lengst har veket for menneskehetens tidevannsbølge … skikkelser som bare diktning og legender har fanget et flyktig minne av og kalt dem guder, uhyrer, mytiske vesener av alle slag …
~algernon blackwood

Celtika av Robert Holdstock

Tags

, , , , , , , ,

CeltikaCeltika er den første boken i serien The Merlin Codex av britiske Robert Holdstock. Den handler, som du forstår av serie-tittelen, om trollmannen Merlin.

I denne første boken får vi en forhistorie hvor vi befinner vi oss i 978 Old Era. Det er usikkert om Holdstock her refererer til et spesifikt årstall, eller om det er hans egen tidsregning. Vi møter Jason som har vært gift med Medeia. Jason er den figuren i gresk mytologi som fant det gyldne skinn, rett før Troja krigen. Men han har vært utro, og som hevn tar Medea livet av de to sønnene deres. Jason er knust av sorg og kryper sammen i skipet sitt, uvillig til å drikke eller spise.

700 år senere sitter Merlin og hører på et orakel svare de besøkende. I et glimt ser han at en av dem som spør er Jasons sønn. Han reiser straks avsted til landet Pohjola, som er et land av snø, is og vinter (et oppdiktet land med referanser til Finland). Der ligger Jason i båten sin på dypet av en svær islagt innsjø. Merlin krever av innsjøguden at han skal gi Jason tilbake og hele skipet (Argo) med Jason i det kommer opp av dypet. Merlin forteller Jason hva han har sett, og at Medea har lurt ham. Sammen med Argo og flere frivillige drar de sørover mot Hellas for å finne Orgetorix (den eldste sønnen). De frivillige er menn som også kom til innsjøen for å snakke med innsjøguden, og noen fra landet rundt dem. De første er fra Alba (England) og høres ut til å være keltere.

Merlin er en ung mann i denne historien og jeg-personen i boken. Han tror han er ett par tusen år, men husker svært lite av livet sitt. Selv om han i boken etterhvert lærer mer. Han er en trollmann fordi magien er skrevet inn på skjelettet hans. Men dess mer magi han bruker dess eldre vil han bli. Vi kjenner Merlin fra historiene om Arthur, og dette er en forlengelse av dem. Men det er en god del forskjeller på hvem og hva Merlin er. En viktig ting er at Merlin «walk the path». Som betyr noen sånn som at han går på en forutbestemt vei gjennom både tid og sted. Han må holde seg på denne stien, med bare små pauser. Det hele er litt uklart, men det er det også for Merlin.

Merlin er en kjent skikkelse i mange gamle historier og dikt. Der har han ulike roller, fra galning i skogen til den som gjemte Arthus som baby. I legenden om ham blir det sagt at djevelen selv kom og gjorde en prinsessedatter gravid mens hun bodde i et kloster, og at resultatet ble Merlin. Det er det Holdstock bygger videre på når han sier at Merlins bein er inngravert med magi.

Dette var bøker midt i blinken for meg. Heldigvis er det en serie slik at jeg kan lese videre, og jeg gleder meg til å se hva neste bok handler om. Jeg fant dem helt tilfeldig en dag jeg var og tittet på fantasy-hyllene på Sølvberget (biblioteket i Stavanger). Der har de mye bra. Men jeg har lært meg å bare ta med den første boken hjem i tilfelle jeg ikke liker den og ikke har lyst til å lese videre. Det er ikke så lenge siden jeg leste The natural history of dragons av Marie Brennan (også lånt på biblioteket) og nå føler jeg meg kjempeheldig som har funnet to fantastiske serier rett etter hverandre.

De förklädda flickorna i Kabul av Jenny Nordberg

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , ,

De förklädda flickorna i Kabul er en sterk skildring av kvinners liv, i Afghanistan, men historien kan også sammenlignes med andre Deland hvor kvinner har få rettigheter. Jenny Nordberg tar oss med inn i en verden som er ukjent or de fleste av oss. Hun holder opp et speil for oss hvor vi får se forskjellen på det vi kaller kvinneundertrykking i de nordiske landene og kvinneundertrykking i den mest ekstreme forståelse av ordet. Jeg mener ikke at vi ikke skal sloss for kvinners rettigheter i Norden, eller at vi noen gang skal godta at nordiske kvinner eller de kvinnene som har kommet hit som flyktninger, asylsøkere eller migranter blir behandlet nedverdigende eller urettferdig. Men noen ganger må vi løfte blikket og se hva andre kvinner må leve med. Å lære om dem kan gjøre oss mer bevisst på hvordan samfunnet fungerer (eller rettere sagt feiler i å fungere) i land som Afghanistan. Det kan lære oss om medfølelse, gi oss et spark bak til å hjelpe til hvor vi kan, og gi oss en gnist som gjør at vi aldri, noensinne, vil godta at kvinner blir behandlet som annenrangs mennesker.

Jenny Nordberg er en svensk journalist som også har studert juss. Hun jobbet tidligere ved Sveriges Televisjon, men i 2002 flyttet hun til New York. Der arbeider hun i første rekke for Svenske Dagbladet og New York Times.

De förklädda flickorna i Kabul starter med å ta for seg fenomenet bacha posh. som betyr «kledd som en gutt» på dari. På pashto er uttrykket alakaana. Det det i praksis betyr er at en av jentene i familien blir valgt ut til å være gutt og deretter kler seg og oppfører seg som en gutt i alle deler av hverdagen. Det er i hovedsak to grunner til at dette skjer. For det første fordi det ikke er en gutt i familien. Hvis en kvinne bare får døtre (og dette er utelukkende kvinnens feil) får mannen lavere status. Da kan løsningen være å kle en av døtrene som gutt for å høyne statusen igjen. Den andre grunnen er hvis en familie mister den eller de mannlige medlemmene i familien, om det er til krig, på grunn av selvmordsbomber eller sykdom har ingen betydning. Fordi, for kvinnene som er igjen i familien er dette en alvorlig situasjon. Når du bor i et land hvor kvinner ikke kan gå på gaten uten mannlig følge, hvor kvinner helst ikke skal ha lønnet arbeid (der er kvinner som arbeider i Afghanistan, men det gjøres ikke enkelt for dem) og hvor alle bestemmelser blir gjort av en mann, blir du handikappet uten et mannlig medlem i familien. Da kan løsningen være å gjøre gutt av datteren sin. Det rareste oppi dette er at selv om for eksempel naboene og familien vet at gutten egentlig er en jente så blir dette barnet konsekvent behandlet som en gutt, med alle de rettigheter det medfører.

I praksis skjer det også ofte på to måter. Noen barn blir valgt til å være gutt ved fødselen og blir behandlet som gutt hele oppveksten. Andre må «skifte kjønn» når de er litt eldre. Nordberg fikk etter lange samtaler med kvinner, leger og ikke minst tolkene sine etterhvert tilgang til flere familier hvor dette ble praktisert. Den første familien var den til et kvinnelig parlamentsmedlem, Azita. Hun var mannens andre kone, noe som ga henne litt lavere status, og hun hadde fire jenter, noe som ga mannen lavere status. Den yngste av jentene ble derfor gutt da hun var omtrent tre år. Selv om jobben til Azita absolutt ga henne høyere status, ble dette gjort for at mannen hennes skulle ha det bedre. Og skjult inni der er det nok også noe om at hun da fikk høyere status enn den først konen som «bare» hadde en datter. Ser du hvor ofte ordet status blir repetert her? Den ene delen av fenomenet handler om det. Den andre delen handler om ren overlevelse.

En forskningsrapport om kvinner Norberg refererer til sier at Afghanistan er det farligste landet på jorden å være kvinne i. Les den setningen en gang til. Jeg er sikker på at du kan regne opp en del land hvor kvinner ikke har rettigheter. I Afghanistan har kvinner heller ingen verdi, unntatt hvis hun kan føde sønner. Nå skal jeg ta med at i alle land, og selvfølgelig også Afghanistan finnes det velutdannede, fattige, unge og gamle, vennlige og gode menn som absolutt gir sin kone og døtre verdi. Men som samfunn gjør de ikke det. Det kommer mye av Talibans styre, av deres tolkning av Koranen og av de lover de skaper ut fra det.

Men Taliban styrer ikke Afghanistan nå, sier du kanskje. Nei, akkurat nå er amerikanerne der. Men de holder på å dra seg ut. Først kom russerne og ga kvinner lov til å få utdannelse, arbeid og rettigheter. Så kom Taliban og tok alt fra dem. Så kom amerikanerne og prøvde å gi kvinnene tilbake det de hadde tapt. Men her må jeg si, uten å lykkes. Så hva kommer etter amerikanerne? Spør du en afghaner sier han borgerkrig, Taliban og mujahediner (krigsherrer). Det sier seg vel selv hvor kvinnene blir stående i dette kaoset. Og ikke bare det. I krig dør menn, av og til alle menn i en familie. Og da sitter det kvinner tilbake som må lage en gutt av jenta si.

Taliban slår hardt ned på bacha posh. Jeg så nettopp en film fra Afghanistan om nettopp det. Den heter Osama, og jeg skal legge link i slutten av innlegget. Der bor en kvinne, hennes datter og en bestemor sammen. Kvinnen jobber på sykehuset til det blir stengt av Taliban. Da sitter de tre inne i et hus, uten mat og uten penger. Løsningen blir å gjøre datteren om til en gutt. Men etterhvert blir hun oppdaget av Taliban og dømt til døden. «Redningen» hennes er at en gammel mulla (religiøst overhode) med tre unge koner fra før gifter seg med henne (mot hennes vilje). Hun kan kanskje være rundt 12 år gammel. Jeg var så sint etter jeg hadde sett den filmen at jeg nesten ikke var snakkende til.

Men så, kommer det en dag da alle jenter blir kvinner. Og hva skal da skje med denne jenta som har vært gutt? Først må en forstå forskjellen på gutter og jenter. Gutter kan være ute og leke, jenter må være inne i huset. Gutter kan gå på skole, ikke alle jenter kan det. Gutter har en stemme i familien og faren hører på ham, jenter har ingen stemme unntatt i hjem hvor fedrene ser kvinners verdi. Skiftet skjer som oftest rundt 12 års alder, men kan utsettes til jenta får menstruasjon. Men fra den dagen må hun kle seg i kjole, bruke slør og være inne i huset. Det følger status av å ha ærbare, blyge og ydmyke døtre som ikke ser opp fra gulvet og som ikke under noen omstendighet befinner seg i et rom med andre menn enn hennes egne familiemedlemmer. Ikke alle barn klarer denne overgangen. Nordberg har snakket med flere av dem. Noen blir tvunget til å både skifte og å gifte seg med den mannen faren velger for henne. Andre får litt mer frihet og flere år før de gifter seg. Nordberg møtte til og med en kvinne som hadde forblitt mann. Men felles for dem alle er at de får forstyrret kjønnsidentitet. Nordberg argumenterer at kjønnsidentitet ikke er noe man er født med, men at den blir skapt i barndommen. Da kan en bare begynne å gjette på hvor vanskelig det må være for bacha posh barna å vokse opp og oppføre seg som kvinner.

Jeg vil tilbake til hvordan kvinner skal oppføre seg. Fordi det handler lite om kjønn og mye om sex. Flere av kvinnene Nordberg snakket med spurte om det var sant at vestlige kvinner hadde sex med tusen menn. For deres verdi ligger i at de er ærbare. Hvis det blir sladret om noe annet i krokene kan det føre til både at en kvinne ikke blir gift og at mannen forlater henne. Så den måten kvinnene må kle seg på. Med hijab, chador, niqab og burka – etter tidsperiode og litt etter hvor de bor, er på grunn av at menn ikke skal bli opphisset ved å se på dem. At menn ikke skal bli opphisset av å se på dem! Jeg synes det nedverdiger menn å tenke slik i tillegg til den undertrykkelsen det er av kvinner. Men det er derfor. Så en kvinne må også oppføre seg i alle sammenhenger på en slik måte at ingen mann kan tenkes å bli opphisset av å se på henne. Derfor kan ikke jenter leke ute som gutter, derfor må jenter tilbringe dagene innomhus. Hvis foreldrene skal gjøre et godt gifte for henne så må hun være ærbar i alt sitt vesen. Hvor befriende må det ikke da være for de jentene som blir bacha posh. Og tenk så grusomt det må være å gi slipp på all den friheten.

Bacha posh hadde vært et «ikke-ord» hvis kvinner hadde samme verdi som menn og hvis kvinner hadde de samme rettighetene. Nordberg skriver litt om det feilslåtte bistandsarbeidet som er blitt drevet i Afghanistan de siste tiårene. Det er feilslått fordi landet er så gjennomsyret korrupt. Bistands-produkter selges på marknadene istedenfor å gå til de fattige, og selv om bistandsgiverne fokuserer på kvinner og vil gjøre det bedre for dem er landet så gjennomført patriarkalsk og hele samfunnsstrukturen så «råtten» at det de gjør ikke kommer kvinnene til gode. Det blir bedre for kvinnene i de aller rikeste familiene, men ikke for en eneste kvinne på landsbygda, i de ulike delene av byene eller for jentebarna.

Så hva er løsningen? Jeg tror ikke løsningen er å «okkupere» Afghanistan slik det har blitt gjort i nyere historie. Løsningen ligger i å la Afghanistan selv bygge seg opp. Med hjelp, det er helt klart. Våre rettigheter som kvinner i den vestlige verden fikk vi for ikke så lenge siden. Først på 1800-tallet begynte den «sterke» kampen for kvinners rettigheter, stemmerett og rett til å ha egenverdi. Vestlige kvinner har kjempet hardt for de rettigheter vi har i dag og vi har «forkjempere» som hver dag går ut i «krigen» for å sloss for oss. Den samme kampen har kvinner vært igjennom i mange land og ikke alle har kommet så langt som kvinner i Norden. De er likevel våre søstre, våre medmennesker og vår samvittighet. Istedenfor å tenke at vi har det bra, burde vi tenke at vi ikke har det bra før alle andre kvinner har de samme rettigheter som oss. Jeg skal sitere Jenny Nordberg:

Parallellena till bacha posh i länder där kvinnor saknar rättigheter är hverken västliga eller östliga, och hverken islamistiska eller icke-islamistiska. Det är et fenomen som rör männeskliga rättigheter och det exsisterar gjennom hela vår historia, på helt olika platser, med olika religioner och med olika språk. Att förestella någon annan, eller något annat, är berättelsen om många kvinnor och män som har utsatts för förtryck og försökt frigöra sig från det.
Det er berättelsen om den homosexuelle mannen i den amerikanska marinkåren som var tvungen att låtsas vara hetero. Det är berättelsen om en judisk familj i Nazityskland som låtsades vara protestanter. Det är berättelsen om en svart sydafrikan som försökte göra sin hud ljusare under arpartheid. Att förklä sig till någon som tilhör en erkänd och gynnad grupp är på samma gång en omstörtande infiltrasjonshandling och en eftergift inför ett omöjligt rasistisk, sexistiskt eller på något annat sätt segregerande system.
Den här typen av motstånd som diskret utövas av flickor och kvinnor och föräldrar där genussegregation finns, ofta i isolering och ibland grupper, är inte bara global – den går tillbaka till det patriakala systems själva utsprung. När kvinnors underordning befästes i lag och religion, när det enda sättet för en kvinna att höja sin status var genom giftermål, och när behovet av söner blev absolutt i varje familj, så började förmodligen också bacha posh infiltrera det manliga territoriet.

Smakebit – Menn uten kvinner

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagDet er en ny fin vår-søndag og fordi tiden går fryktelig fort, allerede på tide med en ny smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten.

Denne helgen hadde jeg alle intensjoner om å lese, men så mye annet kom i veien. Jeg har gått lange turer med hunden, mannen min hadde fri helt til 4 i går og det var endel ting som skjedde på TV. Hunden min, Oliver, har forresten fått den vanen at han hopper opp på fanget mitt når han vil ha oppmerk-somhet. Og nå snakker vi ikke om en bitteliten hund. Han bøyer seg så frem og tilbake etter som jeg prøver å se rundt han den ene eller andre veien, på PC-en, TV-en eller hva det nå enn er jeg gjør på. Da er det lettere å sette på lydbok på mobilen og gå en tur. Men noe TV-titting ble det da etterhvert. Du skal få en smakebit fra det jeg så på TV, derfor vil jeg ikke fortelle deg hva det var. Men først, en smakebit fra Menn uten kvinner av en mine favoritt-forfattere; Haruki Murakami.

Menn uten kvinner«Jo, det er klart det er vanskelig,» sa Kafuku. «Jeg tok meg stadig i å tenke på ting jeg ikke hadde lyst til å tenke på. Og det jeg aller helst vil glemme i livet, lå konsekvent i bakhodet mitt. Alt var skuespill. Det er jo det som er jobben min.»
«Du ble en annen person,» sa Misaki.
«Nettopp.»
«Og så ble du deg selv igjen.»
«Nettopp,» sa Kafuku. «Selv om jeg ikke ville. Men når jeg ble meg selv igjen, var det alltid noe som var litt annerledes. Slik er reglene. Du kan aldri bli nøyaktig den samme som før.»

Og så smakebiten fra en av mine favorittepisoder av min favoritt TV-serie:

Demons run when a good man goes to war.
night will fall and drown the sun,
when a god man goes to war.

Friendship dies and true love lies,
night will fall and dark will rise,
when a good man goes to war.

Demons run but count the cost,
the battle’s won, but the child is lost,
when a good man goes to war.

~Steve Moffat

gallifreyan

 

Smakebit – The stories of Ray Bradbury

Tags

, , ,

Smakebit på søndagI dag er det gledelige 1. påskedag, en dag for å være glade
og en dag der man kan være med på en smakebit på søndag
hos Flukten fra virkeligheten.

Før påske prøvde jeg å finne noe nytt og anderledes å lese, så jeg lånte noen bøker via biblioteket. Ikke alle kom frem før påske, men det var i grunnen bra for jeg har ikke lest så mye som jeg hadde tenkt. På de fine dagene har jeg gått lange turer med hunden min og hørt på Silkeormen av Robert Galbraith som lydbok (på svensk). Passende krim for påsken. Jeg har også fullført Paradisbakken av Marit Reiersgård og har begynt på Den 13. engelen av Sylvelin Vatle.

En ting jeg hadde planlagd å lese var en novelle av Ray Bradbury som heter «All summer in a day», men det eneste stedet jeg fant den var i en 1000 siders samling av Bradburys noveller; The stories of Ray Bradbury. Etter at jeg hadde lest novellen jeg egentlig tenkte på begynte jeg fra begynnelsen for å lese dem alle. Jeg er veldig glad i måten Bradbury skriver på. Litt Roald Dahl-aktig hvis du forstår. Smakebiten kommer fra novellen «The night»:

The Stories of Ray BradburyYour belief in your private world is shattered. You feel Mother tremble. Why? Is she, too, doubtful? But she is bigger, stronger, more intelligent than yourself, isn’t she? Does she, too, feel that intangible menace, that groping of darkness, that crouching malignancy down below? Is there, then, no strength in growing up? no solace in being an adult? no sanctuary in life? no flesh citadel strong enough to withstand the scrabbling assault of midnights?

Fra forlaget:
Included here are famous tales like Sound of Thunder, in which the carelessness of a group of time-travellers leads to disastrous consequences, and The Veldt, in which two seemingly innocent young children transform their nursery into a lethal trap. Here are the Martian stories, tales that vividly animate the red planet with its brittle cities and double-mooned sky. Here are stories which speak of a special nostalgia for Green Town, Illinois, the perfect setting for a seemingly cloudless childhood – except for the unknown terror lurking in the ravine. Here are the Irish stories and the Mexican stories, linked across their separate geographies by Bradbury’s astonishing inventiveness. Here, too, are thrilling, terrifying stories such as The Fog Horn – perfect for reading under the covers. Read for the first time, these stories are a feast for the imagination; read again – and again – they reveal new, dazzling facets of a master storyteller’s extraordinary art.

 

Smakebit – De förklädda flickorna i Kabul

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagI dag er det søndag, og da, som alltid,
på tide med en smakebit hos Flukten fra virkeligheten.

I det siste har jeg prøvd å lese bøker om og fra Afghanistan for å forstå den kulturen bedre. Jeg har lest flere skjønnlitterære bøker, men akkurat nå holder jeg på med en faktabok av den svenske journalisten Jenny Nordberg. De förklädda flickorna i Kabul handler om at familier kler sine døtre som sønner. Det er en stor skam, både for mor og far, å ikke ha en sønn. Noen av disse familiene velger da å kle en av døtrene sine som en sønn. Det kan også være at de ikke fikk en sønn og at den mannlige forsørgeren i familien dør, som i filmen Osama. Eller det kan være at de har fått mange døtre og ingen sønner. Jenny Nordberg finner ut at det ikke er en uvanlig hendelse å kle en jente som en gutt, og at det er fullt akseptert.

DeSetareh och jag börjar utmana varandra att hitta gemensamma nämnar hos de förklädda flicorna. Några avslöjas av sina mjukare drag. Eller ett tilfälligt fniss. Andra spelar över, med överdrivna attityder eller aggresiva uppvisningar. Men oftast känner vi igjen den stadiga, utmanande blicken, som om vi har en gemensam hemlighet. Det händer at någon liten pojke ger en av oss ett hurtigt leende, ute på gatan eller i skolan, bara för at senare – på tu man hand eller tilsammans med sina föräldrar – bekräfta att hon faktisk är lite annorlunda än de andra pojkarna i gruppen.

Fra forlaget:
Efter att ha fött tre flickor bestämmer sig Azita, en kvinnlig politiker i Afghanistan, för att förvandla sin fjärde dotter till en son. Hennes yngsta dotter får sitt långa hår avklippt och kläs i byxor och en jeansskjorta. Maken blir också nöjd – han blir inte längre baktalad som ett misslyckad far till enbart fyra döttrar, i ett samhälle där pojkar och män är det enda som räknas.

De kallas ”bacha posh” – flickorna som kläs ut till pojkar av föräldrar som har ett desperat behov av söner. I förklädnad kan flickorna röra sig friare i ett hårt segregerat samhälle. De kan också arbeta och gå i skolan, tills puberteten sätter stopp och tvingar dem att bli kvinnor som gifts bort mot sin vilja.

När journalisten Jenny Nordberg först berättade om det okända fenomenet i New York Times 2010 blev de förklädda flickorna en världsnyhet. Boken fortsätter att följa flera familjer på nära håll i Kabul och är en fascinerande historia om uppfinningsrikedom och kollektivt självbedrägeri, men blir också ett skakande reportage om hur lite en kvinnas liv är värt efter tretton års krig i Afghanistan.

I sökandet efter hemligheter i en krigszon ställer författaren förbjudna frågor om sex och könsidentitet, om Gud och religiösa lagar, och om vad skillnaden mellan pojkar och flickor – eller män och kvinnor – egentligen består i. Det hon till slut finner i ett av världens farligaste länder lär oss något om vår egen historia och om människors vägran att acceptera förtryck genom alla tider.

Smakebit – Volvo lastvagnar

Tags

, , , , , ,

Smakebit på søndagEn ny søndag og en ny smakebit hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg har nettopp lest ferdig Doppler av Erlend Loe, og begynt på Volvo lastvagnar som er bok 2. Det er ganske fornøyelige bøker om en mann som melder seg ut av samfunnet og drar for å leve i skogen. Den nyeste boken i serien; Slutten på verden slik vi kjenner den kom ut i fjor. Jeg har tenkt jeg skulle lese disse bøkene lenge, og så så jeg plutselig Doppler på eBokBib, så da kom jeg i gang. Jeg har ikke fått skrevet noen omtale av Doppler enda, jeg tenkte kanskje jeg skulle skrive om alle tre sammen. Smakebiten er fra bok 2; Volvo lastvagnar:

Volvo lastvagnarNoen vil mene at det burde vært et utropstegn etter forrige setning, men jeg (som skriver dette) syns at bruk av utropstegn er et tegn på svakhet. Kanskje kan man bruke utropstegn to ganger i livet dersom man skriver daglig. Skriver man sjeldnere enn daglig, kan man i visse tilfeller benytte ett utropstegn én gang. Folk som ukritisk bruker utropstegn burde interneres og sendes bort – i det minste for en stund.

Fra forlaget:
Unge mann, sier von Borring, du har problemer. Håndtrykket ditt er dødt. Øynene er vasne. Du trenger hjelp. Jeg vet ikke hva jeg trenger, sier Doppler. Men hjelp høres ut som en begynnelse.

Inn i det värmlandske univers kommer en mann gående. Det er Doppler som kommer. Andreas Doppler. En nordmann. Han har sin årsgamle elg, Bongo, med seg. Og sønnen Gregus. Elgen går bak ham på stien og sønnen ligger og sover på draget bak elgen. Selv om det er sent, er det ingenting som tyder på at Doppler snart vil ta kvelden. En fin kveld er det, for øvrig. Forsommer og mildt og lyst. Han er etter hvert ikke helt ukjent med å vandre på denne måten, Doppler.

Hva gjør han her ute? Det er ikke greit å vite.
Kanskje kan man si at Norge ble for trangt for ham, at han fikk behov for å se seg litt rundt. Han valgte å forlate festen. De andre satt fortsatt til bords og hoiet. Snart skulle det bli kaffe avec og sigarer, men Doppler reiste seg og gikk.
Han leter etter noe. Etter gode mennesker. Etter tegn på anstendighet.
Volvo Lastvagnar fortsetter der fjorårets roman Doppler slutter. Vi følger samme person og samme elg et stykke inn i Värmland, hvor de møter en speider som har sovet ute tjuefem tusen ganger og en narkoman gammel dame som vil forandre verden.

 

En samling av helt grei krim

Tags

, , , , , , , , , , , , , , ,

Som vanlig henger jeg litt etter når det gjelder å skrive om all krimmen jeg leser. Siden jeg leser krim på sengen hver kveld (hvis ikke jeg er altfor trett) så leser jeg endel krimbøker i løpet av et år. I fjor leste jeg 52 stykker. Mange av dem er virkelig gode og fortjener egne innlegg, andre er midt på treet og kan ofte skrives om med færre ord. Siden en jeg ikke alltid har kapasitet til å gi hver bok et eget innlegg, så får noen av dem bli en del av et samleinnlegg. Jeg tar de for meg kronologisk og starter med:

Fritt fall av Emma Kavanach

Fritt fallFritt fall handler om en flyulykke og et mord. Vi møter mennesker i en liten by. Noen av dem har kjente og kjære ombord i et fly og andre er relatert til mordet som er begått. Det er vinter med mye snø og steder der flyet datt ned er vanskelig tilgjengelig. Noen av familiene vi treffer på er desperate etter nyheter om de som var ombord, andre er desperate etter å få vite hvem som er morderen. Og i noen tilfeller er de involvert i begge deler.

Hovedpersonen er flyvertinne og overlever flystyrten. Hjemme har hun mann og barn som hun stadig trekker seg mer og mer unna. Den historien ble litt rar oppi alt det dramatiske. Vi treffer også en politisjef som akkurat har pensjonert seg. Det er datteren hans som har blitt drept.

Dette var helt enkel og grei krim. Ikke blant de beste jeg har lest, men ganske underholdende likevel. Det er ikke så ofte en leser om flyulykker i mordutredninger. Fritt fall har jeg fått av Cappelen Damm

Dødens elev av Saul Black

Dødens elevJeg fikk Dødens elev samtidig med Fritt fall, men de er ganske så forskjellige. I denne boken er politiet på jakt etter en seriemorder. Samtidig som vi følger politiet, følger vi også seriemorderen, og en liten jente som har klart å rømme med brukket ben. Hun har funnet frem til en gammel mann som bor alene i en hytte i skogen.

En av hovedetterforskerne og vår hovedperson, Valerie Hart, er besatt av mordutredningen. Det er tydelig at hun kanskje ikke er helt stabil og må la en FBI agent få mer plass enn henne selv. Det er den typiske: utbrent politi får sparken, ny politi kommer inn og roter det til, utbrent politi løser saken på fritiden. Det trenger ikke være politi, men det er ofte det. Har du ikke lest bøker med det mønsteret før?

Det groteske i denne boken står seriemorderne (en psykopat og hans lærling) for. De mishandler ofrene grovt og det haster med å få stanset dem. Det fineste i boken er den lille jenta, som er livredd eneboeren, og den gamle mannen selv som heller ikke vil ha noe av at folk kommer i hytten hans. De utvikler, om ikke vennskap, så et nært forhold for å overleve. Dette er en grei krim å ty til når du ikke har annet liggende for øyeblikket. Dødens elev har jeg fått av Cappelen Damm.

Up Close av Henriette Gyland

Up closeHenriette Gyland er dansk, men bor i England og skriver på engelsk. Up Close er første bok i en serie som heter Twist in the tale. Dette er det som på engelsk kalles «romantic suspence». Noe som betyr at du får servert en kriminal historie sammen med romantikk. Med andre ord vet du hva du går til.

Hovedpersonen i denne boken heter Lia. Hun er fra Norfolk i England, men bor i Boston sammen med forloveden sin. Da mormoren hennes dør drar hun til England for å ta seg av begravelse og arv. Det er der hun vokste opp, hos mormoren. Etter uoverensstemmelser mellom henne og moren da hun var en tenåring. Mens hun er i Norfolk møter hun igjen Aidan som hun gikk på skole med, og søt musikk oppstår.

Krim-biten er to-delt. Lia begynner å mistenke at mormoren ikke døde en naturlig død. Og det har gått av flere bomber rundt en militærforlegning i nærheten. Lia er opptatt av mormoren og Aidan av bombene. Men han fordi han forstår noe, og hun fordi hun ikke kan fatte det som skjer. Tilsammen kommer de nok over en løsning skal du se.

Til Vestisen av Tor Even Svanes

Til VestisenJeg hadde tenkt å skrive om Til Vestisen også, fordi jeg syntes det var en god bok. Den har en uvant stil, med veldig korte sider og med kort og kontant språk. Samtidig som den er spennende. Men så skrev Solgunn om boken HER. Noe som ble plukket opp av VG HER. Og så hadde jeg ikke lyst til å skrive om den i det hele tatt. Til Vestisen har jeg fått av Cappelen Damm.

Skyggegutten og Svin – Carl-Johan Vallgren

Tags

, , , , , , , , ,

Skyggegutten og Svin av svenske Carl-Johan Vallgren er de første to kriminalromanene som handler om Danny Katz. Det må Skyggeguttenabsolutt komme flere, for Svin sluttet med en skikkelig cliffhanger.

Danny Katz er en halvt jødisk gutt som vokser opp i Stockholm. Han har en far som sliter med et dårlig temperament, og det temperamentet arver sønnen. I tenårene drev han rundt i gatene og brukte heroin. Han hadde to nære venner; Eva og Jorma. En mann Danny kjente litt tok tak i ham og fikk ham avgårde til militæret. Der fikk han spesialopplæring som tolk, spesielt i russiske og baltiske språk. Og forsvant etterhvert inn i en hemmelig del av forsvaret. En av de andre soldatene, Joel Klingenberg, fikk samme behandling og de to ble gode venner.

Skyggegutten starter med en kidnapping i 1970. Det var Joels bror som ble tatt rett foran ansiktet på faren. 10 år senere tar foreldrene livet av seg og Joel vokser opp hos bestefaren og onkelen. Da vi er tilbake i nåtid trenger Joels kone Angela hjelp. Joel er forsvunnet og politiet kan ikke finne ham. Danny har brukt de siste årene på private tolkeoppdrag samt IT-oppdrag, men tar likevel på seg å lete etter ham. De to vennene hans blir også involvert. Eva jobber nå hos Statsadvokaten og Jorma er yrkeskriminell.

I Svin leter Danny etter to narkomane. Samtidig følger vi Eva og Jormar som er involvert i den Svinsamme saken som Danny uten at de vet om det. Det er utrolig irriterende at de ikke forteller hverandre alt de vet, men ingen av dem vet hva de andre driver med. Svin er ganske rå i sine beskrivelser av livet til narkomane og prostituerte. Noe det skrives om er trafficking, og muligheter for hvordan ofrene blir behandlet. Du får lese både sterke og grusomme beskrivelser av mishandling.

Dette er krimbøker på grensen til thrillere. De er utrolig spennende og en må bla en side til og en side til uten å klare å legge den i fra seg. En får noen opplysninger i begynnelsen som man ikke kan finne hode og hale på og så bygger det seg opp etterhvert. En har overhodet ingen ide om hvem som er skurken, før i slutten. Og da kommer et ganske så overraskende på en. I Skyggegutten gjorde dette meg litt forvirret. Men da jeg leste Svin så jeg at jeg hadde vent meg til Vallgrens skrivestil. Dette er ikke «who-dunnit» bøker. Det er flere skurker, kan man si. Man treffer på mennesker på feil kant av loven. Slik at skyldspørsmålet, eller hvem som er skurken i fortellingen kan variere litt etter dine preferanser. Noen av de mistenkte bruker Danny for informasjon, andre prøver han å gi en hjelpende hånd. Eva later som hun ikke vet noe i noen tilfeller og Jorma har etterhvert spart seg opp en mengde penger fra ran som han bruker til å hjelpe menneske som trenger det. Jormar er også en briljant pianist. Så ting er ikke sort/hvitt i Vallgrens bøker, de utfordrer deg på hva du vil godta og ikke og hvem du ville politiet skulle ta seg av.

Jeg fikk Svin av Gyldendal, så da lånte jeg Skyggegutten på biblioteket Jeg er litt sånn at jeg trenger å lese bøker i rett rekkefølge.

The tropic of Serpents og The voyage of the Basilisk; a memoir by Lady Trent av Marie Brennan

Tags

, , , , , , , , , , ,

drage 1The tropic of Serpents er bok to og The voyage of the Basilisk bok tre i det som blir beskrevet som; A memoir by Lady Trent av den amerikanske forfatteren Marie Brennan (som er et pseudonym for Bryn Neuenschwander). Hun har skrevet flere bøker, som serien Doppelganger, og serien Onyx Court. Men hun overgår både seg selv og flere andre fantasyforfattere med denne serien. I tillegg til at hun skriver vakkert er også bøkene illustrert med dragebilder og noen bilder av stedene de har vært på.

Vi befinner oss i en verden som stort sett er delt i øyriker. Isabella lever på en øy som heter Scirland i landet Anthiope. Det er mange ulike folkeslag og mange ulike språk rundt om i denne verdenen. Vi er også i det som jeg vill kalle Victoriatiden i London. I overført betydning selvfølgelig. Kvinner har ikke mange rettigheter, men kan med deres ektemann eller en velgjørers godkjennelse, befatte seg med temaer egentlig forbeholdt menn. Ser en på klær, fremkomstmidler, elektrisitet, tjenere osv er settingen enda tydeligere 1800-tallet for oss. I denne perioden sto forskning innen naturvitenskap høyt, og det var noe flere vel bemidlede menn drev med.

I denne verdenen lever Isabella. Allerede som barn var hun fascinert av drager og drev eksperimenter med en insekttype som heter Sparkling, og som hun mente kunne være en undergruppe blant drager. Hun ble, etter å ha lurt seg med på en jakt etter en drage da hun var fjorten, tvunget inn i kvinnens stillferdige rolle, hvor man broderte, hadde te-selskaper og hvor det ble, da hun ble 17 år, på tide at hun fikk en ektemann. Moren tok henne med til en større by (som London) for at hun skulle presenteres som koneemne. Tilfeldigvis blir hun med den ene broren sin for å se noen drager som ble holdt i bur. Der kommer hun i snakk med en mann hun vet er over henne i stand, men som viser samme fascinasjon for drager som henne. To møter senere frir han til henne og hun blir gift med en mann som også elsker naturvitenskap og drager.

the tropic of serpentsI den første boken, som heter The natural history of dragons forteller hun om forsknings-reisen mannen hennes tar henne med på. De finner drager og en landsby som sliter med aggressive drager. De finner ut hvorfor dragene reagerer som de gjør og hjelper landsbyen. Det viktige med denne turen er at mannen hennes dør i en ulykke. Og at de finner ut at dragebein kan bli konservert. I naturlig form løser dragebeina seg opp til pulver så snart dragen er død.

Han som var velgjører for Isabella og mannen hennes ser ikke noen grunn til at ikke Isabella skal kunne forske videre på drager og sender henne på nye ekspedisjoner med sin protesje Wilson. Sammen med barnebarnet til velgjøreren, en jente som heter Natalie drar de ut på den første turen hvor de leter etter slangelignende drager i en svært ugjestmild jungel. Beskrevet i The tropic of Serpents. De skal også finne ut mer om preservering av dragebein. De tror at disse kan bli det nye jernet. Og holder det strengt hemmelig for at ikke folk skal gå ut å begynne å skyte drager. De får god hjelp av innbyggerne i jungelen og blir venner med dem. De blir i jungelen omtrent  ett år mens de gjør små fremskritt og store fremskritt. Boken handler ikke bare om drager, men også om alt det de klarer å rote seg oppi på veien, om skikkelig farlige situasjoner og om vennskap og kjærlighet.

the voyage of the basiliskI The voyage of the Basilisk har de leid et skip som skal ta dem rundt hele verden. Her er det først og fremst dragene som lever i sjøen de ser etter. Men på grunn av politiske spenninger mellom flere av landene er det ikke alle steder de får komme i land, og noen steder må de ha soldater med seg som passer på at de ikke ser noe de ikke skulle ha sett. I en kraftig storm grunnstøter de på revet utenfor en øy og må bli der virkelig lenge mens skipet blir reparert. Som en kuriositet kan jeg fortelle om hvordan Isabella ble mann. Øyboerne var ganske reservert overfor henne og etterhvert forstod hun at det hadde noe med at hun gikk i busker og skjorte istedenfor kjole. Hun møter en kvinne på øya som hun til slutt forstår er en mann og «hun» forteller at som «mann» må Isabella gifte seg med en lokal kvinne for at øyboerne skal la være å jage henne på sjøen. Så bryllupet finner sted og Isabella er gift frem til de drar. Da blir det foretatt en rask skilsmisse. Sønnen Isabella fikk med mannen sin er også med på denne turen.

I april kommer In the labyrinth of drakes, bok fire. I denne drar Isabella, og jeg regner med de som har dratt sammen med henne før, ut i ørkenen. I den første boken skriver hun at det var klimaet i ørkenen hun satte mest pris på av alle de stedene hun hadde vært. Men jeg regner også med at det venter farer i ørkenen og.

Alle bøkene skrives som memoarer. Det er Isabella selv som skriver, etter at hun har fått en Drage 2Lady tittel. Jeg vet ikke enda hvordan det skjer. Hun begynner i den første boken med barndom, ungdom, ekteskap og den første dragejakten. Så følger vi livet hennes kronologisk gjennom bøkene. Jeg er veldig glad i drager og bøker om drager. Eragon serien av Christopher Paolini har vært den som toppet listen min over dragebøker sammen med Naomi Novik sin serie Tremraire. Men jeg tror denne serien klatrer over dem begge to. Jeg er helt oppslukt av bøkene når jeg leser dem og kunne godt begynt på serien en gang til før neste bok kommer. Det er noe med at disse dragene ikke brukes til å fly på eller som flyende ildsprutere i krig. Dragene er ville og sky, men de finner arkeologiske bevis som viser at en folkegruppe som levde i området for tusener av år siden hadde temmet dragene. Noen rike menn vil ha drager i dyrehagene sine, men de lever ikke lenge under slike forhold. Isabella er opptatt av den frie dragen og ønsker å forstå dem bedre. De er med stor sorg hun skyter noen eksemplar for å kunne finne ut hvordan de ser ut inni.

Drager er selvfølgelig et fantasidyr, men sammen med enhjørningen det mest tegnede, malte og skrevet om blant fantasymalere, -forfattere og eventyrfortellere. Det er forfriskende da det nå kommer bøker som beskriver dragene fra en annen vinkel enn det vi er vant med å lese. Jeg har totalt falt for disse bøkene og er takknemlig for at Edgeofaword skrev om den slik at jeg kunne lære om at de fantes. Hvis ikke du har forstått det før, så gjentar jeg det i klartekst nå: Hvis du liker å lese om drager MÅ du lese disse bøkene!