Pride and Prejudice and Zombies

Tags

, , , , , , , , , , ,

Pride andPride and Prejudice and Zombies er Jane Austens kjente bok omskrevet av Seth Grahame-Smith og adaptert til tegneserie av Tony Lee og illustrert av Cliff Richards. Dette blir mer enn bare en bok og en tegneserie for i februar kom filmen.

Dette er en tegneserie hvor det absolutt lønner seg å ha lest originalboken av Jane Austen først. I den er mødre og fedre, og noen av jentene selv veldig opptatt av hva de ulike mennene tjener og hva de kan tilby dem. Mennene er opptatt av at jentene er pene, kan føre seg, danse og holde hus, som det heter så fint. Men i Pride and Prejudice and Zombies betyr jentenes (og mennenes) kunnskap i zombiedreping ganske mye. De tre eldste døtrene til Mr Bennett har vært i Kina og trent for å lære seg å bli effektive krigere. Det samme skal de to yngste når de blir eldre. Ellers skjer alt det som skjer i Pride and Prejustice også i denne boken 2(Eller Stolthet og fordom, som er den norske tittelen).

De må til stadighet sloss, også på ball og i på reisen til London. Charlotte som gifter seg med den ufordragelige Mr Collins blir til en zombie og Lady Catherine som er Mr Collins «pengesekk» og Mr Darcys tante er en kjent zombiedreper. Men selvfølgelig kan ingen drepe zombier som Miss Bennett. Hun og Mr Darcy, etter de er ferdige med sin frem og tilbake og har forlovet seg, ser frem til å drepe zombier sammen på Pemberly.

Så, en veldig fornøyelig tegneserie. Jane Austen hadde vel snudd seg i sin grav, men jeg syntes det hele var ganske så morsomt! Det eneste som var negativt var at alle tegningene var i svart/hvitt. Jeg er litt mer glad i farger i tegneserier. Men igjen, hele greia ville vel blitt rød da!

Filmen

 

Lagre

The Iron Grail av Robert Holdstock

Tags

, , , , , , , , , , ,

The Iron GrailThe Iron Grail er bok to i serien The Merlin Codex. Bok en heter Celtika, og den har jeg skrevet om HER. Bøkene er skrevet av engelske Robert Holdstock. Han er mest kjent for denne serien og for serien Ryhope Wood.

Holdstock skriver først og fremst mytisk fantasy. Med det menes at han bruker helter, personer, guder osv i fra ulike lands mytologi. I The Merlin Codex er Merlin hovedpersonen. Han har blitt flere tusen år, men ser fremdeles ut som en ung mann. Handlingen er lagt til ca 400 år fKr. og en god del av mytologien er fra England – da Alba. Men i den første boken vekket Merlin Jason fra døden/søvnen. Jason er mannen som i gresk mytologi ledet jakten på Det gyldne skinn sammen med sine Argonauter. Argonautene har fått dette navnet fordi de reiste med båten Argo. Argonautene rodde båten, eller jobbet med seilet og var soldater når det trengtes. Noen av dem hadde overnaturlige evner som kom til nytte under jakten.

Argo er en mytisk båt og velsignet med sin egen gudinne. Hun er eldre enn noen av dem, men i løpet av historien får vi vite at det var Merlin som bygget den første delen av henne da han var barn. Senere har hun blitt bygd på utallige ganger og blitt velsignet med flere gudinner. Nå er det den finske gudinnen Melikki som hjelper til. Men den opprinnelige gudinnen er der, bare skjult.

Jason begynte letingen etter sine to sønner, som Medea gjemte i fremtiden, i sist bok. Det er i denne fremtiden vi befinner oss nå. Jason fant sin eldste sønn i Hellas, men han ville ikke ha noe med faren sin å gjøre fordi Medea har forvrengt bildet hans av faren. Så nå går ferden til Alba, på leting etter den yngste sønnen. Han er gjemt i Ghostland (den verden der de døde og de ufødte er).
På ferden til Hellas fikk Jason og Merlin hjelp fra småkongen Urtha som har borgen og området sitt rett ved Ghostland. Han fortsetter å hjelpe dem, nå i England. Argo kommer og tar dem med inn på elven de må følge. Hun kan flytte seg over bare noen dråper vann, men etterhvert kommer de til en sjø med flere øyer de besøker. Her et sted finnes den yngste sønnen. Lille drømmer.

Jeg kopierer et avsnitt fra innlegget mitt om Celtika: Merlin er en kjent skikkelse i mange gamle historier og dikt. Der har han ulike roller, fra galning i skogen til den som gjemte Arthur som baby. I legenden om ham blir det sagt at djevelen selv kom og gjorde en prinsessedatter gravid mens hun bodde i et kloster, og at resultatet ble Merlin. Det er det Holdstock bygger videre på når han sier at Merlins bein er inngravert med magi.

Det er noe med disse bøkene som treffer meg så utrolig godt. Jeg må bare lese videre. De er spennende, interessante og triste og glade. De gir ganske mye kunnskap om tidlig liv i England og Hellas og om myter og mytologi. Noen av tingene det er skrevet om slår jeg opp for å lese mer om, som Wicker man, kolossoi eller effigy (boken er på engelsk). De to siste er spesielt viktige i denne boken. Jeg liker bøker jeg kan lære noe av. Ikke minst fantasybøker jeg kan lære noe av. Det er det beste fra to verdener. Holdstock bruker effekter fra historie, mytologi og magi (den de trodde på i England for så lenge siden). Samtidig lar han mennesker fra totalt ulike kulturer reise sammen og både ulikheter, motsetninger og likheter blir spilt på i historien. I denne boken er det finske, greske og engelske karakterer som reiser sammen. I tillegg dukker det opp bifigurer fra de ulike mytologiene. Jeg liker at i denne boken er Conan og broren med, de er stort sett opptatt av å stjele gode vogner fra guder og rike menn. De blir begge to straffet, men fortsetter med stjelingen. De er begge to helt ansvarsløse og rebelske, og morsomme. Conan er ikke en karakter fra gresk mytologi, som man skulle tro, men oppfunnet av Robert E. Howard i 1932.

Det er så fantastisk å finne gode fantasyserier. Både fordi jeg ofte synes det er vanskelig å finne dem og fordi når det er en serie har du mange bøker å se frem til. Denne serien havner på favorittlisten og jeg tror jeg skal lage et innlegg om mine favoritter blant fantasyserier en dag snart.

Lagre

Smakebit – Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Tags

, , ,

Smakebit på søndagEn ny, fin sommersøndag, og en ny runde med smakebiter
hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg har akkurat begynt på Bli hvis du kan. Reis hvis du må av Helga Flatland. Jeg har kjøpt trilogien i en samleutgave i pocket, så nå kan jeg endelig å lest disse bøkene. Jeg tror de har stått på leselisten siden de kom ut. Jeg stod med disse i den ene hånden og Den første sten av Carsten Jensen i den andre og lurte på hvilken jeg skulle begynne på. De handler begge to om soldater i Afghanistan og passer fint inn i mitt forsøk på å bli bedre kjent med det landet. Til slutt måtte jeg bruke elle melle, eller det som på svensk heter ole dole. Og da ble det denne boken først.

Bli hvis du kan. Reis hvis du måDet føles som om jeg alltid har hatt det samme forholdet til mennesker rundt meg. Jeg har forandret meg, men forholdet til de andre har ikke forandret seg. Jeg føler at jeg er fastlåst i den rollen noen skapte for meg da jeg var liten, og ingen ser meg som noen annet enn den Tarjei jeg var da. Men jeg er en annen, og jeg kjenner meg ikke igjen og skjønner ikke at andre gjør det.

Fra forlaget:
Fire unge barndomsvenner fra den samme bygda – Tarjei, Trygve, Bjørn og Kristian – verver seg til de norske styrkene i Afghanistan. Bare én av dem kommer hjem i live. Hvorfor dro de egentlig? Hva med de som er igjen? Hvilke krefter påvirker våre valg? Romanen handler om å vokse opp i, være omgitt av og bryte opp fra en trygghet som ikke lenger kjennes trygg

Stoner av John Williams

Tags

, , , , ,

StonerDet er en stund siden siden «alle» snakket om den fantastiske boken John Williams hadde skrevet og jeg puttet den på den lange listen jeg kaller leselisten. Det vil si – bøker jeg har lyst til å lese. Men så kom det så mye annet i veien og så glemte jeg hele boken. Men i vinter begynte jeg å abonnere på Storytel slik at jeg kunne høre lydbøker mens jeg gikk tur med Oliver. Der fant jeg den igjen og tenkte at jeg endelig skulle få lese/høre den.

Noen få ganger, (etter at jeg har begynt å høre lydbok mens jeg går), har turene mine blitt lenger enn planlagt. Det startet med Stoner. For første gang kom jeg hjem og hadde gått 6,4 km. Alt på grunn av den utrolig vakre boken John Williams har skrevet. Det var noen partier hvor jeg ikke kunne slutte, hvor jeg måtte vite hvordan akkurat den scenen endte. Hvor tårene rant i regnet.

John Williams levde mellom 1922 og 1974. Han var amerikaner, født i Texas. Han vervet seg motvillig i det militære i 1942 og var to og et halvt år i Burma og India. Da han kom tilbake til USA begynte han på University of Denver for å studere litteratur. Det var mens han gikk der hans to første bøker ble publisert. Tilsammen har han gitt ut fire romaner og to diktsamlinger.

Jeg nevner militæret og universitetet fordi begge er viktige komponenter i romanen Stoner. William Stoner blir født rundt århundreskiftet (1800/1900) i en fattig gårdbrukerfamilie i USA. Han er det eneste barnet og skal selvfølgelig ta over gården. Stoner er en bokflink gutt og foreldrene bestemmer seg for å sende han til universitetet for å studere jordbruk. Uten å fortelle det til foreldrene skifter Stoner fag til litteratur.
Det blir Stoners lidenskap for litteraturen og språket som blir den mest konstante delen av livet hans fremover. Første verdenskrig starter mens han går på universitetet og flere av vennene hans verver seg, mens Stoner velger å bli igjen. Etter at han er ferdig å studere blir han ansatt som lærer på universitetet. Men opplever en del konflikter med spesielt en i administrasjonen. Han gifter seg inn i en formuende familie, får en datter og senere et barnebarn. Men han opplever store vanskeligheter i ekteskapet. Han elsker datteren sin, men hans kone gjør det hun kan for å ødelegge forholdet dem imellom. I en periode er han udelt lykkelig, i en periode får han kjenne hva kjærlighet er, men også denne perioden blir det gjort slutt på. (Det var da jeg begynte å gråte).

Dette er en vakker og en trist bok. Den er så stille og rolig, og forteller med en vennlig og empatisk stemme fortellingen om livet til Stoner. Du får så utrolig sympati for denne mannen og synes så veldig synd på ham når livet ikke blir slik han hadde tenkt. Boken er nydelig skrevet og historien flyter fremover uten å stoppe opp i floskler og klisjeer. Det er skuespiller Kim Haugen som leser lydboken og for meg vil stemmen hans for alltid være knyttet til denne historien.

Stoner er utgitt i 1965 og i 1972 kom Augustus som Williams vant USA’s National Bookaward for. I 1960 ga han ut Butcher’s Crossing, som kom på norsk i fjor. Den har jeg liggende her og det er helt klart at jeg skal lese den og. Jeg har også lyst til å lese både Augustus, som er den som har fått pris, men også diktene. Men den vakre poesien du finner i språket i romanen, må diktene være nydelige. Stoner anbefales!

Lagre

Smakebit – Fangarmer

Tags

, , , , , , , , ,

Smakebit på søndagFor en utrolig fantastisk helg vi har hatt! På fredag var det 31 grader på det meste og på lørdag «heldigvis» bare 26! Vi bor i en 2016-05-31 19.33.22-1liten by på Sørlandet som heter Flekkefjord. Her har de en festival som heter Smaabyfestivalen som startet på fredag og varer til neste søndag. Hele dagene nå i helgen har det skjedd ting rundt i byen, konserter på Fiskebrygga, marked i parken, tilbud i butikkene, blomstertog gjennom byen, streetart-maling osv. Vidar jobbet hele fredag og halve lørdag og hatt fantastiske dager, og jeg og Oliver har vært med på ting rundt i byen. Streetart-kunsten blir malt i den gamle bydelen som heter Hollenderbyen (som vi bor i) og på lørdag var vi på streetartparty i en stor bakgård. Da hadde Vidar fri til å være med.

Nå burde jeg egentlig starte å skrive om det jeg sitter her for å skrive, tenker jeg. På søndager har Mari fra bloggen Flukten fra virkeligheten et tema som heter Smakebit på søndag. Her deler vi smakebiter fra det vi leser, eller det vi skal til å lese. Jeg skal dele en smakebit fra den boken jeg skal begynne på. Det er Fangarmer av Tore Aurstad.

I 1928 skrev H.P. Lovecraft novellen «The call of Cthulhu», som jeg hadde en smakebit fra for noen uker siden. Aurstad har diktet videre på den historien. I Fangarmer møter vi igjen den norske kapteinen Gustaf Johansen, som også var en del av Lovecrafts historie. Her får vi del i hva som skjedde med Johansen etter at han møtte Cthulhu.

Smakebiten er fra begynnelsen av boken:

FangarmerUtpå natta våkna jeg av et høyt skrik fra etasjen under. Gustaf Johansen brølte så høyt at gulvplankene rista. Da jeg hørte det han ropte, var det som om jeg samtidig kjente en råtten eim i nesebora.
Ordene var fullstendig ubegripelige, men jeg hadde hørt dem før, og lest om dem i avisene: «Cthulu fthagn!» brølte han så det dirra i veggene. «Cthulhu fhtagn, R’lyeh. R’lyeh. Cthulhu fhtagn!»

Fra forlaget:

I 1928 skrev den amerikanske grøsserforfatteren H. P. Lovecraft grøsserfortellingen «The Call of Cthulhu», som skildrer skrekkopplevelsene til den norske sjømannen Gustaf Johansen i Sørishavet. I Tore Aurstads Fangarmer fortsetter historien. Vi møter Johansens unge naboer i Oslo og får høre hva som skjedde videre der Lovecrafts historie slutter.
Bli med på en eventyrlig og farlig ferd ned til sydishavet hvor barske hvalfangere jobber til livets opphold, og mystiske fiskelignende vesener jager bak. Bli kjent med sunkne øyer, spøkelsesskip, sjøuhyrer, en kjent norsk oppdager, en gjenstand med magiske krefter, og bli med på en farlig ekspedisjon der den unge Amund Nordfjord og reisefellene hans jages av ei mystisk skute med et mannskap fra en annen verden.

Smakebit – Den store Mummiboka

Tags

, , , , ,

Smakebit på søndagEn ny fin sommersøndag og en ny dag med smakebiter
hos Flukten fra virkeligheten.

Mannen min har jobbhelg denne helgen, men vi har mulighet til å spise frokost sammen på søndagen. I dag var det en spesiell hellas blåfrokost, for innimellom skiver med brunost og kaffe bestilte vi sommerferien vår. Vidar kan ikke ta fri før september, men da reiser vi til Hellas på øyhopping som i fjor. Denne gangen til Paros og Naxos og en ny by på fastlandet som heter Refina. Det er utrolig fint å sitte å se på bilder av et sommerlig Hellas.
Bak huset har vi en bakgård som vi har malt hvit. Men dette året malte vi den ene veggen Hellas blå fordi vi har blitt så glad i Hellas. Jeg setter inn bilde så dere får se.

Jeg jobber litt på Ark bokhandel i Flekkefjord og der var det salg i helgen. Siden jeg er der flere ganger i uken er jeg nødt til å tenke at jeg ikke skal kjøpe flere bøker, men det ble fire stykker på salget likevel. Det var fire bøker jeg har ønsket meg, bare for å rettferdiggjøre det litt for meg selv. Jeg kjøpte Den store Mummiboka av Tove Jansson, Den svakeste dør av Kåre Skrudland, Leviathan’s blood av Ben Peek og Salamanderkrigen av Karel Capek.

Smakebiten er fra «Vårvisen» i Mummiboken:

Den store mummibokaEn stile og skyfri kveld i slutten av april kom Snusmumrikken så langt nord at snøflekkene ennå lå igjen i nordhellingene.
Han hadde vandret hele dagen gjennom uberørte trakter, og over seg hadde han hele tiden hørt trekkfuglene rope.
De var også på vei hjem sørfra.
Det hadde vært lett å gå, for ryggsekken var så godt som tom, og det var ingenting som bekymret ham. Han var lykkelig med skogen og været og seg selv. Morgendagen og gårsdagen var like langt borte, men akkurat nå skinte solen klart og rødt mellom bjerketrærne, og luften var sval og mild.

Tenk å være så bekymringsløs som Snusmummeriken!

Fra forlaget:Boka inneholder alle billedbøkene, fortellingene, tegneseriene og sangene om mummitrollet, og til og med oppskrifter fra mummimammas kokebok. Med tittelregister.

Smakebit – Den første sten

Tags

, ,

Smakebit på søndagJeg har en fin helg denne pinsehelgen. Huset er fullt av barn, svigerbarn og barnebarn og jeg elsker å ha dem alle rundt meg. Travelt er det selvfølgelig og, men sove kan vi gjøre etterpå. Det jeg merker det går mest utover er lesing, men det kan jeg også ta igjen. I dag er det smakebit tid og det vil jeg være med på. Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg leser egentlig litt mange bøker på en gang akkurat nå. Jeg er ikke ferdig med Nuuk som jeg hadde smakebit fra sist søndag, men jeg vil likevel gi deg smakebit fra en annen bok. En som ligger helt fremme på leselisten, men som likevel må vike for ett par bibliotekbøker det haster med å få lest. Jeg har et prosjekt om å lese mest mulig fra Afghanistan, fordi den ene sønnen min er født der. Jeg finner den ene etter den andre boken som jeg ikke visste hadde det temaet. Noen skjønnlitterære og noen fagbøker. Jeg kjøpte akkurat to fagbøker om krigen som aldri tar slutt, men boken jeg skal dele smakebit fra i dag er en skjønnlitterær bok om akkurat den lange krigen. Det står i beskrivelsen fra forlaget at den er et intenst drama av bibelske dimensjoner, hvor afghansk stammejustis og skandinavisk moralisme virvles sammen i en dødsdans av blodhevn.

Boken heter Den første sten og er skrevet av Carsten Jensen. Det er igrunnen nok å lese dedikasjonen i denne boken og den er som følger:

Den første stenJeg møtte Shah Wali i en mujahedin-leir i Arghestan-dalen i 1988, da russerne ennå befant seg i Afghanistan. Jeg la merke til ham fordi barneansiktet hans hele tiden trakk seg sammen i tics som egentlig hørte hjemme hos et langt eldre menneske, plaget av traumatiserende hendelser. Mujahedinene fortalte meg at Shah Wali var trent som snikmorder. Han var bare tolv år gammel, men hadde allerede drept seks mennesker.
Denne boken er tilegnet Shah Wali og alle andre som fikk livet sitt stjålet av en krig som aldri slutter.

(Min kommentar: Min sønn sier at «mujahedin er de som går til krig». På Wikipedia er de definert slik: Mujahedin er flertallsform av mujahid, som betyr «en som strever», en som deltar i Jihad dvs. bestrevelse, men er ofte oversatt som «hellig kriger».).

Fra forlaget:
Troppen vi følger, møtes i Afghanistan for å tjenestegjøre under NATOs kommando. De kampklare soldatene skal ledes av danske offiserer uten krigserfaring. I maktvakuumet som oppstår, står den karismatiske Schrøder frem og innfører belønningssystemer som er hentet fra krigsspillene de slår ihjel ventetiden med. Alt de opplever, skal filmes. Med kamera på hjelmene dokumenteres soldatenes hverdagsliv og kamphandlinger for å lagres i nettskyen som et minnesmerke over de falne og de levende. Den parallelle virkeligheten de unge soldatene skaper, skal imidlertid vise seg å bli fatal. Merkelige hendelser begynner å ramme familiene deres i København. En dag forsvinner flere av dem sporløst. Er de drept, har de gått over til fienden, er de blitt terrorister? Og hvem er egentlig Schrøder?

Den første sten er et intenst drama av bibelske dimensjoner, hvor det blir stadig mer krevende å skjelne mellom godt og ondt, venn og fiende, og hvor afghansk stammejustis og skandinavisk moralisme virvles sammen i en dødsdans av blodhevn. Med Den første sten har krigen i Afghanistan fått sin store nordiske roman, og norske lesere har fått en oppslukende thriller mettet med mening.

Dødsbra nordisk krim!

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Som vanlig henger jeg litt etter når det gjelder å skrive om alle kriminal-romanene jeg leser. Siden jeg leser krim på sengen hver kveld (hvis ikke jeg er altfor trett) så leser jeg endel krim i løpet av et år. Jeg har ikke alltid kapasitet til å gi hver bok et eget innlegg, så får noen av dem bli en del av et samleinnlegg. Jeg skriver under hvert innlegg hvem jeg har fått boken fra, fordi som bokblogger så får du bøker av forlagene. Men min omtale av bøkene er helt uavhengig og uten bindinger av noe slag. Det er kun min mening du får høre.

Paradisplaneten – Jørgen Brekke

ParadisplanetenParadisplaneten er den fjerde kriminalromanen av Jørgen Brekke som handler om den trønderske politietterforskeren Odd Singsaker. I tillegg har Brekke gitt ut en kriminalroman om politimester Nils Bayer. Bayer dukker også opp i kriminalromanen Drømmeløs. Han er politimester i Trondheim på slutten av 1700-tallet. I denne boken havner Singsaker rett ut i en etterforskning mens han egentlig er sykemeldt for skader han påførte seg i sist bok.

Jeg tror at Jørgen Brekkes kriminalromaner er blant de beste jeg har lest. Han har en måte å beskrive både nåtid og fortid som gjør at en ser for seg scenene han beskriver. Hans hovedkarakter er blant de «myke og intelligente menn» vi finner i kriminalromaner for tiden. Han er gift med en amerikansk kvinne og de venter barn. Singsaker nærmer seg pensjonsalder (som i politiet er 57 år). Han er i tvil om han skal slutte og være hjemme med barnet eller om han skal prøve å få fortsette å jobbe. Det er klart at politiet vil miste en svært god etterforsker hvis han slutter.

Paradisplaneten starter med at et hode blir etterlatt på toppen av Olav Tryggvason-statuen. Samtidig begås det et mord i England. De virker som svært ulike saker i utgangspunktet, selv om de begge er begått med sverd. Men etterhvert tyder mer og mer på at Singsakers morder befinner seg i London. Så han, og uten at han vil det, også bibliotekaren Siri Holm, drar til London. En gammel bok Singsaker og Felicia fikk i bryllupsgave fra Siri Holm viser seg og også å spille en stor rolle.

Jeg anbefaler deg Brekkes kriminalromaner, både dem om Odd Singsaker og dem som handler om Nils Bayer. Det var svært underholdende å lese om politiarbeid i Trondheim anno 1769. Denne siste er svært spennende, og like god som de forrige har vært. Paradisplaneten har jeg fått av Juritzen forlag.

Den syvende demonen – Øistein Borge

Den syvende demonen er den første kriminalromanen til Øystein Borge. Han har bakgrunn fra film- og reklamebransjen Den syvende demonenog har vært tekstforfatter. I denne kriminalromanen møter vi Bogart Bull (Hvorfor MÅ alle etterforskere ha like initialer?) Bull er politietterforsker i Oslo. For to år siden drepte en mann Bull hadde satt i fengsel kona og datteren til Bull (i en bilulykke). Etter det har det gått litt i stå for Bull og han er egentlig ikke ønsket tilbake på politikammeret. Sjefen hans finner imidlertid en snedig løsning; Politiet har behov for en etterforsker som kan sendes til utlandet der norske statsborgere er drept.

I Frankrike blir den svært rike forretningsmannen Axel Krogh funnet myrdet i sitt hjem og politiet ber om bistand fra Norge. Det er en liten krets av mistenkte. Et bilde av Kroghs enorme malerisamling er stjålet. Et grønt bilde av noe som ser ut som en demon. Spesielt de som vil arve Krogh er mistenkt. Samtidig drar vi tilbake i tid til da maleriet ble malt. En gruppe malere, inkludert Edvard Munch, deler en fuktig helg på den franske landsbygden. Som fødselsdagsgave til en av dem maler de alle hvert sitt bilde av en demon. Bildet dukker opp igjen i fortellingen hos et medlem av den franske motstandsbevegelsen. Vi lærer om gruppen han tilhørte og menneskene i den.

Borge debuterer med en svært spennende kriminalroman. Likevel er det noen ting som drar ned. Jeg føler at noen av karakterene blir klisjeer av seg selv. Den rikt Krogh og barna hans er automatisk dårlige personer. Som om alle rike skulle være det. Han har med en politimann som på en måte har satt hele livet sitt på styr, og har du lest endel krim, så kjenner du det igjen. Osv. Men det er ikke noe galt med spenningen og forviklingene. Jeg tror ikke du vil gjette hvem som er skurken i første omgang. Den syvende demonen har jeg fått av Font.

Skuggasund – Arnaldur Indridason

SkuggasundJeg er utrolig glad i Indridasons bøker. Skuggasund er den 11 boken som er gitt ut på norsk (om jeg har talt riktig). I begynnelsen handlet bøkene hans om etterforskeren Erlendur Sveinsson, men etterhvert har han skrevet bøker med andre hovedpersoner. I Skuggasund er det den pensjonerte politimannen Konrad som leter etter svar.

En 90 år gammel mann dør i sin seng og man regner med at dette er en naturlig død. Men under obduksjonen kan man se at han er kvalt. Muligens med en pute. Ved siden av offeret finner man avisutklipp fra 1944 som handler om at en ung kvinner er funnet død. Den pensjonerte politimannen Konrad fatter interesse for den saken, eller disse sakene. For han begynner med å prøve å finne ut hva som skjedde under krigen. Her lærer vi mye om den amerikanske «okkupasjonen» av Island under andre verdenskrig. Og vi lærer om «tilstanden» – navnet på problemet med at islandske jenter gikk ut med soldater, og i en del tilfeller ble dette til barn.

Det er en vanskelig historie Konrad dykker ned i. Vi som lesere får være med på jobben politietterforskeren og en militærpoliti gjør i 1944 og forstår mer om bakgrunn og bevis. Men saken blir henlagt dengang, det var ikke mulig å finne morderen. Konrad finner etterhvert nye ting i saken. Folk er mer villige til å fortelle rykter så lenge etter mordet er begått. Men det er ingen lett sak for Konrad å finne bevis eller motiv.

Denne boken mener jeg er den beste Arnaldur har skrevet, så langt. Det er en til, en som handler om Erlendurs start i politiet som er fin, men denne er den beste. Arnaldur er så veldig flink til å fortelle om tidligere tider på en interessant måte. Han får sagt mye om Islands natur, folk og historie med få ord og en lærer mye. Samtidig nyter man de gode oversettelsene og det levende språket i bøkene. Skuggasund hadde fortjent egent innlegg fordi den er så god. Men nå havnet den her. Skuggasund har jeg fått av Cappelen Damm.

Den gjenfødte morderen – A. J. Kazinski

Den gjenfødte morderen er den tredje kriminalromanen til det danske forfatterparet Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich. den gjenfødte morderenDen er også den tredje boken om politimannen og gisselforhandleren Niels Bentzon. Jeg falt helt pladask for den første boken av dette paret; Den siste gode mann, og det er med fornøyelse jeg har fortsatt å lese om Bentzon. I denne boken må han gå «under cover» på en psykiatrisk institusjon for «the criminal insane». (For et språk på meg!) Samtidig drar kona hans, astrofysikeren Hannah Lund, til Chile på jobbreise.

Det er et marerittaktig psykisk helsevesen Bentzon møter på Sikringen, som er den populære betegnelsen på stedet. Her sitter de aller farligste pasientene innesperret; massemordere, voldtektsforbrytere og schizofrene voldsmenn. En av disse er mistenkt for å ha drept den ene psykiateren som jobber på Sikringen. Den eneste muligheten de ser til å finne spor, er å sende en mann inn. Det første pasientene møter er vannslangen som spyler dem rene, etter at de har kledd av seg og undergått den strengeste form for kroppsvisitering. Her finner du beltesenger og langtids-fastspente pasienter. Plastbestikk og ingen fellesrom utenom spisesalen. De friskeste får gå fra rommet og ut på gangen til tider. Andre må oppholde seg på «rommet» 23 timer i døgnet. Elektrosjokk blir brukt for depresjon, og ellers er det tett mellom anti-psykotiske sprøyter og piller, i tillegg til de beroligende sprøytene som sitter løst hvis noen skulle vise spor av aggresjon eller agitasjon.

Bentzon opptrer ofte i vanskelige saker og miljø, på grunn av jobben han har. Men det finnes absolutt saker som er vanskeligere enn andre. Denne er nok en av de mest krevende og Bentzon får uventet hjelp av sin kone i denne saken. Det er kanskje også viktig å nevne at Benzon har på seg et høreapparat som egentlig er en toveis mikrofon.

Dette er bøker som gir den rene nytelsen til enhver krimelsker. De er spennende, skumle, interessante og skremmende. Men de er også svært gode på flere plan. Språket er godt, det vil si; oversettelsen. Flyten er eminent og en sitter tilbake med en følelse av å ha lest en virkelig god bok. Den gjenfødte morderen har jeg fått av Gyldendal.

Vår egen lille hemmelighet – Ninni Schulman

Vår egen lille hemmelighet er fjerde boken om journalisten Magdalena Hansson. Magdalena har flyttet tilbake til hjembygden etter Vår egen lille hemmeligheten tid i Stockholm. Med seg har hun sin adoptivsønn. Men familien har blitt utvidet med en mann og to tenåringsdøtre. Magdalena har fått jobb i lokalavisen som består av bare henne og en frilansfotograf. Så ofte opplever hun at de store avisene skriver mer om saker der hun ikke visste mer. Hun er likevel veldig dyktig til å «grave».

En barneverns-ansatt kommer ikke hjem fra jobb en kveld og mannen hennes melder henne savnet. I begynnelsen finner de ingen spor, heller ikke når de snakker med kolleger eller venner. Men Magdalene begynner å forstå at hun har hatt et forhold til en mann på jobb. Etterhvert finner politien bilen hennes og også noe blod, og saken går fra å være en savnet-sak til et mistenkelig dødsfall. Samtidig får vi korte avsnitt fra en familie der mannen slår og terroriserer temmelig grovt. Han virker som han går helt fra konseptene og kona hans blir reddere og reddere, og prøver å finne en rømningsplan.

Spesielt for Schulman er de svært korte delene helheten består av. Vi får korte stykker fra hver av personene, og ofte mange personer i tillegg. Som her hvor mann, barn, ulike politimenn, journalist, nabo osv snakker for seg og avslører mer etterhvert. Du må nok like den korte stilen for å like Schulmans bøker. Men jeg føler at jeg ble vant med den i bok 2. Så det fungerer for meg. Hver av Schulmans bøker har vært underholdende og spennende. Jeg synes det er fint hun har sin egen stil, det skiller henne ut i mengden med krimbøker. Vår egen lille hemmelighet har jeg fått av Cappelen Damm.

Paradisbakken av Marit Reiersgård

Jeg har lest alle av Reiersgårds kriminalromaner og jeg synes de blir bedre for hver ny bok. Jeg har likt både Stolpesnø og Jenta Paradisbakkenuten hjerte. Men jeg likte aller best Paradisbakken. Reiersgårds hovedkarakter er Politietterforsker Verner Jacobsen. Han lever i et vanskelig ekteskap og er forelsket i partneren sin på jobb. Han har langt hår og strikker når han trenger å slappe av eller tenke. Jeg ser ham som en myk man, og en intelligent mann, som løser sakene han står overfor.

Vi går først tilbake 25 år. En jente blir funnet drept i skogen ved Paradisbakken. 25 år etter har venninnene til den jenta gått ut sammen på et utested. Den ene av dem, May, går tidlig hjem og blir dagen etter funnet drept i vinduet på jobb. Jacobsen og teamet hans etterforsker først dette ene mordet, men så skjer det ett nytt mord. Da finner de også sammenhenger til drapet som ble begått for 25 år siden.

Boken gir deg en ganske klassisk fordeling mellom her og nå, og en liten periode for 25 år siden. Noen av sporene som blir oppdaget nå har også betydning for mordet som skjedde for så lenge siden. Det er også et poeng at det er en uke igjen til foreldelsesfristen går ut på det første mordet. Da vet man hvor mange dager politiet har på seg før begge sakene er løst. Paradisbakken er en enkel, lettlest og fin krim. Den er svært spennende i perioder, men jeg føler at Reiersgårds bøker unnlater å ta med det grusomme og ekle du kan finne i andre kriminalromaner. Det er jeg veldig glad for. Jeg leser begge deler, men noen ganger trenger jeg en krim som en kan lese med trygghet i at de grusomste detaljene er utelatt. Reiersgård klarer dette med glans. Og tilbake har du en krim meget verd å lese. Jeg har fått Paradisbakken av Gyldendal.

Smakebit – Til Nuuk

Tags

, , , , , ,

Smakebit på søndagEn ny søndag og en ny samling smakebiter hos Flukten fra virkeligheten.

I dag (lørdag) er det Handelens dag i Flekkefjord. Det var ikke det at jeg absolutt skulle ha noe, men noen av butikkene har mye fint, så jeg tok med meg hunden min og gikk på tur i byen. Det første jeg traff på var klær til mannen min. Men hovedmålet var selvfølgelig bokhandelen. Og da mener jeg den andre bokhandelen, ikke den jeg jobber på. Der hadde de salg med tre bøker til 100 kr og ti bøker til 200. Gjett hvor mange bøker som ble med meg hjem!

Det var ganske variert litteratur i hyllene med bøker til salgs. Så det ble noen fagbøker og noen romaner. Blant annet to bøker om krigen i Afghanistan som jeg ser frem til å lese. Jeg gikk og satte meg ute på restauranten mannen min jobber på og drakk brus og spiste pai, mens jeg leste i en av bøkene: Til Nuuk av Espen Haavardsholm. Jeg hadde bare lest ett par kapitler før onkelen og tanten min kom sammen med barn og barnebarn. Så da ble det koselig prat istedenfor lesing.

Jeg liker bøkene til Espen Haavardsholm. Han har en nydelig måte å skrive på og får sagt mye med få ord i noen tilfeller. Jeg har blant annet lest Dødsøyeblikket og andre noveller som gjorde sterkt inntrykk på meg. Det er den samme fine tonen jeg finner i Til Nuuk. Andre ganger kan det være setninger fulle av fakta jeg ikke visste.

til NuukMer enn disse erindringsbildene skal det ikke til før den kommer over meg, den velkjente gamle følelsen av å befinne seg på siden av seg sjøl.
Sånn har jeg det nå og da. det kan gå år mellom hver gang, eller det kan skje ganske ofte. Det kommer an på så mye rart, det der. Jeg er den jeg er, og samtidig iakttar jeg meg sjøl utenfra. Til og med i livets mest intime øyeblikk kan det være sånn. Jeg er meg sjøl, og samtidig er jeg en annen. Tenk om denne Andre skulle bli den sterkeste, og overta makten over meg? Det er en hemmelig frykt jeg neppe er aleine om å bære på her i verden.

***

Grønlandshvalen er lang som en leddbuss, og bare tunga kan veie like mye som en elefant. Med den kraftige pannebrasken er den i stand til å støte hull i et femti centimeter tjukt islag for å komme opp og puste.

Grønlandshval

Fra forlaget:
Espen Hå sitter på toget sørover fra Oslo S, underveis til sommerferie hos sin danske oppvekstkamerat Klaus Malinowski. I fellesskap har de tenkt å oppsøke magiske steder fra for lenge siden. Men allerede samme dag dukker det opp forvarsler om at ferien vil få mer opprivende undertoner.
Sommeren bringer de to gamle barndomsvennene ut på en indre og ytre reise som går fra familiehemmeligheter på Østerbro i København til den ugjennomtrengelige havskodda nær den grønlandske hovedstaden Nuuk. I løpet av noen utfordrende uker havner de begge, hver på sin måte, ansikt til ansikt med sin egen mørke dobbeltgjenger.

Til Nuuk er en roman om det fine i livet og det sataniske, om universets mørke energi og grønlandshvalens sanger, og ikke minst om hvor krevende det kan være å møte seg selv i ærlighet.

Smakebit – The Raven

Tags

, , , , , , ,

Smakebit på søndagEn ny søndag, og en ny smakebit fra Flukten fra virkeligheten.

Jeg har lest i Spirits of the dead, som er en tegneserie basert på dikt og noveller av Edgar Allan Poe. Fra før har diktet «The Raven» vært blant mine Poe favoritter og det var skikkelig fint å se tegneserieversjonen av diktet. Samtidig har jeg lest en symbol-forklaring fra en amerikansk nettside. For dere som ikke kjenner Poe’s dikt kan dere lese det i bunnen av dette innlegget.

I diktet møter vi en ensom mann som prøver å komme over en kvinne ved navn Lenore. Det noen som banker på soveromsdøren, men han ser ingen da han åpner døren. Etterpå banker det på vinduet. Da han åpner vinduet, flyr det inn en ravn som setter seg på bysten av Pallas som står over døren. Pallas er en gresk visdomsgud. Mannen spør ravnen hva den heter og får til svar: Nevermore.

bNå kommer jeg til å oversette direkte fra symbolforklaringen, og du vil finne siden jeg siterer nederst i innlegget.

Poe bruker en rekke symboler i dette diktet. Ravnen er brukt til å repertere ordet Nevermore, fordi den er en «ting» som ikke kan tenke selv og som derfor bare repeterer noe den har hørt. Den lander på bysten av Pallas for å illudere at ravnen snakker ut av visdom. Mannen ønsker ravnen velkommen og håper at ikke også den skal forsvinne – «as his hopes has flown before«. Med andre ord – som han mistet Lenore. Mannen drar frem en stol, setter seg, og spør ravnen hva den mener med Nevermore. Men etterhvert, fordi mannen vet at ravnen ikke kan svare som et menneske, så forandrer han spørsmålene til å passe med svaret Nevermore.

Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore –
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door –
«‘Tis some visitor,» I muttered, «tapping at my chamber door –
Only this and nothing more.»

Ah, distinctly I remember it was in the bleak December;
And each separate dying ember wrought its ghost upon the floor.
Eagerly I wished the morrow; – vainly I had sought to borrow
From my books surcease of sorrow – sorrow for the lost Lenore –
For the rare and radiant maiden whom the angels name Lenore –
Nameless here for evermore.

And the silken, sad, uncertain rustling of each purple curtain
Thrilled me – filled me with fantastic terrors never felt before;
So that now, to still the beating of my heart, I stood repeating,
«‘Tis some visitor entreating entrance at my chamber door –
Some late visitor entreating entrance at my chamber door; –
This it is and nothing more.»

Presently my soul grew stronger; hesitating then no longer,
«Sir,» said I, «or Madam, truly your forgiveness I implore;
But the fact is I was napping, and so gently you came rapping,
And so faintly you came tapping, tapping at my chamber door,
That I scarce was sure I heard you» – here I opened wide the door; –
Darkness there and nothing more.

Deep into that darkness peering, long I stood there wondering, fearing,
Doubting, dreaming dreams no mortal ever dared to dream before;
But the silence was unbroken, and the stillness gave no token,
And the only word there spoken was the whispered word, «Lenore?»
This I whispered, and an echo murmured back the word, «Lenore!» –
Merely this and nothing more.

Back into the chamber turning, all my soul within me burning,
Soon again I heard a tapping somewhat louder than before.
«Surely,» said I, «surely that is something at my window lattice;
Let me see, then, what thereat is, and this mystery explore –
Let my heart be still a moment and this mystery explore; –
‘Tis the wind and nothing more!»

Open here I flung the shutter, when, with many a flirt and flutter,
In there stepped a stately Raven of the saintly days of yore;
Not the least obeisance made he; not a minute stopped or stayed he;
But, with mien of lord or lady, perched above my chamber door –
Perched upon a bust of Pallas just above my chamber door –
Perched, and sat, and nothing more.

Then this ebony bird beguiling my sad fancy into smiling,
By the grave and stern decorum of the countenance it wore,
«Though thy crest be shorn and shaven, thou,» I said, «art sure no craven,
Ghastly grim and ancient Raven wandering from the Nightly shore –
Tell me what thy lordly name is on the Night’s Plutonian shore!»
Quoth the Raven «Nevermore.»

Much I marvelled this ungainly fowl to hear discourse so plainly,
Though its answer little meaning – little relevancy bore;
For we cannot help agreeing that no living human being
Ever yet was blest with seeing bird above his chamber door –
Bird or beast upon the sculptured bust above his chamber door,
With such name as «Nevermore.»

But the Raven, sitting lonely on the placid bust, spoke only
That one word, as if his soul in that one word he did outpour.
Nothing further then he uttered – not a feather then he fluttered –
Till I scarcely more than muttered «Other friends have flown before –
On the morrow he will leave me, as my hopes have flown before.»
Then the bird said «Nevermore.»

Startled at the stillness broken by reply so aptly spoken,
«Doubtless,» said I, «what it utters is its only stock and store
Caught from some unhappy master whom unmerciful Disaster
Followed fast and followed faster till his songs one burden bore –
Till the dirges of his Hope that melancholy burden bore
Of ‘Never – Nevermore.'»

But the Raven still beguiling my sad fancy into smiling,
Straight I wheeled a cushioned seat in front of bird, and bust and door;
Then, upon the velvet sinking, I betook myself to linking
Fancy unto fancy, thinking what this ominous bird of yore –
What this grim, ungainly, ghastly, gaunt and ominous bird of yore
Meant in croaking «Nevermore.»

This I sat engaged in guessing, but no syllable expressing
To the fowl whose fiery eyes now burned into my bosom’s core;
This and more I sat divining, with my head at ease reclining
On the cushion’s velvet lining that the lamp-light gloated o’er,
But whose velvet violet lining with the lamp-light gloating o’er,
She shall press, ah, Nevermore!

Then, methought, the air grew denser, perfumed from an unseen censer
Swung by Seraphim whose foot-falls tinkled on the tufted floor.
«Wretch,» I cried, «thy God hath lent thee – by these angels he hath sent thee
Respite – respite and nepenthe, from thy memories of Lenore;
Quaff, oh quaff this kind nepenthe and forget this lost Lenore!»
Quoth the Raven «Nevermore.»

«Prophet!» said I, «thing of evil! – prophet still, if bird or devil! –
Whether Tempter sent, or whether tempest tossed thee here ashore,
Desolate yet all undaunted, on this desert land enchanted –
On this home by Horror haunted – tell me truly, I implore –
Is there – is there balm in Gilead? – tell me – tell me, I implore!»
Quoth the Raven «Nevermore.»

«Prophet!» said I, «thing of evil – prophet still, if bird or devil!
By that Heaven that bends above us – by that God we both adore –
Tell this soul with sorrow laden if, within the distant Aidenn,
It shall clasp a sainted maiden whom the angels name Lenore –
Clasp a rare and radiant maiden whom the angels name Lenore.»
Quoth the Raven «Nevermore.»

«Be that word our sign in parting, bird or fiend!» I shrieked, upstarting –
«Get thee back into the tempest and the Night’s Plutonian shore!
Leave no black plume as a token of that lie thy soul hath spoken!
Leave my loneliness unbroken! – quit the bust above my door!
Take thy beak from out my heart, and take thy form from off my door!»
Quoth the Raven «Nevermore.»

And the Raven, never flitting, still is sitting, still is sitting
On the pallid bust of Pallas just above my chamber door;
And his eyes have all the seeming of a demon’s that is dreaming,
And the lamp-light o’er him streaming throws his shadow on the floor;
And my soul from out that shadow that lies floating on the floor
Shall be lifted – nevermore!

ravn

Kilde: http://www.poedecoder.com/essays/raven