Tags
antikvarbokmesse, arneberg, arv og miljø, aschehoug, bokbasen, bokbloggere, bokhandlerforeningen, bokstavelig talt, Cappelen Damm, Cilla og Rolf Börjlind, du er så lys, Eldorado, en kveld med leon og lightfoot, fagskolen for bokbransjen, foreningen les, forfatter og oversetterforeningen, forfatterforeningen, forleggerforeningen, fribokhandler, fritt ord, gyldendal, høstmøter, korall forlag, leser søker bok, litteraturhuset, moshonista, nasjonalbiblioteket, norla, norsk barnebokinstitutt, norsk forfattersentrum, norsk kulturråd, norsk pen, oktober, oslo, pax, pias kulturkrok, press, rose-maries litteratur og filmblogg, samlaget, Sigbjørn Obstfelder, solgunn sitt, soul children, springflo, Tore Renberg, Tronsmo, tvangslesekafe, vega, Vigdis Hjorth
Det er snart slutten på min fjerde uke i Oslo og jeg sitter hjemme med vondt i hodet. Det er sånn som skjer, og heldigvis på en dag da også foreleseren var syk. Så da misset jeg ikke noe. Det blir bedre til i morgen til jus og besøk hos Aschehoug.
Jeg satt her og tenkte på alt jeg har gjort i Oslo og hvor lite jeg har skrevet om. Jeg skulle så gjerne ha fortalt om alle de utrolig engasjerte menneskene jeg har møtt i ulike foreninger og forlag. Men da hadde jeg nesten ikke gjort noe annet. Så jeg bestemte meg for å liste opp så mange jeg kunne klare å huske og så lenke til dem. Da kan du hvertfall få vite mer om dem hvis du har lyst og jeg kan legge meg til vanlig tid og ikke sitte oppe og skrive hele natten.
Vi har vært hos Norsk PEN, Foreningen Les, Leser søker bok, Fritt ord, Norsk 
forfattersentrum, Forfatterforeningen, Forleggerforeningen, Forfatter og oversetterforeningen, Norla, Norsk barnebokinstitutt, Fribokhandler messen, Litteraturhuset, Bokbasen, Antikvar-bokmesse, Norsk kulturråd, Nasjonalbiblioteket hvor vi fikk omvisning i Sigbjørn Obstfelder utstillingen, Bokhandlerforeningen, høstmøter, åpningen av Korall forlag, Cappelen Damm barn og unge, Pax, Samlaget, Vega, Press, Arneberg og to bokhandlere; Eldorado og Tronsmo. Og nå har jeg helt sikkert glemt mange – pluss at vi skal besøke flere i neste uke. Her er også link til skolen – Fagskolen for bokbransjen – hvis du tenker at det kunne vært gøy å gå der så anbefaler jeg det virkelig. Hele denne tiden i Oslo har vært fantastisk og vi lærer så mye som jeg føler konkret kan brukes på jobb. Skolen er for alle som jobber med bøker, i alle varianter, og for dem som har lyst til å jobbe med bøker. Vi har flotte forelesere, som jobber med det de snakker om og på en måte gjør det undervisningen mye mer konkret og levende.
I går etter skolen var jeg på det merkelige konseptet som heter tvangslesekafe. Det er rett og slett at bokbloggere, som ofte sitter på kafe og leser, møtes og sitter på kafe og leser – sammen. Det er egentlig en streng «nå leser vi» policy, men den funket ikke helt i går, så det ble bare 30 sider på meg. Det var min første tvangslesekafe i Oslo, jeg «hører til» Stavanger avdelingen og Pia som også hører til i Stavanger kom og ble med. Dermed var det jo mye hun og jeg måtte snakke om, men Ingalill og Elisabeth fra Oslo var ikke så mye bedre enn oss. Og da Rose-Marie (Oslo) og Solgunn (Alta) kom var det så mange vi ikke hadde sett på en stund at vi selvfølgelig måtte snakke sammen. Det ble en veldig fin kveld, selv om det ikke ble mye lesing.
Jeg har generelt ikke fått lest så mye romaner i Oslo, bare noen få sider når jeg legger meg. Jeg var på Pocketparty hos Gyldendal 
og hørte ekteparet Börjlind snakke om bøkene sine. Men kanskje mest om Springflo siden den har gått som TV-serie på NRK. Jeg gikk glipp av den, og har heller ikke lest noen av bøkene, så nå leser jeg Springflo. Jeg ble virkelig inspirert til å hente den frem etter intervjuet. Jeg holder også på med Arv og miljø av Vigdis Hjorth siden det er så mye snakk/krangling om den, og Du er så lys av Tore Renberg. Jeg hørte ham lese fra boken på høstmøtet til Oktober og «måtte bare» lese den og.
På lørdag kommer svigermor til Oslo og da skal vi i operaen. Der har jeg aldri vært så det gleder jeg meg til. Vi skal se en ballettforestilling som heter En kveld med Leon & Lightfoot. Mannen til søskenbarnet mitt ringte meg i dag og fortalte at det er Soul Children festival i helgen. På lørdag skal de gå sammen opp Karl Johan og synge på Universitetsplassen. 1000 barn som synger må jeg virkelig få med meg. Ellers tror jeg nok svigermor og jeg skal ha det fint på lørdag. Jeg tenker og at etterpå er det søndag og så en liten uke til jeg skal hjem. Jeg må innrømme at jeg lider av hjemlengsel, men dagene er så travle at det heldigvis ikke er så mye tid til å kjenne etter.
God morgen bokbloggere! Denne morgenen skal jeg avgårde til Ark Ullevål og hjelpe til med varetellingen. Det blir et fint avbrekk fra skole og studering. Ikke det, jeg hadde et fint avbrekk i går og. Da så jeg Miss Peregrine and the peculiar children (Ransom Riggs) på kino. Den var meget bra, men jeg følte den gikk mye vekk fra boken. Eller så er det for lenge siden jeg leste den. Jeg så nettopp at det har kommet ut to bøker til på engelsk i denne serien og at den første av dem er oversatt. Så den må jeg få tak i.
«You might have spared yourself this trouble,» said Dupin. «D-, I presume, is not altogether a fool, and, if not, must have anticipated these waylayings, as a matter of course.»
Overskriften er ikke fra mine egne ord, men ordene til Christian Skrede som har 
TV-aksjonen og denne gangen skal pengene gå til 
Vi besøkte også Tronsmo bokhandel og 
Det er deilig å være litt dramaqueen og legge vekt på at jeg er virkelig forkjølet og helt alene i Oslo. Men egentlig er jeg ikke alene og forkjølelsen kommer jo til å gå over. Jeg er ikke alene fordi jeg går på skolen sammen med en gjeng virkelig trivelige folk og møter mange engasjerte «litteratur-mennesker». Og i dag har jeg også hatt en skikkelig god og lang prat med en flott venninne fra Hidra. Det gjør godt og kan til og med være med å minske hjemlengselen. For det har jeg. Jeg har en vakker familie, og da lengter man selvfølgelig. Venninnen min, Gunnhild, tar geriatri som påbygg til sykepleien og er en tøff dame som også er kunstner. Jeg har et nydelig bilde malt av henne på stueveggen. I dag ga hun meg tegningen til høyre. Håpet. Det vi lever på. Og en ting som er viktig for meg, for jeg vet hvordan det er å leve uten. I 2013 fikk jeg diagnosen ME, eller kronisk utmattelsesyndrom. Det var et stort problem lenge, men ikke nå lenger – så nå er håpet tilbake i livet mitt.
Nå holdt jeg på å glemme noe viktig. Og det ble litt typisk. For på fredag hadde vi besøk av Oddbjørn By på skolen. (Verdensmester i hukommelse 2006) I fire timer fikk vi trene på Memo-teknikker, noe jeg har lest om tidligere og var overrasket over hvor enkelt det var. By snakker om at poenget er at man lagrer ny kunnskap i langtidshukommelsen fordi den da blir værende, mens det som lagres i korttidshukommelsen fort kan bli borte. Så han knytter ny kunnskap til geografisk hukommelse. Vi begynte med en øvelse hvor han sa vi skulle se for oss et hus vi husket godt. For meg ble det mors leilighet. Så skulle vi huske et ord og et verb i forbindelse med rom i huset. Det var kjempeenkelt. Etterpå viste han oss hvordan vi hadde lært italienske verb. Siden jeg ikke hadde så bruk for det var neste øvelse å huske de ti største landene i verden basert på geografisk utstrekning. Det var viktig å skrifte hus (det kan også være en gåtur eller lignende), så mitt neste sted var huset jeg bodde i som liten. For å forstå hva han gjør så skal jeg forklare litt av hva han sa. På trappen står en russ, i gangen er en gås, på kjøkken er Mikke Mus, i neste rom er en kinakål, neste kaffe, neste en kenguru, neste en indianer, neste (fotballspilleren) Messi, neste en kasse og til slutt en allergisk person. Så de ti geografisk største landene er: Russland, Canada, USA, Kina, Brasil, Australia, India, Argentina, Kazakstan og Algerie! Ser du? Russ – Russland, gås – Canada (gås), kinakål – Kina, kaffe – Brasil osv. Jeg var til og med så heldig at jeg vant en bok av ham, 
Jeg kunne ikke sette meg ved sengen hennes, ta hånden hennes i min og si jeg var glad i henne, for det var jeg ikke. Jeg hadde vært glad i henne en gang, jeg hadde vært utrolig tett på og avhengig av henne en gang, hun hadde vært det eneste for meg en gang, mammaen min, men følelsen tilhørte fortiden og kunne ikke gjenkalles, for alt som hadde skjedd siden hadde fått tilbakevirkende kraft.
raser en krig i Europa og i en fredelig liten bygd på Grønland ligger det et sykehus hvor handlingen utspiller seg. Solen går ikke lenger ned og dette er vanskelig for flere å leve med. Synsvinkelen i denne romanen, som bare dekker et døgn, er spesiell idet at den gis videre fra person til person. Enten ved personlig kontakt eller ved mail, telefon ol. Til sammen hopper den mellom 25 personer. Det er kjærlighet her, spenninger, en psykotisk mann som stikker av, en 75 år gammel lege som drar etter ham. En kone, en elskerinne m.m. Leine forsikrer om at dette går bra til slutt og at romanen er humoristisk vinklet.
Jan-Erik Fjell – Lykkejegeren. Det var morsomt å snakke med Fjell fordi vi fokuserte på karakteren Anton Brekke. Jeg lurte på hvor han kom fra, og Fjell sa at det var den personen han ville ha vært om han kunne gå. Jeg var ærlig på at jeg ikke likte han i den første boken, men det hadde han hørt andre si også og mente han hadde gjort Brekke mer sympatisk etterhvert. Jeg lurte også på hvordan han kunne finne på å sende spilleavhengige Brekke til Las Vegas og igjen var det det at han selv ønsket å reise dit. Da mannen min spurte om hva som hadde vært kjekkest ved speeddatingen var det absolutt møtet med Jan-Erik Fjell.
Her kommer en liten statusoppdatering fra Oslo. Jeg er her for å gå på Fagskolen for bokbransjen. (egentlig går jeg faktisk på Høgskolen i Sør-Øst Norge, studiested Bø). Det vil si at det gjør jeg selvfølgelig hele året, men nå har vi 5 uker med intensiv undervisning. Til neste år blir det to bolker til i Oslo pluss en studietur og selvfølgelig eksamen. Første dagen fikk vi vite at denne utdannelsen gir oss rett til å kalle oss bokhandlere noe jeg syntes var ganske kult.
tilfeller lese fra dem. Det er jeg spesielt glad i. Blant de nye bøkene bet jeg meg merke til Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø. Et hummerliv av Erik Fosnes Hansen, Sanne gleder av Lars Saabye Christensen og Stian Hole, Vampyr av Steffen Kverneland og Samlede dikt av Kolbein Falkeid. Det kommer selvfølgelig en stor mengde flere bøker. Men det var disse jeg fikk mest lyst til å lese etter presentasjonen.
I Cappelen Damms bokhandel ble det servert Afternoon tea for en gruppe inviterte gjester. Jeg følte meg veldig priviligert av å være på den listen. Anledningen var åpningen av 
I could not tell whether she believed what I had said. But things sort of equal to equal things sort of being equal to each other, it diden’t much seem to matter.
Det er ikke stadfestet når hun levde, men man tror det var på begynnelsen av 900-tallet