Smakebit ~ Satantango

Tags

, ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til flere smakebiter!

Det har vært en travel uke og jeg ser frem til litt fri. Uken som kommer skal jeg ikke jobbe og det blir deilig. Jeg skal rett og slett ha sommerferie. Men vi har begynt å pakke så vidt før vi flytter nordover. Så det er mer enn nok å gjøre.

Jeg er inne i en periode hvor jeg konsentrerer meg om dystopier. Jeg har lest noen fantastiske av Margaret Atwood, flere av Hugh Howey og en virkelig god norsk av Bjørn Vatne. Men så traff jeg på en jeg ikke liker så godt, så jeg vipper mellom å prøve litt til og å bare slutte av og begynne på neste bok.

Neste bok er Satantango av Lázló Krasznahorkai, og smakebiten er fra begynnelsen av boken:

Med sine myke, legendariske katteskritt haltet han bortover til vinduet på de iskalde kjøkkenflisene («Men er det ingen som er våkne? Er det ingen som hører? Ingen andre?), åpnet vinduet og bøyde seg ut. Ram, rå luft slo imot ham, et øyeblikk måtte han lukke øynene, og bortsett fra hanegal, bjeffing i det fjerne og den skarpe, nådeløst ulende vinden som hadde blåst opp noen minutter før, hørte han ikke annet enn sine egne, dumpe hjerteslag, uansett hvor mye han lyttet i den stadig dypere stillheten, som om det hele bare skulle ha vært halvsøvnens spøkelsesaktige lek, som om bare («… noen ville skremme meg».)


Smakebit ~ Sommerlys og så kommer natten

Tags

, ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Det er fremdeles nydelig sommer i Norge. Solfylte dager og ikke minst varmt. Det er helt fantastisk med en slik sommer. I morgen drar jeg en tur hjem til foreldrene mine på ferie, det tror jeg blir noen avslappende dager. Jeg skal ha med meg hunden min, håndarbeid og bok. Og så skal jeg kanskje hjelpe moren min å rydde i boden. Ferien vår starter ikke før 1. august, da skal vi ta med oss barnebarnet vårt på tur. Det gleder jeg meg også veldig til. Men først litt flere jobbdager.

Jeg har nettopp lest Sommerlys og så kommer natten av islandske Jón Kalman Stefánsson. Det er en utrolig nydelig bok som jeg virkelig anbefaler. Han skriver i vakre setninger om en liten islandsk by og menneskene der blir veldig levende. Jeg involverte meg i disse karakterene og følte med dem i gleder og sorger. I boken blir også noen valper skutt som «payback» etter utroskap, og jeg sørget over valpene. Det sier noe om hvor godt han skriver.

Gradestokken viser syv varmegrader, svak vind, halvskyet og tørt, men regn oppe i fjellene i sørøst. Tispen og valpene er utenfor, så fulle av liv og glede at de ikke finner på annet enn å dreie rundt seg selv, følge etter denne vidunderlige halen som ikke lar seg fange, eller løpe frem og tilbake og hoppe opp i luften. Ásdís løfter opp valpen med stjerne i pannen, den logrer med halen, prøver å slikke henne i ansiktet, greier det ikke, nøyer seg da med å slikke hånden hennes. Hun tar den med seg inn i vaskekjelleren, en egen inngang bak huset. Går ned på kne med valpen, som ivrig stikker snuten inn i jakkeermet, stakkars lille deg, sier hun, presser den varsomt og sakte ned i gulvet og skyter den i nakken. Valper tenker ikke på døden, de er bare glade og tror at livet er uendelig, men nå er det slutt.


 

Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne

Tags

, , , , ,

Nullingen av Paul AbelEtter å ha lest MaddAddam-trilogien av Margaret Atwood har jeg lett etter lignende bøker. I artikkelen 35 lesetips til late feriedager på NRK.no fant jeg en kategori de kaller «… vil reise frem i tid og se hvordan verden vil bli». Den passet perfekt til min søkene etter dystopier og bøker om fremtiden som ikke akkurat er science fiction. Så jeg startet med å se hva jeg selv hadde og hva jeg kunne finne på biblioteket.

Den første boken jeg har lest er Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne. Jeg hadde ikke lest noe av Vatne før, men vet jeg har Slik skal vi velge våre ofre i bokhyllen. Jeg likte Nullingen av Paul Abel så godt at jeg også må lese den andre.

Nullingen av Paul Abel er en dystopi. Vi er på midten av det 21. århundre og miljøpartiet Pan-etisk forbund griper makten gjennom en revolusjon. Det kan de gjøre fordi de har hacket seg til kontroll over strømmingen. Ett skritt tilbake. Hver person bærer nå en sjalk. Som en veldig oppgradert mobiltelefon som er operert inn i hodet og som både kan strømme dirkete fra alle kilder (hvem de er de du møter på gaten, nyheter, underholdning osv) og gi bæreren fordeler, som et ekstra støtt endofin eller dopamin.

Den transkraniale sjalken var påført hjernebarken hennes som et atomtykt lag av grafén, en hjelm på innsiden av hodeskallen, puslet sammen bit for bit av mikroskopiske roboter som ble sprøytet inn gjennom et millimeter stort hull i kraniet.

Men Paul Abel er gammeldags og sta, han vil ikke ha denne nye sjalken og sverger til sin gamle håndholdte modell. Han har riktignok elektroder installert i hjernebarken for å ha kontakt med den gamle sjalken. Men når han skrur av sjalken kan han ikke lenger motta oppdateringer. For det er det første Pan-etisk forbund gjør. De sender ut oppdateringer til alle, som gjør at alle også blir fullstendig enige med dem. Sjalkene lærer også av hverandre og oppgraderer seg selv etter hva de får respons på av bærerne og andre sjalker.

Utviklingen lignet på naturlig mutasjon, bare millioner av ganger raskere. En mutasjon av sjalkens programvare som forsøkte å kommunisere, men som ikke fikk noen feedback fra bæreren, ville straks dø ut. En ny og bedre variant ville helt umerkelig for bæreren oppstå i dens sted. Samtidig utvekslet alle sjalkene slike erfaringer med hverandre, lærte av andres feil og suksesser, og snart var den ufeilbarlige programvaren basert på den kognitive responsen fra millioner av bærere. Det var fremskrittet, troen på at det nyeste alltid var det beste.

Paul er gift med Astrid. Hun er dommer i Tingretten og han er forsker på universitetet i Ålesund. Hun mottar oppdateringene og blir en viktig person i det nye samfunnet, mens han skrur av sjalken fullstendig og mister både jobben og alle privilegier. Som mat, strøm og vann – og må derfor leve på sin kone. (Han blir nullet).

Astrid er helt undertrykt og Paul forsøker å drive motstandsarbeid. Etterhvert finner han en gruppe han kan bli med. Men i det store og hele er han en oppblåst, gammeldags og egosentrisk nerd som ikke nødvendigvis gjør en god jobb eller er så viktig for motstandskampen. På den måten føles hun viktig og han uviktig. Noe som reflekterer stillingene deres i samfunnet. Men egentlig gjør han så godt han kan, og om han virker bakstreversk til tider har han mot til å stå imot et veldig stort press. Han fremstår ikke akkurat som modig, men meget sta. Men er det å være modig det som ville hjulpet oss best i en slik situasjon? Er ikke stahet en egenskap som kan drive oss langt mange ganger? Selv er jeg meget sta, og det er en egenskap jeg setter pris på i meg selv. Jeg er vel også noe av en nerd. (På noen områder). På den måten kan det være jeg sammenligner meg selv litt med Paul. Jeg kjenner igjen egenskaper og heier på ham gjennom hele boken, og blir fryktelig frustrert av alt rotet hans.

Dette var en god bok å lese etter MaddAddam-trilogien. Den handler om miljøvern og hva vi er på vei til å gjøre med jorden vår. Men den handler aller mest om hva vi som mennesker er villig til å gjøre for å enten være med på en revolusjon, eller stå imot styret i landet. Jeg falt for karakterene og håpløsheten som er som en undertone i boken. Norge blir stående som en korreks til resten av verden og av og til tror jeg vi har et slikt oppblåst bilde av hvor mye bedre vi er. Dette er en bok som anbefales de som leter etter dystopier, bøker om miljøvern og gode karakterbeskrivelser.

Smakebit ~ Nullingen av Paul Abel

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Jeg har hatt en meget travel uke på jobb, og til og med jobbet hele lørdag. Nå ser jeg virkelig frem til en fri sommersøndag! Det er strålende sommer i Norge og jeg har lyst til å nyte solen mens vi har den. Jeg planlegger å sitte ute i solen og lese, det er en av mine favoritt sysler.

Jeg leser boken Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne. Den ligner på MaddAddam trilogien av Margaret Atwood. Et miljøparti gjør statskupp i Norge rundt 2050 og innfører kommunisme. Det som gjør den lik Atwoods bok er at alt det fremtidsrettede i den dystopiskeboken, miljøproblemene og de tekniske hjelpemidlene er ting som er mulig i dag, eller som en regner med vil skje. Det gjør boken ekstra interessant. Smakebiten handler om plastproblemet.

Under sin utrettelige disseksjon av tusenvis av svartstilkede andeskjell hadde han funnet enorme mengder plast. I laboratoriet plukket han et titalls mangefargede plastbiter ut av magesekken på hvert dyr og la dem over i petriskålen, der de på slutten av dagen dannet et tuttifruttidryss av menneskelig latskap og ubetenksomhet. Plast i havlevende organismer var i seg selv ikke noe nytt. Fenomenet hadde for lengst mistet sin sjokkeffekt, det var bare ett i en evig syklus av skrekkscenarier som journalister med sin begrensede faglige forstand gjorde til motefenomener. Det forandret ikke det faktum at omfanget i dette tilfellet var enormt. Andeskjellene inneholdt så mye plast at det tydet på en ny og konsentrert kilde til forurensing i de øvre vannlagene. Etter doktorgraden hadde Paul presentert disse bifunnene for en kollega ved Havforskningsinstituttet i Tromsø. Torry Stenseth, som kom med en hypotese om at en av de enorme marine søppelhaugene i det nordatlantiske kretsløpet kunne ha unnsluppet flytedikene som holdt dem i sjakk, og fulgt Golfstrømmen og den norske Atlanterhavstrømmen nordover. I så fall ville omfanget være større enn den gigantiske plastsuppen som ble oppdaget utenfor California femti år tidligere.


Smakebit ~ Offshore

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod sommersøndag og velkommen til nye smakebiter.

(I dag skjedde det noe med auto-publiseringsfunksjonen på bloggen. Beklager. Men nå er innlegget her!)

Det er deilig sommer i Sør-Norge. Vi har hatt skikkelig sommer over lang tid og det er ikke vanlig. Vi må nyte mens vi kan. Jeg har sommerferie nå og besøk av barn og barnebarn, men klarer å få lest noe innimellom.

Jeg falt helt for Shetlandserien til Ann Cleeves, så jeg har lest alle bøkene som er gitt ut på norsk. Da jeg begynte å lete etter de engelske bøkene fant jeg to e-bøker som har handling mellom bok nummer seks og syv. Den ene er en novellesamling (Offshore) og den andre er en lang novelle (To good to be true). Jeg er i gang med Offshore og smakebiten er fra novellen «The Soothmoothers», som betyr «søringene» eller «de som er fra sør og bor på Shetland». Smakebiten beskriver et hotell jeg gjerne ville bodd på:

The Ravenswick was built in the nineteenth century by an English gentleman and the hotel keeps the atmosphere of a country house. There’s a library with leather chesterfields, and the lounge has slightly faded Persian carpets on the polished floor. An ancient rocking horse stands on the landing. Only the perpetual sound of wind and water brings Shetland into the place.

Høstmørke av Jean-Louis Adorsen

Tags

, , , , , , ,

Høstmørke er en indie-krim skrevet av Jean-Louis Adorsen. Forfatteren er født i Frankrike men vokste opp i Norge. Han har jobbet i Aftenposten og drevet med amatørfilm og fotografering.

Høstmørke er spesiell idet at den har flere jeg-personer. Kapitlene skifter synsvinkel mellom dem, og det tar noen kapitler før man helt har grep om denne vekslingen. Men det står likevel frem en hovedperson. Thomas Vestmark er journalist i kulturseksjonen til avisen Søkelyset. Han er i femtiårene, bor alene og er forelsket i en kollega. (Det har han vært i femten år). Han fremstår som en oppegående person, men kanskje noe tafatt på kjærlighetssiden.

På vei fra vestlandet møter han Sara. En sytten år gammel jente som har rømt hjemmefra, hun haiker og skal til Oslo. Thomas tar henne med, men etterhvert tilbyr han henne også å bo i leiligheten hans mens hun er i Oslo. Der svikter sannsynligheten litt for meg. Jeg synes det er svært usannsynlig at han bare skal la henne bo hos seg, ikke minst fordi hun bare er sytten. Det ville vært mer naturlig å ta kontakt med foreldrene hennes. Men Sara tilfører datakunnskap til romanen, noe den har bruk for senere i handlingen.

Etter en jobbfest blir en journalist i avisen drept. Det blir satt i gang etterforskning, og romanen får flere jeg-personer i politietterforskere. Morderen er også en av jeg-personene. Etterforskningen og Thomas og Saras del i den er svært spennende og jeg ble revet med av historien. Det dukker opp noen scener jeg gjerne skulle vært foruten, med incest og en naken Sara. Men ser en bort fra det, så synes jeg dette var en meget godt skrevet roman.

Høstmørke er virkelig spennende og etterhvert ble den skiftende synsvinkelen en fengende del av boken, det var interessant å få flere personers syn på det som hendte. En blir revet med i å prøve å avsløre hvem morderen egentlig er. Romanen er en indie-roman, det vil si at forfatteren har gitt den ut selv. Han skriver i et etterord at han sendte den til ti forlag først. Jeg synes egentlig det er rart ingen plukket den opp.

Høstmørke har jeg fått av forfatteren.

Smakebit ~ Skreddersydde drømmer

Tags

, ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Jeg skriver dette lørdag kveld mens vi gjør oss klar til å feire midtsommer. I Norge kalt Sankt Hans, eller jonsok. I Flekkefjord, der jeg bor, tenner de på et svært bål ute i fjorden mens musikkorpset spiller. Vi har ikke båt til vanlig, men har fått lånt en mens barnebarnet vårt er på besøk. Så i kveld skal vi ut i fjorden og se sankthansbålet. De andre åra vi har bodd her har vi bare sett bålet fra land. Det blir gøy å bli med festen på fjorden.

Jeg leser flere bøker akkurat nå, men ble akkurat ferdig med den jeg har i stuen. I posten kom Skreddersydde drømmer av Nuria Pradas og den hørtes ut som perfekt sommerlesning. Så jeg skal begynne på den i morgen. Den handler om motehuset Santa Eulalia i Barcelona fra 1917. På begynnelsen av første verdenskrig. Smakebiten er fra begynnelsen:

Ferran kjørte, fullt konsentrert om veien. Ved siden av ham satt hans kone Roser og betraktet de paraderende trærne med store, forskremte øyne, som fugler uten vinger, nesten skjult av klokkehatten hun hadde på hodet. Plutselig glimtet en solstråle voldsomt opp mellom trekronene, og et nytt og livligere lys funklet i Rosers blikk. Hun snudde seg mot mannen sin og så på ham med en skygge av et smil. Den hanskekledde hånden hvilte på skulderen hans. Ferran merket det lettsindige blikket og kjærtegnet fra hånden hennes og besvarte det takknemlig med et stort smil uten å ta blikket fra den svingete veien som strakte seg foran dem. Bare i noen sekunder. Noen sekunder der begge to, Ferran og Roser, glemte tankene som formørket sinnene deres som om de var fulle av røyk.


Smakebit ~ Min mosters migrene

Tags

, ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen har vi besøk av foreldrene mine, så da har det ikke blitt så mye tid til lesing. Men noen kapitler har jeg fått lest i Blått lyn av Ann Cleeves. Jeg begynte på begynnelsen av krimserien fra Shetland og synes bøkene er fine og spennende. Ikke minst har de en veldig ny type krimhelt som hovedperson. En meget stille og tålmodig mann. Blått lyn er nummer fire, så etter den har jeg to igjen.

I går var jeg innom biblioteket en tur og plukket med meg tre bøker fra en haug som var til salgs. Den ene var Min mosters migrene – eller hvordan jeg ble kvinne av Hanne-Vibeke Holst. Den leste jeg for en god del år siden, men likte den så godt at den godt kan bli en del av boksamlingen min. Dere skal få en smakebit fra kapitlet Den lille jenta med flettene:

Jeg er blitt førti og jeg har influensa. To kjensgjerninger som hver for seg forundrer, for ikke å si forulemper meg, fordi de i sin banalitet demonstrerer at jeg er dødelig. Ett eller annet sted hadde jeg vel trodd at jeg kunne unnslippe begge deler – aldring og virus – så ung og frisk som jeg er. Så spesiell og sterk.


 

MaddAddam trilogien av Margaret Atwood

Tags

, , , , , , , , , , ,

Jeg må prøve å skrive noen ord om de tre bøkene Oryx og Crake, Flommens år og MaddAddam av canadiske Margaret Atwood. Men først noen ord om forfatteren. Hun ble født i 1939 og har siden det skrevet 16 romaner (12 av dem er oversatt til norsk), 9 novellesamlinger (2 er oversatt) og 17 diktsamlinger (2 er oversatt). Hun er med andre ord en svært produktiv forfatter. Atwood har fått en mengde priser, og jeg er ikke alene om å synes hun skulle fått Nobels litteraturpris. Jeg har begynt et prosjekt for meg selv der jeg skal prøve å lese hvertfall de viktigste bøkene hennes.

De tre bøkene jeg skal skrive om i dag utgjør den dystopiske trilogien MaddAddam. Dystopi er en undersjanger av science fiction der noe har gått galt og der handlingen er satt til det som blir det motsatte av utopi. Det kan være 3. verdenskrig, en sykdom eller lignende som utsletter det meste av verdens befolkning. De gjenværende må kjempe for å overleve, ikke minst fordi en mengde håndverk har gått tapt. Det er for eksempel ingen urmakere, papirprodusenter, mekanikere og for ikke å snakke om matprodusenter igjen. Så menneskene må tilbake til en form for jordbruk og dyrehold, samt plyndre det som står igjen av bygninger for mat og det nødvendigste av ting vi trenger i hverdagen. En mengde dyreraser har gått tapt, og de finnes flere genspleisede dyr, som lamløver og varskunker. (Det betyr også at det ikke finnes fremtidsmaskiner, romskip eller utenomjordiske karakterer i bøkene.)

I MaddAddam trilogien følger vi flere tidsløp og flere personer, men det er ikke vanskelig å følge vekslingen for alt hører sammen. Av og til får noen mennesker kallenavn slik at du ikke er helt sikker på at alt handler om samme person før i slutten av boken, men det gjør det bare spennende. Handlingen er ikke plassert i en bestemt tid, men verden lider under menneskenes plyndring. Solen brenner, slik at en forstår det er store hull i ozonlaget og det kommer store tordenvær hver ettermiddag. Det mest fremtidsrettede er hvor mye som gjøres ved genmanipulering. For eksempel vokser det menneskehår på sauer (hårfår) som blir festet til hodeskallen på mennesket og gror videre der. Det er flere store selskap som jobber med ulike former for genmodifisering, alt fra å gjøre menneskene vakrere til å skape sykdommer (og i hemmelighet plassere dem i vitaminpiller) for så selge pillene som skal kurere dem. Det er stor forskjell på rik og fattig. De som har fått jobb i de store selskapene, fra sjefer til vaskehjelpen bor i enklaver (som inngjerdede samfunn). Og de fattige, og de som jobber med alt mulig annet, bor på utsiden i det farlige plebland. Farlig fordi det er en veldig høy kriminalitet der.

Vi følger karakterer både på innsiden og på utsiden av enklavene. Noen er født i en enklave og noen har fått jobb der. I Oryx og Crake møter vi Snømann, som er vokter over en gjeng genmanipulerte mennesker. De er meget forskjellige fra oss. De har «løpetid», innebygget beskyttelse for solen, spiser kun gress og grønne planter, synger med en egen glassklar stemme, kan male som katter for å helbrede hverandre mm. Disse menneskene ble laget av Crake ved hjelp av en gjeng eksperter som ble kidnappet fra andre steder for å jobbe med dette. Men Crake, og partneren hans Oryx døde og det blir opp til Snømann å passe på dem. Han bor nede ved sjøen og har bare det aller nødvendigste for å overleve. Men han skaper en mytologi rundt Oryx og Crake for «crakerne» som han kaller de nye menneskene. I bytte får han fisk de fanger til ham. Den første boken handler og disse få karakterene, men vi får i tilbakeblikk og fortellingene lære om hva som egentlig skjedde og hva som gjør at de er i den situasjonen de er.

I Flommens år møter vi gartnerne. De er en religiøs gruppe med en tro skapt av Adam En. De prøver å ta vare på minnet om alle de utdødde artene og lever et liv som veganere. På taket av bygninger, og i mørke rom dyrker de det de trenger. Alt slags grønnsaker og grøntfôr pluss sopp og honning. Bygningene står i plebland, så de er meget utsatte for de kriminelle. Men samtidig ser folk på dem som skrullinger som ikke har noe verd å stjele. En av dem som er blant gartnerne er Toby. Hun ble reddet fra en mann som virkelig mishandlet henne, og der har gartnerne fått en stor fiende. Så etterhvert blir hun sendt til en enklave for å jobbe der, slik at han ikke skal få tak i henne. I Flommens år følger vi to tidsløp. Nåtiden, som er 25 år etter at verden gikk i stykker, og det året alt gikk galt, som av gartnerne kalles Flommens år. Etterhvert forstår vi enda mer enn det vi gjorde i Oryx og Crake, og det at tinge settes i sin rett omstendighet er en stor drivkraft til å lese vider.

MaddaddamI MaddAddam, som er den siste boken er det fremdeles gartnerne vi følger. Toby er hovedperson og jeg-person. Men samtidig fortelles historien om Zeb. Tobys kjæreste og en viktig person i Flommens år. Hans historie er virkelig spennende. Gartnerne tar seg nå av «crakerne», i den grad de trenger å bli tatt hånd om. Et samfunn har vokst frem, om et veldig lite samfunn. Alt knyttes sammen i MaddAddam, flere navn og kallenavn blir avslørt og flere sammenhenger satt lys på. I den grad jeg likte noen av bøkene bedre enn de andre var det MaddAddam som var best. Men det betyr ikke at ikke alle tre er fantastisk gode, for det er de.

Jeg elsker virkelig denne trilogien og ofte er det vanskeligst å skrive om bøker som virkelig får bety noe for en. Ordene blir for små og fattige og en kan bare hinte om hva de får bety for en. Men en viktig ting er at dette er bøker også for de som til vanlig ikke leser science fiction. Som sagt inneholder de ikke hverken romskip eller utenomjordiske eller overnaturlige karakterer. Men handler om en fremtid der mennesket aldri lærte å ta vare på jorden de lever på. I alle fall ikke før det er for sent. Genmodifiseringen kan synes ekstrem, men i et etterord til bøkene skriver forfatteren at alle de tingene hun har skrevet om gener allerede finnes. Hun har rådført seg med biologer og forskere, og vi kan de grusomme og utrolige tingene hun beskriver. De er bare ikke «satt ut i livet» men befinner seg i laboratorier rundt om i verden. Vi har heldigvis lover som beskytter oss for det meste av genmanipulering. Men en dag kan det være at de rikt medisinselskapene, eller biologiske universitetene får lov til å prøve ut det de kan. Vi har ingen garantier. På det grunnlaget handler bøkene om en mulig fremtid, om enn om en meget skremmende fremtid.

Smakebit ~ De sovende

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til flere smakebiter!

Jeg er ferdig med eksamen! Det er en så god følelse og jeg er både takknemlig for ett helt skoleår bak meg og sommerferien foran meg. Det har vært veldig interessant å ta skolebibliotekarkunnskap og godt er det, for jeg har enda to år foran meg skal jeg få den bacheloren jeg er ute etter.

En av de beste følelsene med å ha sommerferie er at jeg kan lese akkurat det jeg har lyst til. Det er en veldig deilig følelse. Jeg har valgt meg ut flere bøker som jeg leser samtidig (du ser dem til venstre), og jeg er straks ferdig med MaddAddam. Så derfor valgte jeg å ha smakebit fra den neste boken jeg skal lese: De sovende av Stephen og Owen King. Jeg elsker Stephen King, og liker virkelig godt bøkene til sønnen Joe Hill. Så det blir spennende å se hvordan jeg liker at Stephen King skriver sammen med sønnen sin Owen. Det er en virkelig tykk bok, (den har en oversikt over karakterene som tar fire og en halv side!!), så jeg håper det er en bok som drar deg avgårde i historien helt av seg selv. Jeg har lest de første kapitlene (for å finne en smakebit) og forstår at den handler om et fengsel. Så derfor er smakebiten derfra:

De sovendeRee spurte Jeanette om hun noensinne fulgte med på firkanten av lys fra vinduet. Jeanette svarte at hun ikke gjorde det. Ree lå øverst i køyesengen, Jeanette nederst. Begge ventet på at celledørene skulle åpnes til frokost. Det var en ny morgen.
Åpenbart hadde Jeanettes cellekamerat studert firkanten nøye.

Ree forklarte at firkanten startet på veggen midt imot vinduet, skled ned, ned, ned, hvor den fløt videre langs overflaten på skrivebordet deres før den klarte å komme seg ned på gulvet.