The Monarch of the Glen og Black dog

Tags

, , , , , ,

The Monarch of the Glen og Black dog er to fantasybøker skrevet av engelske Neil Gaiman. De er bok 1.1 og 1.2 i historien som starter med American Gods (Amerikanske guder) og som fortsetter i Anansi Boys. At de er nummer med komma betyr at de er små tilleggshistorier til hovedhistorien. Begge bøkene er illustrert av Daniel Egnéus, med mørke og dramatiske tegninger.

I begge bøkene er Shadow Moon på reise i Storbritannia, først i Skottland og så i England. Han møter på mytologiske figurer, og selv om historiene begynner som  «vanlige» historier men blir fort snudd mot det overnaturlige. I The Monarch of the Glen blir Shadow hyret til dørvakt på et stort hus der det skal være et selskap. Han får ikke vite noe mer enn at det kommer kjente folk og han skal passe på så ingen lokale beboere får komme inn på festen. Dette skal han bli godt betalt for. Men Shadow, som egentlig heter Balder og er sønn av Odin, drømmer om hva som skal skje neste dag. Og skjønner at han er blitt lurt. Likevel skjer det som var tenkt og Shadow må sloss med Grendel (fra historien om Beowulf). Ting går likevel ikke helt slik de som har fest har tenkt seg, for Shadow har venner som kan hjelpe ham.

Morsomt er det at Shadow kommer fra Norge til Skottland. Han har blant annet vært i Oslo for å se stedet han ble født.

I Black dog har Shadow kommet til England og han blir invitert til å være noen dager hos et lokalt ektepar. Samme dag som han møter dem møter han også en ung kvinne som heter Cassie. Men det er noe med Cassie og ekteparet Moira og Oliver. Noe Shadow må finne ut av og noe han kan være med på å gjøre, vel bedre er kanskje ikke rett ord, men løse på et vis før han drar videre.

Neil Gaiman skriver fantastisk, og jeg har alltid likt å lese novellene hans. Han har gitt ut mange novellesamlinger som anbefales sterkt. American gods er også en historie jeg virkelig liker. Og i tillegg til å lese boken har jeg lest alle tegneseriene fra den og sett TV-serien. Mangfoldet av historier og medier viser bare at det er veldig mange som er enige med meg i at dette er meget gode historier.

Smakebit – Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake: Carls bok

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Denne helgen har jeg ryddet ut julen. Pakket ned stjerner og julekrybbe. Det er nesten litt vemodig at julen er over, det går så fort. Mest tror jeg at jeg vil savne stjernene som lyste opp vinduene og julelysene ute i denne mørke delen av året. Så litt lys får fremdeles være på utsiden til dagene også blir litt lysere.

Jeg leser Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake: Carls bok av danske Naja Marie Ajdt. Hun mistet sønnen sin Carl i 2005 og skriver rått og brutalt om ulykken og tiden etterpå. Jeg fant boken på instagramkontoen En slags bokklubb, (Facebookgruppen her) hvor dette er boken for januar. Jeg vet ikke om jeg vil følge bokklubben hver måned, men jeg ble nysgjerrig på denne boken på grunn av tittelen.

Smakebiten handler om diktenes plass i sorgarbeidet:

Men diktene forteller også om å gi tilbake det de døde ga oss da de var levende. At de dødes vesen så å si fremdeles skal ha en plass i livet, at den kjærligheten de ga oss, skal gis videre. I dette ligger et håp. Et håp om at det du ga meg, kan vokse i andre, hvis jeg er i stand til å dele det. At min kjærlighet vil styrkes og bli vakrere, fordi den nå skal romme din kjærlighet. Det må ikke sorgen ødelegge. I diktet står det «gi det tilbake». Som om det som gis, går fram og tilbake hele tiden. Fra de døde til de levende. Og fra de levende til de døde. En sirkulær bevegelse, ikke lineær.

Fra forlaget:
Hvordan går du videre når barnet ditt plutselig dør? Naja Maria Aidt forsøker å beskrive livet etterpå, og utforsker samtidig poesiens språk om sorg og kjærlighet.
I mars 2015 døde Naja Marie Aidts sønn Carl i en ulykke, 25 år gammel. Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake er en rasende ærlig bok om hvordan sorg føles, hvordan den forandrer ens forhold til virkeligheten, til ens nærmeste, til tiden.
I denne romanen nærmer Aidt seg det umulige: å skrive om sitt døde barn.
Formen er brutt opp. Korte prosastykker henvendt til Carl veksler med lyriske passasjer, bruddstykker fra nåtiden glir over i erindringsglimt og dagboksnotater. Blant sitater fra andre forfattere og poeter som har forsøkt å finne en tilnærming til sorg, trer Aidts egen stemme tydelig fram, noen ganger famlende, andre ganger som et skrik.
Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake er et forsøk på å beskrive livet etterpå, hvordan døden finner en plass blant dem som blir igjen. Samtidig er det en utforskning av poesiens språk om sorg og kjærlighet.

Lesesirkel 1001 bøker: The yellow wallpaper av Charlotte Perkins Gilman

Tags

, , , , , , , , ,

The yellow walpaperDen første boken ut i det nye året fikk bli The yellow wallpaper av amerikanske Charlotte Perkins Gilman. Den er også mitt valg til første kategori i Elidas 1001-bøker lesesirkel der, vi skal lese en bok på under 250 sider. Jeg har kjøpt en «svær» bok til Kindelen min (over 11 000 sider). Den heter 50 gothic masterpieces, og der er det mange bøker som står på 1001-bøker listen. Etter å ha lett litt etter en bok på få sider ble mitt valg denne. Den er egentlig en kort historie eller en lang novelle, på 35 sider, og ikke en roman, men den er utgitt i egen bok og det får være godt nok.

The yellow wallpaper er en typisk gotisk grøsserhistorie. Den begynner lys og forsiktig, men flere og flere detaljer som gjør deg urolig, finner veien inn i historien. Ekteparet John og jeg-personen skal leie et stort, vakkert, og gammelt hus i tre måneder. De har med seg Johns søster Jennie og en baby. John er lege og ofte borte for å ta seg av pasienter mens Jennie tar seg av babyen og alt husarbeidet. John har bestemt at jeg-personen ikke får jobbe, heller ikke skrive, slik at hun kan få tilbake styrken sin. Derfor skriver hun denne historien i hemmelighet.

Hun forteller at John har gitt henne diagnosen: «temporary nervous depression – a slight hysterical tendencyDette var en ganske vanlig diagnose å gi kvinner i Viktoriatiden. Kuren var å «ikke gjøre noe», en kur som nok gjør en person med en slik diagnose bare verre. Det er ikke godt å si hva jeg-personen egentlig feiler. Men en ser etterhvert tydelige tegn på en psykisk lidelse, muligvis har hun fødselsdepresjon, siden de har med seg en baby. (Jeg har lest litt om forfatteren og hun led selv av fødselsdepresjon). Hun skriver at John sier det ikke er noen grunn til at hun skal være syk og at han da friskmelder henne.

John does not know how much I really suffer. He knows there is no REASON to suffer. and that satisfies him.

Men over til det som gjør at jeg liker historien så godt. Jeg-personen og John skal sove i et rom med gult tapet på veggen. Rommet har tidligere vært barneværelse og en kan se at noen har revet i det gule tapetet. Slik det ofte er på barnerom.

«The paint and paper look as if a boy’s school had used it. It is stripped off – the paper – in great paches all around the head of my bed».

Jeg-personen blir mer og mer fokusert på mønsteret i tapetet. Hun begynner slik de fleste av oss har gjort, med å se gjentakende mønster, og ansikter, i et tilfeldig mønster.

I never saw so much expression in an inanimate thing before, and we all know how much expression they have! (…) I remember what a kindly wink the knobs of our big, old bureau used to have, and there was a chair that always seemed like a strong friend.

There are things in the paper that nobody knows but me, or ever will. Behind that outside pattern the dim shapes get clearer every day.

Men for henne utvikler det seg til en besettelse. Hun tilbringer stadig mer tid på rommet og vi får vite detaljer gjennom skrivingen hennes som gjør at vi aner mer enn det hun forteller. Et eksempel er at det er gule flekker på klærne hennes og en stripe på tapetet som om noen har kneget seg inntil det flere ganger.

There is a very funny mark on this wall, low down, near the mopboard. A streak that runs round the room. (…) A long, straight, even SMOOCH, as if it had been rubbed over and over. I wonder how it was done and who did it, and what they did it for.

Vi aner at det kan være hun selv som står bak noen av de forandringene hun ser. Og at hun selv ikke er klar over dem. En kan bli psykotisk når en har fødselsdepresjon, og en begynner å lure på om det er det som skjer er. Og ikke at huset er hjemsøkt bak tapetet.

Det er det at de grøssende detaljene blir introdusert forsiktig og ofte i omskrivinger jeg liker så godt. Du får ikke servert noen blodige detaljer, mer stille og forsiktige hint til at noe foregår. Jeg-personen skriver helt i begynnelsen at hun skulle ønske huset var så romantisk at det var hjemsøkt. Etterhvert er det nettopp det hun selv skriver inn i historien hun forteller. Mens vi kan ane at det er hun selv som svikter psykisk sett.

It is getting to be a great effort for me to think straight. Just this nervous weakness I suppose.

charlotte gilman

Charlotte Perkins Gilman

Forfatteren av The Yellow wallpaper kommer fra USA. Men skriver i den gotiske stilen vi først og fremst kjenner fra England. Den type bøker har ofte handling fra slott eller hjemsøkte hus. Den kjennetegnes av en forkjærlighet for det mystiske og handler ofte om kampen mellom det gode og onde. Denne stilen er forløperen til all grøsserlitteratur, og en stor favoritt hos meg.

Jeg falt virkelig for boken og ga den full skåre på Goodreads. Jeg elsker mystikken og de små skumle hintene i boken. Kontrasten mellom jeg-personens historie og hintene hun gir oss skaper en spenning som jeg liker bedre enn direkte skumle bøker. (Selv om jeg liker dem og). Samtidig er det en feministisk tone i boken . fordi hun skriver om hvordan John bestemmer hva hun skal gjøre og ikke gjøre hele dagen og hennes opposisjon og kamp for å kunne bestemme selv.

Tanker om lesemål i 2019

Tags

, , , , ,

<a href="https://pixabay.com/users/995645/">995645</a> / PixabayGodt nytt år! I dag er det den første dagen av det nye året og dagen for å sette seg noen lesemål for 2019. Jeg bruker ikke å sette meg så veldig mange bestemte mål fordi jeg ikke er så flink til å oppfylle dem. Silje har på Snaplioteket snakket om å være listeleser eller ekornleser og jeg er nok det siste. Å være ekornleser betyr at en hopper fra bok til bok, impulsivt og etter innfallsmetoden. En klarer rett å slett ikke være så strukturert som listeleserne. Derfor bruker jeg sette meg mål i tall heller en i bøker.

Som i fjor vil jeg prøve å lese 200 bøker. Det gikk fint i 2018 og ikke i 2017. Så jeg er optimistisk for 2019. Av de 200 vil jeg gjerne at 50 skal være tegneserier og 12 1001-bøker. Jeg vil gjerne også at 30 skal være e-bøker og 5 lydbøker. Jeg prøvde meg på 10 lydbøker i fjor og klarte 2, så det er helt klart jeg må senke det målet. Jeg leste 34 tegneserier og 32 e-bøker. Så de målene ser ut til å kunne være mulig å gjennomføre.

Målet med 1001-bøker er todelt. Jeg liker å lese klassikere og har i flere år hatt en liste over bøkene du finner i boken 1001-bøker du må lese før du dør her på bloggen. Jeg har prøvd å lese bøker fra den listen. Dette året har Elida på My first, my last, my everything laget til en lesesirkel for 1001-bøker. Der vil jeg være med. Elida har laget 12 kategorier en skal finne bøker fra, istedenfor å velge ut 12 spesifikke bøker. Det tror jeg er veldig lurt.

Målet for bloggen er absolutt å skrive mer. Jeg studerer på Universitetet i Agder og har hatt økende helseutfordringer. Det har gjort det vanskelig å finne overskudd til å skrive. Jeg vet ikke om dette året kommer til å bli så mye bedre, men jeg satser likevel å kunne ta av det overskuddet jeg har og bruke på bloggen. Jeg blir inspirert av å følge med på snaplioteket på snapchat og instagram og å følge andre blogger. Også på instagram. Jeg vil gjerne prøve å bli flinkere til å ta bilder av bøker, det blir likevel mål to – etter bloggen.

Ønsker deg et riktig godt Nytt År!

<a href="https://pixabay.com/users/geralt/">geralt</a> / Pixabay

Smakebit ~ Barnas juleroser

Tags

, , , , , ,

<a href="https://pixabay.com/users/Free-Photos/">Free-Photos</a> / PixabayGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Det er snart nytt år og jeg prøver å få lest ferdig noe av det jeg har begynt på i 2018. Av og til starter jeg på bøker jeg ikke får lest ferdig med en gang, og noen ganger tar det lang tid før jeg får fullført dem. Akkurat nå er det En vis manns frykt av Patrick Rothfuss og Dust av Hugh Howey som har stått lengst i hylla. Men ingen av dem nådde opp i konkurransen om å få fullføre leseåret. Jeg liker statistikken til Goodreads over leseåret som har vært.Og der ser jeg også at jeg trenger å fullføre juleheftet Juleroser som jeg hadde smakebit fra for to uker siden. Det er tradisjon med julehefter fra noen av de norske forlagene. Jeg vet ikke om svenske forlag gir ut julehefter? Jeg liker dem og du skal få smakebit fra Barnas Juleroser fra samme forlag som gir ut Juleroser for voksne (Samlaget). Smakebiten er fra «Piken med svovelstikkene» av H.C. Andersen:

Da morgenen kom, satt den lille piken i kroken ved huset med røde kinn, med smil om munnen – død, frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Nyttårsmorgenen gikk opp over den døde piken, som satt der med alle de utbrente svovelstikkene.

Smakebit på søndag


GODT NYTT ÅR!

Smakebit ~ En dag i desember

Tags

, , ,

<a href="https://pixabay.com/users/guvo59/">guvo59</a> / PixabayRiktig god lille julaften og fjerde søndag i advent!
I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg er i bilen på vei til juleferie hos svigermor, men som alltid har jeg tilbrakt litt tid foran pc-en på lørdagskvelden og funnet en smakebit til deg. Jeg håper jeg får tid til å se på din smakebit og, men det må bli i kveld. Etter at jeg har kommet frem.

Smakebiten min kommer fra boken En dag i desember av Josie Silver. Det er en juleroman som jeg skal lese nå i julen. Jeg synes det er så koselig å lese slike romaner, eller bøker, akkurat i juledagene. Selv om kjærlighetsdelen av dem kan være «to much» til tider.

Min beste venninne tror hun er en slags Kirsten giftekniv, og allerede på universitetet fikk hun meg til å date noen typer. Den første, Mark, eller var det Mike, dukket opp i løpeshorts midt på vinteren og brukte hele middagen på å få meg til å la være å velge mat som ville kreve mer enn en treningstime på trening å få av seg igjen. Jeg er dessert-typen, det aller første jeg ville fjerne fra menyen, var Mark. Eller Mike.

Fra forlaget:
Laurie er temmelig sikker på at kjærlighet ved første blikk ikke forekommer i virkeligheten. Det er bare på film slikt skjer, ikke sant? Men så, gjennom en duggete bussrute en snøfylt desemberdag, ser hun mannen hun instinktivt skjønner er DEN ENE. Øynene deres møtes og det oppstår et øyeblikk av ren magi før bussen hennes kjører ut fra holdeplassen igjen. Laurie tror ikke hun noen sinne vil se mannen igjen. Men på julefesten deres året etter, blir hun presentert for bestevenninnens nye kjæreste. Og der står han, selvfølgelig, mannen hun så fra bussen. Jack. Laurie er bestemt på at det ikke kan bli de to. Men hva om skjebnen har andre planer? Hva om en dag i desember faktisk kom til å endre alt?

En dag i desember er den hjertevarmende og intenst rørende kjærlighetshistorien du har ventet på og ønsker å forsvinne inn i for alltid.

<a href="https://pixabay.com/users/cegoh/">cegoh</a> / Pixabay

Smakebit ~ Juleroser 2018

Tags

, , , , ,

<a href="https://pixabay.com/users/skeeze/">skeeze</a> / Pixabay

God adventssøndag og velkommen til nye smakebiter!

Det nærmer seg virkelig jul og det har preget denne helgen. Vi har barnebarnet vårt på besøk og har kjøpt julegaver, spist god mat, pakket inn gaver og pyntet. I tillegg har jeg planlagd familiemiddag til i morgen. Vi skal feire jul med min svigerfamilie, så i morgen kommer foreldrene mine til middag. Det gleder jeg meg til.

I adventstiden leser jeg julehefter. Jeg har en samling jeg liker å gå tilbake til. Men nå skal noen av de eldste få bli med til svigermor. Derfor leser jeg gjennom dem på nytt. Smakebiten skal du likevel få fra et av årets julehefter. Kanskje det vakreste av dem alle, nemlig Juleroser fra forlaget Samlaget, redigert av Herborg Kråkevik. Jeg har valgt ut en smakebit om bøker fra stykket «Ekfrase», (som betyr: «et dikt eller lignende som beskriver et kunstverk, en kunstgjenstand eller et arkitektonisk verk») av Vigdis Hjorth:

Juleroser 2018Han lette lenge etter en særlig bok i sine mange bokhyller uten å finne den og ble tyngre til sinns enn han allerede var. Han tolket det at han ikke fant boka den dagen han virkelig søkte den, som et tegn. Han gikk ut uten boka, ikke mot parken, som hadde vært planen, men mot biblioteket mens det skumret. Han fryktet at boka han søkte, heller ikke ville være der, at den var utlånt. For det fantes så mange ulykker i verden at det var for få eksemplarer av denne boka til å kunne dekke behovet for den. Fant han den ikke på biblioteket, ville det være et ytterligere tegn på at han ikke fortjente den trøsten han trengte. Fordi hans ulykke var selvforskyldt. Men de hadde boka på biblioteket, og da han stod med den i hånda, kjente han dyp takknemlighet til tross for at smerten i brystet var like sterk.


 

Smakebit ~ Merlin

Tags

, , ,

God søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Det er andre søndag i advent og tiden før jul går som alltid veldig fort. I går fikk jeg pakket inn halvparten av julegavene, men sparer den andre halvparten noen dager til. Jeg elsker å pakke inn selv og i tillegg til matchende papir og bånd henger jeg på juleornamenter. Det er litt jobb, men en fin jobb. Med min litt reduserte kapasitet så er det likevel greit å ikke gjøre for mye om gangen.

For tiden leser jeg tenåringsbøker om Merlin. Jeg har alltid vært fascinert av legenden om Merlin og har lest forskjellige bøker med forskjellige typer historier. Favoritten min er serien The Merlin Codex av Robert Holdstock. Men akkurat nå leser jeg bøker av T.A. Barron som tar for seg barneåra til Merlin. Det er de første bøkene jeg har funnet med historier om Merlin som barn. Bok 1 heter De tapte årene og smakebiten er fra kapitlet hvor han treffer dikteren Cairpré. Den beskriver et bibliotek jeg kunne tenkt meg selv:

Bøker overalt! Bøker i alle tykkelser, farger, høyder og også språk – å dømme etter variasjonen i skrifttyper og tegn utenpå omslagene. Noen var lærinnbundet. Noen var så fillete at de ikke lenger hadde noen omslag. Noen var laget av papyrus fra Nilen. Noen av pergament fra det landet grekerne kalte Anatolia og romerne Lilleasia, som kjentes som saueskinn.
Bøker stod på rekke og rad i hyllene langs veggene, som var så nedlesset at de sank ned på midten. De lå stablet i hauger på gulvet, hauger i sånne mengder at det bare var en smal sti igjen gjennom rommet. De lå slengt i en haug under det tunge trebordet, som var overstrødd av papirark og skriveredskaper. De dekket til og med det meste av sengen borti hjørnet, som bestod av saueskinn.

 

Smakebit ~ Når landet mørknar

Tags

, , ,

<a href="https://pixabay.com/users/Peggychoucair/">Peggychoucair</a> / Pixabay

God adventsøndag og velkommen til nye smakebiter!

I dag er det første søndag i advent og det er endelig på tide å henge opp julelys og stjerner. Jeg gleder meg over adventstid og juleforberedelser hvert år. Det blir jeg ikke for gammel til. Det er like gøy hvert år å finne gaver som matcher personligheter og pynte dem litt ekstra. Bake julekaker, pynte med engler og nisser og lese julehefter og juleromaner. Dette året har jeg flere julehefter å glede meg til, men de skal du få se mer av litt senere. Jeg har så vidt begynt å lese dem. Jeg har også fått tre julebøker som skal nytes i desember.

I går var jeg på biblioteket og hentet den 8. boken i Amulettserien og Når landet mørknar av Tore Kvæven. Begge to er det lang venteliste på, så jeg må putte dem først i skal lese haugen. Det vil si at jeg allerede har lest Supernova, (Amulettserien) og skal igang med Når landet mørknar i dag. Den siste vant Brageprisen i år og har fått terningkast 6 fra flere aviser. Så det er ikke rart den er så populær.

Smakebiten er fra begynnelsen:

Som ei flyktande ånd skjer kvalrossen gjennom fjordens understraumar. Ein skugge jagande over fjorbotnens stupmørke berg.
Men det han leitar etter her nede, det som så ofte før har omslutta han, der er alt borte.
Stadig sterkare brenn lungene hans etter luft, og enno har dei ikkje sleppt taket, dei lange trepålane som har bite seg fast i kroppen hans. Han hadde trudd dei måtte gje etter når han kom djupt nok, men alltid er det som om dei bit seg trassigare i kjøt og spekk, som har dei alt felt sin dom over han. Vidt oppsperra søker dei bleikblå augene hans etter det stille vatnets vern, men alltid driv frykta han vidare.

Smakebit på søndag


Regn

Tags

, , , ,

regn

MichaelGaida / Pixabay

En er en, og to er to –
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.
Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vått,
deilig og rått!
En er en, og to er to –
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.

~ Sigbjørn Obstfelder

Sigbjørn Obstfelder  blefødt 21. november 1866 i Stavanger, og døde 29. juli 1900 i København. Han regnes som en av Norges første modernistiske diktere. Han debuterte som dikter i 1889 med verket «Heimskringlam». Han ut samlingen Digte i 1893. Den vakte oppsikt og gav ham siden plassen som en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre dikt er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, pga Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk.

Obstfelder publiserte flere enkeltdikt i tidsskrifter og aviser, men det ble ikke noen stor samlet produksjon. Derimot inspirerte han flere forfattere med sine symbolistiske bildevalg og sin melodiøse stil. Obstfelder skrev også innen andre sjangrer. Kjærlighetfortellinger i «To novelletter» fra 1895, romanen Korset fra 1896, skuespillene «De røde draaber» fra 1897, «Esther» fra 1899 og «Om vaaren» posthumt fra 1902, samt en rekke prosadikt. Han skrev dessuten et dypt personlig verk, En prests dagbog, som ble utgitt kort etter hans død. Den uferdige boka regnes som hans hovedverk ved siden av Digte. Den preges av dyptgripende sannhetssøken og erkjennelsestrang.

Obstfelder døde av tuberkulose i 1900, og han ble gravlagt på Frederiksberg Ældre Kirkegård i København 1. august 1900, samme dag som hans eneste barn, Lili, ble født. (Wikipedia)