Smakebit ~ Frankenstein

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Det er tidlig søndag morgen, og klart men kaldt ute. I natt snødde det såvidt. Det er ikke sånn vi vil ha det nå! Nå vil vi ha vår. Påskeliljene blomstrer allerede i hagen. Men jeg vet jo at april kan være både varm og kald. (Nå snør det jammen igjen)

I mars har jeg lest Frankenstein, og jeg skal prøve å få skrevet litt om den. Men i dag skal du få en smakebit. Boken var helt anderledes enn jeg trodde. Jeg tenkte på Boris Karloff i filmen Frankenstein fra 1931 og trodde det var slik historien var. Men der tok jeg veldig feil. Boken og filmen er veldig forskjellig fra hverandre. I smakebiten er det monsteret som snakker til Frankenstein. Han ønsker at Frankenstein skal lage et kvinnelig monster. Monsteret er virkelig veltalende, noe som overrasket meg.

How can I move thee? Will no entreaties cause thee to turn a favourable eye upon thy creature, who implores thy goodness and compassion? Believe me, Frankenstein: I was benevolent; my soul glowed with love and humanity: but am I not alone, miserably alone?

Smakebit ~ Fortellinger fra indre by

Tags

, , , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen har barnebarnet mitt vært her og da er dagene litt anderledes enn andre helger. Ikke minst blir det mindre lesing. Blant annet fordi vi også driver med med Geocaching, en perfekt måte å få både barn og voksne ut av huset på. Det lille jeg har lest har vært i dagens smakebitbok og The bus driver who wanted to be God & other stories, som jeg fikk tips om Fortellinger fra indre bypå Snapchat. Den inneholder er korte noveller av den israelske forfatteren Etgar Keret.

Mest tid har jeg altså brukt på å lese i Fortellinger fra indre by av australske Shaun Tan. Han skriver og tegner fantastiske bøker som jeg er veldig glad i. I denne er det færre tegninger i enn det bruker være med korte og lange sekvenser med tekst innimellom. Noen ganger bare små dikt. I baksideteksten står det at Tan med denne boken «undersøker dyr og menneskers natur og sameksistens«.

Fortellinger fra indre by

Der pengene samler seg, gjør duene det samme. De flokker seg rundt finanssentre som horder av regnskapsførere i smarte grå frakker og glitrende krager, med skinnende øyne, struttende, nikkende, smettende målrettet mellom de skatte-svarte hælene til forretningsbankierer som tuskhandler hvert våkne minutt for et godt utbytte.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter

Penelopiaden av Margaret Atwood

Tags

, , , , , , , ,

Penelopiaden er skrevet av kanadiske Margaret Atwood og er en fortelling om Odyssevs hustru Penelope. Jeg har lenge interessert meg for gresk mytologi, og selv om jeg ikke har lest Odysseen eller Iliaden så har jeg lest så mye om dem i andre bøker at jeg føler jeg kan hovedtrekkene. (Jeg har tenkt å lese dem en dag).

Hvor skal jeg begynne? Jeg har bare to valg: Med begynnelsen eller ikke med begynnelsen. Den virkelige begynnelsen ville være verdens begynnelse, og deretter gikk det slag i slag, men siden meningene er delte om det vil jeg begynne med min egen fødsel.

Den siste boken jeg leste som tar for seg deler av Odyssevs reise er Circe av Madeline Miller. Kirke på norsk. Hun var en gudinne som var forvist til en ensom øy av sin far Helios (solguden). Der beskyttet hun seg blant annet ved å forvandle menn til griser. Hun er også kjent som en stor vevkunstner, slik som Penelope. Da Odyssevs kom til øya hennes på sin lange vei hjemover forvandlet hun mannskapet hans, men Odyssevs fortryllet henne slik at han ble elskeren hennes og bodde på øya ett års tid. I slutten av Circe kommer Penelope og sønnen Telemarkos til Kirkes øy etter Odyssevs er død. Men det er ikke en del av Penelopiaden. Det står likevel om Kirke blant nyhetene Penelope får om Odyssevs:

Odyssevs var gjest hos en gudinne på en forhekset øy, sa noen. Hun hadde gjort mennene hans til griser – ikke altfor vanskelig etter min oppfatning – men hadde gjort dem til mennesker igjen, fordi hun hadde forelsket seg i ham og matet ham med makeløse lekkerbiskener laget av hennes egne udødelige hender, og de to elsket ekstatisk hver natt.

Også bøkene om Merlin av Robert Holdstock inneholder glimt av den greske mytologien. I dem er det Jason og argonautene, og kona hans Medusa som har de største plassene. Altså ikke Odyssev og Penelope, men de er del av bøkene som har lært meg mye om den greske mytologien. Bøkene er en serie som begynner med Celtika.

Penelope er en prinsesse som er bortgiftet til Odyssevs, som er konge over den greske øya Ithaka. (Han vinner konkurransen som holdes for å finne hvem hun skal gifte seg med). De har et godt ekteskap og får sønnen Telemarkos. Da sønnen er ett år drar Odyssev til Troja fordi han har avlagt et løfte til Helenas ektemann der han lover å kjempe på hans side. Helena stakk som kjent av fra mannen sin sammen med den trojanske prinsen Paris. Odyssevs var den som kom på ideen om den trojanske hesten. Men da hadde krigen allerede vart i over ti år. På vei hjem fra krigen dreper Odyssevs og mannskapet hans en kyklop som er sønn av havguden Poseidon, og for å straffe dem lar Poseidon vind og bølger holde dem borte fra Ithaka i over ti år.

I Penelopiaden leser vi om Penelopes liv i disse ti årene, men den tar også med seg Odyssevs hjemkomst. Den er skrevet fra Penelopes ståsted etter hun er død og befinner seg i Hades, i ca 2012. Det gjør at Atwood kan snike inn referanser til vår tid, som;

Museer:

Jeg sier skrot, for jeg vet hvordan det endte med mesteparten. Det smuldret bort i jorden eller sank på havets bunn, eller det ble knust og smeltet om. Noe av det fant veien til veldige slott som – underlig nok – ikke huser noen konger eller dronninger. Endeløse opptog av mennesker i ukledelige drakter toger gjennom disse slottene og stirrer på gullbegrene og sølvbollene som ikke engang brukes lengre. Så går de til et slags marked inni slottet og kjøper bilder av disse tingene, eller en miniatyr av dem som ikke er av virkelig sølv eller gull. Det er derfor jeg sier skrot.

Doping:

Han blandet vinen til de andre konkurrentene med en gift som sinket dem, men ikke så mye at de ville merke det. Til Odyssevs ga han et brygg som hadde motsatt virkning. Jeg har forstått at den slags har blitt tradisjon, og at den fremdeles holdes i hevd i de levendes verden når de kappes på idrettsbanen.

Internett og TV:

I det siste har noen av oss klart å infiltrere det nye eteriske bølgesystemet som omkranser kloden og reise omkring på den måten, og kikke ut på verden gjennom de flate, opplyste skjermene som gjør nytte som husaltere.

Odyssevs og Telemarkos er ikke i Hades fordi de har valgt å bli gjenfødt. Da får de en drikk som gjør at de glemmer sine tidligere liv. Men får fordelen av å leve et nytt liv. Dette vil ikke Penelope. Hun er fornøyd med sitt ene liv. Samtidig tenker hun mye på, og sørger over, de tolv kammerjomfruene som ble hengt av Telemarkos. De er i denne historien som tolv unge kammerjomfruer som ble voldtatt av frierne som opphold seg i Penelopes slott og som ville at Penelope skulle velge en av dem til ektemann. Penelope nektet fordi hun ventet på Odyssevs. I mellomtiden spiste og drakk mennene på hennes regning og brukte opp mye av overskuddet av gull og sølv. De tolv kammerjomfruene involverte seg med frierne på Penelopes befaling, for å finne ut så mye som mulig om hvilke planer frierne hadde. Da Odyssevs kom hjem ble de drept sammen med frierne fordi Odyssevs ikke visste de hadde en avtale med Penelope. Nå når hun er i Hades sørger Penelope over dem. Kammerjomfruene har egne sanger eller vers innimellom kapitlene der de forteller sin egen historie.

Her har du oss
de som ble drept
de som du svek
vi hang og slang
med rykk og sprell
en urett stor.

Det er helt klart en fordel å være interessert i gresk mytologi når du leser denne boken, men samtidig anbefales den alle Atwood-fans. Det er en virkelig god fortelling. En liten bok på bare 200 sider i godt språk, det vil for meg si en god oversettelse siden jeg leser den på norsk. (Det var ikke planlagd, men den versjonen som var tilgjengelig på biblioteket.) Atwood er veldig dyktig og har skrevet fantastisk mange flotte bøker, så jeg anbefaler deg også å ta en titt på forfatterskapet hennes.

Angelica Kauffman - Penelope Awakened by Eurycleia

Smakebit ~ Enkebyen

Tags

, ,

Smakebit på søndagGod søndag, i dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg har hatt en rolig lesehelg denne helgen. Det er deilig når en virkelig får lest i løpet av en helg. Jeg har fokusert på krim og ble ferdig med Belinda Bauers Bristepunktet og Peter Swansons Alle disse vakre løgnene. I tillegg leste jeg delvis Vuggesang av Leïla Slimani, men den likte jeg ikke så jeg skummet bare gjennom den siste halvdelen. Jeg håper å få tid til å lese mer i dag.

Jeg har også lest Enkebyen – de bortførte av Thomas Enger, og den skal du få smakebit fra. Den er en velskrevet dystopi for ungdom og anbefales. Den er virkelig god. Jeg skrev om den i går og det innlegget finner du HER.

Ved elvebredden lå husene tett i tett. Folk løp alt de kunne på stien langsmed elven, på vei mot broen lenger ned i dalen. Jeg måtte prøve å presse oss inn i køen. Det var ingen gjerder eller rekkverk som kunne holde vannmengdene unna. Buskene som vokste nærmest elven, bremset den noe, men bare midlertidig. Det hørtes ut som en kjempe trampet seg vei gjennom dalen, mot oss.

Jeg skulle til å rope etter henne og komme meg opp, da elven pakket meg inn og dyttet meg videre langs asfalten, fikk meg til å snurre rundt. Jeg skjønte ikke hva som var opp og ned, og jeg rakk ikke å lukke munnen før den var full av vann. Selv om jeg blåste det ut så fort jeg kunne, var det umulig å ikke svelge noe av det. Andre mennesker dunket inn i meg. Jeg kavet med armene for å komme opp til fri luft, og jeg klarte det til slutt, men det var umulig å puste; jeg hostet og harket opp vann, og de neste sekundene klarte jeg ikke annet enn å stå på alle fire og la lungene protestere ferdig.

Enkebyen, de bortførte, av Thomas Enger

Tags

, , , , , , , , ,

Enkebyen - de bortførteEnkebyen – de bortførte, av Thomas Enger er en dystopisk ungdomsroman om hva som skjer med oss og samfunnet vårt når klimaforandringene har endret verden og hvordan vi lever livene våre.

Stella er 16 år og bor i Gravdal sammen med foreldrene sine og mormoren. Moren er lege og jobber i Enkebyen og faren er en form for ordfører. Bestemor sitter i rullestol. Vi møter Stella idet en stor flom gjør at demningen over byen brister og hele landsbyen blir oversvømt. Faren drar avgårde for å hjelpe andre og sier Stella skal pakke sammen det viktigste og følge etter. Men Stella klarer ikke forlate bestemoren. Likevel klarer hun ikke få henne med seg og bestemoren blir tatt av flommen. Dette vil ikke Stella tilgi faren og det får konsekvenser i valg hun tar i slutten av boken. Stella og faren, sammen med noen av naboene bestemmer seg for å gå til Enkebyen og håper det finnes jobb og hus til dem der.

I boken fortelles det om Vannkrigen som nettopp er over. Verden er så skadet av klimaforandringene at det ikke går an å bo nærme ekvator. Havet har også steget og slukt byer. Folk flykter nordover og det har skapt store flyktningeleirer. Etter en vanskelig ferd kommer Stella og faren frem til flyktningeleiren utenfor Enkebyen. Enkebyen er gjerdet inne av en stor mur (som gir assosiasjoner) og flyktningeleiren er kjempestor. Men Stella og faren finner moren og kommer seg inn i byen fordi faren er villig til å ta seg jobb i de forhatte Fredsstyrkene. Så langt ser jeg for meg Europa og de stengte grensene rundt Tyrkia, og selvfølgelig Muren Trump vil bygge i USA.

Vannkrigen og miljøforandringene har skapt politiske utfordringer og konsekvenser. Enkebyen har navnet sitt fra at mennesker kan komme dit for å dø. En mann eller kvinne kan på den måten få fordeler til sin enke eller enkemann. Det er for mange mennesker i verden og noe av de politiske konsekvensene er å finne nye måter å redusere antallet mennesker på. Ingen har lov til å ha mer enn ett barn, og en kan få fordeler av å sterilisere seg. Fordelene består i bedre mat og bedre sted å bo. Maten blir delt ut en gang i uken.

Dette er en svært godt skrevet dystopi. Den tar for seg mange nivå av konsekvenser etter miljøforandringer. Spesielt det at det er for mange mennesker i verden og at det gjøres politiske valg for å redusere menneskemengden blir belyst. Det er ikke nok mat og ressurser til alle, og derfor får mennesker verdi etter hva de kan tilby av evner og kunnskap. På den måten er Stella heldig som har foreldre med høy verdi. Det har ikke alle av vennene hun etterhvert får i byen.

Stella er opprørsk, politisk jomfruelig og modig nok til å prøve å gjøre en forskjell. Hun får vennene sine med seg på å demonstrere ved å utgi en liten avis som setter lys på at mange jenter forsvinner uten at det gjøres noe med det. For mennene på toppen av næringspyramiden er jenter mindre verd, så det er «greit» at de blir borte.

Jeg har lyst til å fortelle mye mer om boken for den engasjerte meg sånn, men jeg skal ikke ta lesegleden fra deg. Den er engasjerende og provoserende og anbefales alle ungdommer og foreldre. Den er litt enkel for å passe ungdommene, men ikke så enkel at den ikke passer for voksne. Stella er en fin karakter, om noe arrogant og uten syn for konsekvenser. Som en ungdom er i virkeligheten. Hun passer som hovedperson i en dramatisk, fartsfylt og engasjerende miljø-dystopi. På en måte minner hun med om Katniss i Hunger Games. Foreldrene minner hvertfall om foreldrene i den samme boken. De er litt satte og tørr ikke opponere. Det er ungdommene som fører motstanden mot det politiske styresettet og foreldregenerasjonen blir bakgrunnsstoff som ikke tar så mye plass. Det eneste er at de fungerer som motvekt til Stellas energetiske opprør. Denne må du virkelig lese!

Thomas Enger har skrevet flere virkelig gode bøker, og du anbefales å ta en titt på forfatterskapet hans. Spesielt godt likte jeg de to andre ungdomsromanene Den onde arven og Killerinstinkt.
Jeg har fått boken fra Capitana forlag, men de har ingen føring på hva jeg skriver.

Kaldt nedover ryggen!

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Som vanlig henger jeg litt etter når det gjelder å skrive om alle kriminal-romanene jeg leser. Siden jeg leser krim på sengen hver kveld (hvis ikke jeg er altfor trett) så leser jeg endel i løpet av et år. Jeg har ikke alltid mulighet til å gi hver bok et eget innlegg, så derfor må noen av dem bli en del av et samleinnlegg. Jeg skriver under hvert innlegg hvem jeg har fått boken fra, fordi som bokblogger så får du bøker av forlagene. Men min omtale av bøkene er helt uavhengig og uten bindinger av noe slag. Det er kun min mening du får høre.

Fluktruten av Arnaldur Indridason

Fluktruten er den tredje boka i serien om etterforskerne Flovent og Thorson. Men den er ikke avhengig av at du har lest de to som kommer før denne. Bøkene er helt frittstående.

Handlingen er fra andre verdenskrig. Mennesker fra Island får lov fra tyskerne å ta en båt som skal gå tilbake til Island. Og fra alle de skandinaviske landene samles de i Petsamo i Finland for å bli med til Island. Det er en mann som ikke kommer og enda en mann som blir borte under ferden. Tidlig i 1943 finner noen liket av en mann på en strand på Island og en ung mann blir mishandlet av amerikanske soldater. Alle disse sakene må Flovent og Thorson prøve å finne ut av.

I 1940 ble Island okkupert av britiske styrker. Da Islands regjering protesterte ble de enige om at landet skulle godtgjøres etter krigen var over. Senere tok amerikanske styrker over og okkuperte Island til 1945. Thorson er amerikansk militærpoliti mens Flovent er Islands etterforsker. De to går godt sammen, men hverken de fleste amerikanske soldatene eller de fleste islandske innbyggerne synes det er greit å ha med noen fra den andre gruppen å gjøre. Det gjør at Thorson og Flovent kan hjelpe hverandre i etterforskningen.

Dette er en typisk Indridason bok. Den er veldig godt skrevet og beveger seg sakte fremover. En krim du virkelig kan nyte.

Fluktruten har jeg fått fra Cappelen Damm.

Kastanjemannen av Søren Sveistrup

KastanjemannenKastanjemannen foregår i København. Boken begynner brått med en drept dame. Spesielt med funnet er kastanjemannen som er plassert sammen med henne. (Se coveret på boken). På kastanjemannen er fingeravtrykket til sosialminister Rosa Hartungs datter, som forsvant ett år tidligere. Etterforskeren Naia Thulin får saken sammen med den utbrente etterforskeren Mark Hess, som nettopp har blitt sendt hjem fra Europol. Han har absolutt ikke tenkt å involvere seg og vil bare tilbake til Haag og Europol.

Ikke lenge etter finner de enda en drept kvinne og en ny kastanjemann med fingeravtrykk fra den lille jenta. Thulin og Hess leter fortvilt etter en sammenheng mellom sosialministerens forsvunne datter og de myrdede kvinnene. Og ettersom de finner nye lik sprer det seg stor uhygge i lille Danmark.

Dette er en fartsfylt krim hvor det skjer svært mye. Thulin og Hess strever med å henge med, og havner selv i problemer med morderen. Jeg likte Kastanjemannen svært godt og anbefaler den som en thrilleraktig krim.

Kastanjemannen har jeg fått fra Gyldendal.

Alt er mitt av Ruth Lillegraven

Alt er mitt er en psykologisk thriller av Ruth Lillegraven. Hun er tidligere kjent for å skrive fantastisk poesi. Men nå kommer hun med en virkelig skummel thriller.

Clara som jobber i Justisdepartementet og Haavard som er lege, er gift og bor i Oslo. De er foreldre til to gutter. Det oppdages at to innvandrere i Oslo er drept og dette får konsekvenser både i Justisdepartementet og hos politiet. Det snakkes høyt om rasisme.

Vi møter både Clara og Haavard i ulike kapittel, samtidig som handlingen er delt inn i ulike tidsrom. Dette driver denne thrilleren fremover i et høyt tempo. Samtidig som det er helt umulig å forestille seg hvordan alt henger sammen. Noen få kapitler før slutten får en imidlertid svaret og jeg gjetter du blir like overrasket som deg!

Dette var den av bøkene jeg har tatt med denne gangen jeg synes er aller best skrevet. Så her får du mye kvalitet for pengene.

Alt er mitt har jeg fått fra Kagge forlag.

Død manns tango av Geir Tangen

Død manns tango handler, som de to foregående bøkene om journalist Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll. De to har et meget spesielt forhold og har begge tatt et fatalt valg som kan få store konsekvenser for dem. Denne boken er preget av at spesielt Viljar sliter med det som har skjedd. Lotte blir blandet inn i en rekke mord da det viser seg at noen dreper en gruppe mennesker som en gang i ungdommen var sammen på en hytte, og Lotte er en av disse ungdommene.

Geir Tanger skriver helt grei krim, men denne når ikke helt opp blant de beste jeg har lest. Det var litt mye frem og tilbake i tid og fokusering på det valget Lotte og Viljar tok da nynazisten Geirmund Bakken døde tidligere samme år. Boken er helt fin, men også veldig avhengig av at du har lest Hjerteknuser, som kom i 2017.

Død manns tango har jeg fått fra Gyldendal.

Smakebit ~ Penelopiaden

Tags

, , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen er Evangeliesenteret på besøk i kirken jeg går i. Det vil si at det skal ordnes med mat og senger, kaffe og vann til 45 besøkende, pluss mat til alle med frivillige oppgaver. Mannen min står for det meste av matlagingen og jeg hjelper til med praktiske oppgaver. Det er en fantastisk helg, men krever endel jobbing, så vi bruker være ganske slitne etterpå.

Derfor blir det heller ikke lest så mye. Men da jeg hørte om Penelopiaden; myten om Penelope og Odyssevs av Margaret Atwood måte jeg lese den. Den kombinerer en favorittforfatter med et favorittemne. Jeg leste nettopp Circe av Madeline Miller og det fristet meg til å dykke dypere ned i Odysseen. (Jeg har ikke lest originalteksten av Homer, men så mye rundt den over de siste tyve årene at jeg føler jeg kjenner historien). I Penelopiaden er det Odyssevs kone Penelope som forteller. Jeg har tatt med ett par smakebiter. Begge fra kapitlet Min barndom:

Hvor skal jeg begynne? Jeg har bare to valg: med begynnelsen eller ikke med begynnelsen. Den virkelige begynnelsen ville være verdens begynnelse, og deretter gikk det slag i slag, men siden meningene er delte om det, vil jeg begynne med min egen fødsel.

Uansett – jeg ble kastet på havet. Om jeg husker at bølgene lukket seg over meg, om jeg husker at pusten ble presset ut av lungene og lyden av bjeller som folk sier de druknende hører? Overhodet ikke.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter

 

Smakebit ~ Else går til psykolog

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagGod søndag, i dag finner du smakebitene hos Flukten til virkeligheten.

Vi har barnebarnet vårt på besøk denne helgen og. Han er hos oss i helgene ca hver tredje uke, noe vi synes er fantastisk. Det er så fint å kunne ha et så nært forhold til ham. Tidligere bodde vi lenger unna og da så vi han bare i feriene. Vi leser sammen, spiller dataspill og brettspill. Og denne gangen har vi også lukt i hagen. Det var fint å få litt hjelp, for det er ikke det morsomste jeg vet!

Jeg leser som vanlig flere bøker på en gang, men den jeg leser mest i akkurat nå er Else går til psykolog av Else Koss Furuseth. Hun har tatt opp samtaler med psykologen sin over to år og gir det ut som bok. Både moren og broren hennes tok livet sitt og det preger henne selvfølgelig. Det er et ganske spesielt prosjekt, men er blitt en fin bok. Selv om det ikke er en sjanger jeg vanligvis leser.

Jeg fortalte for eksempel om bestemor som holdt seg fast til et tre på kirkegården fordi det blåste sånn- At det regnet, og at hun sto og så på da jeg prøvde å tenne lyset, at jeg gråt og at hun virket uanfektet. Det føltes som starten på en film, kanskje ikke en blockbuster, men …

Fra forlaget: Else går til psykolog består av to år med samtaler mellom den nevrotiske og pratsomme Else og terapeuten hennes. Det er en bok som åpner døren til terapirommet, et rom heftet med mange myter og feiloppfatninger, og som med vidd og en god porsjon alvor reiser et spørsmål som er like personlig som det er allmennmenneskelig: Hva bør vi bør vi snakke om, og hva er det lurest å la ligge? ­

Else Kåss Furuseth ble tildelt Mental helses Åpenhetspris for 2018 på Verdensdagen for psykisk helse.

Neuromancer av William Gibson

Tags

, , , , , , , , , , , , ,

Neuromancer er en science fiction roman skrevet av kanadiske William Gibson i 1984. Den er mitt valg for februar i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Det vil si at denne boken står på listen over 1001 bøker du må lese før du dør. Den er i tillegg til å være en sci-fi også innenfor sjangeren cyberpunk.

«Alle grep som kjennetegner senere cyberpunk forsøk – gode såvel som dårlige – er tilstede i Nevromantiker: Urbant forfall, teknofetisjistiske subkulturer, avansert datakriminalitet, virtual reality, gen- og nervespleising og folk med mengder av teknologiske «modifikasjoner» … og sist men ikke minst, Gibsons sikre sans for noir. (Torgrim Eggen, etterord, i den norske oversettelsen av Nevromancer – Nevromantiker, 1999)

Neuromancer var vanskelig å lese. Jeg hadde valgt meg den på engelsk siden det er originalspråket, men endte opp å lese parallelt på engelsk og norsk. I tillegg måtte jeg gå til internett for å få forklaring på ord Gibson laget til denne boken. Det første og viktigste ordet er cyberspace. Som nå selvfølgelig er et kjent ord for oss alle, men som Gibson fant opp i 1984 til denne boken. Andre ord er for eksempel «simstim». En form for teknologi som tar opp og lagrer tanker og sanseinntrykk slik at en kan koble seg på en annen persons opplevelser.

Cowboys didn’t get into simstim, he thought, because it was basically a meat toy. He knew that the trodes he used and the little plastic tiara dangling from a simstim deck were basically the same, and that the cyberspace matrix was actually a drastic simplification of the human sensorium.

Gibson bruker også japanske ord. For eksempel Pachinko som er en populær spillemaskin i Japan og Yakitori – kyllingspyd. Den første delen av boken foregår i en prefektur i Japan som heter Ninsei i byen Chiba og i gatene omtalt som Night City. Et område preget av svartebørshandel, narkotika og spillesteder. Et farlig sted å være.

Night City was like deranged experiment in social Darwinisem, designet by a bored researcher who kept one thumb permanently on the fast-forward button. Stop hustling and you sank without a trace, but move a little too swiftly and you’d break the fragile surface tension of the black marked; either way, you were gone.

Hovedpersonen Henry Dorsett Case er en cowboy. En ung mann som kan koble seg direkte på cyberspace ved hjelp av elektroder. Han er bare 24 men har allerede klart å stjele fra de han jobbet for og som straff få brent vekk den delen av ham som gjorde det mulig å være cowboy. Nå bruker han stoff og svindler sin vei gjennom the Night City. Han brenner lyset i begge ender som Gibson beskriver det. Men så møter han på Molly og Armitage. Armitage har en jobb til ham, og på en av de svarte klinikkene får han reparert evnen til å være cowboy pluss ny lever og bukspyttkjertel. Den siste hindrer han å oppnå en ruseffekt fra narkotika. Jobben går ut på å hacke seg inn i en AI (kunstig intelligens). Etterhvert blir det klart at det er en del av den kunstige intelligensen som står bak Armitage og det blir forvirrende hva han egentlig skal gjøre. Alt dette foregår i en virvel av personer og nye steder. Den siste delen av boken foregår på en egen, menneskeskapt verden ute i verdensrommet, Freeside/Spraylight (begge benevnelsene brukes). Det er der hovedkontoret til de som eier AI-en er og Case trenger å logge seg direkte på hovedterminalen.

Freeside. Freeside is many things, not all of them evident to the tourists who shuttle up and down the well. Freeside is brothel and banking nexus, pleasure dome and free port, border town and spa. Freeside is Las Vegas and the hanging gardens of Babylon, an orbital Geneva and home to a family inbred and most carefully refined, the industrial clan of Tessier and Ashpool.

Det er Tessier-Ashpool som har skapt den kunstige intelligensen. Den hjelper til å drive firmaet for dem. Men egentlig var den tenkt å gjøre mye mer og det er den sovende delen Case skal bringe frem i lyset.

Boken er full av teknologi. Den som blir brukt mest er «riggen» Case kobler seg på når han skal inn i cyberspace. Men vi møter også ungdom med plass til minnekort i egne plugger bak øret, simstim utstyr, romskip, avanserte proteser, modifiserte kroppsdeler og rombaser. Molly har for eksempel briller operert inn i ansiktet slik at du bare ser to speil hvor hun har øyne. Hun ser også klokken på innsiden av brillene, og når Case er logget på henne med simstim utstyr klarer AI-en å kommunisere det til henne i klokkefeltet. (På norsk har hun: «Tankdyrkede, sjøgrønne Nikon-transplantater«) Men fordi denne boken er skrevet i 1984 møter vi også på kassetter og disketter. Det er litt morsomt oppi det hele.

Den delen av AI-en Case skal hacke kaller seg selv Neuromancer, så en skulle tro det var der tittelen kommer fra. I etterordet i den norske utgaven skriver Torgrim Eggen: «Orginaltittelen Neuromancer er konstruert av begrepet «necromancer», som betyr «åndemaner» eller «svartekunstner», og «neuro-«, altså noe som har med nervesystemet å gjøre.» Det vil si at denne AI-en betegner seg selv på den måten.

Neuro from the nerves, the silver paths. Romancer. Necromancer. I call up the dead.

Jeg brukte veldig mye tid på å lese denne boken. Den er så komplisert med alle de nye ordene og beskrivelser av ting som egentlig ikke finnes. Da ble det lettere å gå til den norske utgaven og lese det på nytt der. Noen ganger var det nok og andre ganger måtte jeg slå opp ord på nettet. Jeg kunne jo selvfølgelig bare lest den norske utgaven men jeg likte ikke språket i den. Et par eksempel fra begynnelsen av boken:

«His ugliness was the stuff of legend. In an age of affordable beauty, there was something heraldic about his lack of it» – «Han var så stygg at det gikk gjeteord om det. I en tid da alle kunne ta seg råd til skjønnhet, bar Ratz det stygge trynet sitt som et våpenskjold».

«All the speed he took, all the turns he’d taken and the corners he’d cut in Night City, and still he’d see the matrix in his sleep, bright lattices of logic unfolding across the colorless void» – «Hvor mye speed han enn tok, hvor mye han snodde seg, hvor mange stunt han dro her i Nattbyen, så han stadig Nettet for seg i søvne, logikkens lysende flettverk som foldet seg ut over det fargeløse tomrommet.»

Så jeg endte opp å lese Neuromancer både på norsk og på engelsk. Noen ganger når bøker ender opp med å virkelig kreve noe av dem så liker en dem også bedre, og jeg liker denne virkelig godt. Selv om den var vanskelig og selv om jeg brukte en hel måned på å lese den. Jeg vet likevel ikke om jeg skal anbefale den. Men hvis du liker cyberpunk og kan tenke deg å lese en klassiker, så er dette en viktig bok i sjangeren. Neuromancer er første bok i en trilogi, fulgt av Count Zero og Mona Lisa Overdrive. Jeg er ikke så sikker på at jeg vil lese videre likevel.

Smakebit ~ Hvit engel, svart natt

Tags

, , , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen har jeg hatt endel lesetid. Lørdag var mannen min var avgårde og lagde middag på Frelsesarmeen, og da kunne jeg kose meg alene med tegneseriene til Game of Thrones. Jeg fikk lest flere av dem, selv om de er rimelig tykke. Jeg fikk også fullført Shirley Jacksons The haunting of Hill House (anbefales). Og litt husarbeid fikk jeg gjort innimellom.

Jeg leste også litt i Hvit engel, svart natt av Jan Mehlum, som er boken jeg har på nattbordet. Det er en krim hvor den faste hovedpersonen hans, advokat Svend Foyn, havner på øya Lesvos i Hellas. Han leter etter to kvinner som har hjulpet båtflyktninger som kommer via Tyrkia. Jeg tar med to smakebiter fra boken (s.191):

Dette er politikk, advokat Foyn. De rike mot de fattige. EU-landene betaler Tyrkia milliarder for å stoppe flyktningestrømmen mot rike land i nord. Og migranter på flukt må betale prisen, de dør på havet, blir sittende i konsentrasjonsleirer eller blir sendt tilbake.

Og så fra en natt på Lesvos (s.211):

Akkurat da jeg hørte de første ropene, skimtet jeg båten, mindre enn hundre meter fra land, opplyst av det sterke lyset fra billyktene, før den igjen ble borte i mørket. En diger, svart lørje som kastet på seg i den opprørte sjøen. Nå så jeg også svake glimt av lys fra båten, sikkert fra mobiler. Skrikene ble tydeligere og mer gjennomtrengende da jeg klatret videre i mørket, over klippene, ned mot sjøen. Det var flere av oss, noen bar på tau, redningsvester og tepper, andre var tomhendte, som meg. Ingen tok kommandoen, alt var kaos.
En lyskaster bak meg greide å fange opp båten. Nå så jeg den tydelig, liggende med sterk slagside, med dekket fullt av folk som klamret seg til rekka. En stor, skøytelignende farkost, tilsynelatende uten styring der den drev skremmende raskt mot land.
Mens jeg stod der og betraktet dramaet, begynte folk å falle i sjøen. Vraket var nå bare noen titalls meter fra klippene og ville snart bli knust. Synet av mennesker som hoppet ut i den opprørte sjøen med små barn klamrende til seg, var som et bilde fra selve helvete. (…)
I tauet mitt hadde jeg brått en hel familie hengende. Sammen med min redningsmann halte og dro jeg så det svartnet for øynene, og huden på hendene ble svidd av i stykker før vi fikk dem inntil fjellet, der vi dro dem opp på trygg grunn én etter én. Først en mor med en baby bundet inntil kroppen , så to små jentunger, festet til hverandre med et rep, så en gammel kvinne som allerede så død ut, før jeg grep faren i hånden og prøve å hale ham opp. Men mannen var stor og tung. Sakte gled hånden hans ut av min. Jeg måtte bare se på der han forsvant i sjøen og ble borte i mørket. Kvinnen som lå på fjellet med barna klemt inntil seg, utstøtte et skjærende skrik som skar seg inn i meg. Akkurat da innså jeg at jeg aldri ville glemme det skriket.