Smakebit ~ Mamma er trygda

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Det har vært en stille og fin uke. Jeg har fått lest litt og hørt litt lydbok, men må innrømme at jeg har sett mest på TV. ME symptomene er ganske kraftige for tiden, og jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe med det. Men det er det som er så vanskelig, det finnes hverken medisiner eller behandlinger med dokumentert effekt. Så da må man ta smilet på seg hver morgen og gjøre så godt man kan.

Boken jeg har smakebit fra er en av de jeg har lest denne uken. Mamma er trygda er skrevet av Mímir Kristjánsson. (Det islandske navnet har han fått av sin islandske far). Den handler om en mor som har hatt kreft i 20 år og om livet hennes. Hun får uføretrygd, og Kristjánsson viser oss hvordan mennesker på trygd egentlig har det. Med sykehus og behandling på den ene siden og et trygdesystem som presser en til det ytterste på den andre siden. Det er ikke mye menneskeverd i det livet. Selv om vi er fantastisk heldige som bor i land der man faktisk får uføretrygd, så blir man plassert så ekstremt nederst på rangstigen i samfunnet og det er like skadelig som kreften. Jeg skal prøve å skrive noe om boken, men vil høre Kristjánsson snakke om den først (19.sept). Den engasjerte meg sterk og var til tider vond å lese.

Forskerne sier at hjernen er litt som en internettlinje. Den har en viss båndbredde, og båndbredden kan brukes opp. Akkurat som nettet blir treigere når du laster ned ti filmer i bakgrunnen, går hjernen litt treigere når du hele tida må bruke tankekraft på å bekymre deg for framtida eller stresse over sykdom og dårlig råd.

En smakebit til:

Det samme gjelder stress. Man skulle kanskje tro det var avslappende å være uføretrygda. Et liv i sofaen med en halvspist hamburger på magen, slik Frp ser for seg unge på Nav, det virker behagelig? Men så enkelt er det nok ikke.
Akkurat som mange forteller det er en fulltidsjobb å være arbeidsløs, er det å være uføretrygda ofte et liv fullt av stress. «Å være kronisk syk er hardt arbeid», skriver Maria Kjos Fonn.
«Kronisk sykdom har ikke åttetimers arbeidsdag, ferier og tariffavtale. Det er ingen jobb med anstendige arbeidsvilkår som kan sammenlignes med belastningen det er å leve i årevis med sykdom. Bedring skjer ikke i en rett linje, men i bølger, knuter og U-svinger.»

Jeg har fått boken fra Kagge forlag.

 

God krim lest i 2019 #2

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget)

Ikke gi slipp – Harland Coben

Ikke gi slippHarland Coben skriver både utmerkede krimromaner og thrillere. Og Ikke gi slipp passer absolutt inn i begge sjangerne. Hovedpersonen «Nap» (Napoleon) er politimann. Han mistet tvillingbroren sin og kjæresten til tvillingbroren i en ulykke da han var atten. Den samme kvelden forsvant også kjæresten hans Maura. Helt ulovlig legger han inn en merknad i mappen om Maura i politiets datasystem. Så da fingeravtrykkene hennes dukker opp i en stjålet bil får han melding om det.

«Nap» har aldri gitt opp å få svar på hva som skjedde med Maura, eller med broren, så nå setter han i gang sin egen etterforskning og drar tilbake for å snakke med alle involverte. Samtidig er det noen som absolutt ikke vil at han skal lete, eller oppdage hva som har skjedd. Denne hovedpersonen bærer på en sårhet som tilfører denne boken ganske mye. Han er like deler utilfreds med konklusjonen på brorens ulykke og mangel på svar i forsvinningssaken. Denne sårheten driver ham til absolutt ikke å gi opp sin jakt på svar. Uansett hvor mye motstand eller motgang han får.

Fortiden rulles ut steg for steg i en fin spenningskurve. Coben skriver ypperlig og med en fin tørr humor innimellom det dramatiske. Det gjør bøkene hans lette å lese i tillegg til å være svært spennende.

Eremittedderkoppen – Fred Vargas

Jeg er veldig glad i Fred Vargas bøker, så jeg ble skikkelig glad da jeg så at hun kom ut med Eremittedderkoppen i år. Fullmektig Adamsberg er en fantastisk karakter. Full av meget spesielle tanker og med en viss keitethet i måten å oppføre seg på. Han følger intuisjonen sin mer enn noe annet verktøy i etterforskningen. I denne boken dør det mennesker etter å ha blitt bitt av eremittedderkopper. Politiet ser ikke noe mistenkelig ved det. Men Adamsberg setter likevel spørsmålstegn med det som skjer.

En av betjentene hans motarbeider han kraftig, og istedenfor å sette foten ned og da få avslørt at han jobber med disse dødsfallene lar han betjenten få med seg andre betjenter og jobber med de få som er på hans side. Han befinner seg i en selvforklart tåke over lenger tid. Egentlig i en slags mental tilstand der han aner sammenhenger men ikke klarer å sette ord på dem. Etter så mange bøker om Adamsberg vet vi at det er slik han arbeider. I denne boken er det noe som skjedde med Adamsberg da han var liten han stadig går og tenker på, og for enten å få lagt det til side eller få klarhet i hva det har med denne saken å gjøre drar han tilbake til der han hadde denne opplevelsen.

Vargas skriver ypperlig krim. Men en form for stillegående og forsiktig krim hvor vi undrer oss over de små sporene Adamsberg følger. Mye av bøkene handler om forhold mellom mennesker og om følelser. Og i denne typen krim er det absolutt sånn det skal være. Jeg anbefaler alle bøkene til Vargas. Bøkene begynner med Mannen med de blå sirkler, og anbefales å leses i rekkefølge.

Sorte hull – Filip Lundhaug

Forfatteren av Sorte hull er Kripos-etterforsker og har tidligere jobbet med psykoterapi, forskning, etterforskning og etterretning knyttet til seksualforbrytelser. Men hovedpersonen Isak Rød har han latt bli privatetterforsker. Kanskje fordi han skulle få større frihet enn det en etterforsker har? Rød leter etter en jente som heter Emma. Den som vil vite hvor hun har blitt av er egentlig en mann som har misbrukt henne, så allerede der er vi i et miljø det gjør vondt å lese om. Emma var bare atten år da hun forsvant tre år tidligere. Rød tar kontakt med familie og tidligere venner, men det er ikke egentlig så mange som bryr seg om henne. Kanskje derfor har hun havnet i en situasjon hvor hun blir utnyttet. På veien finner Rød flere utsatte jenter og jeg antar han drar inn det han har opplevd av seksualforbrytelser gjennom jobben sin.

Lundestads bok er en meget god debut, men det er tidvis vondt å lese det han avdekker på sin veg gjennom boken. Dette er ingen forsiktig krim, men et ganske råbarket bilde på en virkelighet jeg tror finnes i både dette og andre land. Jeg likte boken virkelig godt og anbefaler den absolutt videre.

Kvinnen uten ansikt – Robert Dugoni

Kvinnen uten ansikt er den tredje boken jeg har lest om politietterforsker Tracy Crosswhite og teamet fra Seattle PD’s Violent Crimes Section. Boken begynner med at en ung mann er ute og tyvfisker om natten i Puget Sound, og får noe tungt på kroken. Han drar opp av sjøen et bur med liket av en kvinne. Som en forstår av tittelen er det ikke lett å identifisere denne kvinnen. Det kan tyde på at hun selv har gjort mye for å skjule identiteten sin. Men det kan muligvis være en kvinne som forsvant flere måneder tidligere. Etterforskningen går i flere retninger fordi det er så vanskelig å identifisere henne og fordi de fra begynnelsen av har en sterk mistanke til mannen hennes. Men han har et sterkt alibi.

Tracy utdannet seg som politietterforsker etter at søsteren hennes Sarah forsvant. Saken hennes ble oppklart i den første boken, men Tracy bærer absolutt med seg opplevelsen av å i flere år ha behov for svar. Så snart det er kvinner som forsvinner har hun et ekstra «gir» i etterforskningen. Dette er en amerikansk kriminalroman og de er ofte forskjellige fra de norske, eller Europeiske. Det som skiller seg mest ut for meg her er den perfekte kjæresten til Tracy. Men samtidig er det fint å lese en krim uten problemer i nære relasjoner.

Tracy krangler seg som vanlig gjennom forholdet til sjefen sin, men innad i gruppen hun jobbe er forholdene svært harmoniske. Bøkene til Dugoni er spennende og lette å lese. Jeg kan virkelig tenke meg å lese flere bøker i denne serien.

64 – Hideo Yokoyama

64 er en japansk kriminalroman, og det var svært anderledes å lese denne typen bok fra et, for oss, så eksotisk land som Japan. De har en helt annen måte å tenke på, og å forholde seg til hverandre på, enn det vi er vant med. Politimennene må også vise en annen type underdanighet til sjefene sine enn det vi tenker er naturlig. Hovedpersonen (som jeg ikke kan komme på hva heter) i 64 blir plassert på pressekontoret som politiets pressetalsmann. Hen ville mye heller ha fortsatt som etterforsker, men må godta overflyttingen.Vi får følge med i tankegangen hans og der er han ikke mye glad for hverken sjefen sin eller medarbeidere. Men verst er forholdet til journalistene. De har møter der de inngår samarbeid om å presse politiet til å komme med uttalelser.

Datteren til hovedpersonen forsvant for en stund siden og kona hans sliter veldig med følelsene i forhold til dette. Men denne boken handler også om at det i 1989 forsvant en syv år gammel jente i Tokyo der foreldrene måtte forholde seg til kidnapperne i hele fem dager, uten at de fikk ikke igjen datteren sin. Politiet har gått ut med unnskyldninger, som ingen vil høre på. I 2002 kommer hovedpersonen vår over noen opplysninger i denne saken som ikke stemmer og han begynner sin egen lille etterforskning av hva som skjedde.

Tiden går langsomt i denne kriminalromanen, boken er ganske tykk og det skjer på en måte lite. Selv om ting tar seg opp mot slutten. Den er et mye større bilde av Japan og japansk kultur enn den er en medrivende krim, og jeg anbefaler den mest som det første.

En helt vanlig familie – Mattias Edvardsson

Den svenske psykologiske trilleren, En helt vanlig familie, handler om far: Presten Adam, mor: juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella. Hver av hovedpersonene har sin egen seksjon av boken og vi får hele saken presentert av de tre sammen. Datteren Stella blir mistenkt for mord og settes i varetekt. Spesielt faren har ingen tro på at datteren kan være skyldig, så han gir henne et falskt alibi.

Det er spesielt å lese de ulike personenes tanker om saken. Først gjennom faren, i den delen hvor vi får presentert familien, historien og mordet. Han har en urokkelig tro på at han kjenner datteren ut og inn og «vet» at hun ikke kan være en morder. Så kommer det flere og flere detaljer gjennom øynene til moren og datteren. Moren skaffer datteren en kjent forsvarer og er mer praktisk, men samtidig ser vi at dette systemet med anklager og forsvarer er et området hun som jurist er kjent i. Mens faren, som prest, er helt ukjent med det. Datteren er den eneste som kjenner sannheten. Eller er hun det?

Jeg likte denne thrilleren. Det var spennende å se samme sak fra tre ulike vinkler. Mer enn noe avslører det hvor godt de tre kjenner hverandre og hvor lett svik og løgn blir del av et familieliv. Det var spesielt, som et apropos, at hverken moren eller datteren deler farens tro. Jeg lurer på om det er vanlig, eller om ikke heller en prest vil velge en ektefelle som deler toren siden det er en så stor del av en prest sitt liv.

Her er det mye å lese, både av krim og thrillere. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Ikke gi slipp har jeg fått av Cappelen Damm, Eremittedderkoppen av Aschehoug, Sorte hull av Vigmostad Bjørke, Kvinnen uten ansikt av Gursli Berg, 64 av Kagge og En helt vanlig familie av Gyldendal.

Smakebit ~ I hodet, i hagen, med hagle av Runar Holiløkk-Tjelta

Tags

,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Det har vært en fin og avslappet dag i dag. Jeg har sittet med programmet til litteraturfestivalen Kapittel og sett på hva jeg har lyst til å være med på. Denne festivalen holdes midt i september i Stavanger. Rett ved der jeg bor. Flere bokbloggere skal møtes og gå på festivalen sammen, det tror jeg blir bra.

Jeg prøver å få lest litt norsk litteratur for tiden, selv om jeg har noen amerikanske og engelske bøker å gjøre ferdig. På fredag kom boken I hodet, i hagen, med hagle av Runar Holiløkk-Tjelta i posten. Han er fra samme by som jeg bor i, selv om han nå bor i Lørenskog. Jeg har sett frem til denne boken og la først merke til den på grunn av den fengende tittelen. Jeg er litt svak for lange titler. Smakebiten er fra det andre kapittelet:

Som så mange ungdommer som plutselig får verden i hodet, hadde jeg et voldsomt sinne jeg ikke ante hvordan jeg skulle håndtere. Jeg ble en utagerende og ufordragelig liten kødd. Skulket skolen, mobbet lærere, tusj-tagget vegger og pulter og ga fullstendig blaffen i om jeg ble tatt for noe som helst. Til mamma satte seg ned med meg.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


 

 

Kort om Barnas bok av A.S. Byatt

Tags

, , , , , , , ,

Barnas bok er skrevet av engelske A.S. Byatt (Antonia Susan Duffy). Jeg har lest den som min bok for juli i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Kategorien var bok på over 500 sider og med sine 734 sider er Barnas bok godt innenfor.

Boken handler om en gruppe sammenvevde familier i perioden 1895 til 1919. I sentrum står Olive Wellwood, forfatter av barnebøker og mor til en hel skokk. Hun skriver en fortellinger til hvert av barna sine og det er der tittelen er hentet fra. Olive er gift med Humphrey og deler hus med søsteren sin Violet. Violet er den som tar seg av barn og hus mens Olive skriver. Humphrey sier opp en bankjobb i City for også å leve av å skrive, så i praksis er det Olive som forsørger dem. Han er en rundbrenner og Olive må også forsørge en sønn han har utenfor ekteskap. Det viser seg også etter hvert at noen av barna er Violet sine (med Humphrey). Og at hvertfall ett barn er Olives med en annen mann. Rundt denne familien finner vi en gruppe familier med barn som leker med Wellwood-barna, og med voksne som er kunstnere eller involvert med kunstnere. Alle sammen er de fabianere og noen sosialister og anarkister. Innimellom fortellingen om de ulike karakterene ramser boken opp hva som skjer både politisk og sosialt i samfunnet rundt dem. Vi hører også om forfattere fra denne perioden.

Jeg likte veldig godt historien om Wellwood-familien, og vennene deres. Barna vokser opp i selskap med hverandre. De er venner og mange av disse vennskapene beholder de livet ut. Noen av dem gifter seg med hverandre og noen dør i selvmord og første verdenskrig. Disse barna er så velstående at de får studere, men de møter andre barn som blir ansatt som hushjelp og lærling i keramikkverkstedet til en av foreldrenes venner. En av jentene vil bli lege, andre er usikre på om de vil ha familie og studerer for å slippe å ta et valg. Blant guttene er det noen som tar studiene på alvor og andre som studerer fordi det er ventet av dem. De er suffragetter og som nevnt sosialister. En vurderer seg som anarkist i en periode. De reiser til Tyskland og møter viktige personligheter, og en blir kastet i fengsel for å ha tatt kampen over grensen av det samfunnet vil akseptere.

Men den stadige oppramsingen av hva som skjer i samfunnet rundt disse familiene blir til tider veldig kjedelig. I beskrivelsen fra forlaget står det «Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk.» Mesteparten er virkelige fakta, mens noe er tilpasset romanen. Når disse faktaopplysningene ikke interesserte meg, så kan jeg ikke huske dem heller og da er det litt bortkastet. Derfor har jeg også slitt med å komme igjennom den og brukt flere uker i august for å fullføre den. Jeg kan likevel anbefale boken. Den er spennende og uventet innimellom alle faktaopplysningene, nok til å være verd det.

Smakebit ~ Aldri, aldri, aldri

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagGod søndag, i dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Det tordner faktisk litt i dag. Jeg er veldig glad i tordenvær, og skikkelige høststormer. De er perfekte til å nyte med tente stearinlys og en bok i hånden. Derfor ser jeg også alltid frem til høsten. Hver årstid har i seg noe jeg er glad i og det er godt å kunne glede seg over skiftningene i naturen. Moren min lengter til våren når høsten begynner, og jeg er glad jeg kan glede meg over høst og vinter først.

Jeg har hørt mye om Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg de siste månedene. Det er mange norske bloggere som leser den og jeg ser den stadig på Instagram. Jeg fant ut at den er tilgjengelig på eBokBib (e-bok lån fra biblioteket) så nå har jeg lånt den der. Boken handler om en kvinne som ikke ønsker seg barn og om alt presset fra omgivelsene om å skifte mening.

Jeg ville gjerne ha lagt til hele det første kapittelet, men det blir litt mye tekst. Så jeg har klippet ut de beste delene:

Mormor gifta seg da hun var 17. Hun og morfar fikk fire barn sammen, og nå bor de i Altea i Spania. Det har de gjort så lenge jeg kan huske. Mamma snakker sjelden med dem, men en gang iblant kommer det et postkort (…) Da jeg var tenåring ville jeg besøke dem, jeg maste på mamma og pappa et halvt år, men de sa nei, selv om jeg sa jeg kunne betale selv. Jeg skjønte ikke da at det var fordi mormor og morfar ikke vil ha besøk. Ikke av meg, ikke av noen. De har nok venner, men barn har de aldri vært glade i. Jeg spurte mamma da jeg var liten, har hun fortalt, om hvorfor mormor og morfar har barnebarn når de ikke ville være sammen med dem. Jeg har lurt på hvorfor de fikk barn av samme grunn, svarte mamma lavt.

Smakebit ~ Alt jeg ikke så

Tags

, , ,

Smakebit på søndagBeklager, i dag hadde jeg litt tekniske problem!

Denne helgen har vi passet på hunden til sønnen vår. I tillegg til vår egen hund er det dobbelt så mye glede og dobbelt så mye arbeid med to hunder. Det gjør også at det ikke er like stor plass til stille lesestunder. Jeg har jobbet med Barnas bok av A.S: Byatt og sier «jobbet med» fordi jeg sliter med å komme gjennom den. Men det er en bok jeg ikke har tenkt å gi opp. Så det får ta den tiden det tar.

Det betyr også at jeg må lese andre bøker som kan gi meg mer i et kortere perspektiv. Jeg leste nettopp Små branner overalt av Celeste Ng, og ser at andre bokbloggere virkelig liker hennes Alt jeg ikke sa. Så da har jeg valgt å lese den innimellom Barnas bok. Smakebiten er fra begynnelsen av den boken (og den samme setningen som fikk meg til å lese denne boken):

Lydia er død. Men det vet de ikke ennå. 1977, 3.mai, halv sju om morgenen, ingen vet noe annet enn dette helt harmløse: Lydia er sent ute til frokost.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


 

En halv gul sol av Chimamanda Ngozi Adichie

Tags

, , , , , , ,

En halv gul sol er en roman av nigerianske Chimamanda Ngozi Adichie. Den handler om mennesker fra middelklassen og deres opplevelser av Biafrakrigen (1967-1970). Boken er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for juni som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel. Jeg er med andre ord litt sent ute (Jeg leste ferdig boken i dag 1.august). Delvis er det at jeg er sen bokens egen skyld. Den er omfattende og noe tørr. Men det viktigste er at jeg har valgt lettere bøker i sommerferien.

Biafrakrigen var en borgerkrig i Nigeria. Oigbofolket gjorde opprør mot en nedslakting av deres stamme av en annen folkegruppe i Nigeria. Mest kjent er krigen for barna som led av kwashiorkor. En mangelsykdom hos småbarn som kommer av at de får for lite mat. Og da først og fremst protein. Barna får veldig store mager, en sterk kontrast til den ellers sterkt avmagrede kroppen.

En halv gul sol handler om Oleanna og Kainene som er tvillingsøstre med velstående foreldre. Historien er delt inn i to deler, som veksler. En stund følger vi dem tidlig på sekstitallet og en stund sent på sekstitallet. Sent på sekstitallet vil også si under krigen, mens de lever gode liv tidlig på sekstitallet. Oleanna blir samboer med Odenigbo, han er utro og det fører til et barn som kalles Baby. Moren vil ikke ha barnet, så Oleanna tar det til seg som sitt. Odenigbo har en tjener som heter Ugwu. Mye av boken er fortalt gjennom hans øyne. Kainene er en svært egenrådig og selvstendig kvinne som etterhvert forlover seg med engelske Richard. Han har reist til Nigeria fordi han så et bilde av en krukke han forelsket seg i. Men etterhvert blir han svært involvert i krigen og jobber som journalist for engelske aviser.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg likte boken. Delvis var den svært opplysende, for det jeg visste om Biafra var barna med de store magene. Og nå lærte jeg om årsakene til krigen og om grusomhetene under den. Det var også lærerikt det jeg lærte om middelklassen. Jeg visste ikke noe om den gruppen fra før. Egentlig har det meste jeg har lest fra og om Afrika handlet om stammer og landsbyer. Og lite om de intellektuelle ved universitetet i Nsukka. Delvis var den ganske tørr, med sine beskrivelser om dager som var like andre dager. Derfor har jeg også brukt lang tid på den og lest andre bøker underveis. Men det er en bok jeg er glad jeg har lest. Jeg tror det er en viktig bok, fordi den løfter frem en konflikt ikke mange vet noe om. Og viser frem at det er andre samfunn i Afrika enn dem vi ser for oss i vårt snevre verdenssyn.

noe tapt og noe vunnet av Tara Westover

Tags

, , , , , , , ,

noe tapt og noe vunnet (Det er ikke stor bokstav først i tittelen) er en selvbiografi skrevet av amerikanske Tara Westover. Det rette er nok å kalle den memoarer siden boken handler om Taras minner fra barndom og oppvekst, frem til hun er i tyve-årene. Det er en utrolig sterk bok som gjorde dypt inntrykk på meg og som jeg kommer til å huske lenge.

Tara er yngst av syv barn. Familien hennes bor i Idaho der faren driver en skraphandel. Foreldrene er mormonere og dette styrer mye av livet deres. Men mer enn religionen er familien preget av farens paranoia overfor myndighetene. Barna hans blir født hjemme og fødselene blir ikke registrert, de får ikke gå på skole, eller til lege, og barndommen er preget av hardt arbeid på skraptomten. Moren skulle egentlig undervist dem, men hun er opptatt av å være jordmor for andre kvinner som ikke tror på leger og sykehus, og med å lage homøopatiske midler. Disse midlene er alt barna har av smertestillende eller hjelp mot infeksjoner og brannsår. Selv etter to alvorlige bilulykker blir barna tatt med rett hjem. I den ene ulykken får moren en alvorlig hjerneskade og i den andre blir Tara selv ute av stand til å snu på hodet. (Det tar den ene broren seg av i det han «knekker» nakken hennes for å løsne den). Noen av barna kommer innom sykehuset. Som den ene broren som faller ned på skraptomten og slår bokstavelig talt hull i hodet. Men da er det andre mennesker rom ringer ambulansen og de blir tatt med hjem nesten før noen får sett på dem.

Tara lærer å lese av en av brødrene sine. Etterhvert blir mormonenes bok, Bibelen og noen taler alt hun har å øve med. Men moren har en mattebok og en naturfagbok i kjelleren og etter at Tara, som syttenåring, bestemmer seg for å prøve seg på opptakseksamen til college begynner hun med bøkene hun har og det hun kan finne på biblioteket. En av brødrene hennes har gjort det samme og det er han hun ser opp til og vil være lik. At hun klarer eksamenen er helt utrolig. Hun må ha en enorm selvdisiplin, for ikke å snakke om intelligens. Etter college klarer hun å komme inn ved Cambridge før hun tar en doktorgrad ved Harvard.

Foreldrene er også det som på engelsk kalles «preppers». Det vil si mennesker som forbereder seg på jordens undergang. De hamstrer alt mulig som vil bli nødvendig etter dommedag. Som drivstoff og våpen, mat og homøopatiske midler. Faren tror sterkt på Y2K, men da det ikke skjer noe den dagen lar han bare hamstringen fortsette fordi han er overbevist om at slutten vil komme snart. De gjør en hel del ting jeg ikke hadde tenkt på. Som for eksempel å kjøpe sølv eller gull for alle kontantene de har, fordi penger kommer til å bli verdiløse.

Tara har et komplisert forhold til den ene broren sin. Han mishandler henne grovt over mange år, og det kommer etterhvert frem at han også har mishandlet Taras eldre søster. Tara forsøker å snakke med foreldrene om dette etter hun har flyttet hjemmefra, men får ikke noe støtte av dem. Istedenfor mener de at hun må be om unnskyldning for å ha løyet. Dette skaper en rift mellom Tara og foreldrene som gjør at de til slutt ikke har noen kontakt. Tre av barna har klart å studere og de tre barna tror på hverandre og støtter hverandre. Tara forstår hvorfor sønnene som er avhengige av farens skraphandel må holde seg inne med han, ellers vil de stå uten arbeid. Siden ingen av dem har fått skolegang vil det bli nesten umulig å finne seg en jobb. Morens tro på homøopatiske midler, og ikke minst det at hun pleiet mannen sin med dem etter at han ble sterkt brannskadet, har gitt henne et rykte som mirakelmaker. Familien tjener etterhvert mye på å selge oljer og dråper moren lager hjemme.

Foreldrene vil ha Tara hjem for at hun skal overta morens arbeid som jordmor. Men Tara har lært om et samfunn hun ikke ante eksisterte og ser at hennes liv ikke lenger kan leves blant fjellene i Idaho. Hun prøver å dra hjem på besøk flere ganger, men etter at hun fortalte om brorens misbruk truer han henne og det vil ikke være trygt for henne hjemme. Hun får et psykisk sammenbrudd og må gå i terapi en stund. Jeg tenkte at ingen kunne klart alt det hun har klart uten å knekke sammen på veien. Det gode med det var at hun endelig tok i mot hjelp til å bearbeide barndommen sin.

Jeg har allerede skrevet at dette er en sterk bok som gjorde dypt inntrykk på meg. Men det kan ikke understrekes nok. Denne historien var så gripende, så mektig og full av sorg at jeg ikke kan glemme den. Tara kjemper for å få lov til å beholde familien sin selv om hun skaper seg et annet liv en de har. Hun prøver å få foreldrene til å se henne, men de kan ikke godta at hun ikke vil leve som dem. Hun må gjøre et valg mellom alt hun har lært, det samfunnet hun har funnet utenfor farens paranoia og det livet foreldrene lever. En blir veldig engasjert i dette valget, i livet til Tara og i håpet for fremtiden hennes. Samtidig som barndommen hennes gjør et utslettelig inntrykk og en lurer på hvor mange andre barn som må leve uten å være registrert noe sted. Denne boken må du lese, den er kort og godt fantastisk. Boken gikk rett inn på New York Times bestselgerliste og har fått en rekke priser. Den er oversatt til over 30 språk.

Jeg har fått noe tapt og noe vunnet av Gyldendal.

Smakebit ~ noe tapt og noe vunnet

Tags

, , , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

I dag, som i går, har det vært skikkelig sommer på Vestlandet. Det er vi ikke så veldig bortskjemt med, så slike dager må nytes til fulle. En blir ganske trett av dager i solen så jeg var på vei i seng da det gikk opp for meg at jeg hadde glemt å blogge. Det hadde det vært dumt å oppdage i morgen!

Jeg har valgt ut en smakebit fra noe tapt og noe vunnet av Tara Westover. Det er en bok jeg lenge har hatt lyst til å lese. Den fikk en masse priser i fjor (året den ble gitt ut) og har fått mange gode omtaler. Boken er en roman om mormonere. Smakebiten er fra prologen.

Jeg er bare sju, men jeg forstår att det er nettopp det, mer enn noe annet, som gjør familien vår anderledes: Vi går ikke på skole. Pappa er redd for at myndighetene skal tvinge oss, men de kan ikke det, for de vet ikke om oss. Fire av oss sju barna har ikke fødselsattest. Det finnes ingen pasientjournaler, for vi ble født hjemme og har aldri vært hos lege eller sykepleier. Vi finnes ikke i skolearkiver, for vi har aldri satt vår fot i et klasserom. Når jeg blir ni år, kommer jeg til å få en «forsinket fødselsattest», men akkurat nå, i følge staten Idaho og de føderale myndighetene, finnes jeg ikke.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Smakebit ~ The big book of classic fantasy

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Det er en regnfull morgen på Vestlandet, men heldigvis ikke så kald. Neste uke er det meldt sol og varme og det ser jeg frem til. Det er så fint å sitte ute i solen og lese, eller ligge litt strekk ut med lydbok. Ikke det, disse regnfulle dagene er en god unnskyldning til å ligge inne og lese.

Jeg leser litt for mange bøker akkurat nå. (En situasjon jeg til stadig klarer å havne i.) Og en av bøkene jeg leser er i tillegg stor, tykk og med veldig liten skrift. Boken heter The big book of classic fantasy og tar for seg historier av kjente og ukjente forfattere. Blant de kjente finner man Brødrene Grimm, Jules Verne, Mary Shelley, Oscar Wilde osv. Men som du forstår er også historiene av forfattere som levde for lenge siden. Det betyr at historiene ikke ble kalt fantasy da de ble skrevet. (moderne fantasy som vi tenker på det i dag, er et rimelig nytt begrep – kanskje først og fremst brukt etter Ringenes Herre.)

Smakebiten kommer fra historien Rip Wan Winkle av Washington Irving:

Rip Wan Winkle, however, was one of those happy mortals, of foolish, well-oiled dispositions, who take the world easy, eat white bread or brown, wich ever can be got with least thought or trouble, and would rather starve on a penny than work for a pound. If left to himself, he would have whistled life away, in perfect contentment; but his wife kept continually dinning in his ears about his idleness, his carelessness, and the ruin he was bringing on his family. Morning, noon, and night, her tongue was incessantly going, and everything he said or did was sure to produce a torrent of household eloqunce.

PS: Legg merke til antallet komma!

Da jeg lette etter når man begynte å buke fantasy som begrep kom jeg over en oppskrift på hvordan man kan skape sin egen fantasy-historie, av forskeren Brian Attebery (kilde: Store Norske Leksikon)

Ta en middelalder-aktig verden. Tilsett et problem, og en profeti for å løse det. Introduser en karakter som er totalt ond. Gi vedkommende et svakt punkt. Tilsett nok mytologiske skapninger og ikke-menneskelige vesener til å fylle ut en rekke mindre episoder: bekjempe en drage, ri på en hest med vinger, overnatte hos alvene. Tilsett videre en naiv og ordinær helt som vil vise seg å være den helten profetien forteller om, gi ham en komisk kamerat – og en klok gammel rådgiver som kan redde ham fra tid til annen, samt forklare plottet. Rør godt.

fantasy

KELLEPICS / Pixabay