God krim lest i 2019 #3

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget)

Venneforespørsel – Laura Marshall

Venneforespørsel er en enkeltstående thriller av engelske Laura Marshall. Hovedpersonen, Louise Williams, får en venneforespørsel på Facebook fra en Maria Weston som har vært savnet i 25 år. Det skjedde noe mellom Louise og Maria som gjør at Louise har fryktelig dårlig samvittighet. Det er en stor hemmelighet og vi får bare vite litt og litt om gangen av hva som virkelig skjedde.

I senter for fortellingen står en jubileumsfeiring der de feirer at det er 25 år siden de gikk ut av high school. Maria Weston forsvant på skoleballet for 25 år siden og det er ikke alle som synes det er greit å feire et jubileum for den dagen. I noen bøker synes jeg det er lett å se i hvilken retning det går eller hva som egentlig ligger bak. Men ikke i Venneforespørsel. Her får forfatteren oss til å lure på både hva Louise egentlig tenker og hvor Maria kan være. For er hun egentlig død, eller har hun forsvunnet av egen vilje?

Noen synes hvertfall ikke Laura skal dra på jubileumsfeiringen. Hun får meldinger på Facebook og føler seg truet og overvåket. Louise bestemmer seg for å prøve å finne ut hvem det er som truer henne, det er ofte i en sånn etterforskning det mørke kommer frem. For denne thrilleren blir mørkere og mørkere i en skikkelig fin spenningskurve. Jeg synes mange ganger det tar så lang tid før thrillere blir skikkelig skumle. Langt inn i historien, mener jeg. Men det gjelder ikke Venneforespørsel, her kan du kjenne det går kaldt nedover ryggen ganske fort.

 

Bevisets stilling – Chris Tvedt

Chris Tvedt har vært en av mine favoritter siden den første boken hans. I begynnelsen skrev han om advokat Mikael Brenne, og det er han som er hovedperson i denne kriminalromanen. Tvedt hadde en tur innom noen bøker der han lot etterforskerne være politi. Men det fungerte ikke like godt som det gjør når han skriver om Brenne.

I Bevisets stilling forsvarer Brenne en mann som rømmer fra sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus i Bergen. Han ble sperret inne fordi han drepte broren sin, og truet med å drepe resten av familien. Mens han er på rømmen blir foreldrene og søsteren hans myrdet. Alle, inkludert Brenne, forstår at Magnus har drept dem. Men etterhvert som Brenne samler inn de detaljene og svarene han trenger til rettsaken så finner han ting som ikke stemmer. Og til flere spørsmål han spør til flere svar får han som peker bort fra mannen de har i varetekt.

Tvedts kriminalromaner er intelligente og spennende. De gir ikke alle svarene før helt i slutten, så man blir utfordret på å selv prøve å finne morderen. Brenne er en lidenskapelig etterforsker og vil gjerne finne svarene på egenhånd. Så det går ut over de nærmeste rundt han. Når han har en sak så er det saken som betyr noe. Spesielt når det er en sak som ikke er det den fremstår å være.

Jeg liker som sagt alle kriminalromanene til Tvedt som handler om Mikael Brenne og de anbefales. Du finner mange timer med god underholdning hos Tvedt.

Dvalen – Camilla Grebe

De første kriminalromanene til Grebe skrev hun sammen med Åsa Träff. De var virkelig gode, og selv om jeg også liker bøkene hun skriver alene så savner jeg litt den andre fortellerstemmen.

I Dvalen møter vi Samuel som roter bort en narkotikahandel, og som derfor er på flukt fra mennene som som vil ha pengene sine. Samuel bor sammen med moren sin og hun melder Samuel savnet samtidig son hun legger ut for å lete etter han selv. Parallelt leter politiet etter en annen gutt på samme alder som Samuel. Og muligens går sporene i samme retning.

Samuel svarer på en kontaktannonse der noen trenger hjelp med å se etter sin hjerneskadede sønn. I et ensomt hus i skjærgården møtes han av en vakker kvinne og en tenåringsgutt uten språk og motorikk. Det er ikke mye han skal gjøre for Jonas, men for Samuel er dette det perfekte skjulested og han gjør seg snart uunnværlig. Men det er ting som ikke stemmer, og Dvalen forvandler seg til noe mørkere og til en thriller.

Jeg så ikke tegnene med en gang. Så da boken snur kom det som en overraskelse på meg. Men jeg liker sånne overraskelser. Denne boken blir til et mørkt og grusomt sted som en ikke kan klare å holde ut. Jeg likte den som en triller selv om jeg foretrekker at thrillere er mørke gjennom mesteparten av historien og ikke bare mot slutten. Denne har høyt spenningsnivå fra begynnelsen og det dekker opp for manglende mørke.

Ildbarnet – S.K. Tremayne

Jeg likte Istvillingene av Tremayne, det var en god thriller. (Med den svakheten at den ikke var skummel før mot slutten). Ildbarnet er komponert på samme måte, men her føler en på mørkere undertoner mye tidligere i boken.

Rachel gifter seg med David Kerthen. En mann som virkelig har både utseende med seg, og penger i overflod. De flytter fra London til en meget isolert herregård i Cornwall. Huset har vært i Davids familie og forfedrene hans drev kullgruver på plassen. David har vært gift før og har sønnen Jamie fra det ekteskapet. Han går på internatskole og er bare hjemme i helger og ferier. Han er en virkelig spesiell gutt som mener han er hjemsøkt av moren sin. Moren druknet i en av de gamle og stengte kullgruvene.

Rachel vil virkelig hjelpe Jamie og begynner å grave i fortiden. Dette er David strengt imot, så hun må jobbe i hemmelighet mens David er på forretningsreiser. Ingenting er selvfølgelig ikke slik det ser ut som, men hva det egentlig er som ligger bak var en stor overraskelse. Det hadde jeg virkelig ikke sett komme. Det er likevel ikke urealistisk, (så langt man kan kalle en thriller realistisk), det er bare så uventet. Så her har du en bok som virkelig vil underholde deg hvis du, som meg, liker å lese om det mørke i mennesket innimellom. Og liker bøker som har «twists and turns» i overraskende retninger.

Svart vann – Joyce Carol Oates

Jeg vet ikke om jeg vil kalle Svart vann av Joyce Carol Oates er en thriller. Fordi den på mange måter er en roman. Men samtidig føler jeg at det er her (i dette innlegget) den passer best.

Kelly Kelleherer 26 år og feirer 4.juli hos noen venner. På festen møter hun en senator, faller for han og blir med han i bilen for et romantisk treff. Han er ikke edru og kjører av veien og ut i en elv. Hele boken handler om Kelly som sitter i bilen og ser tilbake på livet sitt mens hun venter på at senatoren skal hente hjelp.

Boken ble først utgitt i 1992 i USA. Der koblet folk den sammen med en ulykke i 1969 hvor senator Ted Kennedy og en ung kvinne kjører av veien og ut i vannet. Kvinnen har tidligere jobbet for Robert Kennedy. Hun dør. Kennedy redder seg selv, og forlater plassen. Han anmelder ulykken først ti timer senere når han har hatt tid nok til å bli edru. Med andre ord akkurat den same ytre handlingen som i Svart vann. I USA ble dette kalt Chappaquiddick-ulykken eller Chappaquiddick-skandalen.

Boken inneholder Kellys indre monolog og tilbakeblikk på hva som har skjedd og livet hennes. Vi forstår at hun dør. Det vi ikke forstår er hvorfor ikke senatoren kommer tilbake. Dette gjør boken trist og frustrerende. Men den er også godt skrevet og det er fint å følge tankene til Kelly. Joyce Carol Oates bruker skrive tykke bøker, men denne er meget tynn, det vil si bare 149 sider.

Pappas gutt – Emilie Schepp

Pappas gutt er den fjerde boken til svenske Emilie Schepp. De handler om statsadvokaten Jana Berzelius, førstebetjent Henrik Levin og politibetjent Mia Bolander. I denne boken forsvinner en seks år gammel gutt og alt blir satt på hodet i forsøk på å finne han. Gutten selv ringer faren for å fortelle at det er noen inni huset, og det er det siste de ser, eller hører, til gutten.

Jana Berzelius har en meget spesiell bakgrunn. Hun ble stjålet som barn og lært opp til å drepe, sammen med en gjeng andre barn. En av dem, Danilo Peña forlanger at Jana skal besøke ham i fengselet ellers vil han avsløre hvem hun er. Jana har en tatovering i nakken fra den tiden, og hun er veldig redd noen skal se den.

I løpet av de tre første bøkene har vi fått vite mer og mer om hva som skjedde med Jana som barn og hvorfor hun vokste opp hos adoptivforeldre. Det gjør disse bøkene ganske avhengige av hverandre. For å forstå hva som ligger bak Janas angst må man lese dem i rekkefølge. Men ønsker du bare å lese selve hovedhistorien, eller rettere sagt selve krimfortellingen om gutten, er ikke det nødvendig. Jeg er selv veldig kronologisk i hodet og liker best å lese historier i rekkefølge, men jeg vet ikke alle bryr seg om det. Bøkene før Pappas gutt er; Merket for livet, Hvite spor og Skjult agenda.

Venneforespørsel har jeg fått av Vigmostad & Bjørke, Iskald, Bevisets stilling, Dvalen og Pappas gutt fra Gyldendal, Svart vann fra Pax forlag og Ildbarnet fra Font forlag. Bøkene har jeg fått som leseeksemplarer, men forlagene har ikke gitt føringer på om jeg skulle, eller hva jeg skulle skrive. Det er mine personlige meninger som kommer frem i omtalene.

Smakebit ~ Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Jeg sitter og jobber med å legge inn alle bøkene mine på Library Thing. Det gjorde jeg også sist helg. Det sier litt om hvor mange bøker jeg har og litt om hvor mange opplysninger jeg redigerer og legger inn. Jeg liker den type lister og det å lage dem. Men jeg orker ikke holde på med det hele tiden, og derfor er jeg heller ikke ferdig.

Jeg leser Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg. Den handler om Rakel som ikke forstår hvordan man skaffer seg venner. Derfor er de beste vennene hennes matematikken og fantasivennen David. Når hun begynner på universitetet i Oslo treffer hun matematikkprofessoren Jakob. Han jobber med en roman om Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk, Hun hadde et nært forhold til veilederen sin og Rakel og Jakob innleder et hemmelig kjærlighetsforhold (Jakob er gift). Rakel blir syk, og uten at det sies rett ut forstår jeg at hun har fått ME. Innimellom skriver forfatteren om matematikk. (Hun har selv en doktorgrad i matematikk). Så nå har jeg forstått et lite hint om fraktaler og dimensjoner. Mens andre ting blir mer uforståelig.

Fraktalene er også fulle av hull i ulike størrelser, og dette gjør at de kan ha en dimensjon som ikke er et helt tall.
Et klassisk eksempel på en fraktal er Sierpinski-trekanten. Da starter man med en likesidet trekant og markerer midtpunktet på hver av sidekantene. Så forbinder man disse midtpunktene med rette streker. Da blir den opprinnelige trekanten delt i fire mindre trekanter, en i hvert hjørne og en som står på hodet i midten. Så fjerner man trekanten i midten ved å skravere den sort, så den blir et sort hull. Nå står man igjen med tre mindre kopier av den opprinnelige trekanten. Så gjentar man prosessen på hver av disse kopiene: Trekker rette streker mellom midtpunktet på sidekantene og fjerner trekanten som står på hodet i midten. Hvis man tenker seg at man fortsetter denne prosessen i det uendelige, vil man til slutt stå igjen med Sierpinski-trekanten. Den inneholder mindre kopier av seg selv på ulike nivåer og er full av hull i ulike størrelser. Dette fører til at Sierpinski-trekanten får en dimensjon som ikke er heltallig. Mens en trekant har dimensjon to, og en pyramide har dimensjon tre, vil dimensjonen til Sierpinski-trekanten være logaritmen til tre delt på logaritmen til to. Som er omtrent 1,57.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter

Denne boken er full av vakre setninger og fine måter å si ting på jeg har lyst til å ta med. Som

Å spidde hjertet sitt på kjærlighet er også en form for selvmord.

Eller

Hvis du noen gang får valget mellom en mann som elsker deg og en mann du elsker, skal du velge han som elsker deg. Det er dette folk gjør feil i livet.

Jeg hørte om denne boken av en annen blogger og jeg er veldig glad jeg leste den. Den inneholder så mye ensomhet og smerte midt oppi et kjærlighetsforhold som varer i mange år. Utnytter Jakob henne eller elsker han henne virkelig? Det er ikke godt å svare på det. For Rakel blir resultatet uansett å bli forlatt og å være alene. Boken er skrevet i et meget godt språk. Jeg leser om igjen deler fordi jeg synes flere avsnitt og setninger er så vakre. Den er ikke så trist som den kanskje høres ut, men samtidig er den veldig trist. Rakel får ikke til det sosiale og hun finner ikke den å elske som er bare hennes. Hun gir bort hele livet som ung kvinne til Jakob og lurer blant annet på når det skal bli hennes tur til å få barn. Hun blir virkelig syk og ligger i sengen hos foreldrene sine uten alt det hun har sett for seg skulle bli hennes.

Rakel sammenligner livet sitt med Sofja Kovalevskaja. Hun grubler på spørsmål som elsket Sofja Karl Weierstrass (veilederen hennes)? Hadde de noen gang et intimt forhold? Os. Sofja begynte etterhvert å skrive og ble forfatter. Rakel lurer på om det er det neste steget for henne og. Så forholdet mellom de to kvinnene som levde i ulike århundre står sentralt i romanen. Matematikk er også sentralt, Rakel skriver om ulike oppsett og matematiske problem på en måte så man kan forstå noe av det. Og uansett se skjønnheten i det.

Et apropos er at navnet til hovedpersonen Rakel Hvaberg er et anagram av forfatterens navn og de har begge en doktorgrad i matematikk. Rakel drar hjem til «Den blå byen» når hun skal besøke foreldrene og forfatteren er fra Molde. Kanskje leser jeg noe selvbiografisk inn i boken uten at det er der. Men jeg fant det interessant at det var så likt. I takkeordene fra forfatteren i etterordet takker hun også Hilde og det er en karakter som dukker opp i slutten av boken. Da har jeg hvertfall nevnt det

Det ble en sen kveld for meg i går, jeg klarte rett å slett ikke legge i fra meg boken. Lene din ensomhet langsomt mot min anbefales.

«Hvordan kunne du la meg vente så lenge på deg hvis du ikke elsker meg?» hører hun seg selv si. «Vi valgte jo til og med navn på barna våre.»
«Jeg vet ikke. Jeg ville bare lene din ensomhet langsomt mot min,» sier han stille.

Smakebit ~ Udyr

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Det er høstferie her jeg bor (høstferien er i ulike uker forskjellige steder i Norge) og vi har barnebarnet vårt hos oss. Det er alltid like fint. Han er blitt riktig stor og vi kan derfor se filmer sammen som jeg også synes er bra. Denne uken har det gått i Star Wars og vi er ferdig med de fire første. Jeg gleder meg til vi kommer så langt at vi kan få se den nyeste. Det er noe med at det blir den siste filmen.

Jeg har også fått lest litt. Blant annet har jeg lest ferdig Udyr av Kristine Tofte. Hun er forfatteren bar den fantastiske Eirabu: Slaget på Vigrid og Vargtid. Jeg har ønsket meg nye bøker av henne siden det og måtte bare lese denne med en gang. Udyr er en fantasy for ungdom, (mens Eirabu er fantasy for voksne). Den handler om dyrene til de norrøne gudene. Dyrene står på en «vanlig» gård og blir passet på av en eldre mann. Amund er en skoletrøtt tenåring som litt mot sin vilje plassert på gården i praksisplass en dag i uken. En av jentene i klassen hans, Ida, er del av en streng, kristen menighet og har behov for større frihet. Hun kommer og besøker Amund og sammen oppdager de at det er noe spesielt med dyrene på gården. De havner midt oppi et veddemål mellom Odin og Loke der også Tor klarer å blande seg inn. Det blir heseblesende og katastrofalt – spesielt fordi Loke sender presten og menigheten Ida tilhører for å ta livet av dyrene. Så Amund og Ida må kjempe med alt de har for å beskytte gården. Til sammen en meget fin fantasy.

Amund og Ida var enige: Ja, det var magiske ting her, ja, dyrene var kanskje magiske eller guddommelige helt på ordentlig. Men det viktigste akkurat nå var at de hadde det bra.
At dyrene fikk komme ut. Det vil si, Sleipner sov, og oksen stod med hodet i bøtta og var hakket for skremmende stor. Men Audhumbla måtte få komme på grønn mark.
«Komme da, Aud», lokket Ida og gikk foran.
«Dette klarer du, Aud» oppmuntret Amund og gikk bak.
Og ut kom hun.
Et digert drog av en ku stolpret på stive bein langs midtgangen i fjøset. Helt ut til solen, gresset og humlene.

Smakebit ~ Trigger warning

Tags

, , , , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

I dag er det lørdag og jeg holder på med appen og nettsiden Library Thing. Jeg legger inn alle bøkene jeg eier der. På den måten kan jeg raskt slå opp i appen når jeg lurer på om jeg har en bok eller ikke. Jeg kjøper bøker på bruktbutikker og det er ikke alltid jeg husker helt sikkert om jeg eier en bok eller ikke. Når jeg samler på en serie er det også godt å vite hvilke bøker jeg mangler. I går fant jeg for eksempel Harry Potter and the prisoner of Azkaban (på engelsk). Den manglet jeg i samlingen min.

En annen ting som skjer når jeg nå legger inn alt i nettsiden (Jeg bruker appen og skanner strekkoden der det er mulig. Noe må man legge inn manuelt) er at jeg oppdager bøker jeg eier men ikke har lest. Bøker jeg har kjøpt og så glemt. I dag tok jeg frem en novellesamling av Neil Gaiman som heter Trigger Warning. Det forundrer meg at jeg ikke har lest den. Så det skal jeg endre på nå. Mange av Gaimans historier og dikt gis ut som egne, illustrerte bøker, så det er flere av disse novellene jeg har lest før ser jeg. Blant annet diktet Instructions som jeg liker veldig godt.

Smakebiten er fra forordet:

There are things that wait for us, patiently, in the dark corridors of our lives. We think we have moved on, put them out of mind, left them to desiccate and shrivel and blow away; but we are wrong. They have been waiting there in the darkness, working out, practicing their most vicious blows, their sharp hard thoughtless punches into the gut, killing time until we came back that way.
The monsters in our cupboards and our minds are always there in the darkness, like mould beneath the floorboards and behind the wallpaper, and there is so much darkness, an inexhaustible supply of darkness. The universe is amply supplied with night.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Smakebit ~ Francesca

Tags

, , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen har jeg brukt på litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger. Jeg har skrevet litt om hva jeg har opplevd, og mer kommer. Men i dag har jeg tatt helt fri fordi vi skal reise og se vårt nye barnebarn. Han ble født sist fredag og vi gleder oss veldig til å møte ham for første gang. Han og foreldrene bor et stykke unna, så da måtte vi planlegge litt rundt reise og fri fra jobb. Søndag er en perfekt dag til å bruke på familie, så da valgte vi å dra i dag.

Jeg har lest to kriminalromaner som henger sammen denne uken. Den første heter Annabelle og den andre Francesca. De er skrevet av Lina Bengtsdotter. Jeg begynte på bok to. Men den har så mange hentydninger til det som skjedde i bok en, at jeg valgte å stoppe å lese bok to til jeg hadde fått lest bok en. Det går selvfølgelig å lese Francesca uten å ha lest Annabelle, men du forstår mye mer av hva som skjer og hva som ligger bak om du leser Annabelle først. For alt henger sammen med hovedpersonen og politietterforskeren Charlie Lagers barndom og familie. Både i bok en og bok to.

Det er ikke så ofte jeg finner noe å sitere i kriminalromaner, men i disse var det mange gullkorn. Jeg har valgt noen linjer fra begynnelsen. Kanskje en litt ekkel smakebit, men jeg likte hvordan det var skrevet:

Og likmarkene, sier jeg, hvor kommer de fra? Jeg skjønner ikke hvordan det kan oppstå mark ut av det tomme intet.
De kommer ikke ut av det tomme intet, sier Paul og smiler. En død kropp lokker til seg fluer som legger egg og blir larver.
Jeg har alltid trodd at de bare kom fra ingen steder.
Ingenting kommer fra ingensteds.

og to linjer fra midten av boken:

Hun hadde vanskelig for å tilgi seg selv at hun kunne være så dum.
For alt du gjør og ikke gjør, tilgi deg selv.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Tanker fra første dag på Kapittel

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Torsdag 19.11, det vil si i går, var jeg nesten hele dagen på Sølvberget i Stavanger for å få med meg forfattere snakke om bøkene sine. I tillegg var noen av programpostene vinklet mot kropp, fordi det er det som er overskriften på årets Kapittel. Det er flere bokbloggere som synes det er fint å få med seg disse arrangementene, så innimellom slagene drakk vi kaffe sammen og pratet om alt mulig. Også blogg og bøker.

Det første jeg ville få med meg var Jan Grue og Bjørn Hatterud i samtale med Heidi Marie Vestrheim. Jan Grue har skrevet boken Jeg lever et liv som ligner deres og Bjørn Hatterud en pamflett som heter Mot normalt. Begge beskriver livet som handikappet. Denne samtalen var vinklet mot hvordan språk og klassebakgrunn påvirker synet på kropp og annerledeshet. Grue og Hatterud kommer fra to ulike klasser; Grue fra akademikere og middelklasse og Hatterud fra arbeiderklasse og kroppsarbeid. For Grue var det ikke vanskelig å pense inn på et akademisk spor og utdannelse (selv om det ikke var så enkelt som jeg får det til å høres nå). Men for Hatterud, som var omgitt av folk med arbeid der de hadde bruk for en frisk kropp, ikke så noen annen mulighet enn uføretrygd. Senere har han studert på universitetet og fått erfare hvordan det har innflytelse på språket han snakker med helsevesenet og ikke minst hvordan det endrer synet helsevesenet har på ham.

Grue beskriver å være «innafor» i den akademiske middelklassen, men likevel ikke helt, på grunn av handikap og rullestol. Han snakker om samfunnets forventninger og brytningen mellom det og hva han har oppnådd. Han er professor og familiefar, noe det ikke var gitt at han vill oppnå, men som likevel var enklere for han som kommer fra en akademikerfamilie enn det ville være for en utenforstående handikappet person. Hatterud er fra Ringsaker i Brumunddal og forteller at det er den kommunen som har lavest gjennomsnittlig utdannelsenivå. Han var omgitt av bilmekanikere og barnepleiere og så først ikke selv at han hadde noen mulighet til å komme i jobb. Nå er han uføretrygdet og aktiv innen kulturfeltet – et «arbeidsområde» der det er en høy andel uføretrygdede – dvs kunstnere, musikere o.l.

Begge to snakker om hvordan språket bestemmer hvordan man blir behandlet i helsevesenet. Fra diagnoser man får til mulighet til å treffe overleger. De har begge opplevd at når de kan snakke samme språk som legene så blir det flere ressurser tilgjengelig. Noe som er fryktelig skremmende. Ikke minst spiller språket inn på hva du får gjennom NAV, og måten de ansatte på NAV møter en på. En får dårligere hjelp hvis en har en bakgrunn. Det vil si en bakgrunn fra arbeiderklasse og uten akademisk, eller hvertfall oppegående og intelligent, språk. Jeg fikk mange tanker i hodet etter denne samtalen. Det var et sterkt møte med de to forfatterne og det de delte om bakgrunn og motgang. Jeg anbefaler sterkt Jeg lever et liv som ligner deres og Mot normalt.

Det neste jeg fikk med meg var Maja Lundes ord om den nyeste boken hennes, Przewalskis hest, som kom ut denne uken. Dette er den tredje boken i Lundes Klima-kvartett. Det vil si at bøkene er orientert mot klimautfordringer og at det blir til sammen fire bøker. De to første er Bienes historie fra 2015 og Blå fra 2017. Bienes historie var tredelt og handlet om bier i fortid, nåtid og fremtid. Mens Blå er todelt og handler om havet, eller vann, i nåtid og fremtid. Przewalskis hest er tredelt og handler om en spesiell rase hester i fortid, nåtid og fremtid.

Lunde ble stilt spørsmål om hva hun tenkte når hun valgte en tittel ingen kan uttale. Hun forteller at hun introduserte den forsiktig for forlaget et helt år før, og at de ikke var noe begeistret. Det førte til at Lunde foreslo hele 30 andre titler, før de ble enige om at det kanskje var en god ide å kalle opp boken etter hestene som er en av hovedfortellingen. Et annet viktig tema i boken er menneskedyret, og det at vi ikke må glemme at vi også er et dyr. Lunde stiller spørsmål som; Hvordan har vi mennesker påvirket andre arter på jorda? Hva er forskjellene på oss og dyrene? Har vi noen mulighet til å rette opp våre feil? Og hva skal til for at vi alle skal overleve?

Jeg var også å hørte Tore Renberg og Johan B. Mjønes snakke med Guro Hoftun under overskriften «Når tiden renner ut». Renberg har nettopp gitt ut bok om den eldre kvinnen Edel og datteren hennes Tove, som heter Ingen tid å miste. Mens Mjønes har skrevet om Jørgen Heim som ligger for døden og det siste døgnet av livet hans i boken Heim. Hoftun er i tillegg snart klar med en sakprosa om alderdom (kommer i oktober). Jeg må nevne at begge forfatterne leste fra bøkene sine, det vil si at Renberg resiterte sin del. Jeg har hørt han før resitere fra en annen av bøkene sine og er like imponert hver gang. Han må kunne enorme mengder med tekst utenat.

Hoftun påpeker både likheter og forskjeller i bøkene. Før det første kan Mjønes bok oppleves klaustrofobisk i det at hovedpersonen har mistet evnen til å kommunisere og ligger på sykehjemmet i store smerter og venter på døden. Mens Edel i Renbergs bok gir oss et kikkeraktig perspektiv inn på en kvinne som tar stor plass og som kommuniserer både sterkt og gjerne litt på bekostning av andre. De tre snakker sammen om det å bli gammel, om det å pensjonere seg og hva en skal bruke tiden til etter at arbeidshverdagen er over. I den forbindelsen forteller Hoftun noe som sjokkerte meg. Hun forteller at den høyeste selvmordsraten finner man hos menn over 80 år og at 1 av 5 som tar livet av seg er over 65. Det er skremmende tall. Hoftun forklarer det med at en mister alt som har vært viktig. Først jobb når man blir pensjonist, så bevegelsefrihet og mulighet til å bestemme over seg selv, helt frem til selv intimstell. I denne prosessen med å miste er det altså mange som velger å avslutte livet.

Jeg har ikke lest Heim, men det skal jeg gjøre. Mjønes har erfaring som pleieassistent og bruker det i boken sin. Han sier han gjerne ville ha fortsatt å jobbe med eldre, hvis ikke det var så fryktelig dårlig betalt. Jeg har lest Ingen tid å miste og syntes den var veldig bra. Renberg forteller at autoriteten hans i det å skrive om en eldre dame kommer fra brevene han fikk fra sin mormor. Han brevskrev med henne i 11 år og fant tilbake til hvordan hun var og hvordan vi snakket og hva vi snakket om på 90-tallet gjennom brevene. Selv om romanen ikke handler om mormoren hans.

På kvelden fikk jeg med meg litt av forlagsmøtet til Gyldendal der de presenterte høstens bøker, men det er en annen historie.

Kapittel 2019

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

I dag begynner Kapittel på Sølvberget i Stavanger, og jeg har lest programmet flere ganger for å velge ut hva jeg vil være med på. Jeg skulle fryktelig gjerne vært der i dag og hørt Jan Gruen på arrangementet Jeg lever et liv som ligner deres. Det er Jan Gruen i samtale med Karin Haugen. For ikke å snakke om Jo Nesbø i samtale med Guttorm Andreasen. Men jeg kan ikke komme meg til Stavanger før i morgen.

Resten av uken er også spekket med gode programposter. Jeg har valgt ut noen få som jeg helt sikkert skal være med på, og så tenker jeg å se hva mer jeg kan få med meg underveis. Flere bokbloggere skal møtes i Stavanger denne helgen, det blir veldig hyggelig. Det er lenge siden jeg har møtt mange av dem. Bloggerne vil helt sikkert skrive om arrangement de er med på, så det burde være mulig å få rapporter fra mye av det som foregår i Stavanger denne uken.

Torsdag

12.00 Kinosal 5: Bokprat: Mamma er trygda
Det jeg helt sikkert skal få med meg er Mimír Kristjánsson. Han har skrevet den meget sterke boken Mamma er trygda. Selv er han politiker før Rødt i Stavanger noe som skinner gjennom i teksten. Han skriver om moren sin, hun har hatt kreft i 20 år og er derfor uføretrygdet. Men boken handler også om hvordan det er å være syk over lenger tid, forholdet til leger og sykehus og viktigst av alt; forholdet til NAV. For hvordan er det egentlig å være syk og uføretrygdet? Ligner det på det oppkonstruerte bildet man har av navere, eller er virkeligheten en helt annen? Jeg har lest boken, og også fått høre han snakke om den på et arrangement av forlaget. Så jeg ser virkelig frem til å få gå litt dypere inn i teksten og håper han vil si noe om hvordan man kan endre det kollektive bildet av en som får pengene sine fra NAV.

13.00 Salongen, 4. etasje: Kropp og klasse
Jeg har også lest boken Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue. Han skal snakke med forfatteren Bjørn Hatterud, og Heidi Marie Vestrheim, om kropp og klassebakgrunn. I Kapittelprogrammet spesifiserer de det til; Hvordan påvirker språk og klassebakgrunnen synet vårt på kropp og annerledeshet. Grue har skrevet en bok om egen kropp og om det å være handikappet i det norske samfunnet. Han er professor og opplevde at endel så ned på hva han kunne klare, som satt i rullestol, i løpet av skolegang og studier. Jeg vil også lese Bjørn Hatteruds bok Mot normalt. Hatterud er også funksjonshemmet og har opplevd mobbing på grunn av det.

15.00 Kinosal 1: Przewalskis hest
Maja Lundes siste bok i kvartetten som startet med Bienes historie kom ut denne uken. Boken heter Przewalskis hest og Lunde skal selv snakke om den med Brita Strand Rangnes. Jeg har ikke nådd å lese den, men har lest Bienes historie og bok to; Blå. Jeg liker virkelig godt Lundes fiksjonsunivers, hun er meget dyktig i å skape en verden man tror på. Bøkene kalles en klima-kvartett fordi de handler om klima og miljøvern. I den første boken fikk vi for eksempel lese en historie om hva som ville skje hvis biene forsvant. Og i Blå følger vi flyktninger som drar fra et Sør-Europa som har tørket ut på grunn av global oppvarming.

17.00 Kinosal 6: Når tiden renner ut
Tore Renberg er en av mine favorittforfattere. Det er jeg nok ikke alene om i Rogaland. Han ga nettopp ut romanen Ingen tid å miste, en roman om en eldre kvinne og datteren hennes. De møtes hver onsdag i det som er de siste årene av morens liv. Den romanen har jeg også lest, og ser frem til å høre Renberg si noe om tankene hans bak fortellingen. Han skal snakke med forfatteren Johan B. Mjønes, som jeg ikke kjenner forfatterskapet til, utover at han ga ut romanen Heim i fjor, og Guro Hoftun.

Fredag

På fredagen skal bokbloggerne møtes på Bøker og Børst i kveldstimene, så jeg får nok ikke til å starte dagen like tidlig som på torsdagen. Men skulle jeg komme meg innover tidligere enn forventet, så håper jeg å få hørt Kjartan Fløgstad kl 12.00

14.00 Salongen, 4. etasje: Verda er ein skandale
Men det jeg virkelig må få med meg et Agnes Ravatn som snakker med Peter Strassegger om forfatterskapet og livet på landet. Ravatn har flyttet til Valevåg. Og selv om hun er fra området (Ølen), må det være en stor overgang fra Oslo. Jeg liker virkelig godt bøkene til Ravatn, og gleder meg til å lese den siste; De sju dørene. Fugletribunalet er nok kanskje den boka jeg har likt best. Den så jeg også som teaterstykke i Oslo. Men Verda er ein skandale, som handler om livet på landet, er også veldig god.

16.00 Kinosal 6: Kropp og overgrep
Maria Kjos Fonn, som har skrevet boken Kinderwhore og Kathrine Nedrejord, som har skrevet ungdomsromanen Det Sara skjuler, skal snakke med Susanne Kaluza om kropp og overgrep. Spesifisert i Kapittelprogrammet; om hvordan man lever videre etter overgrep. Begge forfatterne har kommet med sterke bøker der unge jenter opplever voldtekt og jeg ser frem til å høre hvordan de har satt seg inn i materialet de har skrevet om. Og hvordan de ser for seg karakterene skulle greie å gå videre.

18.00 Salongen, 4. etasje: Beskyttelse til besvær
Jeg har lest Birger Emanuelsens Jeg skal beskytte deg, der hovedpersonen går svært langt i å ville beskytte sønnen sin. Monica Isakstuen ga i år ut romanen Rase, og felles for de to bøkene er et ukontrollert sinne hos hovedpersonen. Men også dette å ville beskytte barna utover det som kanskje vil kalles normalt. De to skal ha en samtale om dette med Espen Røsbak

Lørdag

Jeg har ikke fått planlagd lørdagen enda, for da er det møte med bokbloggere og muligens en tur til Løvås bruktbu som står på programmet. Men jeg håper å få med meg hvertfall ett par arrangementer innimellom.

12.00 Mellombels ølstove, Bryne: Verda er ein skandale
Og så vil jeg bare fortelle de som kanskje ikke får med seg Agnes Ravatn i Stavanger, så tar hun turen til Bryne, og har den samme samtalen med Peter Strassegger på Melombels ølstove klokken 12.

Smakebit ~ David Copperfield

Tags

, ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Det er dagen etter den første høststormen og fremdeles suser det godt i trærne på utsiden. Jeg er veldig glad i vinden og regnet vi får om høsten. Det er perfekt vær til å sitte inne og lese i. Og en veldig god unnskyldning. En har ikke akkurat så veldig lyst til å gjøre noe på utsiden i sånt vær.

Jeg er med i en lesesirkel som leser bøker fra 1001-bøker du må lese før du dør. Vi får en kategori hver måned og så velger vi boken selv innenfor denne kategorien. I august var kategorien «mannlig forfatter» og da valgte jeg David Copperfield av Charles Dickens. Først og fremst fordi jeg er så glad i forfatteren, men også fordi det er en bok jeg lenge har tenkt jeg skulle lese. Men det har kommet så mange andre bøker i veien at jeg ikke har fått lest den. Det tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe med i dag.

Smakebiten er fra begynnelsen:

Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie, eller om den plassen skal bli opptatt av en annen, får disse sidene avgjøre. For å begynne med begynnelsen, kan jeg fortelle at jeg ble født en fredag klokken tolv om natten. Jeg skal ha begynt å skrike i samme øyeblikk klokken slo.
Hva angår dagen og timen for min fødsel, fortalte jordmoren og noen kloke koner i nabolaget at jeg for det første var forutbestemt til et ulykkelig liv, og for det andre hadde evner til å se både ånder og spøkelser. De var overbeviste om at alle disse egenskapene måtte finnes hos enhver stakkar som uheldigvis ble født i de små timer på en fredag natt.

Cappelen Damm ~ Høstens bøker

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

På torsdag i sist uke var jeg og mannen min på Gaffel og Karaffel i Stavanger og hørte Knut Gørvell og to damer (som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på) presentere høstens bøker fra Cappelen Damm. Lokalet var helt fullt av bokglade mennesker. Vi fikk servert god mat og litt fra baren før bøkene ble presentert fra scenen. En av forfatterne som var med var Roy Jackobsen. I pausen satte han seg ned for å skrive autografer i boken, som vi var så heldige å få av Cappelen Damm. Det var en veldig hyggelig autograf å få. Det ble presentert en stor mengde bøker. Så jeg har valgt å skrive om det jeg har mest lyst til å lese.

Roy Jacobsen har skrevet Mannen som elsket Sibir – en sommerfuglsamlers erindringer fra Øst-Sibir, sammen med kona si Anneliese Pitz. Hun har vokst opp i Belgia og snakker både tysk og fransk. Det skulle få betydning for denne boken. Fritz Dõrries (1852 -1953) som boka handler om, skrev ned mye av det han hadde opplevd, blant annet i Sibir, for at døtrene skulle få vite hvordan han hadde levd. Han skrev i en håndskrift det var vanskelig å tyde. Familien spurte (jeg fikk ikke helt med meg hvorfor) Roy Jacobsen skrive om Dõrries, men han forstod ikke håndskriften. En type sammenhengende gotisk skrift. Men det gjorde kona hans, og derfor ble hun også en del av dette prosjektet. Jacobsen sier spøkefullt at en må leve i et stabilt ekteskap skal en sette igang å skrive bok sammen. Boken ble en roman fordi de selv la til samtaler og omstendigheter. Jacobsen sier at Dõrries har opplevd svært mye, men var også svært dårlig til å skrive om det.

Fritz Dõrries så som barn en sibirsk sommerfugl (Parnassius nomion) på et tysk museum. Dette var grunnen til at han som tyveåring valgte å dra til Sibir og studere sommerfugler. Sibir var enda ikke ikke tegnet på noe kart, og han reiste igrunnen på lykke og fromme. Store deler av tiden gikk han, men han brukte også slede. (Med hunder regner jeg med). Han fanger tigre, hjort og ørner. Og han samler planter og sommerfugler som han sendte til museer i Europa. Han gjorde mange utrolige ting; som å gå hele Japan på langs under krigen og å fange og holde ørner som «kjæledyr». Jeg ble utrolig nysgjerrig på denne boken og er glad Cappelen Damm la den oppi nettet vi fikk med oss hjem fra høstmøtet.

I nettet lå det også en Harry Potter notisbok og minner oss på at det kommer en ny Illustrert Harry Potter i oktober. Denne gangen er det Harry Potter og Ildbegeret. Jeg kjøper dem på engelsk, men de er like vakre uansett hvilket språk du velger. Vi fikk også Neste år i Havanna av Chanel Cleeton som handler om nitten år gamle Elisa Perez, Cuba, og politiske opprør i 1959. Og Marisol Ferrera i Miami i 2017. Det er en av bøkene som kommer i pocket i år.

En mann jeg skulle ønske hadde hatt tid til å komme er Tore Renberg. Men han var dessverre i Ålesund, med forestillingen En kveld med Tore Renberg. (Han skal fremføre den på kulturhuset på Sandnes 2. oktober). Jeg var på en av forestillingene hans i fjor (eller året før), det var en virkelig fin kveld. Men tilbake til boken Renberg har gitt ut i høst. Den heter Ingen tid å miste og handler om mor og datter Edel og Tove. Edel er 84 år og mistet mannen sin for ikke så lenge siden. De to bestemmer seg for at de skal møtes hver onsdag for å «tilbringe litt tid sammen». Jeg har begynt på denne boken og synes den har en spesiell begynnelse, jeg ser frem til å finne ut mer om dette forholdet mellom mor og datter.

Torkil Damhaug, en annen av mine favoritter, var også i Stavanger. Han ga ut en ny krim på fredag, som heter Se en annen vei. Damhaugs krimbøker er mest psykologiske thrillere. Denne har handling fra Budapest der to hjemløse gutter stjeler en håndveske med et hemmelig rom, og kort etter jages de av byens mest hensynsløse jegere og den eldste gutten blir drept. Damhaug forteller at bokens hovedperson Marlen Glenne er datter av hovedpersonen i Se meg Medusa, legen Axel Glenne (Damhaugs krim fra 2007). Marlen er i Budapest for å utdanne seg til lege (Damhaug er selv lege og psykiater). Damhaug hadde planene til denne boken for 5-6 år siden, men da fikk han det ikke til å henge helt sammen. Han følte han ikke hadde karakterer som var spennende nok. Det løste seg med Malen Glenne. Damhaug tok med seg kona si til Budapest for å drive research, men hun ble litt lei av å se de mest nedslitte delene av Budapest og innsiden av dissekeringssalen – så det var ikke det mest romantiske han hadde gjort. Selv om han mener at Budapest er en svært romantisk by.

Torgrim Eggen var også med til Stavanger. Han fortalte om biografien han skriver om Axel Jensen: Axel, Fra smokken til Ovnen. Axel Jensen levde et omflakkende liv, med flere kvinner og brukte blant annet LSD. Han fikk etterhvert ALS og levde med det i ti år før han døde i 2003. Eggen forteller at de oppdaget at Jensen var syk da han, i Stavanger, skulle lese fra en av bøkene sine og han ikke klarte å holde oppe boken. Eggen forteller også at Axel Jensen var en lystløgner, og at det er et stort arbeid å få bekreftet de ulike historiene han fortalte. Det er ikke nødvendigvis sikkert de var sanne.

Andre bøker jeg la merke til, og som jeg absolutt skal lese er den femte romanen om Elling: Ekko av en venn av Ingvar Ambjørnsen. Helvete av Erlend Loe og Regnmakeren av Gert Nygårdshaug. Jeg har ikke lest Byens spor-romanene av Lars Saabye Christensen. Men jeg forstår at den siste; Byens spor: Skyggeboken, blant annet handler om at Christensen er syk. Gørvell sier det er spesielt at mannen som hater virkelighetslitteratur skriver seg selv inn i sin siste bok. Men samtidig er det veldig fint og gjør boken til noe mer. I disse Byens spor-bøkene samler Christensen trådene fra tidligere bøker, slik blir de noe mer for de som har lest tidligere romaner.

Jeg er veldig glad i krim, så jeg må nevne Prosessen av Malin Persson Giolito. Hun har tidligere gitt ut Størst av alt, som fikk svært gode kritikker – og som jeg likte virkelig godt. Den er nå skrevet om til en serie som går på Netflix under navnet Quicksand. Gard Sveen skriver god krim. Jeg har lest tre bøker om politietterforsker Tommy Bergmann. Men ikke Bjørnen som kom ut i 2018. Den skal jeg absolutt lese før jeg begynner på årets bok; Drømmenes Gud. Jeg liker å lese kronologisk. I Drømmenes Gud blir vi satt tilbake til Beirut i 1982, men også nåtiden der Tommy Bergman er tilknyttet PST.

Jeg vil også lese Avklaringene av Hans Olav Lahlum, det er en selvstendig krim og handler ikke om K2. Eystein Hanssen ga ut En kort evighet tidligere i år. Bøkene om politi Elli Rathke er svært spennende. Jeg gleder meg til å lese den. Det samme gjelder Arnaldur Indridasons nye bok Mørket vet. Indridason skriver utrolig bra bøker. Den nye boken har en helt ny hovedperson, det blir spennende å se hva han nå har tenkt ut. J.K. Rowling gir også ut en ny krim dette året, den heter Hvit død og er gitt ut under pseudonymet Robert Galbraight. Den har jeg lest, og jeg kan virkelig anbefale den. Jeg tenker jeg får skrevet litt om den i et av innleggene jeg skriver om krim jeg har lest.

Det ble selvfølgelig snakket om mye mer enn dette. Jeg har ikke nevnt barnebøker eller flere biografier. Og bare så vidt vært innom romanen. Men Cappelen Damm er et så stort forlag og gir ut så mye bøker at jeg virkelig ikke har plass til å skrive om alt. Du kan finne ut mer om de nyeste utgivelsene på nettsidene deres, eller i nyhetsbrevet. Selv om jeg har skrevet om et forlag i dette innlegget har ikke forlaget bestemt noe over hva jeg har valgt å skrive. På arrangementet fikk jeg de to bøkene jeg har nevnt, sammen med notisboken og et fint nett.

Smakebit ~ Det de døde vet

Tags

, ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen har vi hatt barnebarnet vårt på besøk. Det er ikke helger der jeg får lest så mye. Men litt krim på sengekanten er det alltid tid til. Vi har brukt endel av helgen på å se de tre siste Pirates of the Caribbean filmene (At worlds end, On stranger tides og Dead men tell no tales). De to første så vi sist han var her. Barnebarnet vårt elsker fantasyfilmer og vil gjerne se de om og om igjen. Det kan av og til være en prøvelse, men det er fantastisk å se hvordan han koser seg med filmene.

Jeg leser nå Francesca av Lina Bengsdotter på sengekanten, den er ganske fin. Men boken jeg har smakebit fra er den jeg nettopp leste ut; Det de døde vet av Marit Reiersgård. (Den anbefales.)

Tidligere har jeg alltid tenkt på døden som et skarpt skille. Jeg pleide å si at jeg ikke var redd for døden, for når den ikke er, er jeg. Og når den er, da er ikke jeg. Dette er ikke min refleksjon. Jeg har tatt den fra noen andre. Det er uansett ikke sant. Døden er en overlapper. Den stikker innom, ser seg om i lokalet, om det er mulig å flytte inn. Kanskje er det ikke stor nok plass første gangen, og den legger bare igjen visittkortet sitt.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter