Det er nydelig vær på Jæren og jeg prøver å sitte ute og lese endel. Jeg gikk innom biblioteket og plukket med meg titler jeg hadde på skal-lese-listen, men som jeg ikke hadde prioritert. Spesielt to av bøkene skilte seg ut fra de andre og jeg har gitt dem begge terningkast 6. Jeg vil gjerne skrive noe ord om dem slik at andre også kan få lyst til å lese dem. De to bøkene er Nøkkerosene av Anne Helene Guddal. Nøkkerosene er hennes andre roman. Mens Vandrefalken av Jamil Ahmad er debutromanen til den 78 år gamle forfatteren.
Nøkkerosene av Anne Helene Guddal
Dette er en tynn roman, med korte tekstbrokker på hver side. Den er skrevet som en dagbok og beskriver hverdagslige hendelser og observasjoner. Jeg-personen har vært innlagt på sykehuset, og vi skjønner etterhvert at hun har vært på den psykiatriske avdelingen. Etter utskrivelsen flytter hun inn hos moren sin. Dagene hennes blir svært like hverandre, og det å røyke under morens veranda gir henne et sted å tenke og å minnes.
Jeg-personen forteller at hun sliter med avhengighet og mener at hun kan bli avhengig av alt mulig. Men i nåtid er det først og fremst avhengighet til mat hun sliter med. Hun føler skam i forhold til dette, men også i forhold til å behøve hjelp fra foreldrene.
I natt stod kaka i kjelleren, og på vei inn etter å ha røykt, tok jeg to stykker og håpet ingen ville oppdage det. (…) mine foreldres irritasjon, bekymring og kanskje også en slags avsky (som de sikkert ikke vedkjenner seg) over denne mangelen på selvkontroll, dette ustoppelige og misforståtte behovet for trøst, som maten så og si hele mitt liv har vært. Jeg kan bli avhengig av alt, har jeg ofte sagt i et selvironisk forsøk på å komme andres dom i forkjøpet (…)
Hun går til psykolog og er til og med redd for at psykologen skal føle avsky for den overvektige kroppen hennes. Hun har angst og det høres ut som hun kun går ut for å gå på jobb. Men jobben som rengjører på et aldershjem gir henne opplevelsen av å være til nytte. Hun føler glede over godt utførte arbeidsoppgaver og jeg tenker at dette er et lyspunkt. En opplevelse av at det går fremover i livet hennes. Selv om hun tenker:
Praktiske mennesker er som oftest selvstendige. Selvstendige mennesker er frie. Men jeg er usikker på om frie mennesker nødvendigvis har mindre angst.
Jeg anbefaler absolutt denne korte boken. Den er fullpakket med tanker som vekker noe. Jeg-personen stiller seg selv ganske eksistensielle spørsmål. En får sympati med henne. Men først og fremst får en innblikk i en vanskelig tid og hvordan tankene ikke alltid er til hjelp eller gjør oss friskere. Den handler også om det å bli bedre og å forandre seg.
Vandrefalken av Jamil Ahmad
Vandrefalken handler om mennesker i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan. Der bor det en rekke ulike stammefolk. Nomader som vandrer frem og tilbake over landegrensene. Men i en moderne verden vil landene sette opp grensevakter og stammefolkene mister mye av livsgrunnlaget sitt.
En liten gutt blir født i en hytte på en militær utpost, langt fra andre mennesker. Foreldrene hans har flyktet fra hennes ekteskap og hennes far og det er svært viktig at ingen finner dem. Men da gutten er et par år blir foreldrene drept, og gutten sitter igjen bak en død kamel. Der blir han funnet av noen vandringsmenn, og vandringen hans mellom mennesker og stammer begynner. Etterhvert får han navnet Tor Baz.
Boken hopper mellom ulike grupper og mennesker, og så dukker Tor Baz opp som guide eller som en som prøver å tjene penger som informant. På den måten får vi høre om mange ulike samfunn, om tradisjon og kultur blant de ulike folkeslagene som lever i disse grensetraktene. En ting som stikker seg ut er synet på kvinner. De blir solgt eller giftet bort uten noen som helst styring over eget liv. Jeg har tidligere også lest om kvinner i Afghanistan og kjenner det igjen. Amnesty sier at Afghanistan er det farligste landet å være kvinne i.
Noen helt få av menneskene vi møter har store dyreflokker sammen som gruppe. men de aller fleste er virkelig fattige. Selv i fattigdommen opprettholder de likevel et klassesystem.
Til tross for at de var en så fattig gruppe, holdt de seg med et solid og komplisert hierarki. De som eide bøfler og flyttet hvert år, så ned på dem som bare eide geiter. De som hadde noen jordlapper på hyller hogd inn i høye fjellsider, ville ikke gifte seg med dem som ikke hadde noen. Det fantes noen som var så fattige at de hadde hverken dyr, jord eller hus. De levde av veldedighet og ble sett ned på med medynk av andre.
Vandrefalken er virkelig godt skrevet. Den er liten, og knapp i beskrivelsene. Men du får likevel bilder i hodet av støv, stein, fjell og lite vann, og av folkenes som prøver å overleve i dette området. Den anbefales virkelig.
Jenta som brant, var på vei ut av et vindu i skolebygningen. Svart røyk veltet ut bak henne, blandet seg med fillene av snø og aske som virvlet omkring på utsiden. Ilden hadde tatt tak i et skjerf hun febrilsk forsøkte å vrenge av seg, og hun hylte og kavet i et forsøk på å få fotfeste i karmen. Så kastet hun seg ut.
Coriolanus slapp en håndfull kål i gryta med kokende vann og sverget på at han en dag aldri skulle ta det i sin munn igjen. Men dette var ikke den dagen. Han trengte å spise en stor skål med den smakløse smørja og drikke hver dråpe av kraften, for å hindre at magen begynte å knurre under uttakssermonien. Det var én av de mange sikkerhetsforanstaltningene han tok for å dekke over at familien hans, til tross for at de bodde i toppetasjen i den mest overdådige residensen i Capitol, var like fattige som avskummet i utkantstrøkene.
Jeg har nesten ikke lest noen ting i mai, og skrevet enda mindre. Det hjalp ikke med ett par uker med galleblærebetennelse. Men nå er jeg frisk fra det og satser på å klare lese mer. På lesemålet mitt på Goodreads står det at jeg er 11 bøker etter planen, så jeg håper på en sommer med mange gode lesestunder. Også en sommer der jeg faktisk klarer å skrive om det jeg har lest.
Lou tviholdt i meg mens vi gikk fra Røde Kors til Hall 4. Den klissete, lille hånda slapp meg ikke. Hadde ikke sluppet siden vi dro hjemmefra, kjentes det som.Hun protesterte aldri på noe, gjorde alt jeg sa, og slapp ikke.
Profetien forteller om tre jenter.
med minnefolkets seid. Tyr blei bunden i lufta, av gudeborna i Yllarheim. Og Bor blei bunden i stein, av herduegane.
Alt ville kanskje forløpt annerledes hvis jeg hadde kjent henne igjen med det samme og hatt vett til å flykte. Men det gjorde jeg ikke, jeg dreide ikke engang på hodet da en fremmed dame satte seg på enden av benken, bevegelsene hennes var langsomme og tydet på et behov for kontakt. Jeg håpte hun ville skjønne at jeg ikke savnet noen å prate med, så jeg raslet kraftig med sidene i boka som lå på fanget. Det var ikke av selskapssyke jeg hadde søkt til parken.