Smakebit ~ Det litterære apotek

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen har vi feiret mannen min sin fødselsdag, så da har jeg hatt annet å tenke på enn å lese. Men samtidig har jeg sneket meg til å lese i alle ledige øyeblikk. Jeg holder på å gjenlese alle Margit Sandemos bøker. Isfolket leste jeg i fjor, men de andre seriene har jeg lest nå i år. Nå er jeg kommet til bok 3 (av 11) i den siste serien, så nå er jeg snart ferdig. Etterpå skal jeg lese en haug tegneserier jeg har lånt på biblioteket, og så har jeg endel romaner som står for tur. Jeg har med andre ord bøker til langt ut i august!

Det er deilig å lese om sommeren, gjerne ute, når en ikke har så mye annet som må gjøres. Jeg har også stor leselyst for tiden, å det må jeg dra nytte av. Det hender jeg mister litt leselyst og det er ingen god følelse.

Boken jeg har tatt frem i dag heter Det litterære apotek og er skrevet av Nina George. På svensk heter den Den lilla bokhandeln i Paris, direkte oversatt fra den engelske tittelen The Little Paris Bookshop. Den er også gitt ut på norsk som Den lille bokhandelen i Paris senere (2019) – Boken jeg leser er gitt ut i 2015. I tillegg er den gitt ut med flere ulike cover. Det er forvirrende når en bok har flere ulike titler og cover!

Det litterære apotekHan lukket en skjelvende hånd rundt dørhåndtaket.
Langsomt åpnet den store mannen døren. Han skjøv den sakte innover, knep øynene sammen og …
Bare måneskinn og tørr luft. Han trakk den inn gjennom nesen, kjente på den, men fant ingenting.
Duften av *** er forsvunnet.
I løpet av enogtyve somre hadde monsieur Perdu lært seg å tenke rundt *** på samme naturlige måte som han ville gå rundt et åpent kumlokk.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Shall I Compare Thee To A Summer’s Day

Tags

, , , , ,

Shall I Compare Thee To A Summer’s Day (Sonnet 18)

Blomst

Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate.
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date.
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimmed;
And every fair from fair sometime declines,
By chance, or nature’s changing course, untrimmed;
But thy eternal summer shall not fade,
Nor lose possession of that fair thou ow’st,
Nor shall death brag thou wand’rest in his shade,
When in eternal lines to Time thou grow’st.
So long as men can breathe, or eyes can see,
So long lives this, and this gives life to thee.

William Shakespeare

Shakespeare

1564-1616

William Shakespeare var en engelsk poet og skuespillforfatter. Han betraktes som den største engelskspråklige forfatter. Han kalles Englands nasjonalpoet og «skalden fra Avon» – eller simpelthen «skalden». (fra Wikipedia)

Lagre

Lagre

Smakebit ~ Nattsvarte roser

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Beklager så mye at jeg er så sen!! Jeg har varsel på mobilen at jeg skal legge ut nye innlegg. Men denne gangen flyttet jeg klokkeslettet på varselet, og det skulle jeg ikke ha gjort. Da ringte det nemlig veldig tidlig og jeg glemte hele smakebitene! Jeg er så lei for det!

Jeg holder på å lese Margit Sandemos serie Lysets rike. Jeg leste Sagaen om Isfolket i 2019 og Heksemesteren i 2020. Så nå var jeg kommet til denne serien, som er den tredje. Det er søsteren min som har alle seriene så det er lett for meg å låne dem. Jeg har lest dem alle før, men nå var det over 10 år siden sist. Likevel husker jeg en god del. En av bøkene heter Nattsvarte roser, og der er det et dikt jeg liker veldig godt. Men jeg vet ikke hvem som egentlig har skrevet det. Kanskje en av dere vet? Diktet er slik:

Nattsvarte roserSäg, hvarför är du så ledsen i dag,
du, som som alltid är så lustig och glad?
Och inte är jag mera ledsen i dag
än när jag tyckes dig lustig och glad;
ty sorgen har nattsvarta rosor.

I mitt hjärta der växer ett rosenträd,
som aldrig nånsin vill lämna mig fred.
Och på sjelkarne sitter det tagg vid tagg,
och det våller mig ständig sveda och agg;
ty sorgen har nattsvarta rosor.

Men af rosor blir det en hel klenod,
än vita som döden, än öda som blod.
Det växer och växer. Jag tror jag förgår,
i hjärtträdets rötter det rycker och slår;
ty sorgen har nattsvarta rosor.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Tvillingenes dagbok, Beviset og Den tredje løgnen av Agota Kristof

Tags

, , , , , , , ,

Tvillingenes dagbokTvillingenes dagbok, Beviset og Den tredje løgnen er en trilogi skrevet av ungarske Agota Kristof. (Hun bodde i Sveits og skrev på fransk). Forfatteren døde i 2011. Disse tre bøkene er gitt ut tidligere av Aventura på 80-tallet, og altså nå gitt ut på nytt. Denne gangen av Cappelen Damm.

Handlingen er lagt til et land i krig. En kan spekulere om det er Ungarn, men forfatteren forteller oss aldri den geografiske historien. I Tvillingenes dagbok møter vi et tvillingpar som blir overlatt til bestemoren sin, av moren. Der vokser de opp under tøffe omstendigheter. Vi hører ikke navnene deres, eller noe mer om familien. Livet er slitsomt, og bestemoren tar seg ikke av dem. Men guttene er også svært spesielle. De øver seg på å ikke se, eller ikke å høre. De driver utpressing og lærer seg mange knep for å få det bedre. I det ene rommet hos bestemoren Bevisetbor en utenlandsk offiser og han og soldatene som kommer til ham blir fort utnyttet av guttene. Gjemt på loftet har de en dagbok de begge skriver i, og hvor alt de gjør blir notert. Det var bok en.

I bok to, Beviset, er det plutselig bare en gutt. Den andre har rømt over grensen til nabolandet. Gutten som er igjen heter Lucas og gutten som ble borte heter Claus. I denne boken følger vi Lucas sin oppvekst. Han har kun det som står i dagboken til å minnes Claus fra. Samtidig fortsetter han å skrive dagbok. Regimet i landet virker kommunistisk. Jeg tenker det fra bruken av id-papirer og statlige kontor. Lucas har ikke papirer. Han har heller aldri gått på skolen. Det han har er et munnspill. Og både før og etter bestemoren dør livnærer han seg på å spille på barene om kvelden. Samtidig har han heller ikke lagt fra seg sine evner i utpressing og stjeling. En bokhandel er også viktig i alle tre bøkene. Guttene trenger papir og blyanter for å skrive sin historie.

Den tredje løgnenI bok tre, Den tredje løgnen, forteller overskriften det meste. For hva er egentlig sant i denne fortellingen? I denne boken kommer Claus hjem. Men finnes det en Claus, eller en Lucas? Hvem er hvem og hvem vokste opp i denne lille byen, og hvorfor? Først blir du forvirret, og så tenker du at dette var en bedre trilogi enn det du trodde i begynnelsen. Slutten er rett og slett slik den må være og løfter hele historien opp på et nytt nivå. Jeg hørte denne siste delen på lydbok, så jeg har ikke en fysisk bok å gå tilbake til og se i. Men tror jeg husker nøyaktig nok.

Jeg har lånt alle tre på biblioteket. De første to på lokalbiblioteket, og lydboken i appen BookBites. Jeg anbefaler alle tre. Den første er i grunnen ganske hjerteskjærende i sin mishandling, bok to får deg til å tvile på det du leste i bok en, og bok tre snur opp ned på alt sammen. Bøkene beskrives som moderne klassikere og hevder sin rett på enhver liste over det beste som er skrevet. De er tre tynne bøker, og altså vel verd å bruke litt tid på.

Krim lest i 2021 #1

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Det meste jeg lese av krim er bøker jeg får som leseeksemplar fra ulike forlag. Forbrukerrådet har satt lys på denne typen samarbeid og krever at bloggere nå merker innlegg der en har fått bøker helt i begynnelsen. Før var det mest vanlig å skrive dette i slutten av innlegget. Det er viktig for meg å følge reglene, samtidig som det også betyr noe å presisere at forlagene ikke har hatt noen innvirkning på det jeg velger å skrive. Under finner du bare mine personlige meninger. En femte årstid og Det sorte fåret har jeg lånt som lydbok fra NLB, Assistenten og Skjebnesteinen har jeg fått fra Aschehoug.Crime

Jeg synes at krim er en av de sjangeren det er vanskeligst å skrive om. Ikke fordi det er en kompleks sjanger, men fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Ofte spiller det en rolle at leseren ikke har spesifikk kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og etter man har lest hele historien er det lett at man inkluderer disse opplysningene i en oppsummering. Det kan for eksempel være hendelser fra fortiden eller avslørende karaktertrekk. Og ofte er det ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og inkludere dem i samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

En femte årstid – Torkel Damhaug

En femte årstidEn femte årstid er en uavhengig thriller som ble gitt ut i 2016. Det er en bok jeg ha tenkt til å lese lenge, men som av en eller annen grunn har blitt liggende. Den handler om Ann, Victor, Helene, Nicolai. De er fire ungdommer som bruker å henge sammen, og ofte røyke hasj. Ann, Helene og Nicolai er like gamle, mens Victor er en del år eldre. En dag finner de veien inn på en gammel takpapp-fabrikk som ligger midt i bygda.

Samtidig leser vi om menn som jobbet på denne fabrikken for 38 år siden, og om en grusom ulykke. Noen av mennene som er på jobb har drukket litt og selv om det nok ikke er tilfelle blir ulykken forklart med at mannen som datt oppi tjære-karet var full. Resultatet blir dyp uenighet mellom ledelsen og arbeiderne. Men de sistnevnte må gi seg for overmakten.

Disse fire ungdommene finner en femte gutt i fabrikken. De bestemmer seg for at han plager dem og ender opp med å stenge han inne i mørket i fabrikken. Denne gutten har imidlertid en storebror som ikke godtar at broren blir behandlet sånn, og en far som er en dømt drapsmann. Da en av ungdommene blir drept og noen forfølger en av de andre er det klart at noen er ute etter hevn. Den lokale politimannen, som også er far til Ann (Bjørn), begynner å undersøke saken leder den til mange hemmeligheter og en farlig konfrontasjon.

Boken er delt i ulike deler. Noen følger hendelsene fra fortiden, noen følger ungdommene, noen politiet, og noen Ann. De siste er litt merkelige og en skjønner dem ikke helt før mot slutten. Det beste med Damhaugs bøker er at han bruker mye tid på relasjonene mellom de ulike karakterene. Vi får følge Ann og Bjørn på nært hold og lærer mye både om ungdommene, men også foreldrene deres. Og bestefedre, som var innblandet i ulykken på fabrikken. Dette er en spennende thriller!

Assistenten – Kjell Ola Dahl

AssistentenI Assistenten, en historisk kriminalroman, befinner vi oss i OSlo på 1920-tallet. Jack Rivers er en ung spritsmugler som en dag får politiet etter seg. Den smarte politimannen Ludvig Paaske klarer å lure den erfarne spritsmugleren og han havner i fengsel. Fjorten år senere, i 1938, møter vi dette paret igjen. Da har Paasce blitt privatetterforsker og Jack er hans assistent. I begynnelsen lurte jeg svært på hvordan dette kunne skje. Men det får sin avsløring etterhvert. Jack forteller mer og mer av sin egen historie, og hvordan han ble lurt av oppdragsgiverne sine.

Paascke og Jack blir oppsøkt av Vera Gruber. Hun tror mannen hennes er utro og vil ha de to til å følge etter han. Et vanlig oppdrag tenker de to. Men det er noe med mannen til Vera. Han møter folk i skjul, ingen kvinner, men menn som snakker tysk. Han er også svært opptatt av et tysk lasteskip som ligger til kai i Oslo. Ved hjelp av kontakter i politiet finner de ut at noen av disse tyskerne er agenter. Og at det også er en farlig gruppe med sosialister i Oslo som interesserer seg for borgerkrigen i Spania. De to privatetterforskerne følger etterhvert ulike veier til målet og det blir rivalisering mellom dem. Jack prøver å infiltrere et hemmelig møte og en mann blir skutt, mens Paasce går på frierferd. Men hva har alt dette med hverandre å gjøre?

Dette var en av de beste kriminalromanene jeg har lest på svært lenge. Boken er svært godt skrevet og absolutt et produkt av en erfaren krimforfatter. Den historiske rammen med borgerkrig og tyske agenter i Norge satte historien inn i et perspektiv vi alle kan forholde oss til. Samtidig er får en sympati med Jack etterhvert som man hører hans historie. Han var spritsmugler og derfor på feil side av loven, men han var også en svært fattig mann som prøvde å skaffe seg et levebrød.

Skjebnesteinen – Sven Petter Næss

SkjebnesteinenSkjebnesteinen er en den andre boken i serien om politietterforsker Harinder Singh. I denne boken blir niesen hans Amandeep kidnappet i Edinburgh. Hun har reist dit for å gå på skole og politiet regner med at noen i hennes nærmeste omgangskrets står bak. Bare ett par dager senere blir hun fisket opp, sterkt forslått og bevisstløs, fra en elv midt i byen. Singh får permisjon fra sin vanlige jobb og reiser til Edinburgh for å assistere politiet. Men som det som regel er i denne type kriminalromaner får han beskjed om at han bare er en observatør. Noen han ikke har det så lett med å etterkomme.

I Norge jobber Singhs kollega Rachel Hauge med drapet på en tyster. Hun finner ut at Amandeep jobbet for de samme utelivsbaronene som tysteren fortalte politiet om. Hun og Singh begynner å lure på om det er en sammenheng. Han på sin side klarer ikke holde seg unna etterforskningen, men følger sine egne spor. Hele tiden balanserer han på en line mellom å følge politiet i Edinburgh sine beskjeder og bli sendt hjem.

Dette er en svært spennende kriminalroman, men samtidig er den litt for tradisjonell. Jeg blir litt lei det at det kommer en person utenfra, som ikke får lov å blande seg i etterforskningen, som finner viktige spor og gjerne løser hele saken. Nå går ikke denne kriminalromanen så langt, den henter seg inn på slutten. Så slutten berger den fra at jeg ikke likte den. Men i midten der er det noen partier jeg syntes var vel kjente fra andre bøker.

Samtidig er det forfriskende med en politietterforsker fra en annen kultur. De fleste norske krimbøker har trauste norske etterforskere, eller forfyllede norske etterforskere. Singh er hel ved, men også preget av at han har vokset opp i to kulturer. Den biten synes jeg er veldig fin.

Det sorte fåret – Jørgen Jæger

Det sorte fåretDet sorte fåret hørte jeg også på lydbok fra NLB. Denne gangen sammen med mannen min mens vi kjørte frem og tilbake for å besøke svigermor. Min opplevelse av boken er preget av at jeg hørte den på lydbok og at jeg hørte den sammen med noen. Det siste gjør bøkene bedre for meg. Denne kriminalromanen tar oss tilbake i tid og er derfor kronologisk sett den første boken om lensmann Ole Vik. Det er også den første boken Jæger skrev. Han sendte den inn og den ble refusert. Men så fikk han spørsmål fra forlaget om å skrive en bok med det samme persongalleriet, og det ble den første Ole Vik boken vi kjenner..

Det skjer en ulykke. En bil kjører på en kvinne, og drar så fra stedet. Politiet er svært raskt på pletten og arresterer føreren av en blå stasjonsvogn. Et vitne har fortalt hvilken bil som kjørte på denne kvinnen (Jeg husker ikke merket) og politibetjentene er helt sikre i sin sak. De har flere tekniske bevis og mannen blir satt i varetekt. Ole Vik derimot er sikker på at mannen er uskyldig, men før han får gitt den beskjeden videre får han et hjerteattakk og havner i koma.

Føreren av den blå bilen blir siktet og det blir rettssak mens Vik fremdeles ligger på sykehuset. Han våkner etterhvert men husker ikke noe av de siste dagene før hjerteattakket og da heller ikke at han mener denne mannen er uskyldig. Politimannen som blir Viks vikar er en drittsekk for å si det mildt og han er helt sikker på at han har rett i alt. Så selv om Cecilie Hopen prøver å komme med innvendinger og mannen selv sier han er uskyldig så blir han dømt til fengsel.

Det er ikke før Vik er tilbake på jobb og selv har funnet frem til sine gamle innvendinger at det begynner å skje noe. Underveis føles det ganske håpløst. Vi vet hva som egentlig har skjedd før ulykken og kan derfor følge den dømte mannens forklaring. Derfor blir en også litt frustrert over alt han må gå gjennom.

Det var interessant å få en første bok som sa endel om historien til de ulike karakterene. Noe om hvorfor de er som de er og forholdet mellom dem. Samtidig er ikke dette en innviklet kriminalfortelling. Bare en ganske håpløs en der en heier på han som blir dømt.

The Humans av Matt Haig

Tags

, , , , , ,

Etter å ha lest The Midnight Library av Matt Haig fikk jeg lyst til å prøve meg på flere av bøkene hans. Den første jeg fant var Tilhører Mr. Cave, som var ok, og så fant jeg Det går så bra så som jeg ikke likte. Da var jeg ikke sikker på om jeg ville fortsette med flere bøker. Men så så jeg på Instagram at mange likte The Humans så jeg ville gi prosjektet en siste sjanse med den. Det er jeg nå glad jeg gjorde. Disse siste tre bøkene av Haig handler om familier i ulike varianter, og hvordan vi roter til livene våre. Det er en far som overbeskytter datteren sin, en hund som prøver å beskytte familien sin mot farer utenfra, og i denne siste en mann som prøver å beskytte familien sin. Så utenom The Midnight Library har temaet i bøkene lignet mye på hverandre.

The Humans handler om at menneskene har løst the Riemann hypothesis, et matematisk problem som vil føre til at menneskene oppdager hvordan de kan reise i rommet. En rase som bor på en fjern, fjern planet mener at menneskene ikke er klar for å møte andre raser. De sender derfor et vesen som overtar kroppen og livet til professoren som løste dette problemet, Andrew, for å drepe alle han har fortalt det til. (Hovedpersonen demonstrerer i slutten av boken hvor langt det er til planeten hans. Han legger en grapefrukt på spisebordet og sier det er solen, så legger han en drue på den andre enden av spisebordet – det er jorden. Til slutt tar han frem en appelsin og sier det er hans egen planet. Men for å få den riktige avstanden til vårt solsystem må appelsinen legges på et spisebord på New Zealand).

Andrew er gift med Isobel og har sønnen Gulliver. Han er hva vi fint kan kalle en drittsekk som ikke bryr seg om andre enn seg selv. Men denne nye Andrew forelsker seg i Isobel og får dype følelser for Gulliver og klarer ikke drepe dem. Men vil rasen han kommer fra godta dette? Som en kan tenke seg har dette vesenet som nå er Andrew problemer med å orientere seg på jorden. Det kommer fra en rase i mer eller mindre gassform som kan tenke kollektivt og hvor det alltid er fred og kjærlighet, og hvor logikk og matematikk er det viktigste. Denne første tilvenningen til å bli menneske er ganske morsom, men kanskje mest tankevekkende.

Andrew filosoferer mye rundt hva det vil si å være menneske og setter fingeren på mange av våre motsetninger eller fordeler/ulemper. Det er klart det i mange tilfeller bare er enkel filosofi, men likevel er det underholdende og interessant og følge de ulike tanketrådene hans. Som romvesen kjenner han ikke til hvordan menneskene forholder seg til hverandre eller hvordan vi føler i ulike sammenhenger. Men han prøver å lære. Jeg har et eksempel på denne filosoferingen under. Her bruker han matematikk for å understreke hvor unikt hvert menneske er. Det er ganske mye tekst, men samtidig en morsom liten bit.

The HumansI looked at Isobel and saw a miracle. It was ridiculous, I know. But human, in its own small way, was a kind of miraculous achievment, in mathematical terms.
For a start, it wasn’t very likely that Isobel’s mother and father would have met. And even if they had met the chances of their having a baby would have been pretty slim, given the numerous agonies surrounding the human dating process.

Her mother would have had about a hundred thousan eggs ovulating inside her, and her father would have had five trillion sperm during the same length of time. But even then, even that one in five million million million chance of existing was a terrible understatement, and nowhere near did the coincidence of human life justice.
You see, when you look at a human’s face, you had to comprehend the luck that brought that person there. Isobel Martin had a total of 150 000 generations before her, and that only includes the humans. That was 150 000 increasingly unlikely copulations resulting in increasingly unlikely children. That was one in quadrillion chance multiplied by another quadrillion for every generation.

Or around twenty thousand times more than the numbers of the atoms in the universe. But even that was only the start of it, because humans had only been around for three million Earth years, certainly a very short time compared to the three and a half billion years since life first appeared on this planet.
Therefore, mathematically, rounding things up, there was no chance at all that Isobel Martin could have existed. A zero in ten-to-the-power-of-forever chance. And yet here she was, in front of me.

The Humans er en fornøyelig roman. Som flere av Haigs bøker krysser den litt mellom sjangere. The midnight Library var både en roman og en fantasy, mens denne har elementer vi ville kalle sci-fi. En roman som krysser sjangere på denne måten kan vi også kalle magisk realisme. Tenk på Haruki Murakami. Han har elementer i romanene sine som ikke tilhører vår verden. Det samme med Haig.

Jeg likte The Humans, kanskje ikke like godt som The Midnight Library. Men likevel svært bra. Jeg kan ikke unngå å legge merke til at de to bøkene jeg har likt best begge er på originalspråket, mens de to jeg likte minst er oversatt. Det kan være tilfeldig, og det kan være det er fordi jeg har en svakhet for magisk realisme. Det går så bra så har en hund som jeg-person så det er igrunnen kanskje også magisk realisme. Jeg er ikke sikker. Men det var likevel den jeg likte minst. Så kanskje ikke likevel.

Jeg anbefaler The Humans som en fornøyelig roman. Den er litt humoristisk, litt romantisk, litt sci-fi og litt filosoferende. Men det funker.

Smakebit ~ Kabalmysteriet

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Det har vært en kald og regnfull dag i dag, så jeg har holdt meg inne og lest litt. Jeg holder på med bøkene om Sherlock Holmes. Både romanene og novellene. I tillegg lånte jeg noen grafiske romaner av bøkene fra biblioteket. Og nå er jeg snart ferdig med dem alle sammen. I vinter leste jeg alle Agatha Christies bøker, så Sherlock Holmes var et logisk neste steg. Nå frister Dorothy L. Sayers bøker, men jeg må ha en pause og lese litt annet først.

I dag dro jeg frem Kabalmysteriet av Jostein Gaarder fra hylla. Jeg leste den for 20 år siden, men har glemt mye. Men jeg husker at jeg likte den veldig godt, så jeg vil gjerne lese den om igjen. Jeg liker å lese favoritter på nytt, og noen ganger tar jeg frem bøker som ikke er en favoritt, men som jeg likevel har gode følelser for. Dette er en av dem.

Smakebiten forklarer litt av hva denne boken handler om:

KabalmysterietVi skulle helt til Athen, men vi var ikke ute på en vanlig sommerferie. I Athen – eller iallfall et sted i Hellas – skulle vi prøve å finne mamma. Det var ikke sikkert vi ville finne henne, og selv om vi fant henne, var det ikke sikkert at hun ville være med oss hjem til Norge. Men vi måtte prøve, sa fattern, for hverken han eller jeg orka tanken på å leve hele livet uten mamma.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Smakebit ~ Astarte

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

I dag har det vært nydelig vær, så jeg har sittet endel i hagen, og ordnet litt i blomsterbedet. Jeg fikk noen nye avleggere av mor som jeg har plantet innimellom det andre jeg har. Jeg er veldig glad i blomster og planter, det er en fin hobby og drive med om våren og sommeren. Om høsten og vinteren liker jeg best å være inne og lese. I dag har det ikke blitt noe lesing, men en kan jo ha sånne dager innimellom og.

Jeg leser enda på The Humans av Matt Haig. Jeg liker den, men likevel står jeg litt fast nå i midten. Jeg har fått hjem alle Sherlock Holmes bøkene fra biblioteket, så kanskje jeg skal begynne på dem. Ellers så har jeg veldig lyst til å lese en annen bok jeg har lånt på biblioteket, nemlig Astarte av Karin Boye. Jeg leste Kallocain av henne for ikke så lenge siden og likte den veldig godt. Og så så jeg et bilde på Instagram av den og Astarte, en bok jeg ikke hadde hørt om før. Nå vil jeg lese den og.

Smakebiten er fra det andre kapitlet, som heter «Ylle» (Mitt eksemplar er på svensk og fra 1931 – bildet er fra en nyere utgivelse):

AstarteNär vi hör talas om avstånden mellan solsystemen, svindlar vi inte. Sifforna är för stora att kunna fattas av tanken, och när vi säger: «Tänk då!», hycklar vi en förvåning, som vi inte känner. Så är det också med de väldiga havsdjupen. Vi vet, att under en stormpiskad yta ligger en avgrund av vindlös skymning, och vi stirrar ner i de vattenlager, där ljuset småningom förlorar sig, som om vi såge in i en sovandes drömmar.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Smakebit ~ The Humans

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagI dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

I dag er det lørdag, men siden jeg allerede var på pc-en kan jeg jo like godt gjøre klart et smakebit-innlegg. Jeg er så nerd når det gjelder bøker at jeg har jobbet med å få alt jeg har lest inn i excell-ark. Det har tatt litt tid kan en si, men nå skal det meste være på plass, så det jeg skal gjøre i dag er å sjekke at jeg også har fått alt inn på Goodreads. (Jeg har samlet fra ulike kilder, men først og fremst biblioteket, notisbøker og Bokelskere). Nå tror jeg at jeg oversikten. (Linkene går til mine profiler, bli gjerne venn med meg på Bokelskere eller Goodreads).

Jeg leste The Midnight Library av Matt Haig og syntes den var virkelig bra. Så da ville jeg lese mer av forfatteren. Men foreløpig har jeg ikke funnet noe jeg likte like godt. Jeg leste først Det går så bra så, men den klarte jeg nesten ikke fullføre, jeg likte den ikke i det hele tatt. Så nå prøver jeg meg på The Humans. Denne og Det går så bra så er veldig like. Begge handler om mor, far, sønn og hund, der far og sønn har et dårlig forhold og ekteskapet mellom de voksne ikke heller er så bra. I denne har en «alien» tatt over kroppen til far og prøver å gjøre ting bedre (egentlig er han på et oppdrag der han skal han drepe mor og sønn), og i Det går så bra så er det hunden som prøver å fikse alt som er galt mellom menneskene.

Smakebiten er begynnelsen på boken som denne «alien» skriver til sine artsfeller om oppholdet på jorden. Det er det som er boken «The Human».

The HumansSo, what is this?
You ready?
Okay. Inhale. I will tell you.
This book. This actual book, is set right here, on Earth. It is about the meaning of life and nothing at all. It is about what it takes to kill somebody, and save them. It is about love and dead poets and wholenut peanut butter. It’s about matter and anti-matter, everything and nothing, hope and hate. It’s about a forty-one-year-old female historian called Isobel and her fifteen-year-old son called Gulliver and the cleverest mathematician in the world. It is, in short, about how to become human.

Smakebit ~ Første person entall

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

I dag har jeg jobbet med å få de siste nye bøkene lagt inn på Library Thing. Jeg kjøpte endel bøker på bruktbutikken både denne og sist uke, og for å holde orden på hva jeg har i bokhyllene legger jeg alt inn på denne nettsiden. Der har jeg oversikt over alt som er i bokhyllene, samtidig som det følger med en app på mobilen. Når jeg da er på bruktbutikken kan jeg slå opp i appen for å se om jeg har boken fra før. Det er super praktisk!

Jeg fant flere av romanene til Tore Renberg i går, bøker jeg virkelig har lett etter. De var til og med innbundet. Jeg er ikke så nøye på hardback/paperback, men det er klart de første holder seg fine lenger. Jeg leser så mye at jeg ikke kan kjøpe alt jeg skal ha på bokhandelen, så da er biblioteket og brukthandelen til stor hjelp.

Boken jeg har smakebit fra i dag har jeg imidlertid fått som leseeksemplar fra forlaget. Det setter jeg veldig pris på. Den er en novellesamling av Haruki Murakami som heter Første person entall. Smakebiten er fra begynnelsen.

Første person entallNå skal jeg fortelle om en kvinne. Det vil si, jeg vet så og si ingenting om henne. Jeg husker hverken hvordan hun ser ut eller hva hun heter. Antakelig husker hun heller ikke hva jeg heter eller hvordan jeg ser ut. […]
«Jeg roper kanskje navnet på en annen når jeg kommer, går det greit?» spurte hun. Vi lå nakne under dyna.
«Det går sikkert greit», sa jeg. Jeg var ikke helt overbevist, men såpass burde jeg vel tåle. Det var jo bare et navn. Et navn forandrer vel ingenting?

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter