God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg håper du har en fin søndag! Vi har bryllupsdag i dag, og det er en veldig fin dag. Vi har ikke så mange planer. Det eldste barnebarnet vårt er her, så vi skal lage favorittkaken vår (bløtkake med jordbær), og det holder lenge. Mannen min er skikkelig flink til å bake, en luksus for meg! Resten av helgen har vi fikset på ting i leiligheten. Mannen min maler badet og jeg rydder i bøkene og strikketøyet. Jeg har kjøpt noen nye kurver og håper å få et litt bedre system.
Jeg har lest ferdig Odd Thomas og holder på med Heksejakten som jeg hadde smakebit fra sist helg. Jeg har 5-6 bøker stående som jeg har lånt på biblioteket og ett par av dem må snart leveres. Så den neste boken blir Heksen av Bergljot Hobæk Haff. For flere år siden leste jeg Bålet av samme forfatter og likte den virkelig godt. Nå håper jeg at jeg også skal like denne. Haff er norsk, men bodde lenge i Danmark. Heksen er en historisk roman fra 1600-tallet.
– Og du da, spør hun med adelsdamens elskverdige hån i stemmen, – hvordan har du så kunnet lære å skrive navnet ditt langs landeveiene?
Jeg forklarer henne at en lang tynn pinne godt kan gjøre det ut for en skrivefjær, og at landeveiens støv med største letthet lar seg skrive i.
– Jammen det blåser jo bort, sier hun påståelig. – Neste dag er det ingen som kan se om en har skrevet riktig eller galt.
Som oftest later jeg som om jeg er overbevist av hennes slående logikk. For hva nytter det å belære en fornem dame om landeveiens støv, og om den fordel det kan ha at ens fotspor hele tiden blåser igjen etter en.
Jeg lever et uvanlig liv.
Kvalmeanfallene kom morgen, middag og kveld, og vrengte meg som en lomme. På det meste var det førti ganger om dagen – jeg følte meg heldig hvis det var to. Blodårene i ansiktet sprakk og etterlot seg spinkle, dyprøde stilker rundt øynene, og det hvite i øyet ble rødt som på en demon. Den fæle smaken i halsen varte i timesvis, besk og skarp som et knivblad. Jeg klarte ikke holde på maten. Til kokkas store skuffelse hadde jeg liten matlyst uansett. Selv den deilige marsipanen lå i tykke, uoppskårne plater i spiskammeret, og eskene med kandissukker som ble sendt opp fra London, samlet støv.
De fleste eventyr blekner når de slutter, men med store historier er det annerledes. Jeg hadde drømt om å elske som Julie og bli elsket som Kleopatra. Om å drikke liv til siste dråpe som Falstaff og sloss som Henrik V. Hadde jeg ikke kommet nærmere enn et fjernt ekko nå og da, var det ikke fordi jeg ikke forsøkte. Og ikke uten belønning: Selv de svake ekkoene hadde formet livet mitt til noe dypere og rikere enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg på egen hånd. I Shakespeare hadde jeg sett hva det betydde å elske og le, hate, svike og til og med drepe: Alt det lyseste og mørkeste i menneskesjelen.
Eli nikket, hun fant nøkkelen og stakk den i låsen. De vinket til hverandre, Kristin fortsatte mot byen, Eli gikk inn i oppgangen med posthyllene mens ytterdøra gled sakte igjen bak henne.