God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag er det torsdag, og jeg holder på å pakke før vi drar en tur til svigermor. Jeg har jobbet tre dager denne uken så pakkingen måtte utsettes til i dag. Men det går bra, etter å ha reist på langweekentur i så mange år så vet jeg hva jeg trenger å ta med, og pakkingen kan gjøres i søvne. Heldigvis husket jeg også å lage klar en smakebit!
Denne gangen skal du få to smakebiter fra Haruki Murakamis nyeste bok; Yrke forfatter. Jeg har lest halvparten til nå og boken gir meg et nydelig inntrykk av hvem Murakami egentlig er. Jeg har lest alle bøkene hans og kjenner noen sider av ham gjennom bøkene. For eksempel inneholder de fleste av dem katter og jazzmusikk. Men også mer filosofiske tanker og syn på livet skinner frem i tekstene. Jeg kom på når jeg leste denne at jeg ikke har lest noen biografi om Murakami, så jeg skal se på biblioteket når vi kommer hjem om vi kanskje har en slik bok.
Forfattere er, om jeg kan få være ærlig, ikke akkurat det du vil kalle sosialt hamoniske mennesker med et balansert verdenssyn, selv om dette selvsagt ikke gjelder alle, men trolig de fleste. Så vidt jeg har sett – men dette burde jeg kanskje ikke si høyt – har mange av dem en del sære og lite prisverdige karaktertrekk. De har ofte de særeste levevaner og kan oppføre seg på de merkeligste måter. Og enten de sier det høyt eller ikke, mener de aller fleste forfattere (rundt 92 prosent av dem, meg selv inkludert) at det de selv skriver, er det eneste riktige, og at alle andre forfattere, på noen ekstraordinære unntak nær, er på ville veier, og denne overbevisningen tar de med seg gjennom hele livet. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at relativt få, for å si det mildt, ønsker slike personer som sin venn eller nabo.
Det aller viktigste er leserne. Ingen litteraturpris, ingen utmerkelse, ingen rosende kritikk, kan i mine øyne måle seg med dem som bruker av sine egne penger på å kjøpe en av bøkene mine.
Ingen steder står det noe om at Yggdrasil skal ha vært et bilde på alle levende trær, men det utelukker ikke at det kan ha forholdt seg slik, og hvis så er tilfelle, kan det være at Överhogdalteppene viser oss den synliggjorte ideen om treet slik den artet seg i det førkristne Norden, tuftet på en type kunnskapservervelse som er ukjent for oss i dag, men som den gang fortalte menneskene at bildet på verden og bildet på et tre var det samme. I så fall bar alle trær på et vis verden i seg. Härjedalen i Jämtland, hvor teppene ble funnet, ligger i dypet av Skog-Sverige.
Vi kjører gjennom landsbyen Shillelagh, der faren min spilte bort den røde Shorthorn-kviga vår i et slag Førtifem, og videre forbi markedet i Carnew der mannen som vant kviga, solgte henne like etterpå.
De nærmeste naboene mine er ikke redd for noe. De har ingen bekymringer, forelsker seg aldri, biter ikke negler, tror ikke på tilfeldigheter, avlegger ingen løfter, lager ikke lyd, er ikke medlem av folketrygden, gråter ikke, leter aldri etter nøklene sine, brillene sine, fjernkontrollen, barna sine eller lykken.
Da Ragnhild Pekkari bestemte seg for å dø, ble livet litt lettere å leve. Hun hadde en plan. Gå på ski på nattskaren, en tur på to timer hvis den bar. Når hun kom fram til stedet, en elv der det alltid dannet seg en snøbro, skulle hun tenne et bål og ta sin siste kopp kaffe. Så skulle hun smelte snø og helle ned i ryggsekken så den ble våt og tung og ikke var full av luft. Deretter skulle hun gå på ski ut på snøbroen. Det var åpent, rennende vann under. Hvis det gikk som hun hadde tenkt, ville snøbroen briste. Ellers ville hun ta et stavtak over kanten.
Jeg er en dypvannsfisk drevet opp på grunna, var det siste vennen min sa før han la på midt i en telefonsamtale for en stund siden. Nå var han innlagt på en psykriatisk avdeling.
Forbløffet rakte jeg hånden frem og rørte ved noe glatt og kaldt, noe som ytet motstand, og det der det umulig kunne finnes annet enn tynn luft. Nølende forsøkte jeg igjen, og på nytt støtte hånden min borti noe som minnet om en vindusrute. Jeg hørte noe som hamret veldig og så meg om, og så forstod jeg med ett at det var mine egne hjerteslag som drønnet i ørene mine. Hjertet mitt hadde visst at det var noe galt før jeg rakk å bli redd.
Forfattere er, om jeg får være ærlig, ikke akkurat det du vil kalle sosialt harmoniske mennesker med et balansert verdenssyn, selv om det selvsagt ikke gjelder alle, men trolig de fleste. Så vidt jeg har sett – men dette burde jeg kanskje ikke si høyt – har mange av dem en del sære og lite prisverdige karaktertrekk. De har ofte de særeste levevaner og kan oppføre seg på de merkeligste måter. Og enten de sier det høyt eller ikke, mener de aller fleste forfattere (antakelig rundt 92 prosent av dem, meg selv inkludert) at det de selv skriver, er det eneste riktige, og at alle andre forfattere, på noen ekstraordinære unntak nær, er på ville veier, og denne overbevisningen tar de med seg gjennom hele livet. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at relativt få, for å si det mildt, ønsker slike personer som sin venn eller nabo.
Skikkelsen lukket døren omhyggelig etter seg og tente lyset. Den inngrodde, tette eimen av tenåring var ikke til å ta feil av – en blanding av uvaskede sokker, svette og hormoner i vilt opprør hadde i årenes løp gjennomsyret alle kriker og kroker i Fleat House.
Jeg tror jeg klamret meg fast i det som omga meg, i alle tingene våre. Jeg kunne umulig forestille meg at jeg skulle kunne komme meg vekk derfra, ettersom jeg trodde at alt jeg trengte for å overleve, fantes der. Nå har jeg vanskelig for å forstå det. Den lyse og lykkelige tiden vi hadde der, hadde jo vært så kort. Hvorfor ville jeg bli værende?