God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Når du leser dette er jeg på ferie. Akkurat nå på vei fra Molde til Lom, tenker jeg. (Litt etter når du leser dette). Vi skal på Landsstevnet til Misjonsbefalingen i Molde. Og på veien opp og ned overnatter vi for å slippe å kjøre 14 timer i strekk. På veien skal vi blant annet innom Bokbyen Fjærland. Der var jeg også i fjor og fikk med meg hjem en haug brukte bøker. Jeg gleder meg til å se hvilke bøker jeg får tak i dette året.
Med meg på veien har jeg også flere bøker. Blant annet Veggen (Väggen) av Marlen Haushoffer. Jeg fant den på nye bøker hylla i biblioteket og syntes den hørtes interessant ut. Veggen ble første gang gitt ut i 1968, men er også gitt ut på nytt flere ganger siden det. Boken jeg leser ble gitt ut i 2022.
Forbløffet rakte jeg hånden frem og rørte ved noe glatt og kaldt, noe som ytet motstand, og det der det umulig kunne finnes annet enn tynn luft. Nølende forsøkte jeg igjen, og på nytt støtte hånden min borti noe som minnet om en vindusrute. Jeg hørte noe som hamret veldig og så meg om, og så forstod jeg med ett at det var mine egne hjerteslag som drønnet i ørene mine. Hjertet mitt hadde visst at det var noe galt før jeg rakk å bli redd.
Forfattere er, om jeg får være ærlig, ikke akkurat det du vil kalle sosialt harmoniske mennesker med et balansert verdenssyn, selv om det selvsagt ikke gjelder alle, men trolig de fleste. Så vidt jeg har sett – men dette burde jeg kanskje ikke si høyt – har mange av dem en del sære og lite prisverdige karaktertrekk. De har ofte de særeste levevaner og kan oppføre seg på de merkeligste måter. Og enten de sier det høyt eller ikke, mener de aller fleste forfattere (antakelig rundt 92 prosent av dem, meg selv inkludert) at det de selv skriver, er det eneste riktige, og at alle andre forfattere, på noen ekstraordinære unntak nær, er på ville veier, og denne overbevisningen tar de med seg gjennom hele livet. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at relativt få, for å si det mildt, ønsker slike personer som sin venn eller nabo.
Skikkelsen lukket døren omhyggelig etter seg og tente lyset. Den inngrodde, tette eimen av tenåring var ikke til å ta feil av – en blanding av uvaskede sokker, svette og hormoner i vilt opprør hadde i årenes løp gjennomsyret alle kriker og kroker i Fleat House.
Jeg tror jeg klamret meg fast i det som omga meg, i alle tingene våre. Jeg kunne umulig forestille meg at jeg skulle kunne komme meg vekk derfra, ettersom jeg trodde at alt jeg trengte for å overleve, fantes der. Nå har jeg vanskelig for å forstå det. Den lyse og lykkelige tiden vi hadde der, hadde jo vært så kort. Hvorfor ville jeg bli værende?
Han er den yngste biskopen i North Nott bispedømme noensinne. Han er en fremragende taler, han har skrevet flere teologiske avhandlinger, og det skulle ikke forundre meg om han i det minste har forsøkt å gå på vannet.
Tre meter. Minst. Nei, mer.
In the early hours of Saturday, 17 December 2011, Zoe Nolan, a ninteen-year old Manchester University student, walked out of a party taking place in the shared accommodation where she had been living for three months.
Inntil slutten av den tidlige moderne tid var det vanlig i Vest-Europa at man hadde to søvnperioder … Den første søvnperioden ble vanligvis kalt den «første søvnen» … Den påfølgende perioden ble kalt den «andre søvnen» eller «morgensøvnen» … Beggge søvnperiodene hadde omtrent samme varighet, der man vanligvis våknet litt etter midnatt, før man senere la seg til å sove igjen.
I åpningen stod en av de største mennene Tony noen gang hadde sett. Han så ut som en bryter som var gått i frø, med digre muskler og en ølvom som lå minst femten centimeter i forkant av de massive skuldrene. Utstående øyne som lignet kokte stikkelsbær (
«Går det bra, oldefar?» spurte han forskrekket da han så Yoshiros ansikt. Det var som om Mumei ikke forsto betydningen av å lide. Når han måtte hoste, hostet han, og når maten kom opp av spiserøret, kastet han bare opp. Selvfølgelig gjorde det vondt, men smerten var ekte og ren, og ikke av den velkjente «hvorfor er det bare jeg som må lide på denne måten?»-sorten. Kanskje dette var en gave Mumeis generasjon var velsignet med. Mumei visste ikke hva det ville si å synes synd på seg selv.