God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag er jeg litt sent ute med smakebitene, men de er hvertfall her nå. I går hadde jeg bursdag, så det ble en liten feiring sammen med mannen min på kvelden. Men på dagen var jeg på jobb. Jeg hadde min første dag som fast ansatt, det passet godt at det var på bursdagen min! I dag skal jeg ha et lite selskap, det ser jeg frem til.
Smakebiten du får i dag er fra boken Love in the time of serial killers av Alicia Thompson. Den handler om en kvinne som bare tenker på True Crime og hvordan hun skal kunne finne kjærligheten og stole på en mann, når så mye av tiden hennes går til å lese om de verste mennene. En skikkelig feel-good.
Obviously a two-hundred-pound Victorian writing desk wasn’t made to be moved all by yourself. But it also hadn’t come with those incomprehensible IKEA instructions showing a blocky illustrated guy getting help from a buddy, so. There wasn’t anything saying not to try it.
These days the origin of the universe is explained by proposing a Big Bang, a single event that instantly brought into beeing all the matter from wich everything and everyone are made.
«Det som var i esken din, var sykdom, alderdom, galskap og sorg», sa han. «Alt dette kommer til å hindre menneskene å gjøre alt de vil. Du ble skapt for å ta disse pinslene med deg til verden. For gudene visste at hvis de gjorde deg til et menneske som alle andre, ville du være nysgjerrig, og du ville ikke klare å la være å åpne skrinet dersom de hadde sagt at du ikke fikk lov.»
Er vi på vei inn i en liten krise? Vi har hatt våre vanskeligheter med gjevne mellomrom gjennom årene. Alle har vel det= Det er som om forhold etter som årene går blir slitt, tynnslitt og for mange til slutt utslitt. Som en gammel sokk. Hver gang det har vært i ferd med å gå hull på vår, har en av oss tatt frem stoppenålen, og stoppingen har ikke bare tettet det som var tynnslitt, men reparert alt, i hvert fall for en stund. Det har vært som om vi begge først har forstått hva vi hadde når vi har vært i ferd med å miste det.
Alice got a better sense of the space around her. The Library seemed to be a single vast room, cluttered with bookcases that rose almost to the low stone ceiling. They were arranged in rough rows, but irregularly, with gaps at random intervals. Each shelf was stacked high with books, some so heavily that they were bowing in the centre. The books themselves were of every possible description, from ancient leather-bound tomes to cheap cardboard-covered novels. The majority looked like they dated from the previous century or even earlier. Most of the titles were in foreign languages Alice didn’t understand, and some were even in letters she didn’t recognize.
Hvem er favorittforfatteren din? Umulig spørsmål. Hvordan kan man velge bare én? Min tante Caro og jeg hadde faktisk delt dem opp i kategorier – døde forfattere, levende, utenlandske, franske og så videre – så slapp vi å bestemme oss.
My brain said. Just walk away […] but even as my brain was saying that, my body was turning back, because like puppies we ar enculturated to turn when our names is called.