God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg beklager så mye! Jeg glemte smakebitene i går, Håper det går greit! Det var bare en travel dag.
Nå skal du få smakebit fra en bok jeg plukket på på biblioteksalget der jeg jobber. Forfatteren er Kazuo Ishiguro, opprinnelig fra Japan, men bor i England. Jeg liker virkelig godt bøkene hans. Denne boken heter Gå aldri fra meg.
Jeg heter Kathy H. Jeg er enogtredve år og har vært omsorgsperson i elleve år. Det lyder jo ganske lenge, men faktisk hadde de gjerne sett at jeg holdt på i åtte måneder til, frem til slutten av året. Da skulle det bli nesten nøyaktig tolv år. At jeg har vært omsorgsperson såpass lenge, betyr ikke nødvendigvis at de synes jeg er fantastisk til det jeg driver med. Det finnes en del skikkelig bra omsorgspersoner som har fått beskjed om at det klarer seg etter bare ett par-tre år.
Linus groaned to himself. Today had been going so well. Somewhat. He’d gotten a spot of orange dressing on his white dress shirt from the soggy salad he’d purchased from the comissary, a persistent stain that only smudged when he’d tried to rub it away. And rain was thundering on the roof overhead, with no signs of letting up anytime soon. He’d forgotten his umbrella at home yet again.
Det beste ved jobben – noe jeg ikke nøler med å gjøre kundene mine oppmerksomme på – er at jeg leverer alt på døren hjemme hos dem, jeg kjører ut korrekturleste artikler, essays og oversettelser som om alt er thailandsk nudelsalat og vårruller. Det kan godt være at det er gammeldags, men det virker, folk vil gjerne kjenne på papiret og ha en ørliten stund ansikt til ansikt med et fremmed menneske som i noen tilfeller har skuet inn i dypet av deres sjeleliv.
Innløpet til Themsen strakte seg foran oss som inngangen til en uendelig seilas. Ute i havgapet var hav og himmel sveiset sammen i et hele, og i dette lysende rommet var det som de barkede seilene på lekterne som drev innover med tidevannet, sto stille, buntet sammen i røde buketter skarpt tegnet mot himmelen, med de blanke spristakene glitrende i solen. En lett dis hang over elven og fikk de slake breddene til å synke gradvis på ferden ut mot havet. Himmelen var mørk over Gravesend, og lenger inne virket den enda mer kompakt der den hang, sorgtung og dyster, og ruget ubevegelig over den største og mektigste byen i verden.
Edwin St. John St. Andrew, eighteen years old, hauling the weight of his double-sainted name across the Atlantic by steamship, eyes narrowed against the wind on the upper deck: he holds the railing with gloved hands, impatient for a glimpse of the unknown, trying to discern something-anything!-beyond sea and sky, but all he sees are shades of endless grey. He’s on his way to a different world. He’s more or less at the halfway point between England and Canada. I have been sent into exile, he tells himself, and he knows he’s beeing melodramatic, but nonetheless there’s a ring of truth to it.
Q. What if everyone actually had only one soul mate, a random person somewhere in the world?
Vi må lytte, sier bestemor.
Boken som foreligger nå, står i gjeld til en gammel forbrytelse jeg kom på sporet av sommeren 2016. Det var under arbeidet med et oppdrag for Holocaust-senteret om Villa Grandes historie. I en bunke med gulnede avisklipp lå en lørdagsreportasje om «Quislings Gimle» i VG fra 4.april 1970. «Samlested for kunst og løsøre tatt fra fanger og flyktninger under krigen.», står det i ingressen. En ikke navngitt antikvitetshandler (NN) var kilden.
Iladalen, Oslo, 1980-tallet