Tags
God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag skal vi i konfirmasjon til barnebarnet vårt. Så i går var det stryking av bunadskjorter og pussing av sølv. Mannen min har også bunad, så det er dobbelt opp. Jeg gleder meg til å feire Sebastian. Og håper han synes det er en fin dag!
Etter at jeg tok over ungdomsavdelingen på biblioteket har jeg prøvd å styrke engelskseksjonen. Både med vanlige romaner og med fantasy. En av seriene jeg holder på å kjøpe inn er Pet av Akwaeke Emezi (fra Nigeria). Jeg har tatt med meg hjem bok 1 og bok 0,5, du skal få en smakebit fra den siste, som heter Bitter:
Bitter had no interest in the revolution.
She was seventeen, and she thought it was ridiculous that adults wanted young people to be the ones saving the world, as if her generation was the one that had broken everything in the first place.
Hun het Leila.
Jeg hadde mistet sønnen min, kunne ikke finne ham noe sted. Utenfor vinduet så jeg nyklipt plen, en liten eplehage og et hvitmalt lysthus. Jeg løp gjennom gangen, forrvirret av alle dørene. Jeg sprang fra rom til rom, de var mange flere enn jeg husket. Forgylte speil, brokadegardiner, plysj og velur og bisarre oljemalerier, lysekroner og montre fulle av ubegripelige gjenstander. Og rommene var uendelig mange. Da jeg ropte, lød det som en vinylspiller på halv hastighet, stemmen min var som en rautende okses. Uten å ha gått i noen trapp befant jeg meg plutselig i øverste etasje, på et gjesterom. Igjen prøvde jeg å rope på Niklas, men munnen var klebet igjen og lot seg ikke åpne. Det eneste jeg fikk ut, var et langtrukkent stønn.
Alle har sin egen teori, tenker dommer Nadir. En overbevisning, sta og seig, som de nekter å gi slipp på. sånn er det i Amerika. Vi sverger til våre egne remedier og holder på vår overtro. Vi er optimister eller pessimister, stoler på folk eller er mistenksomme. Vi bekrefter hverandres teorier på nettet. Internett, skapt for å «demokratisere informasjon», har i stedet blitt et redskap for selvbekreftelse. Hvis du tror du har ME eller at angrepet ellevte september var en innsidejobb, er verdensveven der og kan fortelle deg at du har rett.
Smakebiten er fra novellen The Marked Basing Mystery:
Perphaps it was a tired thing, all the references the world has already made to the Ptolemaic Royal Library of Alexandria. History had proven the library to be endlessly facinating as a subject, either because the obsession of what it might have contained was bound only by the imagination or because humanity longs for things most ardently as collective. All men can love a forbidden thing, generally speaking, and in the most cases knowledge is precisely that; lost knowledge even more so. Tired or not, there is something for everyone to long for when it comes to the Library of Alexandria, and we have always been a species highly susceptible to call of the distant unknown.
Natten hadde vært helt vanlig. Jeg sov godt. Men av en eller annen grunn våknet jeg grytidlig. Jeg bestemte meg for å gå ut i stua og prøve å sove der istedet. Jeg la meg på sofaen, lukket øynene og gled inn i søvnen igjen.
Er vi på vei inn i en liten krise? Vi har hatt våre vanskeligheter med jevne mellomrom opp gjennom årene. Alle har vel det? Det er som om forhold etter som årene går blir slitt, tynnslitt og for mange til slutt utslitt. Som en gammel sokk. Hver gang det har vært i ferd med å gå hull på vår, har en av oss tatt frem stoppenålen, og stoppingen har ikke bare tettet det som var tynnslitt, men reparert alt, i hvert fall for en stund. Det har vært som vi begge først har forstått hva vi hadde når vi har vært i ferd med å miste det. Kjedsomheten har vi hilst på, og jeg har flørtet på min kant, men aldri slik at det har truet ekteskapet vårt. Jeg vet ikke hvordan det er med Christian, men han har sikkert vært betatt av noen, han også, selv om jeg ikke har merket noe. Om han har vært utro, ønsker jeg ikke å vite det. Hva skulle det være godt for?
But as the words of the story wash over him, he traces the sentences with his fingers, trying to recreate the feeling of being grounded, rooted to the spot, nothing more than a body, reading words, allowing his mind to wander elsewhere. He can feel the story take control of his mind, pulling him away. His own thoughts, his worries, that voice, begin to buzz at the back of his mind, and eventually they become nothing but white noise.
Unsure it wasn’t the last thing she’d ever do she held her arms wide, shaking ones more. And with a ratteling and clicking, it’s oversiced pale white scull, the bones as smooth and cool as a snake’s, breaking free of its programming, the skeleton child ran into her arms.