God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag har jeg vært på jobb. Det begynte som en stille dag, men så ble det veldig travelt. Jeg var rett og slett så sliten da jeg kom hjem at jeg måtte legge meg å sove litt. Det betyr og at jeg ikke laget klar smakebitene. Nå er det sent på kveld og mannen min kom plutselig på at jeg hadde sagt han måtte minne meg på smakebitene da jeg våknet. Det gjorde han ikke, så da glemte jeg det helt av. Heldigvis kom han på det nå før vi gikk og la oss!
Jeg får ikke lest så mye mens jeg er på jobb, men i de stille morgentimene klarte jeg 20 sider av Den gamle mannen og havet av Ernest Hemmingway. Jeg prøver å få lest noen klassikere i løpet av året og denne står på listen min over bøker jeg gjerne vil lese. Men jeg leser også endel ungdomsbøker. Jeg må anbefale bøker til klasser både fra ungdomsskolen og fra videregående, og da må jeg ha lest endel av bøkene. Så jeg prøver å lese ungdomsbøker innimellom.
Dagens smakebit er fra ungdomsboken Dere vet ikke hva krig er (Du vet inte vad krig är). En dagbok fra ukrainske Yeva Skalietska.
Natten hadde vært helt vanlig. Jeg sov godt. Men av en eller annen grunn våknet jeg grytidlig. Jeg bestemte meg for å gå ut i stua og prøve å sove der istedet. Jeg la meg på sofaen, lukket øynene og gled inn i søvnen igjen.
5.10 Jeg våknet brått av en høy, metallisk lyd som ga gjenklang i gatene. Først trodde jeg det var en bil som ble presset sammen til skrapjern, men det ville jo vært litt rart, siden det ikke er noe bilopphoggeri i nærheten.
Så skjønte jeg det var en eksplosjon.
Jeg så at farmor stod ved vinduet og kikket mot grensen til Russland. Missiler suste over jordene. Plutselig føk en stor rakett rett forbi og eksploderte med et sånt brak at jeg ble helt kald innvendig.
Bilalarmer satte i gang. Farmor prøvde å beholde roen. Hun kom bort til meg, og sa «Går Putin virkelig til krig mot Ukraina?» Jeg var helt i sjokk. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg skjønte at det farmor sa, var sant, men det var vanskelig å tro det. Jeg har hørt om krig i hele oppveksten, men aldri opplevd det. Jeg var skrekkslagen.
Er vi på vei inn i en liten krise? Vi har hatt våre vanskeligheter med jevne mellomrom opp gjennom årene. Alle har vel det? Det er som om forhold etter som årene går blir slitt, tynnslitt og for mange til slutt utslitt. Som en gammel sokk. Hver gang det har vært i ferd med å gå hull på vår, har en av oss tatt frem stoppenålen, og stoppingen har ikke bare tettet det som var tynnslitt, men reparert alt, i hvert fall for en stund. Det har vært som vi begge først har forstått hva vi hadde når vi har vært i ferd med å miste det. Kjedsomheten har vi hilst på, og jeg har flørtet på min kant, men aldri slik at det har truet ekteskapet vårt. Jeg vet ikke hvordan det er med Christian, men han har sikkert vært betatt av noen, han også, selv om jeg ikke har merket noe. Om han har vært utro, ønsker jeg ikke å vite det. Hva skulle det være godt for?
But as the words of the story wash over him, he traces the sentences with his fingers, trying to recreate the feeling of being grounded, rooted to the spot, nothing more than a body, reading words, allowing his mind to wander elsewhere. He can feel the story take control of his mind, pulling him away. His own thoughts, his worries, that voice, begin to buzz at the back of his mind, and eventually they become nothing but white noise.
Unsure it wasn’t the last thing she’d ever do she held her arms wide, shaking ones more. And with a ratteling and clicking, it’s oversiced pale white scull, the bones as smooth and cool as a snake’s, breaking free of its programming, the skeleton child ran into her arms.
Jeg heter Kathy H. Jeg er enogtredve år og har vært omsorgsperson i elleve år. Det lyder jo ganske lenge, men faktisk hadde de gjerne sett at jeg holdt på i åtte måneder til, frem til slutten av året. Da skulle det bli nesten nøyaktig tolv år. At jeg har vært omsorgsperson såpass lenge, betyr ikke nødvendigvis at de synes jeg er fantastisk til det jeg driver med. Det finnes en del skikkelig bra omsorgspersoner som har fått beskjed om at det klarer seg etter bare ett par-tre år.
Linus groaned to himself. Today had been going so well. Somewhat. He’d gotten a spot of orange dressing on his white dress shirt from the soggy salad he’d purchased from the comissary, a persistent stain that only smudged when he’d tried to rub it away. And rain was thundering on the roof overhead, with no signs of letting up anytime soon. He’d forgotten his umbrella at home yet again.
Det beste ved jobben – noe jeg ikke nøler med å gjøre kundene mine oppmerksomme på – er at jeg leverer alt på døren hjemme hos dem, jeg kjører ut korrekturleste artikler, essays og oversettelser som om alt er thailandsk nudelsalat og vårruller. Det kan godt være at det er gammeldags, men det virker, folk vil gjerne kjenne på papiret og ha en ørliten stund ansikt til ansikt med et fremmed menneske som i noen tilfeller har skuet inn i dypet av deres sjeleliv.
Innløpet til Themsen strakte seg foran oss som inngangen til en uendelig seilas. Ute i havgapet var hav og himmel sveiset sammen i et hele, og i dette lysende rommet var det som de barkede seilene på lekterne som drev innover med tidevannet, sto stille, buntet sammen i røde buketter skarpt tegnet mot himmelen, med de blanke spristakene glitrende i solen. En lett dis hang over elven og fikk de slake breddene til å synke gradvis på ferden ut mot havet. Himmelen var mørk over Gravesend, og lenger inne virket den enda mer kompakt der den hang, sorgtung og dyster, og ruget ubevegelig over den største og mektigste byen i verden.
Edwin St. John St. Andrew, eighteen years old, hauling the weight of his double-sainted name across the Atlantic by steamship, eyes narrowed against the wind on the upper deck: he holds the railing with gloved hands, impatient for a glimpse of the unknown, trying to discern something-anything!-beyond sea and sky, but all he sees are shades of endless grey. He’s on his way to a different world. He’s more or less at the halfway point between England and Canada. I have been sent into exile, he tells himself, and he knows he’s beeing melodramatic, but nonetheless there’s a ring of truth to it.