God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg håper du har en fin helg! Jeg har lesehelg denne helgen, med andre ord en stille og rolig helg. I dag vasker jeg riktignok klær, men det kan gjøres innimellom lesing. JEg var på jobb på torsdag og fikk da beskjed at en lærer hadde ringt og gjerne ville komme på besøk med klassen sin på tirsdag. Det innebærer bokanbefalinger, omvisning i biblioteket og låning av bøker. Så denne helgen leser jeg ungdomsbøker jeg skal anbefale til dem. Noen av bøkene har jeg lest før, slik at det blir en ganske overflatisk ny gjennomgang, og noen av bøkene leser jeg for første gang.
En av bøkene jeg har lest før er Maresi, den første boken i Krøniker fra Det Røde Klosteret av Maria Turtschaninoff. (Boken heter også Maresi på svensk). Jeg likte den veldig godt da jeg leste den første gang. Men da jeg lette etter bøker å anbefale gikk det opp for meg at jeg ikke har lest resten av trilogien. Så etter tirsdag skal jeg ta med meg hjem bok 2 og 3 og få fullført den. Det er fint å få et lite push til å fullføre en serie.
Du skal få en liten smakebit fra Maresi. Har du lest trilogien?
Jai åpnet øynene. Hun så opp på den blå formiddagshimmelen, så rett inn i solen som om hun
ville brenne bort noe i øynene sine. «Vi reiste hele natten og lot eslene hvile bare en liten stund om ettermiddagen neste dag. Kusken virket veldig nervøs. Jeg tror mor hadde betalt ham for å frakte meg helt til havet, men han forlot meg i første by vi kom til. Jeg vet ikke engang hva den het. Kusken var nok redd for at far skulle hevne seg på ham, for plutselig, i en liten sidegate, jagde han meg ned fra vognen og kjørte avsted uten å se seg tilbake. Jeg ble stående der på gata midt blant fremmede mennesker og visste ikke hvor jeg var eller hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var så redd, Maresi. Jeg hadde aldri før snakket med en annen mann enn mine mannlige slektninger. Jeg var helt alene.»
Edwin St. John St. Andrew, eighteen years old, hauling the weight of his double-sainted name across the Atlantic by steamship, eyes narrowed against the wind on the upper deck: he holds the railing with gloved hands, impatient for a glimpse of the unknown, trying to discern something-anything!-beyond sea and sky, but all he sees are shades of endless grey. He’s on his way to a different world. He’s more or less at the halfway point between England and Canada. I have been sent into exile, he tells himself, and he knows he’s beeing melodramatic, but nonetheless there’s a ring of truth to it.
Q. What if everyone actually had only one soul mate, a random person somewhere in the world?
«All right, all right» she said. «We’re inside the book. How did we get here?»
I går blåste det en kjent vind. En vind jeg hadde støtt på før.
Obviously a two-hundred-pound Victorian writing desk wasn’t made to be moved all by yourself. But it also hadn’t come with those incomprehensible IKEA instructions showing a blocky illustrated guy getting help from a buddy, so. There wasn’t anything saying not to try it.
Inntil slutten av den tidlige moderne tid var det vanlig i Vest-Europa at man hadde to søvnperioder … Den første søvnperioden ble vanligvis kalt den «første søvnen» … Den påfølgende perioden ble kalt den «andre søvnen» eller «morgensøvnen» … Beggge søvnperiodene hadde omtrent samme varighet, der man vanligvis våknet litt etter midnatt, før man senere la seg til å sove igjen.
I åpningen stod en av de største mennene Tony noen gang hadde sett. Han så ut som en bryter som var gått i frø, med digre muskler og en ølvom som lå minst femten centimeter i forkant av de massive skuldrene. Utstående øyne som lignet kokte stikkelsbær (
Alive!