God påskesøndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg håper du har en fin påske! I dag lurer jeg på hvordan interessen er for å fortsette med smakebitene. Er det mange som fortsatt vil ha dem, eller hvordan ligger det an?
Min smakebit er fra Hymne av Noah Hawley. En thriller som kom ut i år. Jeg tenkte den skulle være litt av påskelektyren min.
Alle har sin egen teori, tenker dommer Nadir. En overbevisning, sta og seig, som de nekter å gi slipp på. sånn er det i Amerika. Vi sverger til våre egne remedier og holder på vår overtro. Vi er optimister eller pessimister, stoler på folk eller er mistenksomme. Vi bekrefter hverandres teorier på nettet. Internett, skapt for å «demokratisere informasjon», har i stedet blitt et redskap for selvbekreftelse. Hvis du tror du har ME eller at angrepet ellevte september var en innsidejobb, er verdensveven der og kan fortelle deg at du har rett.
Du har alltid rett.
Unsure it wasn’t the last thing she’d ever do she held her arms wide, shaking ones more. And with a ratteling and clicking, it’s oversiced pale white scull, the bones as smooth and cool as a snake’s, breaking free of its programming, the skeleton child ran into her arms.
Jeg heter Kathy H. Jeg er enogtredve år og har vært omsorgsperson i elleve år. Det lyder jo ganske lenge, men faktisk hadde de gjerne sett at jeg holdt på i åtte måneder til, frem til slutten av året. Da skulle det bli nesten nøyaktig tolv år. At jeg har vært omsorgsperson såpass lenge, betyr ikke nødvendigvis at de synes jeg er fantastisk til det jeg driver med. Det finnes en del skikkelig bra omsorgspersoner som har fått beskjed om at det klarer seg etter bare ett par-tre år.
Edwin St. John St. Andrew, eighteen years old, hauling the weight of his double-sainted name across the Atlantic by steamship, eyes narrowed against the wind on the upper deck: he holds the railing with gloved hands, impatient for a glimpse of the unknown, trying to discern something-anything!-beyond sea and sky, but all he sees are shades of endless grey. He’s on his way to a different world. He’s more or less at the halfway point between England and Canada. I have been sent into exile, he tells himself, and he knows he’s beeing melodramatic, but nonetheless there’s a ring of truth to it.
Q. What if everyone actually had only one soul mate, a random person somewhere in the world?
«All right, all right» she said. «We’re inside the book. How did we get here?»
I går blåste det en kjent vind. En vind jeg hadde støtt på før.
Obviously a two-hundred-pound Victorian writing desk wasn’t made to be moved all by yourself. But it also hadn’t come with those incomprehensible IKEA instructions showing a blocky illustrated guy getting help from a buddy, so. There wasn’t anything saying not to try it.