Jeg var akkurat ferdig med En moderne familie av Helga Flatland da jeg hørte hun fikk Bokhandlerprisen for den. Da passet det godt å skrive noen ord rundt min opplevelse av boken. Jeg hørte den som lydbok mens jeg gikk tur med hunden. Det er både en enkel og en fin måte å høre lydbok på. Bakdelen er at det kan gå litt tid mellom to sesjoner, da føler jeg at jeg glemmer litt av det jeg hørte sist.
Jeg tror likevel kanskje En moderne familie passet til den måten å leses på. Historien er fortettet rundt få karakterer, og det er de tre voksne barna som veksler på fortellerstemmen. Når historien legger opp til en slik veksling er det lettere å forlate personene og hente de tilbake igjen, enn det er med for eksempel monologer eller en lengre historiefortelling.
Historien handler om skilsmissen mellom foreldrene i 70-årene og reaksjonene hos deres voksne barn. De har en gift datter med to barn, en samboende datter som ikke kan få barn og en sønn som hverken vil ha noe fast forhold eller barn. Disse tre søsknene reagerer svært ulikt på foreldrenes skilsmisse og de er stadig sjalu på hverandres forhold til foreldrene. De hansker dårlig med foreldrenes skilsmisse og jeg kunne godt tenkt meg å gi hver av barna et spark bak av og til! Barna får vite om skilsmissen da alle er på ferie sammen i Italia, og det var kanskje ikke det lureste foreldrene fant på.
Men det er reelle problemer Flatland tar opp, og selv om det virker som denne familien er spesielt uheldige med utdeling av skjebner, og omstendigheter, så føler jeg boken er sannferdig og virkelighetsnær. Den gir en flere ting å tenke over og jeg anbefaler den både som lydbok og som historie.Smakebiten kommer fra historien til søsteren i midten, Ellen:
I juni kjøper Simen og jeg vår første leilighet sammen.
Da vi kom hjem fra Italia, både en innbilt graviditet og to gifte foreldre mindre, var leilighetsannonsene det første jeg kastet meg over. Jeg ble overbevist om at Simen ville forlate meg når som helst, at alt var skjørere enn før. På flyet hjem fra Italia satt jeg ved siden av pappa, prøvde å få ham til å utdype hva som hadde skjedd mellom ham og mamma. Det har ikke skjedd noe spesielt, sa han. Du tror alltid alt tar utgangspunkt i en begivenhet, noe konkret, dette er mye seigere og langsommere, sa han. Jeg vet ikke en gang når det begynte.
Maresi er bare en liten jente når hun kommer til Det røde klosteret. Klosteret ligger for seg selv på øya Menos og er beskyttet av murer. I den verden Maresi bor har ikke jentene noen verdi. De får ikke bestemme over eget liv, gå på skole eller jobbe. På øya Menos og i klosteret er det bare kvinner og jenter, der har menn ingen adgang. Der får Maresi lære å lese og der lærer hun om verden rundt seg.
Med ulike mellomrom kommer det nye jenter til klosteret. De er sendt dit av mødre for å redde dem fra ekteskap eller for at klosteret skal brødfø dem i dårlige tider. Jai, er liten og med ryggen full av arr da hun kommer og det blir Maresi som tar seg av henne. Jai er sendt til øya nesten helt uten å tro at klosteret virkelig finnes. Moren hennes sendte henne etter faren begraver søsteren hennes levende fordi hun snakket med en gutt. Hun er hele tiden redd for at faren skal komme etter henne. Selv om hun ble holdt skjult på den lange reisen tror hun faren har midler nok til å få folk til å snakke.
I klosteret er de så selvforsynte som mulig. Nonnene lærer opp barna i ulike håndverk, de fisker og de har geiter. De handler også med fiskerne. Men mennene får ikke gå i land. Jeg har ikke skrevet noe om det feministiske tilsnittet i boken. Men i artikkelen «Turtschaninoff vill nyansera fantasyns kvinnobild» (fra Nytid) kan du lese om forfatterens ønske om å fremme kvinnelige hovedpersoner i fantasybøker. Her finner du mer informasjon om henne og bøkene hennes.
Dette er altså en ungdomsbok i fantasysjangeren, og første bok i en serie. Den er skrevet av finske Maria Turtschaninoff. Maresi er virkelig god og kan godt leses av voksne. Den er lettlest og spennende og burde ligge under mange juletrær denne julen. (Boken heter også Maresi på svensk). Den var dette årets høytlesingsbok under Nordisk bibliotekuke 2017 og fikk Svenska Yles litteraturpris 2014 og Finlandia Junior priset 2014. Den er (så vidt jeg vet) oversatt til 16 språk. (Jeg har fått boken av forlaget).
I smakebiten forteller Jai til Maresi om flukten:
Jai åpnet øynene. Hun så opp på den blå formiddagshimmelen, så rett inn i solen som om hun ville brenne bort noe i øynene sine. «Vi reiste hele natten og lot eslene hvile bare en liten stund om ettermiddagen neste dag. Kusken virket veldig nervøs. Jeg tror mor hadde betalt ham for å frakte meg helt til havet, men han forlot meg i første by vi kom til. Jeg vet ikke engang hva den het. Kusken var nok redd for at far skulle hevne seg på ham, for plutselig, i en liten sidegate, jagde han meg ned fra vognen og kjørte avsted uten å se seg tilbake. Jeg ble stående der på gata midt blant fremmede mennesker og visste ikke hvor jeg var eller hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var så redd, Maresi. Jeg hadde aldri før snakket med en annen mann enn mine mannlige slektninger. Jeg var helt alene.»
Jeg har tidligere laget et innlegg med lister over bøker. Men jeg har selvfølgelig enda flere. Lister er en «greie» jeg er noe opphengt i, og når listene i tillegg handler om bøker er de jo uimotståelige. Så her kommer det flere:
Vi starter stort med De 20 beste bøkene fra de 10 siste årene samlet av Leigh Anne Wilkes. Riktignok er bøkene fra 2005 – 2015, men det skulle likevel være noe snadder der.
Denne listen over 100 Classics to Read in a Lifetime ser litt kjent ut, så jeg er ikke sikker på om jeg har linket til den tidligere. Men en liste med den overskriften går det nok å gjenta en andre gang.
På tirsdag var jeg og mannen min, Vidar, i Kristiansand for å høre flotte folk fra Aschehoug presentere høstens bøker. Samtidig, som en bonus, fikk vi møte flere forfattere. Vidar er min faste sjåfør og synes ikke det gjør noe med en hyggelig kveld sammen med bokfolk. Det var Asbjørg Engebø Rystad, Kjersti Myre og Vegard Bye som representerte Aschehoug.
Bjørg Thorhallsdottir var med til Kristiansand og det er morsomt i seg selv å høre henne prate og le rundt bøkene sine. Denne siste heter Du er sterkere enn du tror og jeg fikk med meg et signert eksemplar som Vidar spurte henne om. Da ble også signaturen litt anderledes enn vanlig. Det er en sterk historie hun bærer på og jeg beundrer styrken hennes. Helga Flatland er en annen forfatter jeg beundrer. Jeg møtte henne da hun var nominert til Bokbloggerprisen for Vingebelastning og leser akkurat nå hennes siste bok (som i dag ble nominert til Bokhandlerprisen) En moderne familie. Den handler om et ektepar i 70-årene som velger å skille seg og om reaksjonene til deres tre voksne barn. En føler et behov for å snakke disse barna til rette. Men nå er jeg ikke ferdig, så jeg skal ikke si noe mer om det.Maja Lunde var også med og presenterte sin bok Blå. Jeg elsket Bienes hemmelighet og gleder meg til å sette igang med Blå (som også ble nominert til Bokhandlerprisen i dag). De to bøkene er frittstående, men henger samtidig sammen, med samme fremtidsvisjon. I Blå møter vi Signe i 2017, hun er miljøaktivist og lever på seilbåten sin. I 2041 flykter David og datteren hans fra tørkerammede Sør-Frankrike og til en flyktningeleir. Den globale oppvarmingen har skapt et dystopisk Europa samtidig som vi ser dagens flyktningkrise reflektert i historien. Det skal til sammen bli fire bøker, og jeg gleder meg til hver enkelt.
Trude Teige er en dame som har blitt nominert til Bokhandlerprisen flere ganger og ble også nominert i dag. Jeg fikk snakket litt med henne om den siste boken hennes, Pasienten, mest om hvor nysgjerrig jeg ble på Krøsus som bodde på Dikemark sykehus. Teige fortalte at hun besøkte Dikemark og så museet og arbeidsrommet til pasienten hun bygger karakteren på. Hun forteller hun ikke vet hva slags bok hun skal skrive når hun setter seg ned og starter på en bok, men begynner med noe hun har skrevet om som journalist. Gjør research og så danner historien seg. Jeg liker så godt hvor jordnær hovedpersonen Kajsa Coren er og involverer meg mer i en figur med «vanlig» liv og problem kjenner jeg. Jeg har lest alle bøkene om Kajsa, og det kommer jeg ikke til å slutte med.
Det var flere bøker enn disse jeg har lyst til å lese, Berge av Jan Kjærstad, Begynnelser av Carl Frode Tiller og Lasaruseffekten av Tom Egeland er alle bøker nominert til Bokhandlerprisen. (Aschehoug står bak hele 6 av 10 titler på listen i år). Jeg har kjøpt Innsirkling av Tiller men ikke fått lest dem så jeg vil nok lese dem før jeg begynner på Begynnelser. Men Berge har jeg blitt mer nysgjerrig på dess mer jeg har hørt om den.
Vi startet med barnebøker, men jeg har valgt å avslutte med dem. Den første var Anton og andre flokkdyr. Den er den andre boken om Anton og handler om å begynne på ungdomsskolen. Uheldigvis for Anton blir han tatt for å være en kul fyr, og det prøver han å leve opp til. Gudrun Skretting leste høyt for oss fra boken, til mange lattersalver fra salen. Latter vekker også David Williams bøker. Den siste i rekken er Bestefar på rømmen, der en ganske glemsk bestefar og barnebarnet Jack rømmer fra gamlehjemmet og hvor det er en slange løs på skolen. Erin Hunter (som egentlig er flere forfattere) har skrevet den populære serien om Kattekrigerne og er nå igang med en ny serie som har fått navnet De modiges rike. Den første boken heter Sviket og der må en løveunge, en bavian og en elefant redde dyrene på savannen. Den aller siste boken i Den siste lærling av Joseph Delaney er skrevet og heter Vokterens hevn. Det er mange som har fulgt den serien og som kanskje skulle ønske den hadde blitt noen bøker lenger. Phillip Pullman som skrev den kjente Den mørke materien for over 20 år siden, er tilbake med bøker om Lyra. I Støvets bok 1 er hun en liten baby og kommer til klosteret der hun vokser opp. Den tredje boken om William Wenton; Orbulatoragenten av Bobby Peers er også en barnebok som nok blir populær.
Jeg la merke til spesielt to bøker i sjangeren dokumentar: Huden – alt om vårt største organ, er en bok i sjangeren til Hjernen er stjernen og Gleden med skjeden. Og Moddi: forbudte sanger, som jeg allerede hadde hørt om på God Morgen Norge. I fjor ga Moddi ut albumet Unsongs med sanger som er forbudt i landet de er skrevet. Dette er historiene bak alle sangene. Forlaget skriver: På sine turer i Chile, Mexico, Israel, Vietnam og Libanon møtte han artister som har vært fengslet, kneblet for sine sanger. I noen tilfeller også drept. Forbudte sanger er en hyllest til musikkens kraft i en tid hvor de fleste omtaler politisk musikk med et hånflir. Men Moddi viser oss at politisk musikk kan være like farlig som et skudd. Men jeg synes det er viktig å nevne boken til Kari Hilde Hodne French om hennes kamp for å få sønnen løslatt, Dødsdømt i Kongo, og den nye biografien om Erik Bye av Asbjørn Bakke.
Alle utlendinger har lukka gardiner er debutromanen til Maria Navarro Skaranger. Den kom ut i 2015 og er skrevet på det som kalles kebabnorsk. Kebabnorsk er en multietnolekt, som igjen er en språkvariant som formes «når talere med flere ulike språk- og kulturbakgrunner tilegner seg et nytt språk«. Den har «mange innslag av lånord fra språk som opprinnelig tales av ikke-vestlige innvandrergrupper i Norge«. (Wikipedia) Skaranger kommer fra Romsås, og det er også i dette området handlingen utspiller seg. Romanen fikk Debutantprisen fra Den norske forfatterforeningen i 2015.
Hovedpersonen, og jeg-personen, er åttendeklassingen Mariana. Hun har far fra Chile og norsk mor. Men er sterkt påvirket av det muslimske miljøet hun er omgitt av. Hun snakker kebabnorsk, hvor det er mange innslag av muslimske ord og begrep. Selv om faren hennes er katolikk og hele familien av og til går til messe er det tydelig at det muslimske er en del av hverdagen hennes. Både fordi hun har muslimske venner, men også fordi kulturen hvor man tar hensyn til de muslimske reglene er en del av skolen hun går på og lærernes væremåte.
Mariana er det midterste barnet, med en lillebror som er mye redd og en storebror i fengsel. Den eldste broren kaller hun bare «andre broren min«. Foreldrene snakker ikke om han eller hvor han er, før mot slutten av boken. Lillebroren heter Matias. Han har mareritt og tisser i sengen, samtidig som han er redd ting i do. Hun føler skyld for å ha fortalt han om «den andre broren» og lurer på om det er grunnen til redselen. Samtidig som hun er en fin og støttende storesøster, er hun også fjorten og lei av å ha ham hengende rundt seg.
Mesteparten av boken handler likevel om vennene, skolen og det livet hun lever fra dag til dag. Hun er forelsket, snakker på msn og håper gutten skal like henne tilbake. Den ene dagen tror hun han liker henne og den andre ikke. Hun observerer de norske lærerne og deres forsøk på å etablere «norske regler» i et multikulturelt miljø. Det er bare ett par «poteter«, dvs. norske, elever i klassen. Hun ser homofobi, komplikasjonene ved å ha svømming, mobbing og vennskap, med en fjortenårings øyne, humor og et rett frem språk. Noen ord må man se på to ganger, men for det meste er kebabnorsken rimelig enkel å forstå. Det er ord jeg ikke klarer oversette, men det tar ikke noe bort fra leseopplevelsen, eller forståelsen av teksten.
Det er mye humor i romanen. Ikke den typen som fremkaller latter, men den som gjør at en kjenner igjen hvordan det var å være fjorten og forelsket. Samtidig er det et alvor her, som det er vanskelig å sette ord på. Det er en bror i fengsel, og ikke noe om hvorfor. Samtidig med setninger om rykter. Er en søster blitt sendt «hjem» for å gifte seg? Kommer det til å gå bra med både en stor og en liten gutt som er redd? Mobbing på skolen, og et samfunn i bakgrunnen som skal møte alle disse tenåringene. Med alle sine ulike bakgrunner og ulike muligheter for, og vilje til, assimilering.
Jeg likte deler av Alle utlendinger har lukka gardiner og andre deler ikke. Det er ikke fordi denne romanen er dårlig skrevet, men mer min egen bakgrunn og manglende erfaring med den multikulturelle oppveksten. Kebabnorsk er også et veldig fjernt språk for meg, og står delvis i veien for min leseopplevelse. På tross av det jeg skriver her anbefaler jeg deg å lese denne romanen. Den gir et viktig bilde av en anderledes ungdomskultur. En som burde ha fått større plass i vår litterære samtid enn den har.
Jeg har en tendens til å lagre lister med bøker på Pinterest. 50 bøker hvis du liker den og den, 12 thrillere du må lese, De 25 beste klassikerne osv, osv. Men jeg får sjelden mulighet til å begynne på, for ikke å snakke om fullføre noen lister. Derfor har jeg samlet noen her. Når de ligger på bloggen min ligger de nærmere der jeg leter etter bøker, og kanskje kan jeg inspirere deg til å finne en liste som passer for deg. Her skulle virkelig det finnes noe for enhver smak og du vil aldri, noen sinne, gå tom for lesestoff!
Vær snill med dyrene er en roman skrevet av Monica Isakstuen. Den kom ut i fjor, og fikk fine kritikker (og ble nominert til Brageprisen) men jeg har ikke fått lest den før nå. Jeg ble falt for romanen bare etter noen få sider og den er mye bedre enn jeg forventet. Jeg er usikker på hvorfor jeg hadde lave forventninger, men det kan være fordi endel andre bloggere ikke likte den. Her må jeg tilføye at mange også likte den veldig godt.
Vær snill med dyrene handler om en liten familie som går i oppløsning. Jeg personen er Karen, hun er mor til Anna og gift med «faren til Anna». Romanen begynner med Annas fødsel og forholdet mellom de to er fint og lykkelig. De står sammen mot den negative masingen Karen opplever kommer fra moren hennes og hun går fullstendig opp i morsrollen og i rollen som husmor. Hun strikker, sylter, safter, stiller opp på det som skjer. Men Anna er ikke mer enn tre år da Karen velger å flytte ut. Det blir skilsmisse, mekling og barnefordeling. Anna skal være annenhver uke hos hver av foreldrene. Karen sliter med å ikke ha Anna hos seg og lurer på om hun er mor også når Anna er borte.
De eneste andre personene vi møter i romanen er Karens mor og mormor, og i små glimt også Karens tanker om lillesøsteren. Mormor er død, og Karen savner henne. Moren har hun et noe ambivalent forhold til og morens skilsmisse blir et tema moren drar frem og som hun ikke vil høre noe om. Lillesøsteren unngår hun å møte. Det føles ensomt å lytte til Karen, hun slipper ikke noen inn i det innerste.
For det er det innerste dette handler om. Spesielt om tankene Karen har rundt det å være mor, og sin fortvilelse over å ikke strekke til og ikke å takle det å dele Anna med faren. Hun er opptatt av om hun kan gjøre Anna til en type. Som for eksempel til et medgjørlig barn. Det vil si om å være medgjørlig er noe Anna er eller noe Karen gjør henne til. Hun synes det er vanskelig å være til stede for Anna når hun er hos henne, og bruker ukene Anna er hos faren til å velte seg i skyldfølelse over ikke å strekke til.
Det var Karen som valgte å gå, men hun hadde klart ikke tenkt over konsekvensene. Flere ganger ønsker hun seg tilbake, men det spørs om det dreier seg mest om å slippe å være borte fra Anna og ikke så mye om å ønske å være gift med faren hennes. Jeg oppfatter Karen som deprimert og ute av stand til å komme seg videre eller å gjøre noe positivt av tiden hun har til rådighet. Hun jobber på biblioteket, men virker som hun ellers er mye alene. I romanen feirer hun jul med moren sin, men det er ikke en jul hun ønsker seg. Hun ønsker seg ikke mye annet enn å ha Anna hos seg.
Romanen høres deprimert og trist ut, men den er det ikke. Språket er levende og det som skjer med Karen en realistisk situasjon. En skulle nok gjerne gitt henne et spark bak, men samtidig tror jeg hun reflekterer et problem mange kan kjenne seg igjen i. Jeg har også delt barn med noen jeg ikke bodde sammen med, og det er ikke en enkel situasjon å sende barnet fra seg. Vær snill mot dyrene anbefales. Det er en liten roman, med mye luft på sidene. Men også en roman man kan tenke over ganske lenge.
Jeg har fått tilsendt en fil med boken 13-21 av forfatteren Vilde Bratland Hansen, og skriver om den med et åpent sinn og uten noen føringer. 13-21 er en selvbiografisk roman om tiden som juniorspiller og elitespiller på Gjøvik håndballag. Om de store krav hun satte til seg selv, og ikke minst hvordan hun sammenlignet seg selv med andre kvinner og begynte å gå ned i vekt. Dette førte til 3 år med spiseforstyrrelser og perioder der hun var for tynn til å spille. Men boken handler også om hvordan hun kom seg ut av spiseforstyrrelsen.
Hansen har gitt ut boken på Alea forlag dette året, men den har ikke ført til den store debatten. Noe som er veldig synd. Hun skriver meget bra og med et meget viktig tema. Jeg tror det er svært mange idrettsutøvere, av begge kjønn, som opplever et innbilt ytre press på å se ut på en spesiell måte. Hansen er selv en høy jente på 178 cm, men hun sammenlignet seg selv med de små og tynne og ville være som dem. Foreldrene hennes stod bak henne hele tiden, men hadde et regime der de veide henne hver uke og hvis ikke hun la på seg fikk hun ikke trene. Det førte til at hun overspiste og drakk store mengder vann før hver veiing, og det sier seg selv det ikke var bra. Etterhvert sendte de henne til ernæringsspesialist og etter det hører vi ikke mer om vekten hennes. Jeg følte det hadde vært fint med en oppdatering om hvordan det gikk på slutten av boken.
Presset fra å bli god på håndballbanen ble sammen med presset om å veie lite ble for mye, og hun skylder den prolapsen hun etterhvert fikk på det. Det ble prøvd mange behandlingsformer, men hun måtte opereres. Da det fortsetter å gjøre vondt etter operasjonen slutter hun med håndball. På den tiden har hun begynt på juss studiet i Lillehammer og fått ny kjæreste og man merker at håndball ikke er så viktig lenger. På ingen måte så altoppslukende som den var i de viktige tenårene. Men hun var også en jente med lav selvtillit i tenårene; hun ønsket å være den beste, være den som ble lagt merke til – ofte et behov hos den som ikke har noen betydning for seg selv. Selv kaller hun seg «vet ikke-jenta». Den andre måtte bestemme for.
Det er noen småfeil i boken, som feil navn på en trener i styrkeløft Kristoffer/Olav. Og av en eller annen grunn kaller forfatteren seg Vilde Burås Hansen i boken, men Vilde Bratland Hansen som forfatter. Det fant jeg ikke ut av grunnen til. Jeg synes 13-21 er meget interessant og jeg mener dette er en bok som burde være tilgjengelig på alle skolebibliotek slik at jenter i samme situasjon kan få lese den. Den tar opp et utrolig viktig tema. Rent teknisk er den litt preget av oppramsing med dialog mellom. Men på ingen måte slik at det går ut over det viktige budskapet. Så den anbefales ungdom som trener mye, og dem som ønsker å bli god i en idrett. Den forteller om fallgruver på veien og om hvor raskt man kan få en spiseforstyrrelse. Den vil være en god bok til både forebygging og som hjelp for både barn/foreldre og trenere der det har begynt å gå feil vei.
Not all those who wander are lost står det på armen min, det er andre linje i Tolkens dikt om Aragon. Men i dag låner jeg denne linjen som overskrift til en tur rundt på internett på leting etter tekster og bilder som har noe med bøker å gjøre.
Denne har 20 nye sci-fi og fantasybøker som bør leses. Jeg er alltid på leting etter «kvalitetsfantasy», for det er jammen mye der ute som ikke har noe med kvalitet å gjøre.
The Dark Tower, eller Det mørke tårn, er en serie på syv bøker skrevet av Stephen King. De er mine favorittbøker og når jeg snakker om dem begynner jeg ofte med å si at de ikke er grøssere, siden det er det flere først og fremst tenker at denne forfatteren skriver. De er en blanding av sjangere hvor fantasy, western, spenning, eventyr og science fiction er fremtredende deler. King sier han ble inspirert av diktet «Childe Roland to the Dark Tower came» av Robert Browning. Bøkene handler om Roland (Deschain) av Gilead. En gunslinger, det vil si en ridder, fredsdommer og diplomat, med pistoler istedenfor sverd. Han kommer fra adelen i et land som er borte og lever i en verden som har gått videre. Før levde det folk der, som hadde alle de tingene vi har, olje, biler, maskiner, roboter, våpen, datamaskiner osv. Men noe skjedde, noe som var verre enn en atomkrig, og nå er det bare ytterst få ting som virker. De som er igjen lever i noe som ligner på middelalderen og samtidig i en westernverden (tenk Clint Eastwood). De kan ingenting om maskinene og har glemt mye av vitenskapen, blant annet vet de ikke lenger hvordan vi lager papir. Ved siden av det lille de har igjen av fysikk og kjemi lever magi som en helt naturlig del. Tiden er svært annerledes og går av og til fortere og av og til senere.
Roland er på reise for å finne det mørke tårn. Han dro hjemmefra som ung gutt og har stort sett ridd hest mot senter av verden. Men da vi møter han i den første boken er han til fots: «The man in black fled across the desert and the gunslinger followed» er første setning og inneholder mye av handlingen. Den svartkledte er Marten eller Maerlyn men også Randall Flagg og en mann som heter Walter. En trollmann som jobbet for faren hans og som forførte moren hans. Han jobber for «the Crimson king» som vil ødelegge det mørke tårnet og Roland vil drepe han for det han gjorde mot familien og for å beskytte tårnet. Tårnet er som et senter i alle verdener, og fra det går det 12 stråler som støtter det. Tenk deg multiple dimensjoner, og et tårn som holder alt stabilt. Men nå har flere av strålene røket og tårnet trenger hjelp for å bli stående. Allerede i ørkenen (fra begynnelsen av bøkene) kommer det en gutt, Jake Chambers, fra New York i vår verden til Rolands verden og etterhvert kommer også Eddie Dean og Susanna (fra New York). Selv om de er fra samme by er de fra ulike tider. Det vil si at Susanna kommer gjennom døren fra 1964, Eddie og Jake er født omtrent samtidig, men Jake kommer gjennom i 1977, og Eddie i 1987. De kommer gjennom det som er dører mellom Rolands verden og vår verden. De to dørene Eddie og Susanna kom gjennom var svært tydelige. Det var ikke Jakes dør, men den var til gjengjeld svært dramatisk. Senere finner de andre typer dører og andre måter å reise til vår verden på. For det er en viktig ting i New York som har veldig mye med reisen til Det mørke tårn å gjøre.
Eddie er narkoman og Susanna mangler ben og sitter i rullestol samtidig som hun har den psykiatriske diagnosen multiple personligheter. (Derfor har jeg ikke skrevet etternavnet hennes. Hun kommer gjennom som Odetta Holmes, blir Detta Walker og så Susanna Dean, og Mia). Men det går ikke lang tid før de alle er på vei til å bli gunslingere. De hjelper Roland og sammen med dem kommer det frem mykere sider hos den sterke mannen. Hele reisen til tårnet har vært målet og underveis har han mistet alt til mannen i svart. Nå må han lære at en ikke trenger gjøre alt alene og at han har venner. Det er en viktig lærdom for ham. Det er vanskelig å si hvor gammel Roland er når han møter Jake. Rundt 200 høres sannsynlig ut, men han fremstår som en mann på rundt 40-50. Senere har tiden gått svært fort for i bok fem mener noen som han snakker med at Gilead forsvant for over tusen år siden og han sier selv han har vært på reise i 1000 år. Tiden virker med andre ord ikke.
Mye av bøkene handler om historiefortelling. Vi får høre mange av Rolands historier over leirbålet om kvelden, og også Jake, Eddie og Susannas historier blir fortalt. Etter hvert som de møter folk på veien er historiene deres noe av de viktigste. Stephen King begynte å skrive den første boken da han var nitten år gammel, men så la han den bort og skrev alle sine andre kjente bøker. I 1999 var han i en bilulykke hvor han ble sterkt skadet. I et forord i bøkene forteller han at han da fikk for seg at han måtte fullføre historien om Roland og han tok opp igjen skrivingen. Han skrev ulykken og seg selv inn i bøkene og det ble til slutt syv (åtte) bøker før serien var ferdig. Du finner personer fra flere av de andre bøkene til King i Det mørke tårn, eller du kan si at du finner karakterer fra Det mørke tårn i flere av de andre av Kings bøker. Historien rundt Roland og hans ka-tet (skjebnefelleskap) dekker et helt univers, både som episk fortelling, (det vil si at forfatteren har skapt en egen verden hvor handlingen er lagt), og som det universet Kings bøker befinner seg i. Jeg sier at dette er mine favorittbøker, men de er også mange andres favorittbøker. De blir regnet blant de store episke verkene innen fantasy på linje med Ringenes Herre, Harry Potter og Game of Thrones.
Bøkene er: The Gunslinger (Revolvermannen), The drawing of the three (De utvalgte), The waste lands (Ødemarken), Wizard and glass (Trollmannen og glasskulen), Wolves of the Calla (Ulvene), Song of Susannah (Susannahs sang) og The dark tower (Det mørke tårn). Det har etterhvert kommet ut tegneserier som både forteller historien fra bøkene og tegneserier som forteller de historiene Roland forteller over leirbålet. I tillegg til en «ekstra» bok; The wind through the keyhole (som regnes som bok 4,5) og en novelle; «The little sisters of Eluria«. Det er laget et spill som heter Discordia, og 18. august har filmen premiere i Norge. Idris Alba spiller Roland, Matthew McConaughey «The man in black» og Tom Taylor spiller Jake Chambers. Filmen er ikke en filmatisering av bøkene selv om viktige personer, steder og ting er i begge deler. Men historien om Roland, eller rettere sagt historien om reisen til tårnet er en sirkel (som alle som har lest bøkene vet, og som er svært forvirrende for dem som ikke har lest dem). Så ikke tenk på det hvis ikke du har lest bøkene. Stephen King tweetet for ikke så lenge siden et bilde som sier «Last time around» – altså siste sirkel. Som gjør fans enda mer oppspilte på å se filmen – hvis det betyr at filmen fortsetter der bøkene slutter og på bildet er det et horn, som Roland trenger! Nei, nå skal jeg ikke si mer.