Category Archives: Bøker

Kaldt nedover ryggen!

12 tirsdag mar 2019

Posted by in Bøker, Krim

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Som vanlig henger jeg litt etter når det gjelder å skrive om alle kriminal-romanene jeg leser. Siden jeg leser krim på sengen hver kveld (hvis ikke jeg er altfor trett) så leser jeg endel i løpet av et år. Jeg har ikke alltid mulighet til å gi hver bok et eget innlegg, så derfor må noen av dem bli en del av et samleinnlegg. Jeg skriver under hvert innlegg hvem jeg har fått boken fra, fordi som bokblogger så får du bøker av forlagene. Men min omtale av bøkene er helt uavhengig og uten bindinger av noe slag. Det er kun min mening du får høre.

Fluktruten av Arnaldur Indridason

Fluktruten er den tredje boka i serien om etterforskerne Flovent og Thorson. Men den er ikke avhengig av at du har lest de to som kommer før denne. Bøkene er helt frittstående.

Handlingen er fra andre verdenskrig. Mennesker fra Island får lov fra tyskerne å ta en båt som skal gå tilbake til Island. Og fra alle de skandinaviske landene samles de i Petsamo i Finland for å bli med til Island. Det er en mann som ikke kommer og enda en mann som blir borte under ferden. Tidlig i 1943 finner noen liket av en mann på en strand på Island og en ung mann blir mishandlet av amerikanske soldater. Alle disse sakene må Flovent og Thorson prøve å finne ut av.

I 1940 ble Island okkupert av britiske styrker. Da Islands regjering protesterte ble de enige om at landet skulle godtgjøres etter krigen var over. Senere tok amerikanske styrker over og okkuperte Island til 1945. Thorson er amerikansk militærpoliti mens Flovent er Islands etterforsker. De to går godt sammen, men hverken de fleste amerikanske soldatene eller de fleste islandske innbyggerne synes det er greit å ha med noen fra den andre gruppen å gjøre. Det gjør at Thorson og Flovent kan hjelpe hverandre i etterforskningen.

Dette er en typisk Indridason bok. Den er veldig godt skrevet og beveger seg sakte fremover. En krim du virkelig kan nyte.

Fluktruten har jeg fått fra Cappelen Damm.

Kastanjemannen av Søren Sveistrup

KastanjemannenKastanjemannen foregår i København. Boken begynner brått med en drept dame. Spesielt med funnet er kastanjemannen som er plassert sammen med henne. (Se coveret på boken). På kastanjemannen er fingeravtrykket til sosialminister Rosa Hartungs datter, som forsvant ett år tidligere. Etterforskeren Naia Thulin får saken sammen med den utbrente etterforskeren Mark Hess, som nettopp har blitt sendt hjem fra Europol. Han har absolutt ikke tenkt å involvere seg og vil bare tilbake til Haag og Europol.

Ikke lenge etter finner de enda en drept kvinne og en ny kastanjemann med fingeravtrykk fra den lille jenta. Thulin og Hess leter fortvilt etter en sammenheng mellom sosialministerens forsvunne datter og de myrdede kvinnene. Og ettersom de finner nye lik sprer det seg stor uhygge i lille Danmark.

Dette er en fartsfylt krim hvor det skjer svært mye. Thulin og Hess strever med å henge med, og havner selv i problemer med morderen. Jeg likte Kastanjemannen svært godt og anbefaler den som en thrilleraktig krim.

Kastanjemannen har jeg fått fra Gyldendal.

Alt er mitt av Ruth Lillegraven

Alt er mitt er en psykologisk thriller av Ruth Lillegraven. Hun er tidligere kjent for å skrive fantastisk poesi. Men nå kommer hun med en virkelig skummel thriller.

Clara som jobber i Justisdepartementet og Haavard som er lege, er gift og bor i Oslo. De er foreldre til to gutter. Det oppdages at to innvandrere i Oslo er drept og dette får konsekvenser både i Justisdepartementet og hos politiet. Det snakkes høyt om rasisme.

Vi møter både Clara og Haavard i ulike kapittel, samtidig som handlingen er delt inn i ulike tidsrom. Dette driver denne thrilleren fremover i et høyt tempo. Samtidig som det er helt umulig å forestille seg hvordan alt henger sammen. Noen få kapitler før slutten får en imidlertid svaret og jeg gjetter du blir like overrasket som deg!

Dette var den av bøkene jeg har tatt med denne gangen jeg synes er aller best skrevet. Så her får du mye kvalitet for pengene.

Alt er mitt har jeg fått fra Kagge forlag.

Død manns tango av Geir Tangen

Død manns tango handler, som de to foregående bøkene om journalist Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll. De to har et meget spesielt forhold og har begge tatt et fatalt valg som kan få store konsekvenser for dem. Denne boken er preget av at spesielt Viljar sliter med det som har skjedd. Lotte blir blandet inn i en rekke mord da det viser seg at noen dreper en gruppe mennesker som en gang i ungdommen var sammen på en hytte, og Lotte er en av disse ungdommene.

Geir Tanger skriver helt grei krim, men denne når ikke helt opp blant de beste jeg har lest. Det var litt mye frem og tilbake i tid og fokusering på det valget Lotte og Viljar tok da nynazisten Geirmund Bakken døde tidligere samme år. Boken er helt fin, men også veldig avhengig av at du har lest Hjerteknuser, som kom i 2017.

Død manns tango har jeg fått fra Gyldendal.

Neuromancer av William Gibson

26 tirsdag feb 2019

Posted by in 1001 bøker, Bøker, Data/internett, Sci-fi

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , ,

Neuromancer er en science fiction roman skrevet av kanadiske William Gibson i 1984. Den er mitt valg for februar i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Det vil si at denne boken står på listen over 1001 bøker du må lese før du dør. Den er i tillegg til å være en sci-fi også innenfor sjangeren cyberpunk.

«Alle grep som kjennetegner senere cyberpunk forsøk – gode såvel som dårlige – er tilstede i Nevromantiker: Urbant forfall, teknofetisjistiske subkulturer, avansert datakriminalitet, virtual reality, gen- og nervespleising og folk med mengder av teknologiske «modifikasjoner» … og sist men ikke minst, Gibsons sikre sans for noir. (Torgrim Eggen, etterord, i den norske oversettelsen av Nevromancer – Nevromantiker, 1999)

Neuromancer var vanskelig å lese. Jeg hadde valgt meg den på engelsk siden det er originalspråket, men endte opp å lese parallelt på engelsk og norsk. I tillegg måtte jeg gå til internett for å få forklaring på ord Gibson laget til denne boken. Det første og viktigste ordet er cyberspace. Som nå selvfølgelig er et kjent ord for oss alle, men som Gibson fant opp i 1984 til denne boken. Andre ord er for eksempel «simstim». En form for teknologi som tar opp og lagrer tanker og sanseinntrykk slik at en kan koble seg på en annen persons opplevelser.

Cowboys didn’t get into simstim, he thought, because it was basically a meat toy. He knew that the trodes he used and the little plastic tiara dangling from a simstim deck were basically the same, and that the cyberspace matrix was actually a drastic simplification of the human sensorium.

Gibson bruker også japanske ord. For eksempel Pachinko som er en populær spillemaskin i Japan og Yakitori – kyllingspyd. Den første delen av boken foregår i en prefektur i Japan som heter Ninsei i byen Chiba og i gatene omtalt som Night City. Et område preget av svartebørshandel, narkotika og spillesteder. Et farlig sted å være.

Night City was like deranged experiment in social Darwinisem, designet by a bored researcher who kept one thumb permanently on the fast-forward button. Stop hustling and you sank without a trace, but move a little too swiftly and you’d break the fragile surface tension of the black marked; either way, you were gone.

Hovedpersonen Henry Dorsett Case er en cowboy. En ung mann som kan koble seg direkte på cyberspace ved hjelp av elektroder. Han er bare 24 men har allerede klart å stjele fra de han jobbet for og som straff få brent vekk den delen av ham som gjorde det mulig å være cowboy. Nå bruker han stoff og svindler sin vei gjennom the Night City. Han brenner lyset i begge ender som Gibson beskriver det. Men så møter han på Molly og Armitage. Armitage har en jobb til ham, og på en av de svarte klinikkene får han reparert evnen til å være cowboy pluss ny lever og bukspyttkjertel. Den siste hindrer han å oppnå en ruseffekt fra narkotika. Jobben går ut på å hacke seg inn i en AI (kunstig intelligens). Etterhvert blir det klart at det er en del av den kunstige intelligensen som står bak Armitage og det blir forvirrende hva han egentlig skal gjøre. Alt dette foregår i en virvel av personer og nye steder. Den siste delen av boken foregår på en egen, menneskeskapt verden ute i verdensrommet, Freeside/Spraylight (begge benevnelsene brukes). Det er der hovedkontoret til de som eier AI-en er og Case trenger å logge seg direkte på hovedterminalen.

Freeside. Freeside is many things, not all of them evident to the tourists who shuttle up and down the well. Freeside is brothel and banking nexus, pleasure dome and free port, border town and spa. Freeside is Las Vegas and the hanging gardens of Babylon, an orbital Geneva and home to a family inbred and most carefully refined, the industrial clan of Tessier and Ashpool.

Det er Tessier-Ashpool som har skapt den kunstige intelligensen. Den hjelper til å drive firmaet for dem. Men egentlig var den tenkt å gjøre mye mer og det er den sovende delen Case skal bringe frem i lyset.

Boken er full av teknologi. Den som blir brukt mest er «riggen» Case kobler seg på når han skal inn i cyberspace. Men vi møter også ungdom med plass til minnekort i egne plugger bak øret, simstim utstyr, romskip, avanserte proteser, modifiserte kroppsdeler og rombaser. Molly har for eksempel briller operert inn i ansiktet slik at du bare ser to speil hvor hun har øyne. Hun ser også klokken på innsiden av brillene, og når Case er logget på henne med simstim utstyr klarer AI-en å kommunisere det til henne i klokkefeltet. (På norsk har hun: «Tankdyrkede, sjøgrønne Nikon-transplantater«) Men fordi denne boken er skrevet i 1984 møter vi også på kassetter og disketter. Det er litt morsomt oppi det hele.

Den delen av AI-en Case skal hacke kaller seg selv Neuromancer, så en skulle tro det var der tittelen kommer fra. I etterordet i den norske utgaven skriver Torgrim Eggen: «Orginaltittelen Neuromancer er konstruert av begrepet «necromancer», som betyr «åndemaner» eller «svartekunstner», og «neuro-«, altså noe som har med nervesystemet å gjøre.» Det vil si at denne AI-en betegner seg selv på den måten.

Neuro from the nerves, the silver paths. Romancer. Necromancer. I call up the dead.

Jeg brukte veldig mye tid på å lese denne boken. Den er så komplisert med alle de nye ordene og beskrivelser av ting som egentlig ikke finnes. Da ble det lettere å gå til den norske utgaven og lese det på nytt der. Noen ganger var det nok og andre ganger måtte jeg slå opp ord på nettet. Jeg kunne jo selvfølgelig bare lest den norske utgaven men jeg likte ikke språket i den. Et par eksempel fra begynnelsen av boken:

«His ugliness was the stuff of legend. In an age of affordable beauty, there was something heraldic about his lack of it» – «Han var så stygg at det gikk gjeteord om det. I en tid da alle kunne ta seg råd til skjønnhet, bar Ratz det stygge trynet sitt som et våpenskjold».

«All the speed he took, all the turns he’d taken and the corners he’d cut in Night City, and still he’d see the matrix in his sleep, bright lattices of logic unfolding across the colorless void» – «Hvor mye speed han enn tok, hvor mye han snodde seg, hvor mange stunt han dro her i Nattbyen, så han stadig Nettet for seg i søvne, logikkens lysende flettverk som foldet seg ut over det fargeløse tomrommet.»

Så jeg endte opp å lese Neuromancer både på norsk og på engelsk. Noen ganger når bøker ender opp med å virkelig kreve noe av dem så liker en dem også bedre, og jeg liker denne virkelig godt. Selv om den var vanskelig og selv om jeg brukte en hel måned på å lese den. Jeg vet likevel ikke om jeg skal anbefale den. Men hvis du liker cyberpunk og kan tenke deg å lese en klassiker, så er dette en viktig bok i sjangeren. Neuromancer er første bok i en trilogi, fulgt av Count Zero og Mona Lisa Overdrive. Jeg er ikke så sikker på at jeg vil lese videre likevel.

Stella Polaris av Myriam H. Bjerkli

20 onsdag feb 2019

Posted by in Bøker, Krim

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , ,

Stella Polaris er en ny krim av Myriam H. Bjerkli. Hun har tidligere gitt ut Lille Linerle som var en rå og vond krim/thriller om en jente som blir holdt fanget og seksuelt misbrukt. Lille linerle var skikkelig vond å lese og Stella Polaris er ikke mye bedre. Temaet har skiftet fra seksuelt misbruk av barn til kvinnemishandling. Som på en måte er lettere og så er det fælt at det føles sånn.

Stella og Aleksander har sønnen Marius. En dag Stella skal hente han i barnehagen har barnevernet allerede vært der. De har fått en bekymringsmelding om mishandling. Stella blir selvfølgelig fullstendig fortvilet og i kaoset som oppstår kjører hun avgårde i Aleksanders bil etter å ha drukket litt, kolliderer med postmannen og stikker av. Aleksander og Stella har vokst opp sammen og vært hverandres trøst. De kommer begge fra hjem der de ikke fikk den omsorgen de behøvde. Allerede som syttenåring er Stella gravid og beholder barnet på tross av hva Aleksander mener. Da er de allerede samboere. Aleksander er voldelig, men «bare» mot Stella. Marius lider likevel av mishandlingen og Stellas manglende forståelse av barns behov.

Politiet tror det er Aleksander som har kjørt bilen, noe postmannen, Daniel, bekrefter. Etterpå bruker han denne hemmeligheten til å presse Stella inn i et forhold. Aleksander havner i fengsel og Stella og Daniel blir gift. Stella går fra et forhold med mishandling til et annet – bare på et annet plan. Alt for å få Marius tilbake fra barnevernet.

Bjerkli skriver virkelig godt om vonde emner. Hun er mesterlig i det å vise sårheten, kraften i mishandlingen og effekten av det å omgås en mishandler. Jeg elsket boken, og synes selv det er merkelig å kunne føle så positivt om en så vond bok. Men det kommer av rytmen i ordene og skjønnheten i beskrivelsene. Selv om boken handler om noe virkelig vondt, så er det en vakker bok.

Stella Polaris anbefales både for krimentusiaster og dem som foretrekker romaner. Den fungerer så godt på begge nivå. Og har du ikke lest Lille Linerle så anbefales den og, men da må du være forberedt på at den kommer til å gjøre vondt.

Stella Polaris har jeg fått av Capitana.

The Time Machine av H.G. Wells

03 søndag feb 2019

Posted by in 1001 bøker, Bøker, Sci-fi

≈ 29 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , ,

The time machineThe Time Machine, eller Tidsmaskinen på norsk, er en science fiction roman skrevet av engelske H.G. Wells (Herbert George). Den ble publisert  i 1895 og er regnet som en av de første science fiction romanene. Wells skrev bøker i mange sjangre, men huskes best for science fiction romanene Tidsmaskinen (The Time Machine) fra 1895, Doktor Moreaus øy (The Island of Doctor Moreau) fra 1896, Den usynlige mann (The Invisible Man) fra 1897, Klodenes kamp (The War of the Worlds) fra 1898 og De første mennesker på månen (The War in the Air) fra 1901. The Time Machine er en bok som lenge har stått på leselisten min, og som jeg tok frem nå fordi den står på listen over 1001-bøker du må lese før du dør og jeg prøver å få lest bøker fra den listen.

Tidsmaskinen er filmatisert og adaptert for radio, TV og tegneserier, men størst betydning har den fått for alle senere bøker om tidsreiser. Wells oppfant det som i dag blir regnet som den klassiske tidsmaskinen, med spaker å dra i og hjul som teller årene en drar enten forover eller bakover. Det å reise i tid har blitt et kjent og kjært sci-fi tema og når en har lest Tidsmaskinen er det morsomt å sammenligne med alle andre bøker av denne typen en har lest.

Her møter vi en mann som bare blir kalt the time-traveller. Han har invitert gjester til middag og gjestene blir omtalt med yrke. Jeg-personen er en av gjestene. The time-traveller viser hvordan han har regnet ut at det finnes fire dimensjoner, der tid er den fjerde dimensjonen. Han kommer så med en modell han har bygget av tidsmaskinen og får denne til å forsvinne i løse luften. Han sier at modellen har reist i tid.

Uken etter møter vi igjen en gruppe gjester som er invitert til middag. Noen er de samme som uken før og noen er nye. Gjestene finner en lapp der the time-traveller har skrevet at hvis han ikke er der til klokken 7 så må de bare begynne å spise. Gjestene gjør så, frem til en pjuskete og ustelt time-traveller står i døren og forteller han er sen fordi han har reist i tid. Han er sulten og får spise før han vil fortelle hva som har skjedd. Han sier han vil fortelle sin historie uten å bli avbrutt.  Det som følger er en reise inn i fremtiden fortalt i første person.

The time-traveller beskriver hvordan han reiser til år 802 701. Der møter han to raser som han etterhvert forstår, eller egentlig selv tenker, har utviklet seg fra arbeiderklassen og overklassen. Eloi er dem han får først kontakt med. De er vennlige, små og vakre vesener:

He was a slight creature – perhaps four feet high – clad in purple tunic, girdled at the waist with a leather belt. Sandals or buskins – I could not clearly distinguish which – were on his feet (…) He struck me as being a very beautiful and graceful creature, but indescribably frail. His flushed face reminded me of the more beautiful kind of consumptive – that hectic beauty of witch we used to hear so much.

De er ganske så forsvarsløse og redde for mørket.

Allerede etter den første turen han tar rundt i området har noen tatt tidsmaskinen hans. Han blir noe frenetisk i letingen men finner etterhvert ut at den er flyttet inn i sokkelen til en stor statue av Sfinksen. Han får ikke opp dørene og forstår heller ikke hvordan disse små vesene har flyttet den. Han leter etter verktøy for å få åpne dørene, men finner ingen, heller ingen maskiner eller noe form for måte Eloi kan lage klærne sine. De spiser bare frukt og sover i store saler i de eneste bygningene som finnes.

Han finner noe som ligner luftekanaler som går ned i bakken. Og mens han undersøker den ene får han det første glimtet av den andre rasen. Disse kalles Morlocks:

My impression of it is, of course, imperfect; but I know it was a dull white, and had strange large greyish-red eyes; also that there was flaxen hair on its head and down its back. — gradually, the truth dawned on me: that Man had not remained one species, but had differentiated into two destinct animals.

Denne rasen, finner han ut, lever under jorden. De kommer bare ut om natten. Da fanger de til gjengjeld de av Eloi de kan få tak i og bruker dem til mat.

På Wikipedia blir ordene Eloi og Morlock forklart. Eloi er flertall for Elohim, som er små guder i Det gamle Testamentet. Ordet Morlock er litt mer uklart, men kan referere til den Kanaanittiske guden Moloch som er forbundet med barneoffringer.

The Time Machine er en liten bok på bare 118 sider. Det er ikke så uvanlig for tiden den er skrevet i. Den inneholder også endel ord som ble brukt i Viktoriatidens England. Ord som ikke brukes lenger og som jeg måtte slå opp. Likevel var språket nydelig og enkelt å lese. En ser virkelig for seg de små Eloiene, deres lek i elven, latter og uanstrengte livsform. Jorden er grønn og frodig, varm og ganske tørr med bare noen få bygninger iblant store mengder trær og busker. Jeg er glad jeg endelig tok meg tid til å lese denne boken. Den anbefales.

time machine

The time machine from the 1960 George Pal adaptation of H.G. Wells’s “The Time Machine”.

En blå tråd av Anne Tyler

29 tirsdag jan 2019

Posted by in Bøker

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , ,

En blå trådEn blå tråd er det jeg trodde var en feelgood-roman av amerikanske Anne Tyler. Men etterhvert som jeg leste følte jeg romanen hadde større dybde enn hva jeg forventer av den type bøker, og også bedre og mer omfattende karakterbeskrivelser. Det kan være jeg tar helt feil når jeg tror den er en feelgood-roman, men ut fra forsiden og beskrivelsen på baksiden var det det jeg forventet meg.

Abby og Red er gift og har fire barn. To jenter og to gutter. Den eldste gutten har de overtatt fra en av farens arbeidskollegaer etter at konen hans forlot dem. Men han vokser opp som et integrert medlem av familien. Den yngste gutten, Danny, gir foreldrene mange sorger. Han er innesluttet og egenrådig og forlater hjemmet så snart han kan. De hører svært lite fra ham, opplever at han skifter jobb hele tiden og bor ulike steder. Etter noen år inviterer han dem i bryllup og får straks etter en datter. Susan blir da enda en besteforeldrene bekymrer seg for. De to eldste døtrene blir gift og får barn og bor i nærheten, det samme gjør gutten de tok til seg.

Huset de bor i er nesten en karakter i seg selv. Det var Reds far som bygde det til en formuende familie, og som kjøpte det tilbake i de harde tretti-årene. Red bor der fra han er tenåring. Etter at faren dør flytter han og Abby inn sammen med Reds mor, og det er i dette huset hele familien møtes og forlater hverandre. Kommer tilbake og blir borte.

Det er først og fremst Abby vi har synsvinkel fra, men vi får også høre litt fra Red. Familielivet deres, og spesielt Dannys fravær, er bakgrunnen i historien. Men Abby forteller om da hun var ung, hvordan hun møtte Red og om tanker, mål og drømmer. Det er i hennes beskrivelser av livet jeg føler jeg finner dybden. Jeg blir glad i karakterene i boken, bekymrer meg for Danny, humrer over barnas ablegøyer og tenker over Abbys måter å se verden på.

Jeg likte virkelig En blå tråd, den er sterk, god og full av en mors omsorg. Men også en fin og kjærlighetsfull far og en tett sammensveiset familie. Den gir et bilde av Amerika fra de harde trettiårene og frem til i dag. Forteller om hvordan livet var for en småbarnsfamilie og hvordan det er å bli besteforeldre. Les gjerne denne boken når du trenger noe godt å fordype deg i.

Circe av Madeline Miller

21 mandag jan 2019

Posted by in Bøker, Fantasy

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Circe er en fantasyroman skrevet av amerikanske Madeline Miller. Den forteller historien om den greske gudinnen Kirke, på en ny og moderne måte. Den originale historien finner vi hos Homer. Der er Kirke gudinnen Odyssevs ble hos i ett år og som sa han måtte binde seg selv til masten da han skulle forbi sirenene. Kirke er datter av guden Helios (solen) og nymfen Perse, det vil si at hun er en av titanene. Hun er sammen med søsknene sine de første heksene. Det var Kirkes bror Aietes som eide det gyldne skinn Jason og argonautene var etter, og hennes søster Pasifaë som var gift med kong Minos og mor til Minotauros.

Underveis i boken slo jeg opp detaljer og sammenlignet dem med Homers historie. Madeline Miller er meget tro mot originalen og har bare utvidet den med dialoger, tanker og følelser. Spesielt rørende er Kirkes ensomhet etter at hun blir forvist til øyen Aiaia. Hun må dit etter å ha stått opp mot faren sin. På øya er det et hus som vasker seg selv og aldri går tom for mat. Hun har også tamme løver og ulver samt sauer og geiter. Hun oppdager kraften til urter og planter allerede før hun må flytte, spesielt planter som står et sted gudene har gjort ting er kraftfulle. For å beskytte seg selv der hun lever uten en mann eller bror gir hun menn som kommer til henne urter i vinen slik at hun kan gjøre dem om til griser hvis de prøver å voldta eller rane henne. Hun har ganske mange griser.

Kirke tilbyr Odyssevs et krus, maleri av John William Waterhouse 1891

Kirke tilbyr Odyssevs et krus, maleri av John William Waterhouse, 1891

Odyssevs ble advart av Hermes mot akkurat dette, så han sendte først mannskapet opp til henne. De ble forvandlet. Men da han selv kom etterpå lot han være å drikke vin, og etter en lang samtale gjorde hun om grisene til mennene hans igjen. Odyssevs forelsket seg i Kirke og ble hos henne i et år. I Circe får de sønnen Telegonos, mens hos Homer får de tilsammen tre sønner. Hvordan de får det til på ett år er ikke godt å vite.

Det var utrolig morsom å lese denne boken. I tillegg til Kirkes historie får vi blant annet høre om monsteret Scylla, Minotauren, Zevs og Athene. De fleste historiene var kjente for meg og det var gøy å slå opp Kirkes historie underveis og se at til og med små detaljer stemmer med Homer. Det er ikke så lenge siden jeg leste om Jason og argonautene for eksempel, eller for den saks skyld om Oddyssevs familie Penolope og Telemakhos som kommer og bor hos Kirke etter Odyssevs er død.

Jeg lånte denne boken på biblioteket og det må du også gjøre hvis du er glad i fantasy eller gresk mytologi. Eller, som meg, begge deler.

The Monarch of the Glen og Black dog

08 tirsdag jan 2019

Posted by in Bøker, Fantasy

≈ Leave a Comment

Tags

, , , , , ,

The Monarch of the Glen og Black dog er to fantasybøker skrevet av engelske Neil Gaiman. De er bok 1.1 og 1.2 i historien som starter med American Gods (Amerikanske guder) og som fortsetter i Anansi Boys. At de er nummer med komma betyr at de er små tilleggshistorier til hovedhistorien. Begge bøkene er illustrert av Daniel Egnéus, med mørke og dramatiske tegninger.

I begge bøkene er Shadow Moon på reise i Storbritannia, først i Skottland og så i England. Han møter på mytologiske figurer, og selv om historiene begynner som  «vanlige» historier men blir fort snudd mot det overnaturlige. I The Monarch of the Glen blir Shadow hyret til dørvakt på et stort hus der det skal være et selskap. Han får ikke vite noe mer enn at det kommer kjente folk og han skal passe på så ingen lokale beboere får komme inn på festen. Dette skal han bli godt betalt for. Men Shadow, som egentlig heter Balder og er sønn av Odin, drømmer om hva som skal skje neste dag. Og skjønner at han er blitt lurt. Likevel skjer det som var tenkt og Shadow må sloss med Grendel (fra historien om Beowulf). Ting går likevel ikke helt slik de som har fest har tenkt seg, for Shadow har venner som kan hjelpe ham.

Morsomt er det at Shadow kommer fra Norge til Skottland. Han har blant annet vært i Oslo for å se stedet han ble født.

I Black dog har Shadow kommet til England og han blir invitert til å være noen dager hos et lokalt ektepar. Samme dag som han møter dem møter han også en ung kvinne som heter Cassie. Men det er noe med Cassie og ekteparet Moira og Oliver. Noe Shadow må finne ut av og noe han kan være med på å gjøre, vel bedre er kanskje ikke rett ord, men løse på et vis før han drar videre.

Neil Gaiman skriver fantastisk, og jeg har alltid likt å lese novellene hans. Han har gitt ut mange novellesamlinger som anbefales sterkt. American gods er også en historie jeg virkelig liker. Og i tillegg til å lese boken har jeg lest alle tegneseriene fra den og sett TV-serien. Mangfoldet av historier og medier viser bare at det er veldig mange som er enige med meg i at dette er meget gode historier.

Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne

10 tirsdag jul 2018

Posted by in Bøker, Dystopi

≈ 3 Comments

Tags

, , , , ,

Nullingen av Paul AbelEtter å ha lest MaddAddam-trilogien av Margaret Atwood har jeg lett etter lignende bøker. I artikkelen 35 lesetips til late feriedager på NRK.no fant jeg en kategori de kaller «… vil reise frem i tid og se hvordan verden vil bli». Den passet perfekt til min søkene etter dystopier og bøker om fremtiden som ikke akkurat er science fiction. Så jeg startet med å se hva jeg selv hadde og hva jeg kunne finne på biblioteket.

Den første boken jeg har lest er Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne. Jeg hadde ikke lest noe av Vatne før, men vet jeg har Slik skal vi velge våre ofre i bokhyllen. Jeg likte Nullingen av Paul Abel så godt at jeg også må lese den andre.

Nullingen av Paul Abel er en dystopi. Vi er på midten av det 21. århundre og miljøpartiet Pan-etisk forbund griper makten gjennom en revolusjon. Det kan de gjøre fordi de har hacket seg til kontroll over strømmingen. Ett skritt tilbake. Hver person bærer nå en sjalk. Som en veldig oppgradert mobiltelefon som er operert inn i hodet og som både kan strømme dirkete fra alle kilder (hvem de er de du møter på gaten, nyheter, underholdning osv) og gi bæreren fordeler, som et ekstra støtt endofin eller dopamin.

Den transkraniale sjalken var påført hjernebarken hennes som et atomtykt lag av grafén, en hjelm på innsiden av hodeskallen, puslet sammen bit for bit av mikroskopiske roboter som ble sprøytet inn gjennom et millimeter stort hull i kraniet.

Men Paul Abel er gammeldags og sta, han vil ikke ha denne nye sjalken og sverger til sin gamle håndholdte modell. Han har riktignok elektroder installert i hjernebarken for å ha kontakt med den gamle sjalken. Men når han skrur av sjalken kan han ikke lenger motta oppdateringer. For det er det første Pan-etisk forbund gjør. De sender ut oppdateringer til alle, som gjør at alle også blir fullstendig enige med dem. Sjalkene lærer også av hverandre og oppgraderer seg selv etter hva de får respons på av bærerne og andre sjalker.

Utviklingen lignet på naturlig mutasjon, bare millioner av ganger raskere. En mutasjon av sjalkens programvare som forsøkte å kommunisere, men som ikke fikk noen feedback fra bæreren, ville straks dø ut. En ny og bedre variant ville helt umerkelig for bæreren oppstå i dens sted. Samtidig utvekslet alle sjalkene slike erfaringer med hverandre, lærte av andres feil og suksesser, og snart var den ufeilbarlige programvaren basert på den kognitive responsen fra millioner av bærere. Det var fremskrittet, troen på at det nyeste alltid var det beste.

Paul er gift med Astrid. Hun er dommer i Tingretten og han er forsker på universitetet i Ålesund. Hun mottar oppdateringene og blir en viktig person i det nye samfunnet, mens han skrur av sjalken fullstendig og mister både jobben og alle privilegier. Som mat, strøm og vann – og må derfor leve på sin kone. (Han blir nullet).

Astrid er helt undertrykt og Paul forsøker å drive motstandsarbeid. Etterhvert finner han en gruppe han kan bli med. Men i det store og hele er han en oppblåst, gammeldags og egosentrisk nerd som ikke nødvendigvis gjør en god jobb eller er så viktig for motstandskampen. På den måten føles hun viktig og han uviktig. Noe som reflekterer stillingene deres i samfunnet. Men egentlig gjør han så godt han kan, og om han virker bakstreversk til tider har han mot til å stå imot et veldig stort press. Han fremstår ikke akkurat som modig, men meget sta. Men er det å være modig det som ville hjulpet oss best i en slik situasjon? Er ikke stahet en egenskap som kan drive oss langt mange ganger? Selv er jeg meget sta, og det er en egenskap jeg setter pris på i meg selv. Jeg er vel også noe av en nerd. (På noen områder). På den måten kan det være jeg sammenligner meg selv litt med Paul. Jeg kjenner igjen egenskaper og heier på ham gjennom hele boken, og blir fryktelig frustrert av alt rotet hans.

Dette var en god bok å lese etter MaddAddam-trilogien. Den handler om miljøvern og hva vi er på vei til å gjøre med jorden vår. Men den handler aller mest om hva vi som mennesker er villig til å gjøre for å enten være med på en revolusjon, eller stå imot styret i landet. Jeg falt for karakterene og håpløsheten som er som en undertone i boken. Norge blir stående som en korreks til resten av verden og av og til tror jeg vi har et slikt oppblåst bilde av hvor mye bedre vi er. Dette er en bok som anbefales de som leter etter dystopier, bøker om miljøvern og gode karakterbeskrivelser.

Høstmørke av Jean-Louis Adorsen

27 onsdag jun 2018

Posted by in Bøker, Krim

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , ,

Høstmørke er en indie-krim skrevet av Jean-Louis Adorsen. Forfatteren er født i Frankrike men vokste opp i Norge. Han har jobbet i Aftenposten og drevet med amatørfilm og fotografering.

Høstmørke er spesiell idet at den har flere jeg-personer. Kapitlene skifter synsvinkel mellom dem, og det tar noen kapitler før man helt har grep om denne vekslingen. Men det står likevel frem en hovedperson. Thomas Vestmark er journalist i kulturseksjonen til avisen Søkelyset. Han er i femtiårene, bor alene og er forelsket i en kollega. (Det har han vært i femten år). Han fremstår som en oppegående person, men kanskje noe tafatt på kjærlighetssiden.

På vei fra vestlandet møter han Sara. En sytten år gammel jente som har rømt hjemmefra, hun haiker og skal til Oslo. Thomas tar henne med, men etterhvert tilbyr han henne også å bo i leiligheten hans mens hun er i Oslo. Der svikter sannsynligheten litt for meg. Jeg synes det er svært usannsynlig at han bare skal la henne bo hos seg, ikke minst fordi hun bare er sytten. Det ville vært mer naturlig å ta kontakt med foreldrene hennes. Men Sara tilfører datakunnskap til romanen, noe den har bruk for senere i handlingen.

Etter en jobbfest blir en journalist i avisen drept. Det blir satt i gang etterforskning, og romanen får flere jeg-personer i politietterforskere. Morderen er også en av jeg-personene. Etterforskningen og Thomas og Saras del i den er svært spennende og jeg ble revet med av historien. Det dukker opp noen scener jeg gjerne skulle vært foruten, med incest og en naken Sara. Men ser en bort fra det, så synes jeg dette var en meget godt skrevet roman.

Høstmørke er virkelig spennende og etterhvert ble den skiftende synsvinkelen en fengende del av boken, det var interessant å få flere personers syn på det som hendte. En blir revet med i å prøve å avsløre hvem morderen egentlig er. Romanen er en indie-roman, det vil si at forfatteren har gitt den ut selv. Han skriver i et etterord at han sendte den til ti forlag først. Jeg synes egentlig det er rart ingen plukket den opp.

Høstmørke har jeg fått av forfatteren.

MaddAddam trilogien av Margaret Atwood

14 torsdag jun 2018

Posted by in Bøker, Dystopi

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , ,

Jeg må prøve å skrive noen ord om de tre bøkene Oryx og Crake, Flommens år og MaddAddam av canadiske Margaret Atwood. Men først noen ord om forfatteren. Hun ble født i 1939 og har siden det skrevet 16 romaner (12 av dem er oversatt til norsk), 9 novellesamlinger (2 er oversatt) og 17 diktsamlinger (2 er oversatt). Hun er med andre ord en svært produktiv forfatter. Atwood har fått en mengde priser, og jeg er ikke alene om å synes hun skulle fått Nobels litteraturpris. Jeg har begynt et prosjekt for meg selv der jeg skal prøve å lese hvertfall de viktigste bøkene hennes.

De tre bøkene jeg skal skrive om i dag utgjør den dystopiske trilogien MaddAddam. Dystopi er en undersjanger av science fiction der noe har gått galt og der handlingen er satt til det som blir det motsatte av utopi. Det kan være 3. verdenskrig, en sykdom eller lignende som utsletter det meste av verdens befolkning. De gjenværende må kjempe for å overleve, ikke minst fordi en mengde håndverk har gått tapt. Det er for eksempel ingen urmakere, papirprodusenter, mekanikere og for ikke å snakke om matprodusenter igjen. Så menneskene må tilbake til en form for jordbruk og dyrehold, samt plyndre det som står igjen av bygninger for mat og det nødvendigste av ting vi trenger i hverdagen. En mengde dyreraser har gått tapt, og de finnes flere genspleisede dyr, som lamløver og varskunker. (Det betyr også at det ikke finnes fremtidsmaskiner, romskip eller utenomjordiske karakterer i bøkene.)

I MaddAddam trilogien følger vi flere tidsløp og flere personer, men det er ikke vanskelig å følge vekslingen for alt hører sammen. Av og til får noen mennesker kallenavn slik at du ikke er helt sikker på at alt handler om samme person før i slutten av boken, men det gjør det bare spennende. Handlingen er ikke plassert i en bestemt tid, men verden lider under menneskenes plyndring. Solen brenner, slik at en forstår det er store hull i ozonlaget og det kommer store tordenvær hver ettermiddag. Det mest fremtidsrettede er hvor mye som gjøres ved genmanipulering. For eksempel vokser det menneskehår på sauer (hårfår) som blir festet til hodeskallen på mennesket og gror videre der. Det er flere store selskap som jobber med ulike former for genmodifisering, alt fra å gjøre menneskene vakrere til å skape sykdommer (og i hemmelighet plassere dem i vitaminpiller) for så selge pillene som skal kurere dem. Det er stor forskjell på rik og fattig. De som har fått jobb i de store selskapene, fra sjefer til vaskehjelpen bor i enklaver (som inngjerdede samfunn). Og de fattige, og de som jobber med alt mulig annet, bor på utsiden i det farlige plebland. Farlig fordi det er en veldig høy kriminalitet der.

Vi følger karakterer både på innsiden og på utsiden av enklavene. Noen er født i en enklave og noen har fått jobb der. I Oryx og Crake møter vi Snømann, som er vokter over en gjeng genmanipulerte mennesker. De er meget forskjellige fra oss. De har «løpetid», innebygget beskyttelse for solen, spiser kun gress og grønne planter, synger med en egen glassklar stemme, kan male som katter for å helbrede hverandre mm. Disse menneskene ble laget av Crake ved hjelp av en gjeng eksperter som ble kidnappet fra andre steder for å jobbe med dette. Men Crake, og partneren hans Oryx døde og det blir opp til Snømann å passe på dem. Han bor nede ved sjøen og har bare det aller nødvendigste for å overleve. Men han skaper en mytologi rundt Oryx og Crake for «crakerne» som han kaller de nye menneskene. I bytte får han fisk de fanger til ham. Den første boken handler og disse få karakterene, men vi får i tilbakeblikk og fortellingene lære om hva som egentlig skjedde og hva som gjør at de er i den situasjonen de er.

I Flommens år møter vi gartnerne. De er en religiøs gruppe med en tro skapt av Adam En. De prøver å ta vare på minnet om alle de utdødde artene og lever et liv som veganere. På taket av bygninger, og i mørke rom dyrker de det de trenger. Alt slags grønnsaker og grøntfôr pluss sopp og honning. Bygningene står i plebland, så de er meget utsatte for de kriminelle. Men samtidig ser folk på dem som skrullinger som ikke har noe verd å stjele. En av dem som er blant gartnerne er Toby. Hun ble reddet fra en mann som virkelig mishandlet henne, og der har gartnerne fått en stor fiende. Så etterhvert blir hun sendt til en enklave for å jobbe der, slik at han ikke skal få tak i henne. I Flommens år følger vi to tidsløp. Nåtiden, som er 25 år etter at verden gikk i stykker, og det året alt gikk galt, som av gartnerne kalles Flommens år. Etterhvert forstår vi enda mer enn det vi gjorde i Oryx og Crake, og det at tinge settes i sin rett omstendighet er en stor drivkraft til å lese vider.

MaddaddamI MaddAddam, som er den siste boken er det fremdeles gartnerne vi følger. Toby er hovedperson og jeg-person. Men samtidig fortelles historien om Zeb. Tobys kjæreste og en viktig person i Flommens år. Hans historie er virkelig spennende. Gartnerne tar seg nå av «crakerne», i den grad de trenger å bli tatt hånd om. Et samfunn har vokst frem, om et veldig lite samfunn. Alt knyttes sammen i MaddAddam, flere navn og kallenavn blir avslørt og flere sammenhenger satt lys på. I den grad jeg likte noen av bøkene bedre enn de andre var det MaddAddam som var best. Men det betyr ikke at ikke alle tre er fantastisk gode, for det er de.

Jeg elsker virkelig denne trilogien og ofte er det vanskeligst å skrive om bøker som virkelig får bety noe for en. Ordene blir for små og fattige og en kan bare hinte om hva de får bety for en. Men en viktig ting er at dette er bøker også for de som til vanlig ikke leser science fiction. Som sagt inneholder de ikke hverken romskip eller utenomjordiske eller overnaturlige karakterer. Men handler om en fremtid der mennesket aldri lærte å ta vare på jorden de lever på. I alle fall ikke før det er for sent. Genmodifiseringen kan synes ekstrem, men i et etterord til bøkene skriver forfatteren at alle de tingene hun har skrevet om gener allerede finnes. Hun har rådført seg med biologer og forskere, og vi kan de grusomme og utrolige tingene hun beskriver. De er bare ikke «satt ut i livet» men befinner seg i laboratorier rundt om i verden. Vi har heldigvis lover som beskytter oss for det meste av genmanipulering. Men en dag kan det være at de rikt medisinselskapene, eller biologiske universitetene får lov til å prøve ut det de kan. Vi har ingen garantier. På det grunnlaget handler bøkene om en mulig fremtid, om enn om en meget skremmende fremtid.