Category Archives: Bøker

Krim lest i 2020 #1

17 fredag jan 2020

Posted by in Bøker, Krim, Thriller

≈ 1 Comment

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Det meste jeg lese av krim er bøker jeg får som leseeksemplar fra ulike forlag. Forbrukerrådet har satt lys på denne typen samarbeid og krever at bloggere nå merker innlegg der en har fått bøker helt i begynnelsen. Før var det mest vanlig å skrive dette i slutten av innlegget. Det er viktig for meg å følge reglene, samtidig som det også betyr noe å presisere at forlagene ikke har hatt noen innvirkning på det jeg velger å skrive. Under finner du bare mine personlige meninger. Illvilje har jeg fått fra Capitana, Skumring og Mørket vet fra Cappelen Damm.

crimeJeg synes at krim er en av de sjangeren det er vanskeligst å skrive om. Ikke fordi det er en kompleks sjanger, men fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Ofte spiller det en rolle at leseren ikke har spesifikk kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og etter man har lest hele historien er det lett at man inkluderer disse opplysningene i en oppsummering. Det kan for eksempel være hendelser fra fortiden eller avslørende karaktertrekk. Og ofte er det ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og inkludere dem i samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Illvilje av Jørn Lier Horst

IllviljeIllvilje er den 14. boken i serien om William Wisting. I de siste bøkene har han delt hovedrollen sammen med datteren Line, og det er et samarbeid som fungerer. Line er journalist, i begynnelsen jobbet hun i VG, men nå er hun frilanser. I Illvilje har hun fått et oppdrag av Adrian Stiller i Cold Case gruppen. Hun skal være med å dokumentere en rekonstruksjon. En mann er dømt for to drap, og nå ønsker han å tilstå enda ett. I den forbindelsen skal han vise politiet hvor hun er begravet. Denne morderen hører til i Oslo, men han sier kvinnen er begravet ved Sandefjord. Så da blir Wisting ansvarlig for gjennomføringen av rekonstruksjonen. Ikke alt går som forventet, og Wisting blir gitt skylden. Selv om det nok ikke var han som står bak det som gikk galt.

Illvilje er virkelig spennende. Det er den beste boken til Lier Horst, så langt. Synes jeg. Jeg har likt de som kom før denne også, men det er noen med vinklingen av denne historien og det som går galt som gjør boken ekstra spennende. Jeg ble spurt om boken kan leses uten at man har lest bøkene som kom før i serien, og det synes jeg går fint. Det er klart en blir bedre kjent med hovedpersonene når en får presentert forhistorien deres. Men boken i seg selv er ikke avhengig av noen annen bok. Historien er så spennende at man ikke bryr seg om man muligens tenker på hva som kan ha skjedd før.

I fjor høst gikk serien om Wisting på TV3. Hovedpersonen er spilt av Sven Nordin og de to viktigste bi-karakterene politibetjent Hammer og datteren Line er med. Det ble en spennende TV-serie, så i tillegg til bøkene anbefales den og. Serien heter Wisting.

Skumring av Arnaldur Indriðason

SkumringArnaldur Indriðason skriver flere ulike serier. Mest kjent er nok den om politimannen Erlendur Sveinsson. Denne boken er fra en annen serie, og har handling fra andre verdenskrig og okkupasjonen av Island (Som jeg visste veldig lite om). Island ble okkupert først av britene og så av amerikanerne under hele krigen. Da Danmark ble okkupert av tyskerne i 1940 stod Island helt uten forsvar og de allierte styrkene tok derfor over Island fordi de var svært redde for at tyskerne skulle etablere en base der. Styrkene forlot Island i 1947, men kom tilbake og opprettet en amerikansk base som jeg tror var på Island til 2011. (Dette måtte jeg slå opp på Google).

I Skumring møter vi politimannen Flòvent og Thorson fra det britiske militærpolitiet. Flòvent får en mordsak der det viser seg at pistol og kule er amerikansk. Den britiske etterretningen på Island blander seg opp i saken og forlanger å få overta etterforskningen. Det går ikke det islandske politiet med på. Men de tar godt i mot en mann fra militærpolitiet, Thorson, og han og Flòvent fungerer godt sammen. Thorson er det som kalles en vestislender. Det vil se en islender som har emigrert til Amerika og som derfor snakker islandsk. Etterhvert blir fokus på en tysk mann som slapp å bli evakuert fordi han sitter i rullestol, og på sønnen hans. Men også britiske soldater og en ung islandsk kvinne blir mistenkt. De bruker litt tid på å finne retningen etterforskningen skal bevege seg i. Det er interessant å lese karakterbeskrivelsene og følge tankene til politimennene, selv i det de ikke klarer å bevise.

Jeg har lest de andre to bøkene i serien om Flòvent og Thorson. Skuggasund er den første, denne er den andre og Fluktruten er den tredje. Jeg har allerede lest begge to, så det ble litt feil rekkefølge for meg. Men det gjør egentlig ikke noe. Selv om dette er bøker i en serie så kan de absolutt leses uavhengig. I Skumring finner vi ut hvordan de to mennene ble kjent, men det gjorde ikke noe å ikke vite det hele tiden.

Indriðason skriver fantastiske bøker. Det er noe med «den islandske stemmen» som jeg synes jeg kan kjenne igjen i flere islandske bøker. De er langsomme og fokuserer på menneskene. De er intelligente, men samtidig spennende. Av og til litt mørke. Bøkene hans om Erlendur har vært svært populære og det er ingen grunn til å ikke å fortsette på bøkene om Flòvent og Thorson. De er meget gode.

Mørket vet av Arnaldur Indriðason

Mørket vetMørket vet er første bok i en ny serie som handler om den pensjonerte politimannen Konrað. Han er en ny type hovedperson for Indriðason. Tidligere har hovedkarakterene vært sympatiske og uten negative karaktertrekk. Erlandur slet riktignok med forholdet til barna sine og var tungsindig. Eller det er slik jeg oppfattet han. Men Konrað har et sinne i seg som får han til å skjelle ut en kollega. Og som gjorde at han ble permittert uten lønn i et helt år fordi han ville slå til en innsatt med en hjulvinne. Jeg likte ikke sinnet hans, men jeg tror det kanskje er meningen at man ikke skal. Det gjør selvfølgelig Konrað til en mer mennesklig figur. Ingen er udelt gode og det er ikke så uvanlig å bli rasende i ulike situasjoner.

Denne boken handler om mord som har skjedd for lenge siden. En mann er forsvunnet, og en annen mann blir anklaget for å ha drept ham. Men de finner aldri et lik og det gjør at denne mannen slipper fri. Da den døde kroppen dukker opp i en isbre starter etterforskningen på ny. Den anklagede mannen ønsker å snakke med Konrað og slik blir han involvert i dette mordet. Samtidig er det en kvinne som ber Konrað se på saken der broren hennes ble drept i en påkjørsel. Den saken ble heller aldri løst og Konrað, som bruker kontakter i politiet når han trenger det, starter sin etterforskning med å oppsøke alle som muligens kunne være involvert.

Jeg likte denne nye boken fra Indriðason. Konrað er en fin type. Han savner kona si som døde av kreft og han tar seg av barnebarna sine, to tvillinggutter, og har et godt forhold til sønnen sin. Han tenker mye på disse gamle sakene og oppdager nyanser i det folk sier som får han til å tenke på noe som har skjedd før. På den måten pusler han seg gjennom sakene og finner utav mer enn han klarte for så mange år siden. Jeg ser frem til å lese flere bøker om Konrað. (Selv om det nok er bøkene om Flòvent og Thorson som er mine favoritter).

Indriðason skriver på samme langsomme måte uansett hvem han skriver om. Så man gjenkjenner den intelligente og særegne islandske roen i bøkene hans. Jeg leser en annen islandsk bok akkurat nå (Frøken Island) og synes den ligner på bøkene Indriðason skriver. Men det er ikke sånn at alle islandske forfattere skriver på samme måte. Men det er noe som ligner, noe som jeg kanskje tror har med at vi snakker om en liten øy der det ikke bor så veldig mange mennesker. (363 000 i 2019) Og der de som bor der er opptatt av å holde på det som er særegent for dem. Men det blir min oppfattelse av det.

En annen liten ting man legger merke til er at forfattere ofte bruker bare fornavnet på karakterene. Det tror jeg er fordi islandske etternavn er fars eller mors navn med -dottir eller -son til. Når man alfabetiserer bøkene på et bibliotek skal alltid islandske forfattere alfabetiseres etter fornavnet. Arnaldur Indriðason finner du med andre ord på A i hyllene på et bibliotek.

Spor i støvet av Katherine Webb

15 onsdag jan 2020

Posted by in Bøker, Romaner

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Spor i støvetSpor i støvet er en historisk roman, utgitt i fjor, av engelske Katherine Webb. Jeg fått den som leseeksemplar av Gyldendal forlag.

Det er veldig lenge siden siden jeg sist leste en roman av Katherine Webb. Så jeg var litt uvant med måten hun skriver på. Hun forteller en fortelling, og som regel er det gjemt en stor hemmelighet i den fortellingen. Vi får spor gjennom hele romanen, men ingen løsning – eller for den saks skyld ingen forklaring, før mot slutten. I begynnelsen gjorde det meg litt irritert over hele romanen, men det var fordi jeg hadde glemt at det er sånn hun skriver.

Frances var åtte år da bestevenninnen hennes, Wyn, forsvant i 1918 – under den første verdenskrigen. Nå er det andre verdenskrig og hun har flyttet fra mannen sin og hjem til foreldrene. Vi får ikke vite noe særlig om ekteskapet, men forstår at Frances har gitt det opp. Familien bor i Bath. Frances har ikke barn, men passer på det som ville vært tantebarnet til Wyn, Davy, fordi moren hans ikke har overskudd til å klare det selv. Moren hans drikker også endel.

Bath blir bombet av tyskerne, og en av bombene fjerner noen steiner slik at kroppen til Wyn blir funnet. Det vil si skjelettet, men med nok rester på til at hun kan identifiseres. Hun ligger begravd i sin egen bakgård. En mann som het Johannes, en rømt krigsfange, ble dømt og hengt for mordet. Men Frances sier han aldri visste hvor Wyn bodde og at de må ha hengt feil mann. I tillegg forsvinner Davy etter en av bombene og Frances bruker mye av romanen på å lete etter han. En kvinnelig politibetjent er den eneste som vil høre på Frances og hun oppmuntrer henne til å besøke steder hun ville ha lekt med Wyn for å få frem minner som kan være med på å finne den riktige morderen. Frances tror hun vet noe, men kan bare ikke huske det.

Det var som hun ikke fikk nok luft, det hvinte og skrek rundt henne, bakken ristet, og hjernen ble fullstendig blank. Dette var et øyeblikk av ren, ublandet frykt – en redsel som fikk musklene til å skjelve og gjorde henne svak og dum. Hun hadde opplevd det før, men det var lenge, lenge siden nå […] Nå kjente hun den samme utmattende redselen, en følelse av å være i fritt fall, at det bare var sekunder om å gjøre før hun ville krasje i bakken og dø.

Jeg likte denne romanen bedre etterhvert som jeg leste. Den var litt fragmentert i begynnelsen. Men så fort man blir med Frances på den doble letingen etter Davy og etter minnene fra fortiden så blir den spennende og interessant. Man lurer virkelig på hva som ligger bak at minnene er så fortrengte. Gjennom romanen blir det også tydelig at Frances egentlig aldri var glad i mannen sin. Hun giftet seg bare med han fordi hun ble avvist av han hun egentlig ville ha. Nå er den andre der, og letingen fører også til at følelsene kommer til overflaten. Så dette blir også en kjærlighetsroman. Den siste delen er svært vakker, og der ønsker man virkelig at alt var annerledes.

Jeg kan anbefale Spor i støvet som en roman du kan slappe av med. Den er søt og fin, samtidig som det ligger vonde følelser under overflaten. Alt har ikke vært lett for Frances, og man involverer seg i historien hennes og heier på henne. Jeg er glad jeg ikke ga opp etter få sider, men leste hele romanen igjennom.

Øyevitnet og Skyggespillet av Anna Bågstam

01 onsdag jan 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

ØyevitnetØyevitnet og Skyggespillet er de to første kriminalromanene i den nye serien «Mordene i Lerviken» av svenske Anna Bågstam. Jeg har fått dem som leseeksemplar fra Panta forlag, men det jeg skriver om dem er min personlige leseopplevelse. Øyevitnet ble utgitt i 2018 og Skyggespillet blir utgitt i år.

Harriet Vestberg er ansatt i en administrativ stilling innen det svenske politiet. Jeg vet ikke om vi har den typen stillinger i Norge. Det er både deler av en etterforskning hun kan være med på, og ikke. Hun jobber med grov kriminalitet, er med på forhør og å etterforske mord. Men hun kan ikke jage kjeltringer eller være med på det som kalles operative oppdrag i boken. Harriet er likevel en person som ikke viker unna utfordringer, så hun drar til der mordet er begått, snakker med folk og gjør det hun kan for å finne ut av hvem som er morderen. Selvfølgelig, ville jeg nesten si. Det er klart hovedpersonen i en kriminalroman er proaktiv og gjør ting sjefen kanskje ikke helt er enig i.

Arbeidsplassen hennes er en politistasjon i Lerviken, ved Ôresund. Der bor faren hennes og han har blitt litt glemsom og rørete. Så hun har flyttet for å ta seg av ham, samtidig som det å jobbe med grov kriminalitet var noe hun hadde lyst til. Når det er sagt, så lengter hun av og til tilbake til Stockholm og arbeidet med unge lovbrytere. Spesielt fordi hun ikke helt får det til med alle hun jobber med. Hun føler seg holdt utenfor og at noen av kollegene hennes ikke helt ser på henne som en politi – mer som en kontoransatt. Sjefen er også utfordrende, men det forholdet kommer seg etterhvert.

Disse to bøkene inneholder begge en virkelig spennende historie. Jeg kan ikke skrive så detaljert om det, siden detaljer i en krim ofte er ting en ønsker å finne ut av selv. Og delvis fordi du gjerne ikke vil vite så mye om bok to, før du har lest bok en. Så jeg skal først og fremst begrense meg til opplysninger som står bak på bøkene og som ikke ødelegger for historien. En viktig del av bøkene er at i slutten så får du en skikkelig cliffhanger. Historien i neste bok starter i slutten på den forrige, og fordi det gjør det i bok to, Skyggespillet, og, så gleder jeg meg allerede til bok tre. «Dessverre for meg» kommer Skyggespillet ut i 2020, så jeg må vente en stund før jeg får lest bok tre. Men det er også et godt tegn at jeg allerede gleder meg til Bågstam skriver neste bok! (Det som står i slutten om noe som er en stor del av historien i neste bok blir gjentatt i boken det gjelder, så du trenger ikke huske det).

I Øyevitnet har Harriet nettopp flyttet, så noe handler om hvordan hun finner seg til rette og om problemene med faren hennes. Også frustrasjoner over at broren ikke stiller opp slik hun synes han bør og forholdet til venninnen Lisa får plass. Bågstam bygger en verden rundt Harriet og det er en fin del av bøkene. En kvinne blir funnet brutalt dept allerede dagen etter Harriet flytter. Mordet er full av spesielle detaljer og Harriet, som har vært på besøk i Lerviken hos faren sin, i hele oppveksten, kjenner kvinnen det gjelder, og mannen hennes. Hun opplever at noen snakker med henne fordi de vet hvem hun er, men også at noen har mørke hemmeligheter hun ikke ante noe om. Det er ikke alt i Lerviken som er så idyllisk som det hun trodde det var.

I neste bok, Skyggespillet blir en kvinne kidnappet, og i etterforskningen finner en opplysninger som kan sammen med et mulig terror-nettverk. Det skal holdes et stort møte som samler politikere fra hele EU, og dette er ikke noe Harriet kan være med på. Så hun kan derfor etterforske i skyggene og finner selvfølgelig ut ting kollegene hennes ikke finner. En blir litt irritert på Harriets vegne når de andre ikke aksepterer henne. Så derfor heier en ekstra på henne når hun gjør viktige oppdagelser. Akkurat slik det skal være i en god kriminalroman.

Jeg synes Øyevitnet og Skyggespillet er godt skrevet. De er både spennende og underholdende. Selv om mordene kan være grove er bøkene hyggelige og passer derfor godt også til de som ikke synes noe om blodige detaljer. Etterforskningen er intelligent, det er min favoritt, fremfor rent polititeknisk. Jeg liker å ha en dyktig etterforsker i hovedrollen, gjerne en som må gå mot strømmen og kjempe for sin plass. Lerviken blir levende for oss fordi Harriet kjenner folk der og kan introdusere dem for oss. Hun opplever etterhvert også kjærligheten, og selv om den kanskje ikke er bare enkel, så er den med på å gjøre Harriet til en tredimensjonal karakter og historiene i bøkene bedre. Øyevitnet og Skyggespillet anbefales!

God krim lest i 2019 #3

21 mandag okt 2019

Posted by in Bøker, Krim

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget)

Venneforespørsel – Laura Marshall

Venneforespørsel er en enkeltstående thriller av engelske Laura Marshall. Hovedpersonen, Louise Williams, får en venneforespørsel på Facebook fra en Maria Weston som har vært savnet i 25 år. Det skjedde noe mellom Louise og Maria som gjør at Louise har fryktelig dårlig samvittighet. Det er en stor hemmelighet og vi får bare vite litt og litt om gangen av hva som virkelig skjedde.

I senter for fortellingen står en jubileumsfeiring der de feirer at det er 25 år siden de gikk ut av high school. Maria Weston forsvant på skoleballet for 25 år siden og det er ikke alle som synes det er greit å feire et jubileum for den dagen. I noen bøker synes jeg det er lett å se i hvilken retning det går eller hva som egentlig ligger bak. Men ikke i Venneforespørsel. Her får forfatteren oss til å lure på både hva Louise egentlig tenker og hvor Maria kan være. For er hun egentlig død, eller har hun forsvunnet av egen vilje?

Noen synes hvertfall ikke Laura skal dra på jubileumsfeiringen. Hun får meldinger på Facebook og føler seg truet og overvåket. Louise bestemmer seg for å prøve å finne ut hvem det er som truer henne, det er ofte i en sånn etterforskning det mørke kommer frem. For denne thrilleren blir mørkere og mørkere i en skikkelig fin spenningskurve. Jeg synes mange ganger det tar så lang tid før thrillere blir skikkelig skumle. Langt inn i historien, mener jeg. Men det gjelder ikke Venneforespørsel, her kan du kjenne det går kaldt nedover ryggen ganske fort.

 

Bevisets stilling – Chris Tvedt

Chris Tvedt har vært en av mine favoritter siden den første boken hans. I begynnelsen skrev han om advokat Mikael Brenne, og det er han som er hovedperson i denne kriminalromanen. Tvedt hadde en tur innom noen bøker der han lot etterforskerne være politi. Men det fungerte ikke like godt som det gjør når han skriver om Brenne.

I Bevisets stilling forsvarer Brenne en mann som rømmer fra sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus i Bergen. Han ble sperret inne fordi han drepte broren sin, og truet med å drepe resten av familien. Mens han er på rømmen blir foreldrene og søsteren hans myrdet. Alle, inkludert Brenne, forstår at Magnus har drept dem. Men etterhvert som Brenne samler inn de detaljene og svarene han trenger til rettsaken så finner han ting som ikke stemmer. Og til flere spørsmål han spør til flere svar får han som peker bort fra mannen de har i varetekt.

Tvedts kriminalromaner er intelligente og spennende. De gir ikke alle svarene før helt i slutten, så man blir utfordret på å selv prøve å finne morderen. Brenne er en lidenskapelig etterforsker og vil gjerne finne svarene på egenhånd. Så det går ut over de nærmeste rundt han. Når han har en sak så er det saken som betyr noe. Spesielt når det er en sak som ikke er det den fremstår å være.

Jeg liker som sagt alle kriminalromanene til Tvedt som handler om Mikael Brenne og de anbefales. Du finner mange timer med god underholdning hos Tvedt.

Dvalen – Camilla Grebe

De første kriminalromanene til Grebe skrev hun sammen med Åsa Träff. De var virkelig gode, og selv om jeg også liker bøkene hun skriver alene så savner jeg litt den andre fortellerstemmen.

I Dvalen møter vi Samuel som roter bort en narkotikahandel, og som derfor er på flukt fra mennene som som vil ha pengene sine. Samuel bor sammen med moren sin og hun melder Samuel savnet samtidig son hun legger ut for å lete etter han selv. Parallelt leter politiet etter en annen gutt på samme alder som Samuel. Og muligens går sporene i samme retning.

Samuel svarer på en kontaktannonse der noen trenger hjelp med å se etter sin hjerneskadede sønn. I et ensomt hus i skjærgården møtes han av en vakker kvinne og en tenåringsgutt uten språk og motorikk. Det er ikke mye han skal gjøre for Jonas, men for Samuel er dette det perfekte skjulested og han gjør seg snart uunnværlig. Men det er ting som ikke stemmer, og Dvalen forvandler seg til noe mørkere og til en thriller.

Jeg så ikke tegnene med en gang. Så da boken snur kom det som en overraskelse på meg. Men jeg liker sånne overraskelser. Denne boken blir til et mørkt og grusomt sted som en ikke kan klare å holde ut. Jeg likte den som en triller selv om jeg foretrekker at thrillere er mørke gjennom mesteparten av historien og ikke bare mot slutten. Denne har høyt spenningsnivå fra begynnelsen og det dekker opp for manglende mørke.

Ildbarnet – S.K. Tremayne

Jeg likte Istvillingene av Tremayne, det var en god thriller. (Med den svakheten at den ikke var skummel før mot slutten). Ildbarnet er komponert på samme måte, men her føler en på mørkere undertoner mye tidligere i boken.

Rachel gifter seg med David Kerthen. En mann som virkelig har både utseende med seg, og penger i overflod. De flytter fra London til en meget isolert herregård i Cornwall. Huset har vært i Davids familie og forfedrene hans drev kullgruver på plassen. David har vært gift før og har sønnen Jamie fra det ekteskapet. Han går på internatskole og er bare hjemme i helger og ferier. Han er en virkelig spesiell gutt som mener han er hjemsøkt av moren sin. Moren druknet i en av de gamle og stengte kullgruvene.

Rachel vil virkelig hjelpe Jamie og begynner å grave i fortiden. Dette er David strengt imot, så hun må jobbe i hemmelighet mens David er på forretningsreiser. Ingenting er selvfølgelig ikke slik det ser ut som, men hva det egentlig er som ligger bak var en stor overraskelse. Det hadde jeg virkelig ikke sett komme. Det er likevel ikke urealistisk, (så langt man kan kalle en thriller realistisk), det er bare så uventet. Så her har du en bok som virkelig vil underholde deg hvis du, som meg, liker å lese om det mørke i mennesket innimellom. Og liker bøker som har «twists and turns» i overraskende retninger.

Svart vann – Joyce Carol Oates

Jeg vet ikke om jeg vil kalle Svart vann av Joyce Carol Oates er en thriller. Fordi den på mange måter er en roman. Men samtidig føler jeg at det er her (i dette innlegget) den passer best.

Kelly Kelleherer 26 år og feirer 4.juli hos noen venner. På festen møter hun en senator, faller for han og blir med han i bilen for et romantisk treff. Han er ikke edru og kjører av veien og ut i en elv. Hele boken handler om Kelly som sitter i bilen og ser tilbake på livet sitt mens hun venter på at senatoren skal hente hjelp.

Boken ble først utgitt i 1992 i USA. Der koblet folk den sammen med en ulykke i 1969 hvor senator Ted Kennedy og en ung kvinne kjører av veien og ut i vannet. Kvinnen har tidligere jobbet for Robert Kennedy. Hun dør. Kennedy redder seg selv, og forlater plassen. Han anmelder ulykken først ti timer senere når han har hatt tid nok til å bli edru. Med andre ord akkurat den same ytre handlingen som i Svart vann. I USA ble dette kalt Chappaquiddick-ulykken eller Chappaquiddick-skandalen.

Boken inneholder Kellys indre monolog og tilbakeblikk på hva som har skjedd og livet hennes. Vi forstår at hun dør. Det vi ikke forstår er hvorfor ikke senatoren kommer tilbake. Dette gjør boken trist og frustrerende. Men den er også godt skrevet og det er fint å følge tankene til Kelly. Joyce Carol Oates bruker skrive tykke bøker, men denne er meget tynn, det vil si bare 149 sider.

Pappas gutt – Emilie Schepp

Pappas gutt er den fjerde boken til svenske Emilie Schepp. De handler om statsadvokaten Jana Berzelius, førstebetjent Henrik Levin og politibetjent Mia Bolander. I denne boken forsvinner en seks år gammel gutt og alt blir satt på hodet i forsøk på å finne han. Gutten selv ringer faren for å fortelle at det er noen inni huset, og det er det siste de ser, eller hører, til gutten.

Jana Berzelius har en meget spesiell bakgrunn. Hun ble stjålet som barn og lært opp til å drepe, sammen med en gjeng andre barn. En av dem, Danilo Peña forlanger at Jana skal besøke ham i fengselet ellers vil han avsløre hvem hun er. Jana har en tatovering i nakken fra den tiden, og hun er veldig redd noen skal se den.

I løpet av de tre første bøkene har vi fått vite mer og mer om hva som skjedde med Jana som barn og hvorfor hun vokste opp hos adoptivforeldre. Det gjør disse bøkene ganske avhengige av hverandre. For å forstå hva som ligger bak Janas angst må man lese dem i rekkefølge. Men ønsker du bare å lese selve hovedhistorien, eller rettere sagt selve krimfortellingen om gutten, er ikke det nødvendig. Jeg er selv veldig kronologisk i hodet og liker best å lese historier i rekkefølge, men jeg vet ikke alle bryr seg om det. Bøkene før Pappas gutt er; Merket for livet, Hvite spor og Skjult agenda.

Venneforespørsel har jeg fått av Vigmostad & Bjørke, Iskald, Bevisets stilling, Dvalen og Pappas gutt fra Gyldendal, Svart vann fra Pax forlag og Ildbarnet fra Font forlag. Bøkene har jeg fått som leseeksemplarer, men forlagene har ikke gitt føringer på om jeg skulle, eller hva jeg skulle skrive. Det er mine personlige meninger som kommer frem i omtalene.

God krim lest i 2019 #2

26 mandag aug 2019

Posted by in Bøker, Krim

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget)

Ikke gi slipp – Harland Coben

Ikke gi slippHarland Coben skriver både utmerkede krimromaner og thrillere. Og Ikke gi slipp passer absolutt inn i begge sjangerne. Hovedpersonen «Nap» (Napoleon) er politimann. Han mistet tvillingbroren sin og kjæresten til tvillingbroren i en ulykke da han var atten. Den samme kvelden forsvant også kjæresten hans Maura. Helt ulovlig legger han inn en merknad i mappen om Maura i politiets datasystem. Så da fingeravtrykkene hennes dukker opp i en stjålet bil får han melding om det.

«Nap» har aldri gitt opp å få svar på hva som skjedde med Maura, eller med broren, så nå setter han i gang sin egen etterforskning og drar tilbake for å snakke med alle involverte. Samtidig er det noen som absolutt ikke vil at han skal lete, eller oppdage hva som har skjedd. Denne hovedpersonen bærer på en sårhet som tilfører denne boken ganske mye. Han er like deler utilfreds med konklusjonen på brorens ulykke og mangel på svar i forsvinningssaken. Denne sårheten driver ham til absolutt ikke å gi opp sin jakt på svar. Uansett hvor mye motstand eller motgang han får.

Fortiden rulles ut steg for steg i en fin spenningskurve. Coben skriver ypperlig og med en fin tørr humor innimellom det dramatiske. Det gjør bøkene hans lette å lese i tillegg til å være svært spennende.

Eremittedderkoppen – Fred Vargas

Jeg er veldig glad i Fred Vargas bøker, så jeg ble skikkelig glad da jeg så at hun kom ut med Eremittedderkoppen i år. Fullmektig Adamsberg er en fantastisk karakter. Full av meget spesielle tanker og med en viss keitethet i måten å oppføre seg på. Han følger intuisjonen sin mer enn noe annet verktøy i etterforskningen. I denne boken dør det mennesker etter å ha blitt bitt av eremittedderkopper. Politiet ser ikke noe mistenkelig ved det. Men Adamsberg setter likevel spørsmålstegn med det som skjer.

En av betjentene hans motarbeider han kraftig, og istedenfor å sette foten ned og da få avslørt at han jobber med disse dødsfallene lar han betjenten få med seg andre betjenter og jobber med de få som er på hans side. Han befinner seg i en selvforklart tåke over lenger tid. Egentlig i en slags mental tilstand der han aner sammenhenger men ikke klarer å sette ord på dem. Etter så mange bøker om Adamsberg vet vi at det er slik han arbeider. I denne boken er det noe som skjedde med Adamsberg da han var liten han stadig går og tenker på, og for enten å få lagt det til side eller få klarhet i hva det har med denne saken å gjøre drar han tilbake til der han hadde denne opplevelsen.

Vargas skriver ypperlig krim. Men en form for stillegående og forsiktig krim hvor vi undrer oss over de små sporene Adamsberg følger. Mye av bøkene handler om forhold mellom mennesker og om følelser. Og i denne typen krim er det absolutt sånn det skal være. Jeg anbefaler alle bøkene til Vargas. Bøkene begynner med Mannen med de blå sirkler, og anbefales å leses i rekkefølge.

Sorte hull – Filip Lundhaug

Forfatteren av Sorte hull er Kripos-etterforsker og har tidligere jobbet med psykoterapi, forskning, etterforskning og etterretning knyttet til seksualforbrytelser. Men hovedpersonen Isak Rød har han latt bli privatetterforsker. Kanskje fordi han skulle få større frihet enn det en etterforsker har? Rød leter etter en jente som heter Emma. Den som vil vite hvor hun har blitt av er egentlig en mann som har misbrukt henne, så allerede der er vi i et miljø det gjør vondt å lese om. Emma var bare atten år da hun forsvant tre år tidligere. Rød tar kontakt med familie og tidligere venner, men det er ikke egentlig så mange som bryr seg om henne. Kanskje derfor har hun havnet i en situasjon hvor hun blir utnyttet. På veien finner Rød flere utsatte jenter og jeg antar han drar inn det han har opplevd av seksualforbrytelser gjennom jobben sin.

Lundestads bok er en meget god debut, men det er tidvis vondt å lese det han avdekker på sin veg gjennom boken. Dette er ingen forsiktig krim, men et ganske råbarket bilde på en virkelighet jeg tror finnes i både dette og andre land. Jeg likte boken virkelig godt og anbefaler den absolutt videre.

Kvinnen uten ansikt – Robert Dugoni

Kvinnen uten ansikt er den tredje boken jeg har lest om politietterforsker Tracy Crosswhite og teamet fra Seattle PD’s Violent Crimes Section. Boken begynner med at en ung mann er ute og tyvfisker om natten i Puget Sound, og får noe tungt på kroken. Han drar opp av sjøen et bur med liket av en kvinne. Som en forstår av tittelen er det ikke lett å identifisere denne kvinnen. Det kan tyde på at hun selv har gjort mye for å skjule identiteten sin. Men det kan muligvis være en kvinne som forsvant flere måneder tidligere. Etterforskningen går i flere retninger fordi det er så vanskelig å identifisere henne og fordi de fra begynnelsen av har en sterk mistanke til mannen hennes. Men han har et sterkt alibi.

Tracy utdannet seg som politietterforsker etter at søsteren hennes Sarah forsvant. Saken hennes ble oppklart i den første boken, men Tracy bærer absolutt med seg opplevelsen av å i flere år ha behov for svar. Så snart det er kvinner som forsvinner har hun et ekstra «gir» i etterforskningen. Dette er en amerikansk kriminalroman og de er ofte forskjellige fra de norske, eller Europeiske. Det som skiller seg mest ut for meg her er den perfekte kjæresten til Tracy. Men samtidig er det fint å lese en krim uten problemer i nære relasjoner.

Tracy krangler seg som vanlig gjennom forholdet til sjefen sin, men innad i gruppen hun jobbe er forholdene svært harmoniske. Bøkene til Dugoni er spennende og lette å lese. Jeg kan virkelig tenke meg å lese flere bøker i denne serien.

64 – Hideo Yokoyama

64 er en japansk kriminalroman, og det var svært anderledes å lese denne typen bok fra et, for oss, så eksotisk land som Japan. De har en helt annen måte å tenke på, og å forholde seg til hverandre på, enn det vi er vant med. Politimennene må også vise en annen type underdanighet til sjefene sine enn det vi tenker er naturlig. Hovedpersonen (som jeg ikke kan komme på hva heter) i 64 blir plassert på pressekontoret som politiets pressetalsmann. Hen ville mye heller ha fortsatt som etterforsker, men må godta overflyttingen.Vi får følge med i tankegangen hans og der er han ikke mye glad for hverken sjefen sin eller medarbeidere. Men verst er forholdet til journalistene. De har møter der de inngår samarbeid om å presse politiet til å komme med uttalelser.

Datteren til hovedpersonen forsvant for en stund siden og kona hans sliter veldig med følelsene i forhold til dette. Men denne boken handler også om at det i 1989 forsvant en syv år gammel jente i Tokyo der foreldrene måtte forholde seg til kidnapperne i hele fem dager, uten at de fikk ikke igjen datteren sin. Politiet har gått ut med unnskyldninger, som ingen vil høre på. I 2002 kommer hovedpersonen vår over noen opplysninger i denne saken som ikke stemmer og han begynner sin egen lille etterforskning av hva som skjedde.

Tiden går langsomt i denne kriminalromanen, boken er ganske tykk og det skjer på en måte lite. Selv om ting tar seg opp mot slutten. Den er et mye større bilde av Japan og japansk kultur enn den er en medrivende krim, og jeg anbefaler den mest som det første.

En helt vanlig familie – Mattias Edvardsson

Den svenske psykologiske trilleren, En helt vanlig familie, handler om far: Presten Adam, mor: juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella. Hver av hovedpersonene har sin egen seksjon av boken og vi får hele saken presentert av de tre sammen. Datteren Stella blir mistenkt for mord og settes i varetekt. Spesielt faren har ingen tro på at datteren kan være skyldig, så han gir henne et falskt alibi.

Det er spesielt å lese de ulike personenes tanker om saken. Først gjennom faren, i den delen hvor vi får presentert familien, historien og mordet. Han har en urokkelig tro på at han kjenner datteren ut og inn og «vet» at hun ikke kan være en morder. Så kommer det flere og flere detaljer gjennom øynene til moren og datteren. Moren skaffer datteren en kjent forsvarer og er mer praktisk, men samtidig ser vi at dette systemet med anklager og forsvarer er et området hun som jurist er kjent i. Mens faren, som prest, er helt ukjent med det. Datteren er den eneste som kjenner sannheten. Eller er hun det?

Jeg likte denne thrilleren. Det var spennende å se samme sak fra tre ulike vinkler. Mer enn noe avslører det hvor godt de tre kjenner hverandre og hvor lett svik og løgn blir del av et familieliv. Det var spesielt, som et apropos, at hverken moren eller datteren deler farens tro. Jeg lurer på om det er vanlig, eller om ikke heller en prest vil velge en ektefelle som deler toren siden det er en så stor del av en prest sitt liv.

Her er det mye å lese, både av krim og thrillere. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Ikke gi slipp har jeg fått av Cappelen Damm, Eremittedderkoppen av Aschehoug, Sorte hull av Vigmostad Bjørke, Kvinnen uten ansikt av Gursli Berg, 64 av Kagge og En helt vanlig familie av Gyldendal.

Fantastisk fantasy for ungdom

26 fredag apr 2019

Posted by in Bøker, Fantasy

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg har lest endel fantastisk fantasy i det siste. I det som mange ganger er en vanskelig sjanger å finne skikkelig gode bøker i har det dukket opp både en trilogi og en serie, samt en bok med noveller. Jeg har lest og lest og ikke fått skrevet om noe av det, så nå vil jeg ta meg litt sammen og hvertfall nevne de ulike bøkene. De er alle bedre enn mye annet jeg har lest og det sier ganske mye.

Først vil jeg nevne Kelestriel som er bok to i en trilogi som starter med Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen. Den sistnevnte kom ut i 2013 og jeg har ventet med lengsel på nummer to. Nå gleder jeg meg stort til bok tre. Bian Shen har jeg skrevet om, så jeg skal bare nevne at den handler om barn som ikke blir eldre enn fjorten år, tvisten er at de blir født på ny i en baby med alle sine kunnskaper intakt. Hovedpersonen Arthur er 7000 år (hvis jeg husker riktig nå) og har kontakt med mange av de andre barna på nettet. Boken begynner med at Arthur våkner til sin fjorten-års dag og dette nye skaper håp om at barna skal få bli voksne.

I Kelestriel er samarbeidet mellom barna ført til at de har knyttet seg til noen litt eldre personer. Samtidig som det blir klart at det er krefter utenfra jorden som styrer barnas skjebne. Arthur starter noe som kan ligne på en motstandsbevegelse og et samarbeid med de utenomjordiske kreftene. Alt i håp om å få vite hvorfor barna har det livet de har og hvordan flere av dem kan få vokse til. Jeg har kalt Bian Shen en blanding av fantasy og thriller, og det er Kelestriel og. Den er intenst spennende til tider. Og meget god. Du må bare ta fatt på denne trilogien.

GlasstronenGlasstronen kom ut på norsk i fjor. Den er oversatt fra første bok i The Throne of Glass serien av Sarah J. Maas. Midnattskronen kom denne uken, så den har jeg ikke lest enda. Men Glasstronen var så god at jeg fortsatte med bøkene på engelsk. Så jeg har lest Crown of Midnight, Heir of Fire og er igang med Queen of Shadows. Dette er også en fantastisk serie. Den blir stadig mer innviklet. På en måte minner den meg om Game of Thrones idet at du ikke kan være sikker på hvem som overlever og at fæle ting skjer med de beste karakterene. I begynnelsen, det vil si i Glasstronen, tenkte jeg på boken som en fin ungdomsfantasy. Ikke så veldig komplisert og med klare gode og onde karakterer. I beskrivelsen av boken står det at den er en blanding av Game of Thrones og Dødslekene. Det kan jeg være enig i.

I Glasstronen møter vi Celaena Sardothien. Hun er slave i saltgruvene og fange av kongen av Ardalan. Dit kom hun sytten år gammel av litt uklare grunner. Men hun er en meget god leiemorder, og på grunn av det blir hun valgt av prinsen av Ardalan som hans forkjemper i et konkurranse blant snikmordere. Gevinsten er å bli kongens personlige snikmorder. For Celaena betyr det at hun kommer seg ut fra gruvene og etter å ha tjent kongen i tre år vil hun bli satt fri. Cealena vil gjøre alt for å oppnå dette. Underveis blir hun kjent med prinsen og kapteinen som trener henne, og hun blir klar over at det er større ting på gang enn en kongelig konkurranse.

I Crown of Midnight har Cealena oppnådd å bli kongens snikmorder. Men det dukker raskt opp saker der hun er uenig med kongen som bestemmer over henne. Samvittigheten hennes blir virkelig testet og hun må ta store valg i håpet om å overleve. Hun lever etterhvert et dobbeltliv, ett som kongens snikmorder og ett i motstandsbevegelsen. Hun får venner blant andre motstandere og begynner et liv som vil føre henne til en tøff konfrontasjon. Det blir også klart at i denne verden der magi både er forbudt og umulig å få kontakt med, finnes det mennesker med magi. Kongen dreper alle som viser tegn til å inneha slike evner, så det er svært farlig å fortelle det til noen andre.

Cealena starter i Heir of Fire nedbrutt og fortvilet etter at en av hennes beste venner er drept. Hun klandrer kapteinen som trente henne, og blir både sint og nedbrutt når han sender henne tvers over havet for å drepe et kongepar. Han stoler på at hun ikke vil gjøre det, og sender henne dit for å beskytte henne. Men hun tenker at han sender henne bort fordi han har funnet ut at hun er halvt alv. I tidligere tider var alver del av kongerikene, men de fleste har trodd de var drept og borte. Kongen av Ardalan vil hvertfall helt sikkert drepe dem. Cealena kommer til en borg som er inngangen til alveriket. Utenfor der magi er borte. Der møter hun Rowan som begynner å trene henne i hennes magiske krefter. Vi har fått vite at Cealena egentlig er en prinsesse av Terassen og arvtaker til det riket.

I Queen of Shadows reiser hun tilbake til Ardalan for å redde søskenbarnet sitt fra en henrettelse. Hun må samarbeide med mannen som gjorde henne til leiemorder og kapteinen som nå leder motstandsbevegelsen. Begge deler er svært tøft for henne. De har funnet ut at kongen samarbeider med demoner, og kampen har blitt farligere og farligere. Og det er omtrent så langt jeg har kommet.

Jeg har hoppet over svært mye av innholdet fordi jeg ikke vil røpe det for deg. Bøkene er så intense, spennende, kompliserte og fantastiske at det er best du finner ut av det selv. Fra Glasstronen til Queen of Shadows har jeg vært trollbundet av historien. Cealena er råtøff, men møter virkelig tøffe utfordringer. I fantasy er det ikke alltid det fører til en utvikling av karakteren, men det gjør det virkelig her. Hun forandrer seg fra bok til bok, vokser og blir mer moden, samtidig som hun må tåle mer og mer sorg og motstand. Sarah J. Maas skriver virkelig bra. I tillegg til Cealena er det flere karakterer man heier på. En av dem er egentlig ond, så jeg er veldig spent på om hun kommer til å hjelpe Cealena etterhvert.

Bøkene anbefales alle som liker fantasy, og all ungdom. Nå når de kommer ut på norsk blir de mye mer tilgjengelige for den aldersgruppen, og de burde bli like populære i Norge som Ravneringene.

Novellene jeg nevnte er The fork, the witch, and the worm: tales from Alagaësia nummer 1. av Christopher Paolini. Dette er fantasynoveller fra Eragons verden. De er satt til tiden etter bøkene og fortsetter derfor historien om Eragon og Safira. De er like gode som bøkene og er spesielt fantastiske fordi de er korte fortellinger som utfyller historien. Det er ikke uvanlig i den engelspråklige verden at det kommer noveller fra samme verden som bøker. Det finnes for eksempel fem enkeltnoveller til Throne of Glass serien. Men det er uvanlig at de blir utgitt sammen som bok. Som regel kommer de bare som e-bøker. Som alt annet jeg har skrevet om i dag anbefales de sterkt.

Av disse bøkene har jeg fått Bian Shen, Kelestriel og Glasstronen av Gyldendal. Resten har jeg lånt på biblioteket.

Arr av Adur Ava Olafsdottir

25 torsdag apr 2019

Posted by in Bøker

≈ 4 Comments

Tags

, , , ,

Arr er en roman av islandske Adur Ava Ólafsdóttir. Hun er professor i kunsthistorie i tillegg til å være forfatter. I 2018 fikk hun Nordisk råds litteraturpris for denne romanen.

Jeg er ganske glad i islandsk litteratur. Det er klart islandske forfattere er så forskjellige som forfattere i alle andre land, men jeg synes ofte jeg finner igjen en spesiell stemme. En spesiell stillhet og en sakte fortelling som rører meg. Forfattere som også har denne stemmen er for eksempel Arnaldur Indridason, Jón Kalman Stefánsson og Kristín Marja Baldursdóttir.

Arr handler om en mann, Jónas Ebeneser, som ønsker å ta livet sitt. Han har mistet livsgnisten etter en skilsmisse. Igjen har han moren og datteren, og en evne til å fikse ting som er ødelagt. Han planlegger en tur til et krigsherjet land der han for eksempel kan gå på en mine og på den måten bli drept. Landet han velger er ikke beskrevet nærmere. Det er et sted der det nettopp har foregått krigshandlinger og der man mangler mye av det som er nødvendig. Med seg i bagasjen har Jón litt verktøy, drillen sin og ikke mye annet. Han tenker han ikke kommer til å trenge mer en en skjorte.

I dette landet tar han inn på hotell og kommer ganske snart i den situasjonen at han kan fikse ødelagte ting på hotellet. Ryktet sprer seg og flere kommer med ønsker til reparasjoner.

Jeg begynte å skrive om den spesielle stemmen i islandsk litteratur. Den er vanskelig å sette ord på, men hvis du har lest noen romaner fra Island, så vet du kanskje hva jeg mener. Det er som det materielle tar liten plass og det som foregår mellom mennesker tilsvarende stor plass. Samtidig med at livet leves på en rolig og avbalansert måte. Det er kanskje rart å si at en person som har selvmordstanker lever på en avbalansert måte. Men så snart Jón opplever det er bruk for han og han får se hvordan det er å leve i en krigssone så snur måten han lever på. I det samme synes jeg har beveger seg over til der andre mennesker får stor betydning.

Arr er en roman jeg virkelig anbefaler. Den er god og velskrevet. Samtidig er den veldig godt oversatt. En får et forhold til hovedpersonen også i oversettelsen. Det samme forhold som jeg ser for meg Ólafsdottir er ute etter. Romanen henger igjen hos meg. Den er en bok det vil gå lenge før jeg glemmer.

Frankenstein av Mary Shelly

08 mandag apr 2019

Posted by in 1001 bøker, Bøker

≈ 2 Comments

Tags

, , , , ,

Frankenstein er skrevet av engelske Mary Shelley i en konkurranse om å skrive spøkelseshistorier. Deltakerne var Lord Byron, John William Polidori, Percy Bysshe Shelley og Mary Shelley. Settingen var en meget regnfull sommer i 1816, på ferie i Sveits. Boken Frankenstein ble først utgitt i 1818.

Min utgave av boken er utgitt i 1993 av Wordsworth. Den har to introduksjoner. En av forfatteren og en av forlaget. Forlaget selv skriver at man bør lese deres introduksjon etter man leser boken, dette fordi de analyserer Frankenstein og forklarer sider av boken som ikke er så lette å se med et utrent øye. Jeg vil støtte meg endel på denne introduksjonen.

Frankenstein handler om studenten Victor Frankenstein som synker ned i studier av kjemi, og spesielt kjemi som grunnlag for alt liv. I disse studiene finner han det han tror er «oppskriften» på hvordan man skaper et nytt liv fra deler av døde mennesker. Han låser seg stort sett inne i leiligheten for å skape monsteret. Dette er også det jeg trodde boken handlet om, spesielt fordi den eneste Frankensteinhistorien jeg hadde sett/hørt/lest på forhånd var filmen som ble utgitt i 1931 med Boris Karloff i rollen som Frankenstein og alle henvisninger i bøker og filmer til denne filmen.

Men boken handler om mye mer. For det første er den formet som en brevroman, der brevene sendes fra Robert Walton til hans søster Margaret. Robert skal prøve å seile fra Arkhangelsk og forbi Nordpolen i det som vel blir Nordvestpassasjen. Et sted på veien fryser de fast i isen. En dag ser de en hundeslede fyke forbi i horisonten og dagen etter finner de en medtatt Victor Frankenstein på et isflak. Victor forteller Robert historien sin og Robert skriver den ned i et brev til Margareth.

Victor starter fortellingen sin med foreldrene, som er fra Geneve, hvordan de møtte hverandre, fikk ham og hans to ganske mye yngre brødre. De tok også til seg en ung jente, ett par år yngre enn Victor, som het Elisabeth. Karakteristisk for romaner fra denne tiden elsker de ulike medlemmene i familien hverandre svært høyt og de behandler hverandre med en respekt og omtanke jeg skulle ønske var endel av den virkelige verden. Elisabeth og Victor vokser opp sammen, og da moren dør tar hun over som foreldre for de to yngre guttene. Det er aldri tvil om at Elisabeth og Victor skal gifte seg. Men før han kommer så langt ønsker Victor å studere det som blir naturvitenskap på norsk (natural philosophy – som er 1800-tallets betegnelse på natural science).

Han drar til Ingolstad i Tyskland der han etterhvert konsentrerer seg om kjemi og spesifikt om «the principle of life» og «physiology». Han studerer lik og forråtnelse. Der oppdager han det han mener er grunnlaget for liv. Dette deler han ikke med noen men setter i gang med å bygge et menneske av deler han finner på likhuset og i mausoleer. Han jobber frenetisk i to år, men med det samme figuren har fått liv forandrer følelsene hans seg fra farsfølelser til avsky. Han rømmer leiligheten og vil ikke gå inn igjen. Helt tilfeldig møter han da en god venn som heter Henry Clerval. Forholdet mellom de to blir også slik som forholdet til familien.

For å gå litt raskere frem, så forsvinner monsteret og Victor blir alvorlig syk. Henry blir igjen for å pleie ham frisk, deretter skifter Victor studier til litteratur. Fra nå blir historien om Victor avbrutt av brevene han får og sender til familien. Etter nok ett år, men før han får reist hjem, får han brev om at den ene broren hans er drept. En ung kvinne som har jobbet for familien blir tatt for mordet, men Victor er helt sikker på at det er monsteret som har drept han. Han reiser hjem og på en tur opp i fjellene møter han monsteret. Det vil nå gjerne fortelle Victor historien sin, og be om at Victor skal lage en kvinne til ham. Hvis ikke Victor vil gjøre dette vil han komme tilbake på Victors bryllupsnatt. Victor sier han vil lage dette nye monsteret, men utsetter og utsetter det fordi han ikke kan tenke seg å gå igjennom det samme igjen.

Monsteret har lært fransk og å lese av å ligge i en vedbod og følgt med på menneskene i et hus. Vedboden har ligget inntil huset slik at han både kunne se og høre dem. Når han snakker høres han derfor ut som en oppegående, mild og svært ensom figur. Men Victor klarer ikke se på han på en annen måte enn som et monster. «Mary Shelley demonstrates that creation does not stop at the moment of ‘life’. Victor manufactures his Creature, but then literally ‘creates’ him a monster by his rejection. The Creature’s account of his continued attempts to make friendly contact with others, and the hostility with which he is constantly met, thus marks him a tragic figure whose testimony is deeply moving.»

Jeg skal ikke fortelle resten av historien, utenom at hundesleden de så fra skipet den første gangen var monsteret på flukt fra Victor. Så det blir ikke drept på et bål som i filmen. En har også sympati med monsteret. Det dreper og herjer med Victor, men likevel. Det er så utrolig ensomt og ønsker så dypt å få kontakt med noen andre. Men når det prøver blir det avvist på grunn av utseendet. Dette står i introduksjonen: «The balance of sympathy at the novel’s conclusion is firmly in favour of the Creature, in spite of Walton’s stern reprimande to him: it closes with a reminder of his need, his vulnerability, and his love for Frankenstein. Thus Mary Shelly leaves us with an image of Frankenstein’s scientific ‘success’ but parental failure. Having created life, he failed in the most important part of the creative process, the nurturing and educating of his creation, and the acknowledgement of responsibility for it.»

Med i denne historien er bøkene; Paradise Lost, Plutarch’s Lives og Sorrows of Werter. De er den utdannelsen monsteret får og det sier selv: «I can hardly describe to you the effect of these books.» En uttalelse de fleste av oss kan si oss enig i, forskjellen vil bare være hvilke bøker vi mener det om.

Frankenstein var først og fremst en stor overraskelse for meg. Jeg kjente ikke hele historien og trodde den var så begrenset som det filmen er. Jeg trodde også man hadde empati med Frankenstein og ikke med monsteret. Men det er ikke vanskelig å sette seg inn i hva monsteret tenker og føler. Victor får på en måte som fortjent. Jeg anbefaler denne historien til alle som ikke har lest den. Den er en av bøkene på 1001-bøker du bør lese før du dør-listen, den er med andre ord en klassiker, og den er så mye mer enn det du tror den er. Jeg er virkelig glad jeg tok meg tid til å lese den.

PS: Jeg fant ut det er gitt ut en film i 1994 som heter Mary Shelley’s Frankenstein, redigert av Kenneth Branagh. Den har jeg bestilt på fjernlån på biblioteket for å se om den holder seg nærmere boken enn den første filmen gjorde. Der fant jeg også Victor Frankenstein fra 2015 med Daniel Radcliffe som Igor (en karakter som ikke finnes i boken).

Penelopiaden av Margaret Atwood

20 onsdag mar 2019

Posted by in Bøker

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Penelopiaden er skrevet av kanadiske Margaret Atwood og er en fortelling om Odyssevs hustru Penelope. Jeg har lenge interessert meg for gresk mytologi, og selv om jeg ikke har lest Odysseen eller Iliaden så har jeg lest så mye om dem i andre bøker at jeg føler jeg kan hovedtrekkene. (Jeg har tenkt å lese dem en dag).

Hvor skal jeg begynne? Jeg har bare to valg: Med begynnelsen eller ikke med begynnelsen. Den virkelige begynnelsen ville være verdens begynnelse, og deretter gikk det slag i slag, men siden meningene er delte om det vil jeg begynne med min egen fødsel.

Den siste boken jeg leste som tar for seg deler av Odyssevs reise er Circe av Madeline Miller. Kirke på norsk. Hun var en gudinne som var forvist til en ensom øy av sin far Helios (solguden). Der beskyttet hun seg blant annet ved å forvandle menn til griser. Hun er også kjent som en stor vevkunstner, slik som Penelope. Da Odyssevs kom til øya hennes på sin lange vei hjemover forvandlet hun mannskapet hans, men Odyssevs fortryllet henne slik at han ble elskeren hennes og bodde på øya ett års tid. I slutten av Circe kommer Penelope og sønnen Telemarkos til Kirkes øy etter Odyssevs er død. Men det er ikke en del av Penelopiaden. Det står likevel om Kirke blant nyhetene Penelope får om Odyssevs:

Odyssevs var gjest hos en gudinne på en forhekset øy, sa noen. Hun hadde gjort mennene hans til griser – ikke altfor vanskelig etter min oppfatning – men hadde gjort dem til mennesker igjen, fordi hun hadde forelsket seg i ham og matet ham med makeløse lekkerbiskener laget av hennes egne udødelige hender, og de to elsket ekstatisk hver natt.

Også bøkene om Merlin av Robert Holdstock inneholder glimt av den greske mytologien. I dem er det Jason og argonautene, og kona hans Medusa som har de største plassene. Altså ikke Odyssev og Penelope, men de er del av bøkene som har lært meg mye om den greske mytologien. Bøkene er en serie som begynner med Celtika.

Penelope er en prinsesse som er bortgiftet til Odyssevs, som er konge over den greske øya Ithaka. (Han vinner konkurransen som holdes for å finne hvem hun skal gifte seg med). De har et godt ekteskap og får sønnen Telemarkos. Da sønnen er ett år drar Odyssev til Troja fordi han har avlagt et løfte til Helenas ektemann der han lover å kjempe på hans side. Helena stakk som kjent av fra mannen sin sammen med den trojanske prinsen Paris. Odyssevs var den som kom på ideen om den trojanske hesten. Men da hadde krigen allerede vart i over ti år. På vei hjem fra krigen dreper Odyssevs og mannskapet hans en kyklop som er sønn av havguden Poseidon, og for å straffe dem lar Poseidon vind og bølger holde dem borte fra Ithaka i over ti år.

I Penelopiaden leser vi om Penelopes liv i disse ti årene, men den tar også med seg Odyssevs hjemkomst. Den er skrevet fra Penelopes ståsted etter hun er død og befinner seg i Hades, i ca 2012. Det gjør at Atwood kan snike inn referanser til vår tid, som;

Museer:

Jeg sier skrot, for jeg vet hvordan det endte med mesteparten. Det smuldret bort i jorden eller sank på havets bunn, eller det ble knust og smeltet om. Noe av det fant veien til veldige slott som – underlig nok – ikke huser noen konger eller dronninger. Endeløse opptog av mennesker i ukledelige drakter toger gjennom disse slottene og stirrer på gullbegrene og sølvbollene som ikke engang brukes lengre. Så går de til et slags marked inni slottet og kjøper bilder av disse tingene, eller en miniatyr av dem som ikke er av virkelig sølv eller gull. Det er derfor jeg sier skrot.

Doping:

Han blandet vinen til de andre konkurrentene med en gift som sinket dem, men ikke så mye at de ville merke det. Til Odyssevs ga han et brygg som hadde motsatt virkning. Jeg har forstått at den slags har blitt tradisjon, og at den fremdeles holdes i hevd i de levendes verden når de kappes på idrettsbanen.

Internett og TV:

I det siste har noen av oss klart å infiltrere det nye eteriske bølgesystemet som omkranser kloden og reise omkring på den måten, og kikke ut på verden gjennom de flate, opplyste skjermene som gjør nytte som husaltere.

Odyssevs og Telemarkos er ikke i Hades fordi de har valgt å bli gjenfødt. Da får de en drikk som gjør at de glemmer sine tidligere liv. Men får fordelen av å leve et nytt liv. Dette vil ikke Penelope. Hun er fornøyd med sitt ene liv. Samtidig tenker hun mye på, og sørger over, de tolv kammerjomfruene som ble hengt av Telemarkos. De er i denne historien som tolv unge kammerjomfruer som ble voldtatt av frierne som opphold seg i Penelopes slott og som ville at Penelope skulle velge en av dem til ektemann. Penelope nektet fordi hun ventet på Odyssevs. I mellomtiden spiste og drakk mennene på hennes regning og brukte opp mye av overskuddet av gull og sølv. De tolv kammerjomfruene involverte seg med frierne på Penelopes befaling, for å finne ut så mye som mulig om hvilke planer frierne hadde. Da Odyssevs kom hjem ble de drept sammen med frierne fordi Odyssevs ikke visste de hadde en avtale med Penelope. Nå når hun er i Hades sørger Penelope over dem. Kammerjomfruene har egne sanger eller vers innimellom kapitlene der de forteller sin egen historie.

Her har du oss
de som ble drept
de som du svek
vi hang og slang
med rykk og sprell
en urett stor.

Det er helt klart en fordel å være interessert i gresk mytologi når du leser denne boken, men samtidig anbefales den alle Atwood-fans. Det er en virkelig god fortelling. En liten bok på bare 200 sider i godt språk, det vil for meg si en god oversettelse siden jeg leser den på norsk. (Det var ikke planlagd, men den versjonen som var tilgjengelig på biblioteket.) Atwood er veldig dyktig og har skrevet fantastisk mange flotte bøker, så jeg anbefaler deg også å ta en titt på forfatterskapet hennes.

Angelica Kauffman - Penelope Awakened by Eurycleia

Enkebyen, de bortførte, av Thomas Enger

16 lørdag mar 2019

Posted by in Bøker, Dystopi

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

Enkebyen - de bortførteEnkebyen – de bortførte, av Thomas Enger er en dystopisk ungdomsroman om hva som skjer med oss og samfunnet vårt når klimaforandringene har endret verden og hvordan vi lever livene våre.

Stella er 16 år og bor i Gravdal sammen med foreldrene sine og mormoren. Moren er lege og jobber i Enkebyen og faren er en form for ordfører. Bestemor sitter i rullestol. Vi møter Stella idet en stor flom gjør at demningen over byen brister og hele landsbyen blir oversvømt. Faren drar avgårde for å hjelpe andre og sier Stella skal pakke sammen det viktigste og følge etter. Men Stella klarer ikke forlate bestemoren. Likevel klarer hun ikke få henne med seg og bestemoren blir tatt av flommen. Dette vil ikke Stella tilgi faren og det får konsekvenser i valg hun tar i slutten av boken. Stella og faren, sammen med noen av naboene bestemmer seg for å gå til Enkebyen og håper det finnes jobb og hus til dem der.

I boken fortelles det om Vannkrigen som nettopp er over. Verden er så skadet av klimaforandringene at det ikke går an å bo nærme ekvator. Havet har også steget og slukt byer. Folk flykter nordover og det har skapt store flyktningeleirer. Etter en vanskelig ferd kommer Stella og faren frem til flyktningeleiren utenfor Enkebyen. Enkebyen er gjerdet inne av en stor mur (som gir assosiasjoner) og flyktningeleiren er kjempestor. Men Stella og faren finner moren og kommer seg inn i byen fordi faren er villig til å ta seg jobb i de forhatte Fredsstyrkene. Så langt ser jeg for meg Europa og de stengte grensene rundt Tyrkia, og selvfølgelig Muren Trump vil bygge i USA.

Vannkrigen og miljøforandringene har skapt politiske utfordringer og konsekvenser. Enkebyen har navnet sitt fra at mennesker kan komme dit for å dø. En mann eller kvinne kan på den måten få fordeler til sin enke eller enkemann. Det er for mange mennesker i verden og noe av de politiske konsekvensene er å finne nye måter å redusere antallet mennesker på. Ingen har lov til å ha mer enn ett barn, og en kan få fordeler av å sterilisere seg. Fordelene består i bedre mat og bedre sted å bo. Maten blir delt ut en gang i uken.

Dette er en svært godt skrevet dystopi. Den tar for seg mange nivå av konsekvenser etter miljøforandringer. Spesielt det at det er for mange mennesker i verden og at det gjøres politiske valg for å redusere menneskemengden blir belyst. Det er ikke nok mat og ressurser til alle, og derfor får mennesker verdi etter hva de kan tilby av evner og kunnskap. På den måten er Stella heldig som har foreldre med høy verdi. Det har ikke alle av vennene hun etterhvert får i byen.

Stella er opprørsk, politisk jomfruelig og modig nok til å prøve å gjøre en forskjell. Hun får vennene sine med seg på å demonstrere ved å utgi en liten avis som setter lys på at mange jenter forsvinner uten at det gjøres noe med det. For mennene på toppen av næringspyramiden er jenter mindre verd, så det er «greit» at de blir borte.

Jeg har lyst til å fortelle mye mer om boken for den engasjerte meg sånn, men jeg skal ikke ta lesegleden fra deg. Den er engasjerende og provoserende og anbefales alle ungdommer og foreldre. Den er litt enkel for å passe ungdommene, men ikke så enkel at den ikke passer for voksne. Stella er en fin karakter, om noe arrogant og uten syn for konsekvenser. Som en ungdom er i virkeligheten. Hun passer som hovedperson i en dramatisk, fartsfylt og engasjerende miljø-dystopi. På en måte minner hun med om Katniss i Hunger Games. Foreldrene minner hvertfall om foreldrene i den samme boken. De er litt satte og tørr ikke opponere. Det er ungdommene som fører motstanden mot det politiske styresettet og foreldregenerasjonen blir bakgrunnsstoff som ikke tar så mye plass. Det eneste er at de fungerer som motvekt til Stellas energetiske opprør. Denne må du virkelig lese!

Thomas Enger har skrevet flere virkelig gode bøker, og du anbefales å ta en titt på forfatterskapet hans. Spesielt godt likte jeg de to andre ungdomsromanene Den onde arven og Killerinstinkt.
Jeg har fått boken fra Capitana forlag, men de har ingen føring på hva jeg skriver.