Category Archives: Bøker

Kort fortalt om bøkene jeg leste i påsken 2020

14 tirsdag apr 2020

Posted by in Bøker

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , ,

Leseeksemplar: Jeg har fått Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson av Vigmostad Bjørke, men det jeg skriver om den er mine egne meninger.

Påske 2020 ble noe annet enn vi er vant med. Over hele landet må folk feire disse dagene i sitt eget hus, hverken hytte, familie eller kirken er tilgjengelig. Den første delen av påsken ble litt som vanlig for oss, for da bruker vi å ha besøk av barnebarnet vårt. Heldigvis er vi alle friske, så han kunne komme og være noen dager. Den andre delen bruker vi å tilbringe hos svigermor i Sandefjord. For ikke å snakke om på påskemarked i Stavern Skjærtorsdag, og det kunne vi jo ikke nå. Dagene sammen med Sebastian var livlige, med turer ut, høytlesing, data og film. Dagene etterpå har vært helt stille. Fremdeles med turer ut med hunden, men ellers fylt av lesing.

Jeg har lest flere bøker denne påsken. Kraften av Naomi Alderman, Vi er fem av Matias Faldbakken, Spindelvevet av Stig Ellingsen og Simen Ingemundsen, Song for Eirabu; Vargtid av Kristine Tofte, Before Mars av Emma Newman og Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson. De to siste bøkene har jeg skrevet egne innlegg om (de er ikke publisert enda). Men jeg tenkte jeg skulle nevne resten av bøkene sammen i dette innlegget.

påske/korona

Kraften av Naomi Alderman

KraftenKraften har jeg hørt mange snakke om, men det tok litt tid før jeg leste den selv. Jeg har bibliotek-appen BookBites på telefonen. Den bruker jeg mest når jeg hører om en bok jeg har lyst til å lese med en gang. Da jeg kom over Kraften i et innlegg nå i påsken, lånte jeg den med en gang.

Kraften er en dystopi, der tenåringsjentene utvikler en evne til å spre en type elektrisitet fra hendene. Noen har mye av denne kraften og noen mindre. Jentene kan vekke denne evnen hos de eldre kvinnene, og på den måten brer denne evnen seg over jorden. Kvinnene begynner å stå opp for seg selv på en helt ny måte og ordet kvinnebevegelse får en helt ny mening.

Allie er en av disse jentene. Hun er adoptert etter å ha vært i en lang rekke fosterhjem, og blir utsatt for overgrep av adoptivfaren. Da vi møter henne dreper hun ham med kraften. Roxy er resultatet av utroskap. Faren er leder for en kriminell gjeng, og hun får ikke oppmerksomhet fra faren før hun også kan vise frem denne kraften. Tundra er en ung mann som filmer og legger ut videoer på You Tube. Han er heldig med noen videoer som blir kjøpt opp av CNN, og begynner å reise rundt i verden for å filme jenter og kraften. Margot er en voksen kvinne som får kraften vekket av datteren. Hun er ordfører og sikter inn på å bli guvernør. Datteren er en av dem som har kraften bare i små perioder.

Allie drar til et kloster, der hun får ly og der hun utvikler en ny trosretning. Hun kaller seg Eva, etterhvert Mor Eva og denne religionen sprer seg over hele kloden. Den viktigste forskjellen er en kvinnelig gud og at det er Maria som er viktig. Hun samler flere og flere jenter rundt seg. Hun følger en indre stemme som er gud eller Maria. Den sier at hun skal få en soldat. Roxy kommer fra England (de er i USA) og er den de vet om med sterkest kraft. De sloss mot menn og krever å lede samfunnet. Roxy har fått et stoff fra faren som forsterker evnene, og som de begynner å produsere og hun blir leder av et kriminelt syndikat men holder kontakten med Eva (Allie). Oppi det hele er Moldova arnestedet for trafficing i verden. Der reiser jentene seg mot fengselsvokterne sine og tar over hele landet. Kona til presidenten blir ny president og de snakker om at dette skal være kvinnenes land.

Som sagt er dette en dystopi. Det vil si at den handler om samfunnet vårt i fremtiden, etter at dårlige krefter har fått overtaket eller at det har vært en krig eller katastrofe. Innimellom fortellingene i boken vises det faktatekster fra et samfunn der kvinnene styrte, som var for fem tusen år siden. Men før slutten vet vi ikke om vi er før eller etter katastrofen.

Dette er en godt skrevet, virkelig god bok. Jeg anbefaler den sterkt. Både til deg som leser dystopier, og til ungdommer. Det er ikke en ungdomsroman, men den passer som det likevel.

Vi er fem av Matias Faldbakken

Vi er femVi er fem er en norsk roman. Jeg ble litt usikker på sjangeren, men forlaget klassifiserer den som roman. Samtidig skriver de i omtalen at det er en «roman, som blander eventyr, horror, mytologi og science fiction med rå realisme.» Jeg har også hørt mye bra om denne, så det var etter enda et bilde av den på Instagram jeg fant ut at jeg skulle laste også den ned på BookBites. Den har en, for meg, kjedelig fremside. Så jeg plukket den ikke opp før jeg hørte så mye positivt at jeg ble nysgjerrig.

Vi møter en familie på fire. Vi får fortellingen til foreldrene fra de møttes, om utfordringer de har hatt og om hvordan ståa er nå. De har nok utviklet seg på forskjellig vis, men de holder sammen. Tormod er en arbeidskar som har bygget eget hus og holder det i orden. Siv er frisør, sladrekjerring og veldig glad i å spise. De har to barn, en gutt og en jente. Tormod ønsker seg en til, men Siv sier nei. Så de får seg hund. Men en dag er den borte. Tormod sklei ut på skråplanet som ungdom og det var Siv som hentet ham tilbake. Så jeg tror Tormod føler mye takknemlighet til Siv.

På verkstaden sin begynner Tormod å eksperimentere med leire. Først lager han og barna figurer og brenner dem i ovn. Men så begynner han å blande inn kraftfor og jord. Han får besøk fra et uromoment fra fortiden og plutselig er leiren noe annet. Det er denne leiren som er det fantastiske elementet i romanen. Hver natt får den hvile på en seng kraftig matjord for å trekke næring fra jorden. Og etterhvert blir det blandet inn både det ene og det andre.

Det er ganske spesielt å lese denne romanen. Forholdet mellom Siv og Tormod er en del, i seg selv egentlig nok til en hel bok. Tormod er den som først og fremst tar seg av barna, mens Siv tar dem med til foreldrene når hun er sur på Tormod. Barna har sine utfordringer, men klarer seg likevel ganske bra. Men så er det denne leira. Hvor i all verden kom det i fra? Den tar over romanen og fortellingen går over til å sirkle rundt hva den er, eller mer hva den gjør.

Boken er godt skrevet og den er morsom å lese, selv om en sitter med litt spørsmål underveis. Men jeg likte den så godt at da jeg så forfatteren har skrevet en annen bok som også er på BookBites – The Hills – så lånte jeg den med en gang. Anbefales deg som er ute etter noe annerledes.

Spindelvevet av Stig Ellingsen og Simen Ingemundsen

SpindelvevetSpindelvevet er for meg en lokal krim. Den har handling fra Randaberg, som er hvor barnebarnet mitt bor. Spindelvevet er den femte kriminalromanen til Stig Ellingsen og debuten til Simen Ingemundsen. Sistnevnte skriver bloggen Boktimmy. (For orden skyld, jeg sitter i juryen til Sølvkniven sammen med Simen.) Randaberg er egentlig en stille landsby på utsiden av Stavanger, så det var morsomt med en krim fra dette området.

Spindelvevet fant jeg i en annen bibliotek-app, som heter Allbok. Det er det som er den lokale appen for bibliotekene i Rogaland (og mange andre fylker), så det er sikkert derfor jeg fant denne lokale krimmen der.

I Spindelvevet møter vi førstekriminalbetjent Bjørn Berner. Han virker som en solid politimann, som tar seg godt av familien samtidig som han jobber lange dager. Han har tre tenåringsdøtre og overvåkingskamera rundt huset. (På en måte minner han meg på William Wisting, bare i yngre versjon – og det er et veldig godt skussmål å få.) Modellen Camilla Tungenes har flyttet tilbake til Randaberg, giftet og skilt seg og fått en datter som nå er en vakker tenåring. Hun bor stort sett hos faren siden Camilla er mest opptatt av seg selv og hun ikke liker den nye mannen til moren. På Randaberg befinner det også seg en mann som er svært opptatt av vakre tenåringsjenter, og han bortfører datteren mens hun er ute og går tur med hunden. Faren slår seg sammen med en journalist for å nå frem med løsepengeforslag. I løpet av etterforskningen finner de hunden i en myr, og etter å ha gravd litt til liket av en jente som forsvant for ett par år siden. Også en vakker tenåring.

Vi følger faren i hans fortvilelse og i samarbeidet med journalisten, og vi følger politiet i deres arbeid. I alternerende kapitler følger vi også edderkoppen. Mannen som står bak disse bortføringene. Vi får ikke vite hvem han er, men vi får vite hva han gjør og hvorfor. Det viser seg at han selger bilder av jentene, og lar andre fjernstyre en robotarm for penger. Han virker mer styrt av penger enn av det å bortføre jentene. Noe jeg synes er litt rart, fordi i kapitlene der vi leser hva han tenker, så virker jentene i seg selv som hovedsaken.

Spindelvevet er en fin krim. Den er lett å lese og har enkle, greie kapitler. Den er ikke innviklet eller vanskelig og derfor kan den anbefales alle, enten du er vant med å lese krim eller ikke. Hvis jeg har forstått det riktig så kommer det flere bøker om førstekriminalbetjent Bjørn Berner og Randaberg.

Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson

Reisen til livsvannetReisen til livsvannet er skrevet av av islandske Bergsveinn Birgisson. Jeg slo han opp og oppdaget at han er filolog på Universitetet i Bergen. Denne boken er nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2020.

Vi er tilbake på slutten av 1700-tallet og Island er åsted for den ene naturkatastrofen etter den andre. Flere vulkaner har utbrudd, vinteren er hard med stormflo og havis, og det florerer med kopper, kusma, dysenteri og skjørbuk. Mens spedbarna døde av hoste og syfilis, diare og meslinger.

Det sørgelige var at mens allmuens trengsel på grunn av naturkatastrofene tok knekken på de fleste fattiglemmer, dagdrivere, avfeldige gamlinger, ringeaktede og skittenfeldige, umåteholdne og syke, hestespisere, latsabber og landstrykere – så tok farsotter seg av øvrige mennesker i deres beste alder, de sterkeste som hadde utstått de største påkjenningene.
Livet var sett og vis ulevelig.
Det var ikke mulig – å leve

De rådende myndigheter i Danmark vil flytte alle arbeidsføre islendinger til Danmark for å jobbe på fabrikker. Så for å kartlegge hvor mange det dreide seg om, og samtidig drive med landmåling ble en hel rekke vitenskapsmenn og sekretærer (mannlige) sendt til Island. Magnús Árelíus Egede var en av disse og det er han vi følger til Strandir. Jeg kan ikke de rette navnene, men vi befinner oss på vestsiden av Island, på den delen som strekker seg ut som en hånd i nord-vest. I boken kaller de det Strandir og Strandasyssel. (Bare den første gir treff på kart).

Boken alternerer mellom brev fra Magnús Árelíus til kammerherre Levetzow og forfatterens fortelling. Men etterhvert blir det sendt færre og færre brev, da det er langt mellom folk og ingen som kommer seg til noe poststed. Magnús Árelíus er den overlegne vitenskapsmannen som etterhvert faller for Island og begynner å stille spørsmål ved om det er rett å flytte folkene. Ingen er heller villig til å flytte. Han tar inn hos fattige mennesker på små gårer og faller for vakre kvinner. Han har med seg en sekretær og en guide, men de nekter å følge ham etterhvert som de rir i mer og mer ødslig land. Så etterhvert er han alene.

Jeg har lest Svar på brev frå Helga av Birgisson tidligere, og likte den bedre enn jeg liker Reisen til livsvannet. Men samtidig er dette en fin historie.Boken er virkelig godt skrevet og en kan fordype seg i natur og menneskebeskrivelser. Magnús Árelíus’ utvikling er også fengende og interessant. Anbefales.

De kommer til å drukne i sine mødres tårer av Johannes Anyuru

16 mandag mar 2020

Posted by in Bøker, Dystopi

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

De kommer til å drukne i sine mødres tårerDe kommer til å drukne i sine mødres tårer er en dystopi skrevet av svensk-ugandiske Johannes Anyuru. Det er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Til tider var den veldig tøff, med tøffe beskrivelser, men det meste var nydelig og slutten helt perfekt. Den ga boken en dimensjon som gjorde at jeg måtte tenke over historien flere ganger. Så dette var en bok jeg kommer til å huske godt og som jeg kan tenke meg å lese om igjen. Den inneholder også meget gode partier, om kjærlighet mellom familiemedlemmer og om kamp for det som er rett. Så ikke tro at dette bare er vond bok.

Vi befinner oss i Sverige i to ulike tider. Et Sverige vi kjenner i dag, og ett Sverige der muslimer og jøder blir satt i konsentrasjonsleire. En krevende del av boken er at tiden ikke er lineær for den ene hovedpersonen. La oss kalle henne Nour. Hun forteller at hun kommer fra fremtiden og ønsker å fortelle historien sin til den andre hovedpersonen. Som er denne bokens forfatter. Passet hennes er belgisk og hun heter i det Annika, men hun snakker svensk, og ikke flamsk, og hevder å være en kvinne fra fremtiden i Annikas kropp.

Jeg tror ikke lenger at tiden er ei rett linje. Jeg tror ikke at denne historien, eller noen historier som et menneske kan fortelle, har bare en begynnelse, men flere. Og ingenting slutter egentlig.

I begynnelsen av boken møter vi en kvinne, Nour, og to menn, Amin og Hamad (Hamad har vært i Syria og blitt radikalisert av Daesh (IS)). De ifører seg bombevester og stormer et foredrag av en karikaturtegner. Han har tegnet en rekke karikaturer av profeten Muhammed, og de vil straffe ham. Her er det klare linjer til karikaturstriden i Danmark. De tar alle som er på foredraget som gisler og skyter rundt seg med maskinpistoler. Hamad blir ganske raskt drept av et skudd fra politiet. Men de andre to fortsetter. Nour oppgave er å filme det som skjer og Amin skal drepe karikaturtegneren. Men idet Amin skal til å bruke kniven på mannens hals prøver Nour å stoppe ham. Hun sier hun husker denne filmen hun lager nå, fra før, og at dette er galt. Fordi Amin ikke stopper det han vil gjøre skyter hun ham. De to var gift, det er han som kaller henne Nour, og det er litt uklart hvorfor hun skyter foruten at hun sier at hun nå husker hvem hun er.

Fortellingen til Nour, om det at hun er fra fremtiden, får henne innlagt på den psykiatriske klinikken Tundra. Det er derfra hun tar kontakt med forfatteren. Han får ark av henne der hun har skrevet sin historie, flere ark hver gang han besøker henne. Hun forteller om et Sverige der muslimer og jøder må underskrive en samfunnskontrakt som sier at de tar avstand fra mange av de tingene som utgjør islam og jødedommen. Hvis ikke er de sverigefiender og havner i Kaningården. En bydel i Gøteborg som er styrt av private sikkerhetsfirma og der de blir behandlet helt forferdelig. Forfatteren bor i denne bydelen i bokens nåtid.

Forfatteren leser om Nour på internett, og i nyhetene, og pusler sammen at Annika konverterte til islam fordi hun fikk en kjæreste fra Marokko. Som syttenåring ble hun kidnappet fra Belgia og satt i fengsel i al-Mima i Jordan. Der ble hun slått, mishandlet og fornedret.

Først og fremst havnet mennesker som var mistenkt for å være terrorister og såkalte «illegale krigere» fra land i den tredje verden, i al-Mima, men også flere europeiske og amerikanske statsborgere ble sendt dit for å bli utsatt for avhørsmetoder som var juridisk og politisk umulige i hjemlandene.

Det var etter hun kom tilbake til Belgia, fra denne leiren, hun hevdet å være Nour. Hun rømte fra foreldrene (hun forstod ikke lenger språket deres) og haiket til Sverige. Der møtte hun Amin på en buss og de ble venner og så kjærester.

Det er så mye her jeg skulle skrevet om. Men for å ta det siste først. al-Mima eksisterer ikke. Men det ligner veldig på Guantánamo. I begynnelsen av boken, før historien begynner, er det også en referanse til Guantánamo. Fangene har ingen rettigheter, de blir slått og straffet uten grunn. I boken blir de fornedret på samme måte som de amerikanske soldatene gjorde i Guantánamo. Husker du det? De kledte fanger nakne og la dem i hauger og tok fornedrende bilder. I fengselet kobler de Nour til en rekke maskiner som hun ikke vet hva gjør, men resultatet er at hun mister seg selv. Hun blir overbevist om at hun er Nour og ikke Annika.

Kaningården i fremtiden består av ulike soner der mennesker bor etter sikkerhetsnivå. Nour bor i begynnelsen sammen med foreldrene sine i et helt vanlig nabolag av Gøteborg. Men etter at de nekter å skrive under samfunnskontrakten blir de flyttet til Kaningården. Moren dør ganske fort, og faren bryter sammen på mange måter. De får servert bare grisekjøtt i denne konsentrasjonsleiren, fordi det er det den er. Vaktene er fra et privat firma og de slår og fornedrer menneskene i leiren etter behag. Det er ingen utvei. Ikke noe håp. De er der til de dør.

Vi lærte om folkemord og sånt på skolen, men det handlet bare om hvor synd det var på dem som hadde blitt rammet av det, ikke om hva som hadde skjedd med dem som drepte, hvordan de hadde ødelagt ordene sine.

Mye av det Nour ønsker å fortelle forfatteren er at dette ligger i Sveriges fremtid. Grunnen til at hun skjøt Amin var at hun husket å ha sett filmen hun lagte i fremtiden. Og at drapet i den brukes som grunn for å opprette konsentrasjonsleirene. Hun trenger forfatterens hjelp til å stoppe utviklingen. Til å få til et annet Sverige i fremtiden enn det Sverige hun kommer fra.

Det er mye å tenke over, småting en kanskje ikke ser på som galt, men satt i system blir det grusomt. Hva tenker en om andre grupper, hvor langt kan en gå i tankene før en automatisk setter de om til handling?

«De kommer til å drukne i sine mødres tårer», sa Isra. «De som reiser dit for å dø. I neste verden.»

Dette er en vakkert skrevet dystopi. Vakker og svært tankevekkende. Jeg skulle ønske alle leste den, den kommer til å være en bok jeg anbefaler hver gang jeg snakker om bøker. Både fordi jeg likte den så godt og fordi jeg synes den er så viktig. Det er ikke så ofte en finner bøker som treffer en slik i hjertet. Jeg har opplevd det med ulike sjangre, så det er ikke det at boken er en dystopi som er grunnen. Det er mer at den forteller en historie en kan relatere seg til, der en skjønner hva det er forfatteren ønsker å si. Og der en er enig i at det forfatteren forteller er viktig. Og så hjelper det på at boken er godt skrevet. Og at det oppleves som at forfatteren har gjort grundig reserch. Så les, les!

Krim lest i 2020 #4

12 torsdag mar 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Tre av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jærtegn har jeg fått fra Gyldendal, Djevelens yngel av Capitana og Dykket av Vigmostad Bjørke. Den siste, Slakt, har jeg lånt på biblioteket. Disse krim-innleggene er ment å handle om det jeg har lest i år. Men det er en bok jeg leste i fjor jeg ikke har skrevet om, og som jeg synes fortjener å bli nevnt. Det er:

Slakt av Espen Skjerven

SlaktSlakt er lokal krim for meg, jeg bor bare ett par mil lenger sør (for Stavanger), som er hvor politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka har sin jobb. Forfatteren Espen Skjerven er dommer i Jæren tingrett med bakgrunn som advokat både i Økokrim og Kripos. Så han har bered erfaring fra miljøet han skriver om. Han bor på Sandnes, og er den første krimforfatteren som skriver om dette området. (Så vidt jeg vet). Slakt er forfatterens debut. Hovedpersonen i boken er Tom Grayson, og han har bakgrunn fra Forsvarets spesialstyrker og Beredskapstroppen. Så det er en karakter som har vært i tøffe situasjoner før.

Slakt handler først om en rettsak der en mann er siktet for et ganske så grotesk dobbeldrap. Han blir dømt, men Tom Grayson er ikke enig i hvordan denne saken ble etterforsket, og starter derfor å snuse rundt drapene. Han finner snart en gruppe som driver med prostitusjon. Det er ille nok i seg selv, men etterhvert blir det klart at de prostituerer barn, de er pedofile og overgripere. Det er mange tøffe avsnitt å lese rundt dette, men samtidig skriver Skjerven på en stram og virkelighetsnær måte som gjør at en holder ut. Det er likevel ganske vanlig med politi som ikke vil høre på sjefer, eller her retten, og som mener de selv vet best. Det er nesten så vi venter at det er slik det skal være i en kriminalroman, men jeg er litt lei det.

Tom Grayson har en søster som sitter i rullestol og en mor som gir ham skylden for dette (bilulykke). Han har også to barn i Oslo som han ser alt for lite til. Det er vel mest vanlig at hovedpersonene i en kriminalroman har et konfliktfylt forhold til familien, og ofte evig dårlig samvittighet overfor barna. Slik også med Grayson. I tillegg – og selvfølgelig, skulle jeg nesten sagt, blir disse familiemedlemmene involvert i etterforskningen. Eller rettere sagt involvert av kjeltringene. Dette gjør slutten svært fartsfylt og spennende og ikke minst overraskende, og alt i alt tenker jeg at dette er en god krim jeg kan anbefale.

Jærtegn av Christoffer Carlsson

JærtegnDette ble etterhvert en ganske bra krim, men den var ikke det fra begynnelsen. Jeg tenker det er greit å vite hvis du skal lese den. Den blir bedre.

Forlaget har gitt Jærtegn beskrivelsen; en roman om en forbrytelse. Og det er det den er. I 1994 blir en kvinne drept og huset satt fyr på. Ikke lenge etter blir kjæresten hennes arrestert og dømt for mordet. Han heter Edvard og er onkel til en gutt på åtte som heter Isak. De to har et veldig nært forhold og Isak tilbringer hver søndag sammen med onkelen sin. Når Edvard da blir dømt for mord faller tilværelsen sammen rundt Isak og han vokser opp med bildet av en morder, uten å kunne forstå hva som skjedde. Vi blir kjent med miljøet rundt Isak og med politimannen Vidar. Han har ikke noen ledende stilling i etterforskningen, men er den som snakker med Isak.

Det er i denne delen jeg sliter litt. Vidar og Isak har alternerende kapittel og i hodet mitt har kapitlene med Isak i jeg-form barnestemme. Det er vanskelig å skifte mellom den stemmen og voksenstemmen til Vidar. På tross av alt det groteske får jeg litt barnebokfølelse.

Vi møter så Vidar og Isak igjen ni år senere 2004. Det går ikke så bra med Isak. Han ble mobbet og uglesett. Ikke fordi han er den han er, men fordi onkelen har myrdet noen. En svært urettferdig måte å behandle et barn. Vidar stiller spørsmål ved etterforskningen sånn for seg selv. Men finner ingen gode svar. Så her handler boken om Isak som tror han har det i seg å myrde fordi onkelen kunne det, og fordi bygdedyret så absolutt mener han ikke er like verdifull som andre. Han havner i en del slåsskamper og får noen smådommer.

Den siste delen av boken har handling fra 2017, tolv år senere. Vidar har sluttet som politibetjent og Isak har fått kjæreste og venter barn. En dag forsvinner Isak, og de fleste tenker han har stukket av. Men Vidar klarer ikke helt slippe taket. Jeg likte godt de to siste delene av boken. Den er som en kriminalroman, men også som en fortelling om menneskeskjebner. Så den har en dybde det ikke er vanlig å finne i denne typen bøker. Derfor anbefales den.

Djevelens yngel av Myriam H. Bjerkli

Djevelens yngelDjevelens yngel er tredje bok i Kodal-trilogien. De to første er Lille Linerle og Stella Polaris. Både Mari, som forsvant i den første boken og Stella som hadde hovedrolle i bok to er med i denne boken. Sammen med viktige karakterer i familien og omgangskretsen. Det samme er politibetjentene Håkon Haakonsen og Anders Gullbrandsen.

I Stella Polaris kidnapper Mari lillebroren sin Eivind. I denne boken fyker de bortover veien fra Sandefjord til Kodal da Mari kolliderer med en gutt på sykkel og kjører av veien. De forsvinner over autovernet og langt ned en skråning, hvor de ikke er synlige fra veien. Eivind blir etterlyst og en stor etterforskning blir satt i gang. En eldre gutt som heter Tobias blir også borte, og bare vi vet at Mari har kjørt på ham. Rett bak Mari kommer det en bil med en kvinne som har drukket litt og som snakker i telefonen. Hun kjører også over Tobias og tror det er hun som har drept ham. Derfor putter hun ham i bagasjerommet og gjemmer sykkelen i veikanten. Rett etterpå kommer Stella (fra bok 2) med sin sønn. De ser sykkelen, sønnen vil gjerne ha den og hun tar den med. Da er alle karakterene involvert i samme hendelse.

Djevelens yngel plukker absolutt opp alle trådene fra de to første bøkene og lar ikke noe bli igjen. På den måten er den en fin og selvforklarende kriminalroman. Men jeg synes Lille Linerle, og Stella Polaris var bedre. Bjerkli hadde en nerve da hun skrev om overgrep i ulike former, som mangler i denne oppsummeringen. Nå må du ikke tro boken er dårlig, for det er den absolutt ikke. Men den er ikke helt så god som sine forgjengere. Det er også en bok som er helt avhengig av at du leser de to første hvis du skal forstå alle henvisningene til det som har skjedd før, og hvorfor det også blir begått et mord mot slutten av boken.

Denne anbefales som tredje bok i en trilogi. Fordi den rydder så nydelig opp i alt. Jeg elsker det. Det er så ofte at det ikke skjer, eller at forfatteren glemmer noe han eller hun burde tatt med. Dette er en ryddig og spennende kriminalroman, og anbefales.

Dykket av Frits de Bourg

DykketI omtalen fra forlaget står det at Frits de Bourg er norsk krims best bevarte hemmelighet. Og det var han for meg. Dykket er femte bok om journalisten Nicolay Wolff. Men jeg hadde ikke hørt om forfatteren før nå. Dykket var så bra at jeg har bestilt de fire første bøkene på biblioteket. (Det er det imidlertid ikke så uvanlig at jeg gjør). Så jeg anbefaler at flere leser denne boken.

Nicolay Wolff har tydeligvis slitt med morfin-avhengighet og alkoholisme, men er fri begge deler da han kommer til Holmestrand. (Han er fra Drammen). Jenny Borgelin har ringt og bedt om hjelp. Broren hennes ligger igjen i Oslofjorden, i et vrak fra krigen som er fylt med ammunisjon. Han og faren drev et dykkerfirma og nå da de begge er døde har Jenny overtatt. Kommunen vil ikke hjelpe til å hente opp liket av broren fra vraket, fordi det er for farlig å dykke der på grunn av ammunisjonen. Jenny får Nicolay, etter litt press, til å være med på å hente ut broren. Men rundt dem skjer der merkelige ting.

Enkelte i Holmestrand får bibelsitater i posten. Det samme får Nicolay. Det viser seg at vraket i fjorden er fullt av morfin, som frister Nicolay over evne og han faller tilbake til morfinmisbruk. To jenter er døde, og det foregår noe blant de rikeste og mektigste i kommunen. Nicolay har egentlig nok med seg selv, men han blir for nysgjerrig og setter igang med å prøve å finne ut hvorfor jentene er døde. Hvem har noe med morfinen å gjøre, og hvilke av de rike og mektige er involvert i dette. Nicolay er ikke mørkredd og stiller tøffe spørsmål, men blir derfor også presset tilbake. Til sammen er dette en spennende, og ganske tynn bok, som anbefales.

kriminalitet

Det forheksede fjellet av Etienne Van Heerden

10 tirsdag mar 2020

Posted by in 1001 bøker, Bøker

≈ 4 Comments

Tags

, , , , ,

Det forheksede fjelletDet forheksede fjellet av Etienne Van Heerden er en roman fra Sør-Afrika, og den første romanen jeg leser som opprinnelig er skrevet på afrikaans. Den er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for februar som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel.

Da jeg skulle finne en «roman fra Afrika» som var Elidas kategorivalg for februar hadde jeg lyst il å lese noe av en forfatter jeg ikke hadde lest noe av før. Det er bare noen få afrikanske forfattere på 1001-bøker listen, og Van Heerden var det navnet jeg ikke hadde hørt om. Nå angrer jeg litt på det, fordi jeg ikke likte denne boken.

Det forheksede fjellet handler om en slekt som heter Moolman. Og heldigvis er slektstavlen tegnet inn i begynnelsen av boken, fordi den eldste gutten i hvert slektsledd heter Abel. Da er det lett å blande dem sammen. Forfatteren kaller dem Stam-Abel, Gamle-Abel, Abel og Tvers-Abel. Og selv om det er Abel og Tvers-Abel som lever i nåtiden, så har forfedrene stor innvirkning på det som skjer. Denne familien er hvit. Men Sønnen til Stam-Abel, Andries – kalt Floors, fikk barn med en svart jente. Og denne delen av familien kalles Skam-familien. De har skiftet etternavn til Riet fordi de vil skape avstand til «hovedfamilien». Men de bor rett ved siden av hverandre, og i Stam-Abels testamente er det bestemt at de alltid skal ha noe av utbyttet på gården til Moolman-familien, betalt i naturalia. Spesielt for Moolman-familien er at mange av sønnene ikke kan få barn. Så det er egentlig bare en gutt i den siste generasjonen. Han er sønn til den eneste datteren – en svært vakker kvinne, som også er psykisk syk. (Eller muligens utviklingshemmed. De kaller henne Gærne-Tillie).

Det er veldig tørt på Toorberg, som gården heter. Og de borer konstant etter vannkilder. Denne siste gutten, som heter Noah og som blir kalt Dråpen, faller ned i et borehull og sitter fast. (Veldig mange av personene har rare kallenavn – jeg lurer på om de betyr mer på afrikaans og at den meningen går tapt i oversettelsen). De prøver alt mulig for å få opp Dråpen, de graver rundt i den steinharde jorden, de sender ned en kjøttkrok som de prøver å hekte han på og de prøver selvfølgelig med tau. Til slutt, etter flere døgn henter Abel revolveren og skyter Dråpen.

I nåtiden kommer en dommer til Toorberg. Han skal avgjøre om det har skjedd en forbrytelse, eller ikke. Han drar fra person til person for å få vite hva som skjedde rundt borehullet. På den måten ligner boken nesten en krim. (Men bare nesten).

«Hvorfor har man sendt dem hit?» spurte hun. Han trakk på skuldrene om smilte. «Hver dag,» svarte han, «oppdager jeg flere grunner til at de skulle sende meg. Det var en viss episode som vakte lovens oppmerksomhet. Et dødsfall, kanskje mord. Kanskje var noen bare skjødesløs: de skulle ha dekket til hullet, så ikke barn kunne falle nedi. Jeg skal bringe på det rene om det var dolus eller culpa. Skyld eller uaktsomhet – det er det som er jobben min.»

Mye av handlingen forteller om det som har skjedd før. Altså i tidligere generasjoner. I beskrivelsen av forlaget står det at boken forteller mye av Sør-Afrikas historie. Og innimellom får vi vite om frihetskamp og politisk engasjement. Men jeg kan for lite om denne historien fra før, og jeg tror jeg gikk glipp av mye av hentydningene. Jeg fokuserte på familien, eller forholdet mellom de ulike personene og lite på hva de ulike sønnene drev med i byen. En ting jeg fikk med meg er at Stam-Abel fanget faren til den svarte jenta som fikk barn med «Floors» Moolman og dro med ham, bundet til salen, hjem til gården. Han drepte en hel haug svarte i samme episode. Rasismen, eller vi kan vel kalle det apartheid, er bakteppe for hele boken.

Dette var kanskje for fremmed for meg. Jeg har lest bøker fra alle verdensdeler og noe kjenner jeg meg bedre igjen i enn andre ting. Denne boken havnet i den helt fremmede delen. Det var til og med vanskelig å kjenne seg igjen i forholdet familien igjennom. Boken er gitt ut i 1983, men jeg følte hele tiden at jeg leste en historie fra -50 eller -60-tallet. Der kan jeg ta helt feil, men det var sånn det opplevdes. Jeg kan dessverre ikke anbefale denne boken, siden jeg rett og slett ikke likte den. Men som portrett av apartheid innad i en delvis svart og delvis hvit familie var den ok.

Min søster er seriemorder av Oyinkan Braithwaite

06 fredag mar 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , ,

Min søster er seriemorderMin søster er seriemorder er en krim/mørk komedie av nigerianske Oyinkan Braithwaite. Jeg har fått boken av Cappelen Damm, men det jeg skriver er mine egne tanker.

Har du hørt den her før, eller? To jenter går inn på et rom. Rommet er i en leilighet. Leiligheten er i fjerde etasje. I rommet ligger liket av en voksen mann. Hvordan får de liket ned på gateplan uten å bli sett?
En, de skaffer seg utstyr.
To, de vasker vekk blodet
Tre, de lager en mumie av han.
Fire, de flytter liket.

Det er litt vanskelig å sjangerbestemme denne boken. Den er en krim – med mord og gjerningsmann, en familiehistorie, en mørk komedie, en ironisk tekst og en thriller. I det minste, jeg tror nok det ville vært mulig å finne mer. Den er skrevet av en ung nigeriansk kvinne som har bodd i, og fått sin utdannelse i, England.

Boken handler om to søstre. Den yngste, Ayoola, er veldig umiddelbar i sine handlinger. Hun reagerer på det som er rundt henne og oppleves bortskjemt og uten hemninger. Tre ganger har en kjæreste gått løs på henne, vi vet ikke helt hvordan, men selv sier hun at de har angrepet henne. Og tre ganger ender kjæresten opp død. Etterpå ringer hun sin storesøster Korede.

Korede er sykepleier på det lokale sykehuset. Hun er mer regelstyrt og vil ha orden i tilværelsen. Vi møter begge søstrene direkte etter det tredje mordet og Korede finner frem blekemiddel og vaske-remedier for å vaske opp etter søsterens mord. Og for å dumpe liket i elva. (Som hun har gjort etter de to første mordene). Korede vil gjerne overta kniven Ayoola dreper med for å forhindre flere mord, men Ayoola gjemmer den for godt. Korede er usikker på om Ayoola virkelig trengte å myrde disse mennene og prøver å forhindre flere mord. Hun teller hvor mange som er døde og er klar over at ved det tredje mordet er søsteren nå en seriemorder.

Korede er forelsket i legen Tade som jobber på samme sykehus som henne. Da Tade og Ayoola etterhvert møtes slår det gnister og de blir kjærester. Korede blir redd for at Tade skal bli drept og prøver å komme i veien for mordet.

Ser en bare på mordhistorien er denne boken en krim, der politiet er involvert for å finne morderen. Men den er også en thriller, fordi politietterforskningen ikke er sentral, og den forteller en historie om mord uten lov og dom. Min søster er seriemorder er også virkelig morsom. Den er skrevet med en mørk humor, som en kunne kalle galgenhumor og som gjør historien meget underholdende. Korede forteller også om hvordan faren mishandlet dem, og moren dominert dem, så det ligger en mørk familiehistorie i bakgrunnen. Men søstrene er fra et velstående hjem i Lagos, så de har også fått mye gratis.

Dette er en liten bok, i sideantall, men også den mest underholdende krimhistorien jeg har lest dette året. Jeg storkoste meg med fortellingen, og det er helt umulig å legge den fra seg. Mer på grunn av humoren enn spenningen, selv om begge deler er sterkt tilstede. Min søster er seriemorder anbefales virkelig. Den er nominert til og har fått en rekke priser, som også sier noe om at dette er en meget godt skrevet bok. Jeg har også hørt rykter om at den skal bli film.

Nominert til Booker-prisen i 2019
Nominert til International Dublin Literary Award i 2020
Vinner av LA Times Book Prize for Mystery and Thriller i 2019
Vinner av Amazon Publishing Reader’s Awards for beste debutroman i 2019
Vinner av Anthony Award for beste roman i 2019
Utvalgt til Guardian, Daily Mail og Cosmopolitans «Beste sommerbok» i 2019

Krim lest i 2020 #3

04 onsdag mar 2020

Posted by in Bøker, Krim, Thriller

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , ,

To av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Bare deg har jeg fått fra Cappelen Damm og Stråmann av Vigmostad Bjørke. Den siste, Barcode, har jeg lånt på biblioteket.

Bare deg av Ninni Schulman

Bare degBare deg handler om Iris og Pål. Den er en meget spennende thriller, og man er ikke sikker på hva som egentlig skjer. Det kan både være at alt er bokstavelig, og det kan være at ting blir holdt tilbake slik at alt egentlig er motsatt av hva som blir fortalt. Svaret på det får du ikke før på de siste sidene av romanen. Bare deg er med andre ord en meget godt skrevet thriller.

Vi møter Iris på jobb der hun setter sammen tekst og bilder blant annet til kataloger. Hun har fått et nytt og spennende oppdrag som betyr mye for henne. Pål er på sykehuset etter at han har måttet amputere hele det ene beinet. Han øver på å gå med protese samtidig som han forteller om forholdet til Iris. De to møter hverandre tilfeldig da Iris punkterer med bilen og Pål skifter dekk for henne. Han jobber i billettluken på T-banen og de har sett hverandre der før. Hjelpen bli takket med en avtale om å spise sammen.

Iris side av historien blir fortalt kronologisk fra før hun møter Pål. Først forteller hun om jobben, vennene og hvordan hun har det. Så kommer det å forelske seg i Pål og forholdet deres. Fordi hun forteller etter som romanen skrider frem og han ser tilbake på det som skjedde samtidig som han forteller fra sykehuset blir vi usikre på hvor Iris er i nåtid. Hun er ikke på sykehuset, for Pål forteller om besøkene han får. Og vi lurer på om det kan ha skjedd henne noe. Hvorfor måtte for eksempel Pål amputere foten? Har det vært en ulykke der Iris ble drept?

Vi får ikke svar på dette før på de siste sidene. Boken bygger seg opp mot et klimaks og gjør det på en mesterlig måte. Det er en ting som skjærer litt i ørene. En episode som man tenker kom litt for mye ut av det blå og som er usannsynlig. (Som jeg ikke synes jeg skal sette ord på fordi det ødelegger for den spenningen forfatteren bygger på). Men ellers henger boken og historien godt sammen. Jeg liker Ninni Schulmans kriminalromaner og hun har også skrevet en god thriller.

Stråmann av Tore Aurstad og Carina Westberg

StråmannStråmann er en spennende miljø-krim. En sjanger som skulle være virkelig aktuell i disse dager. Hovedpersonen er Robert Vinter. Han jobber som oversetter og språkvasker og i det boken begynner blir det oppdaget at han har brukt en engelsk utgave med mange feil da han skulle oversette en spansk roman, og boken blir trukket av forlaget. Dette setter ham i en vanskelig situasjon, så da forfatteren Pål Hansson ber han være den som egentlig skal skrive en bok om Raumerbanen, som så skal gis ut med Hansson som forfatter så slår han til fordi han trenger pengene.

På vei til et møte med forfatteren kjører han forbi gjenvinningsanlegget RAMS og en svær eksplosjon inne på anlegget. Det er der faren hans jobber og i sjokket glemmer han at faren er sykemeldt. Politiet mistenker at noen forårsaket eksplosjonen med vilje og mistanken går mot sjåføren av tankbilen som eksploderte, Roald Tveten, og mot faren til Robert Vinter.

Hansson har for lenge siden skrevet en roman som helt tydelig er bygget på Reiulf Haug, sjefen for gjenvinningsanlegget. Og nå finner Vinter ut at Hansson muligens skriver på en dokumentar om samme person og at det er derfor han trenger at Vinter skriver boken om jernbanen. Men Vinter er mer interessert i hva sjefen på gjenvinningsanlegget står bak av miljøsynder enn en gammel jernbanestrekning. Et byggefelt rett ved der foreldrene bor er for eksempel bygget på et gammelt avfallsdeponi og det siver gass opp fra det som helt tydelig er ulovlig dumping av giftige stoffer. Beboerne i byggefeltet får ikke solgt husene sine på grunn av dette og blir syke hvis de blir boende. Haug har med andre ord satt dem i en forferdelig situasjon.

Stråmann er spennende, men den når ikke helt opp blant det beste jeg har lest i denne sjangeren. Jeg liker at miljøkriminalitet tas inn i bøker som utgis, det er et viktig tema som godt kan belyses i ulike sjangere. I begynnelsen av Stråmann står det at dette er en Robert Vinter roman, så jeg regner med at den er første bok i en serie. Tidligere skrev Aurstad og Westberg tre gode kriminalromaner fra Kristiania rundt 1900, så det er et stort hopp til dagens miljø-problemer. Det kan godt være at de trengte en innkjøring, slik at neste bok blir bedre. Jeg skal uansett lese den.

Barcode av Terje Bjøranger

Barcode Barcode er den første kriminalromanen om politietterforskeren Charlie Robertsen ved Oslo politikammer, skrevet av Terje Bjøranger og gitt ut i 2017. Den neste heter Business og kom ut i fjor. Charlie Robertsen er en dedikert etterforsker som har en tendens til å gå litt hardhendt til verks når han forhører kriminelle og det skaper problemer for ham. Han er omringet av en fast gjeng kolleger, det vil si at vi bare trenger å lære noen få navn og det gjør at det er lett å holde oversikt over dem.

I Barcode blir en ung kvinne funnet drept, kledt i en politiuniform. Hun er også nettopp tatovert med en stor og svært detaljert tatovering. Etterforskningen går raskt i retning av at hun er et trafficking-offer og både Charlie og kollegene hans må dukke ned i et belastet miljø i hovedstaden. Tidlig i boken blir den kollegaen Charlie er mest glad i, Mia, skutt av en kriminell og jakten på ham involverer hele Europa. Alt de vet er at han mest sannsynlig tilhører samme miljø som den unge kvinnen som ble drept, men de klarer likevel ikke finne noen sammenhenger mellom de to. Det de finner er narkotika, våpen og prostitusjon. Og flere mennesker som blir utnyttet.

Vi får også høre om en toppolitiker fra Arbeiderpartiet som hopper foran toget. Merkelig nok så legger han igjen en konvolutt med bilder på perrongen. På et av bildene finner Charlie sjefen sin, og ordet Skvadron. Charlie er helt sikker på at dette dødsfallet også hører sammen med resten av det denne boken handler om, men det er ikke noen av de andre som er enig med ham. De er helt sikker på at dette var et selvdrap. Men vi vet at i sånne tilfeller har hovedpersonen som regel rett.

Barcode er spennende, selv om midten er litt omstendelig og en synes politiet løper litt mye i ring. Men så smeller det og ting skjer veldig fort. Boken er totalt sett virkelig god og den anbefales.

Fabrikken av Joanne Ramos

14 fredag feb 2020

Posted by in Bøker

≈ 11 Comments

Tags

, , , ,

FabrikkenFabrikken er en roman av fillipinsk-amerikanske Joanne Ramos. Det er en sterk roman om surrogatmødre og rike kvinner/menn som kjøper seg barn. (Jeg fant en omtale av boken hos Marianne og fant den på bibliotekappen BookBites. Bare for å nevne det først; eBokBib blir nedlagt 1.april og flere bibliotek har gått over til BookBites. Mitt bibliotek har ikke bestemt seg, men jeg har allerede lånekort hos flere av bibliotekene som er med og derfor kan jeg låne bøker allerede nå. Jeg har alltid elsket eBokBib, men påstår at denne appen er bedre.)

Fabrikken er delt inn i kapitler der ulike stemmer tilsammen forteller historien. Jane er hovedpersonen, en ung, fattig, filippinsk kvinne med en liten datter. Hun sliter for å forsørge seg og bor på hospits med datteren Amalie og en eldre venninne hun kaller Ate. Ate er den som må passe Amalie mens Jane er på fabrikken, hun har også sine egne kapitler. Mae er den tredje stemmen. Hun er sjef for et senter som driver med surrogatmødre. Der kan rike kvinner kjøpe seg en livmor til egne barn, gjerne fordi de ikke kan få noen selv, men ofte fordi det ville stå i veien for karriere eller utseende å være gravid. Og så er det en ung kvinne, Reagan, fra en velstående familie, som er surrogatmor for å tjene penger nok til å kunne løsrive seg fra familien. Hun har den siste stemmen.

Utgangspunktet for boken er at dette senteret, Golden Oaks, kjøper disse kvinnene for ni måneder. De er helt underlagt senterets regler og blir fratatt mobilen når de kommer. De får lov å sende email og ringe i korte sesjoner men alt er overvåket. Maten er spesielt tilpasset, de har for eksempel ikke lov til å drikke kaffe og kaloriinntaket er nøye regulert. De må trene og la babyen lytte til musikk med høretelefoner. Alt sammen tiltak mange av oss har gjort når vi var gravide, men som i dette tilfellet er bestemt av noen andre enn kvinnene selv. Etter disse ni månedene får de en fødselsbonus hvis de føde et friskt barn.

En kan diskutere moral og etikk når man snakker om surrogatmødre. I denne boken er alle mødrene, utenom Reagan, fattige unge kvinner. Og alle som skal ha barna etterpå er rike. Vi har hørt på nyhetene om surrogatmødre i India og jeg tenker at denne boken nettopp setter lys på den store skjevheten i forholdet mellom surrogatmor og foreldre. Her satt på spissen med en stor «fabrikk» (på engelsk The farm – gården) hvor dette forholdet blir utnyttet. Det  får en litt til å tenke på The Handmaid’s tale, selv om de unge kvinnene er her frivillig. Eller så frivillig det kan være å bli tilbudt en stor pengesum for en fattig kvinne. Men boken er godt skrevet og historien er i tillegg til å være tankevekkende også underholdende og interessant. På en måte hadde jeg ønsket meg noe litt mindre underholdende og litt mer sint. Men det er en roman, og også en bok jeg kan anbefale.

Krim lest i 2020 #2

08 lørdag feb 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Jeg synes at krim er vanskelig å skrive om. Fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Det spiller en rolle at leseren ikke har kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og når man har lest hele historien er det lett å inkluderer disse tingene i en omtale. Det kan for eksempel være noe fra fortiden eller karaktertrekk hos hovedpersonene. Det kan og være ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og lage samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Jernblod av Liza Marklund

JernblodJernblod er den ellevte boken om Annika Bengtzon, og også den siste i serien. Jeg var ikke klar over det før jeg kom til slutten, og jeg hadde ønsket meg flere bøker. Men jeg skjønner at det kan være godt for forfatteren å skrive noe annet etter elleve bøker om samme hovedkarakter.

Sjefene har bestemt at papirutgaven av avisen der Annika jobber, Kvällspressen, skal legges ned. Annika synes dette er tøft og lurer på hva hun skal gjøre fremover. Hun er igang med å etterforske et gammelt mord på en ung jente. Mordet var det første Annika dekket da hun startet som journalist, og det er enda ikke løst. Vi møter også Nina fra Rikskrim, som ser nærmere på en kriminell som sitter i fengsel i Sverige. Han er også mistenkt for et mord i Spania, og Nina prøver å finne ut hvordan han kan ha begått mord i to land omtrent samtidig. Thomas, eks-mannen til Annika er fremdeles med i boken, han er ikke helt god i hodet og vi leser hvordan han er feig nok til å leve et liv i offentligheten og et liv privat.

Birgitta, søsteren til Annika, er borte. Det ser ut som at hun har dratt avgårde helt frivillig. De to søstrene har ikke hatt noe kontakt, så Annika blir overrasket når hun får en melding fra Birgitta. Hun snakker med Birgittas samboer, undersøker på jobben hennes og involverer politiet. Men de er ikke så sikre på at det er en sak for dem. Så Annika går på med krum hals, som hun pleier.

Boken ender på en måte som oppsummerer Annikas liv, hvordan det er og hvordan det vil bli og det var litt koselig med noen linjer om fremtiden. Resten av boken er tøff og rå og spennende. Marklund skriver meget bra og Jernblod er like bra som de tidligere bøkene om Annika.

Den tause pasienten av Alex Michaelides

Den tause pasientenDen tause pasienten er mer en thriller enn den er en krim. Men den handler om et mord, og derfor tar jeg den med i dette innlegget. Alex Michaelides er gresk men bor i England. Han skriver også filmmanus. I Den tause pasienten møter vi Alicia Berenson. Hun er pasient på et psykiatrisk sykehus etter at hun ikke bare skjøt mannen sin fem ganger rett i ansiktet, men etterpå også sluttet å snakke. Psykologen Theo Faber er veldig nysgjerrig på Alicia og hvorfor hun ikke snakker. Han søker på en jobb på sykehuset hun er på og klarer gjennom litt manipulering å bli Alicias behandler. Han overbeviser overlegen om å gi han et forsøk på å få Alicia til å bli trygg nok til å bryte tausheten. Og han får den sjansen.

Theo er forteller i boken, sammen med Alicias dagbok. Siden Alicia er taus får vi ikke vite noe om hvorfor hun skjøt mannen sin, men dagboknotatene forteller historien hennes gjennom det hun selv har skrevet ned. Theo er gift og forteller både om livet hjemme og livet på jobben. Etterhvert oppdager han at kona hans er utro. Han blir helt knust, men prøver å finne ut hvem mannen kona hans har et forhold til er. På jobben har han både fremgang og motgang. Han overtaler overlegen om at de skal minke på mengden medisin Alicia tar og når hun blir litt mer klar forsøker han på alle måter å få henne til å kommunisere. Alicia angriper en medpasient og alt blir satt på spill. Men Theo er fast bestemt på at dette skal han få til. Så han kjemper for Alicia.

Denne boken er blitt svært populær. Det er ikke så veldig rart, for den er meget god. Som en god thriller bygger den seg opp til et spennende vendepunkt. Og, den har en meget overraskende slutt. Jeg var litt sånn «hva skjedde nå?» med en gang, før jeg fikk hodet med meg på endringen. Men den skal jeg ikke skrive noe om. Den må du selv oppleve.

Skyggejegeren av Camilla Grebe

SkyggejegerenSkyggejegeren er kåret til årets beste svenske krim 2019 av Svenska Deckarakademin og det synes jeg ikke er noe rart. Den er en meget god kriminalroman. Grebe har bygget opp historien på en ny og uventet måte. Den er delt inn i tidsperioder fra 40-tallet og frem til i dag. Der vi følger kvinnelige etterforskere og får vite mye om hvordan de blir behandlet i politiet. I 1944 var Elsie politisøster. Det vil si at hun for eksempel tok seg av barn som ble pårørende i mordsaker. En dag hun er på jobb finner de en kvinne spikret fast til gulvet, og Elsie blir skubbet ned en trapp og drept.

Datteren hennes, Britt Marie er politi på 70-tallet. Det er fremdeles ingen likestilling blant etterforskerne og hun blir først satt til kontorarbeid. Så blir en ung kvinne funnet myrdet og spikret fast til gulvet. Da begynner Britt-Marie å etterforske på egen hånd. Hun er sikker på at mordet har en sammenheng med mordet på 40-tallet. Men en dag forsvinner Britt Marie. Hun har selv bedt om en permisjon og derfor tar det lang tid før noen tror det har skjedd noe med henne. Mannen hennes forteller den lille sønnen hun etterlater seg at hun har stukket av til Madeira, og det er det som blir konklusjonen.

PÅ 80-tallet skjer det flere mord hvor kvinner er spikret fast til gulvet og politiet ber om hjelp fra psykologen Hanne. Hun hjelper til i etterforskningen frem til hun aviser flørtingen til hovedetterforskeren og han gir beskjed om at de ikke trenger henne lenger. Det er nok større mengde likestilling blant politiet. Men fremdeles ikke slik det er i dag. I nåtiden møter vi etterforskeren Malin. Det skjer igjen at kvinner blir spikret fast til gulvet og problemet er at det umulig kan være samme mann som har myrdet over så mange år. De får treff på en del av DNA som forteller at mordene muligens er begått av far og sønn. Men de står likevel helt fast i etterforskningen. Malin opplever at hennes kvinnelige sjef diskriminerer i forhold til henne, men klarer heldigvis stå på egne ben.

Denne boken handler altså om en serie mord hvor fellesbetegnelsen er spikrene gjennom hendene og en gjenstand skjøvet inn i munnen. Samtidig handler den om likestillingskampen i samme periode og hvordan det har vært å være kvinne i et mannsdominert yrke.

HåndjernBøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jernblod har jeg fått fra Vigmostad Bjørke, Den tause pasienten av Cappelen Damm og Skyggejegeren av Gyldendal.

Syng, gravløse, syng av Jesmynd Ward

03 mandag feb 2020

Posted by in Bøker, Romaner

≈ 14 Comments

Tags

, , , , , ,

Syng, gravløse, syngSyng, gravløse, syng er en roman av amerikanske Jesmynd Ward. Den er en roman om rasisme, oppvekst, familie og om foreldre som ikke har evne til å ta seg av barna sine. Den ene hovedpersonen er Jojo på 13 år. Han bor sammen med moren Leonie, som er den andre hovedpersonen, søsteren Kayla og besteforeldrene Pop og Mama. Faren Michael er i fengsel. De bor i sørstatene i USA. Leonie og foreldrene er svarte, mens Michael er kvit. Foreldrene til Michael vil ikke ha noe med Leonie eller barna å gjøre, de er, eller hvertfall er faren Store-Joseph, rasist. Kapitlene alternerer mellom Jojo og Leonie.

Store-Joseph er den hvite bestefaren min, Pop den svarte. Jeg har bodd sammen med Pop siden jeg ble født; jeg har sett den hvite bestefaren min to ganger.

Leonie er rusavhengig og mangler helt elementære egenskaper forhold til å ta seg av barna. Hun glemmer å gi dem mat eller blir borte hele nettene. (Hun jobber i en bar) Så Pop og Mama oppdrar dem. Det vil si at det er Jojo som mest tar seg av lillesøsteren Kayla (som moren kaller Michaela). Hun er rundt to år og helt avhengig av Jojo. Mama har kreft og er så dårlig at hun kun ligger i senga, mens Pop er pensjonist og tar seg av dyra og huset. To spesielle karakterer i boken er Mama og Pops døde sønn Given, som Leonie ser når hun er rusa. Og den døde tolvåringen Richie som Jojo ser etter de har vært i fengselet, og som har vært i fengsel med Pop.

Leonie får det for seg at hun vil ta med seg barna for å hente Michael da han har sonet ferdig. Det er en lang tur og de vil måtte overnatte. Jojo vil ikke være med, men fordi moren bestemmer at Kayla skal være med så må han også. Han må være der for å ta seg av henne. Moren tar i tillegg med seg venninnen Misty som har en mann i samme fengsel som Michael er i. På veien frakter de stoff fra et sted til et annet og overnatter hos advokaten til Michael. Der fester de voksne på alkohol og stoff mens Jojo ligger i sengen med Kayla for å beskytte henne.

Moren glemmer at barna må ha mat, men Jojo er kreativ når det gjelder å finne mat til Kayla, selv går han ofte sulten. Leonie gir han for eksempel penger for å gå inn på bensinstasjonen og kjøpe brus til henne. Da lurer han til seg noen cent slik at han kan kjøpe en slikkepinne til Kayla. Det faller ikke Leonie inn at hun også må gi barna mat og drikke, hun er helt selvsentrert.

Han klapper henne på ryggen og hun klapper på ham, og jeg står der og ser barna mine trøste hverandre. Henda mine klør etter å gjøre no. Jeg kunne strekke ut armene og ta på dem begge, men jeg gjør det ikke. Jojo ser delvis forvirret, delvis stoisk ut, og litt som han kunne begynne å gråte. Jeg trenger en sigarett.

Jeg synes Syng, gravløse, syng var en fin roman. Den er vond fordi den handler om omsorgssvikt. Og Jojo får virkelig gjennomgå av begge foreldrene. Han er mye eldre enn sine 13 år og er redningen for Kayla. Den var til tider veldig tøff å lese, men så er det fine partier innimellom. For eksempel er forholdet mellom Pop og Jojo virkelig vakkert. De er svært nært knyttet til hverandre. Mama ligger på det siste og Jojo savner fryktelig den gode bestemoren sin, selv før hun dør. Men hun har vært med på den positive delen av barndommen hans.

Jeg anbefaler Syng, gravløse, syng. Selv leste jeg den som e-bok, lånt på biblioteket. Jeg foretrekker å lese på papir, jeg føler jeg husker bedre det jeg leser da. Men e-bøker tar ikke opp plass i bokhyllen og det gjør at jeg har tenkt å bli flinkere til å lese elektronisk. Det er en stor fordel og det er at du kan få bøkene med en gang. Du finner Syng, gravløse, syng på appen eBokBib hvis du har lyst til å lese e-boken. Jeg likte den så godt at jeg straks lette etter flere bøker av forfatteren. Så nå har jeg skaffet meg Det som reddes kan som kom på e-bok i fjor og som kommer i papirutgave i år.

Lanny og Sorg er den greia med fjær av Max Porter

27 mandag jan 2020

Posted by in Bøker, Romaner

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , ,

LannyJeg lånte Lanny på biblioteket etter å ha lest flere begeistrede innlegg av andre bloggere. Måten de beskrev den på fikk meg til å tenke at jeg også ville like den. Lanny er skrevet av engelske Max Porter og kom ut i fjor. Jeg endte opp med å elske boken, så jeg ville gjerne lese mer av forfatteren. På eBokBib fant jeg den første boken hans; Sorg er den greia med fjær som kom ut i 2017. Den er på bare 121 sider, så den gikk det fort å lese. Den var også veldig fin, men ikke helt så fantastisk som Lanny.

Lanny handler om mor, far, Lanny, Gærne Pete og Urfader Snyltefot. Den siste kalles Dead Papa Toothwort i originalteksten og er en figur Porter har oppfunnet. Han ikler seg natur og søppel og plukker opp setninger fra landsbyen han bor i. Delen med Urfader Snyltefot er meget spesiell, men den fungerer. Den gjør noe med boken og jeg likte den delen veldig godt.

Lanny er en spesiell unge som er godt likt av alle, som klarer seg bra på skolen og som har fri tilgang til landsbyen og skogen. Foreldrene lar ham løpe rundt som han vil. Gærne Pete er en gammel kunstner som også er venn av Lannys foreldre. Han blir Lannys tegnelærer og de to drar nær og fjern og tegner og forteller spøkelseshistorier. En dag forsvinner Lanny og det blir satt igang en stor leteaksjon som går over flere dager. Politiet kommer og alle blir sett på med et mistenksomt blikk. Også stemmen til Urfader Snyltefot blander seg inn i leteaksjonen.

Noe av det mest spesielle med bøkene til Porter er at den typiske «bok-layouten» blir brutt. Dette er for eksempel en side fra Lanny:urfader snyltefotBoken er helt fantastisk. Stemningen drar deg med seg, både i det positive og det negative. Snyltefot forsterker også det som foregår i landsbyen. Det er egentlig umulig å forklare Snyltefot siden han bare finnes i denne boken. Du får bare stole på at historien fungerer.

Sorg er den greia med fjær har noe mer normal layout, men ikke helt. Sorg er den greia med fjærMen boken er såpass kort at den ikke har plass til så veldig mange krumspring. Karakterene i Sorg er den greia med fjær er far, guttene og kråka. Mor er død og far og guttene er overveldet av sorg. Da flytter kråka inn. Han er delvis sorgen selv og delvis noe som hjelper dem å komme seg videre. Det går måneder og år og en dag flytter kråka ut og far oppdager at han har kommet et skritt videre.

Sorg er den greia med fjær begynner på denne måten.sorg

Begge bøkene er virkelig nydelige, men jeg synes Lanny er den beste. De er anderledes og det er skikkelig forfriskende å lese noen som virkelig våger å gjøre ting på en annen måte enn alle andre. De går fort å lese fordi språket er enkelt og fordi det ikke er så mye tekst på alle sidene. Men det er nok viktig å bremse ned farten når en leser bitene om Urfader Snyltefot, for å få med seg alle nyansene.