Bleak House er en roman av Charles Dickens, utgitt i 20 månedlige avdrag mellom mars 1852 og september 1853. Det er holdt for å være en av Dickens fineste romaner, som inneholder en av de mest enorme, komplekse og engasjerende samlinger av bipersoner og underfortellinger blant alle hans utgivelser. Historien er fortalt dels av romanens hovedperson, Esther Summerson, og dels ved en refererende forteller. Dette var mitt første møte med Dickens, og grunnen til at jeg setter ham så høyt som forfatter.
Fra forlaget:
As the interminable case of Jarndyce and Jarndyce grinds its way through the Court of Chancery, it draws together a disparate group of people: Ada and Richard Clare, whose inheritance is gradually being devoured by legal costs; Esther Summerson, a ward of court, whose parentage is a source of deepening mystery; the menacing lawyer Tulkinghorn; the determined sleuth Inspector Bucket; and, even Jo, the destitute little crossing-sweeper. A savage, but often comic, indictment of a society that is rotten to the core, «Bleak House» is one of Dickens’ most ambitious novels, with a range that extends from the drawing rooms of the aristocracy to the poorest of London slums.
Bleak house blir kritisert på grunn av at den har to fortellerstemmer. Kritikken går på at den refererende fortellerstemmen ikke kan fortelle om personenes tanker og følelser, og at vi derfor ikke vet bakgrunnen for at de gjør som de gjør. Esther følger vi derimot «fra innsiden». Den tredje persons fortelleren snakker i presens og gir oss innblikk i livet til både de fattige og de rike. Jeg leser og at denne forteller stemmen gir Dickens frie tøyler til å beskrive det engelske retts-systemet veldig satirisk (Kanslerretten). Men samtidig er denne romanen sett på som en av de mest komplekse romanene Dickens har skrevet, også på grunn av fortellerstemmene.
Esther sin del av fortellingen er et innblikk i det viktorianske idealet om feminin beskjedenhet. Hun presenterer seg slik: «I have a great deal of difficulty in beginning to write my portion of these pages, for I know I am not clever.» Dette utsagnet blir nesten umiddelbart motbevist av at hun har en stor moralsk dømmekraft og av de satiriske observasjonen som kjennetegner hennes stemme. Det er også et spørsmål om hun er flinkere enn hun gir uttrykk for og hvorfor noen som har valgt å fortelle historien om sitt liv skulle være så beskjeden om sin egen sentral plass i den. I den samme innledende kapittelet, skriver hun: «It seems so curious to me to be obliged to write all this about myself! As if this narrative were the narrative of MY life! But my little body will soon fall into the background now.» Dette stemmer ikke, for hun er en sentral figur i hele romanen.
Kanslerretten eller «equity courts» stod for halvparten av sakene det engelske rettssystemet, og eksisterte side ved side med domstolene. I motsetning til domstolene, som hørte saker hvor en skade ble påført ved et lovbrudd og som kunne en kunne kompensere for ved å betale en erstatting, hørte kanslerretten saker som hadde å gjøre med testamenter og eiendommer, eller med bruk av privat eiendom. Ved midten av forrige århundre, hadde mennesker som ønsket å reformatere det engelsk lov- og rettssystem allerede lenge kritisert og latterliggjort de lange forsinkelsene som ofte ble et resultat i kanslerrettens søksmål.
Of all my old associations, of all my old pursuits and hopes, of all the living and the dead world, this one poor soul alone comes natural to me, and I am fit for. There is a tie of many suffering years between us two, and it is the only tie I ever had on earth that Chancery has not broken!
Dickens fant faget, loven og kanslerretten å være et fristende mål å skrive satire over. (Han hadde allerede skrevet om domstolene og den siden av den juridiske profesjonen i Pickwick- klubbens efterlatte papirer som kom ut i 1837. The Pickwick Papers på engelsk). Dickens hevdet i forordet til den første samlede utgaven av Bleak House at han hadde «purposely dwelt upon the romantic side of familiar things«.
Og det er noen bemerkelsesverdige ting som skjer i romanen: En karakter, Krook, lukter av svovel og dør til slutt av selvantenning, på grunn av sin onde natur. Det å bruke selvantenning til å ta livet av Krook var kontroversielt. I det nittende århundre så folk vitenskapen utvikle seg i rekordfart og ga dem et virkelighets-syn som var basert på vitenskap. Vitenskapelig og teknologisk forskning og oppdagelser ble ansett som å være blant de høyeste former for menneskelig streben. Forfattere med tilbøyeligheter innen vitenskap, samt leger og forskere, avviste selvantenning som bare en legende eller overtro. Da utgivelsen av den delen av av Bleak House som inneholder Krooks død ble gitt ut, kritiserte litteraturkritiker George Henry Lewes Dickens, og anklaget ham for å «giving currency to a vulgar error«. Dickens forsvart realiteten av selvantenning og siterte mange dokumenterte tilfeller, slik som de av Mme. Millet av Rheims og av grevinne di Bandi, samt hans egne minner fra en obduksjon han hadde deltatt på da han var en reporter. I forordet i den samlede utgaven av Bleak House, skrev Dickens: «I shall not abandon the facts until there shall have been a considerable Spontaneous Combustion of the testimony on which human occurrences are usually received.»
George Gissing og GK Chesterton er blant de litterære kritikere og forfattere som vurderer Bleak House til å være den beste romanen Charles Dickens skrev. Som Chesterton uttrykte det: «Bleak House is not certainly Dickens’s best book; but perhaps it is his best novel«. Harold Bloom i sin bok The Western Canon, vurderer også Bleak House å være Dickens største roman. Daniel Burt, i sin bok The Novel 100: en rangering av de største romaner gjennom tidene, rangerer Bleak House som nummer 12.
kilder: Spark notes, Wikipedia, The Literature Network og Charles Dickens info