Tags
Andrea Dorfman, Dikt, how to be alone, poem, poetry, sang, Tanya Davis, you tube
Video by Andrea Dorfman, and poet/singer/songwriter, Tanya Davis.
20 mandag sep 2010
Posted Å være menneske, Dikt, Film
inTags
Andrea Dorfman, Dikt, how to be alone, poem, poetry, sang, Tanya Davis, you tube
Video by Andrea Dorfman, and poet/singer/songwriter, Tanya Davis.
29 søndag aug 2010
Posted Å være menneske, Musikk, Tro
inDenne helgen har vi hatt barnebarnet vårt, Sebastian, her og da blir det ikke mye datatid! Dagen flyr forbi og om kvelden er det godt å bare sette seg ned med en bok. I tillegg har både Vidar og jeg fått en skikkelig lei forkjølelse. Typen som får deg til å ville ligge strekk ut, men som forhindrer deg å gjøre det fordi du da ikke får puste!
I dag blir det derfor ikke et innlegg om neste forfatter, men en sang jeg fikk på mail fra min venninne Felicia i India.
07 lørdag aug 2010
Posted Å være menneske, Musikk, Tro
inTags
Christianity, faith, God, Gud, kristendom, precious Lord lead me home, sang, Thomas A. Dorsey, tro
Jeg fant denne historien, skrevet av Thomas Andrew Dorsey, og syntes den var så sorgfull og trist, men vakker, at jeg ville dele den. (Hele historien er Dorseys ord og ikke mine men jeg har ikke lagt den ut som sitat siden en hel historie i sitat form ville bli litt vanskelig å lese.)
Back in 1932, I was 32 years old and a fairly new husband. My wife, Nettie and I were living in a little apartment on Chicago’s Southside. One hot August afternoon I had to go to St. Louis, where I was to be the featured soloist at a large revival meeting. I didn’t want to go. Nettie was in the last month of pregnancy with our first child. But a lot of people were expecting me in St. Louis. I kissed Nettie good-bye, clattered downstairs to our Model A and in a fresh Lake Michigan breeze, chugged out of Chicago on Route 66.
However, outside the city, I discovered that in my anxiety at leaving, I had forgotten my music case. I wheeled around and headed back. I found Nettie sleeping peacefully. I hesitated by her bed… something was strongly telling me to stay. But eager to get on my way and not wanting to disturb Nettie, I shrugged off the feeling and quietly slipped out of the room with my music.
The next night, in the steaming St. Louis heat, the crowd called on me to sing again and again. When I finally sat down a messenger boy ran up with a Western Union telegram. I ripped open the envelope. Pasted on the yellow sheet were the words: YOUR WIFE JUST DIED.
People were happily singing and clapping around me but I could hardly keep from crying out. I rushed to a phone and called home. All I could hear on the other end was «Nettie is dead. Nettie is dead.»
When I got back I learned that Nettie had given birth to a boy. I swung between grief and joy. Yet that night the baby died. I buried Nettie and our little boy together in the same casket. Then I fell apart. For days I closeted myself. I felt that God had done me an injustice. I didn’t want to serve Him any more or write gospel songs.
I just wanted to go back to that jazz world I once knew so well. But then as I hunched alone in that dark apartment those first sad days, I thought back to the afternoon I went to St. Louis. Something kept telling me to stay with Nettie. Was that something God? Oh, if I had paid more attention to Him that day, I would have stayed and been with Nettie when she died.
From that moment on I vowed to listen more closely to Him. But still I was lost in grief. Everyone was kind to me especially a friend, Professor Fry, who seemed to know what I needed. On the following Saturday evening he took me up to Malone’s Poro College, a neighborhood music school. It was quiet, the late evening sun crept through the curtained windows. I sat down at the piano and my hands began to browse over the keys. Something happened to me then. I felt at peace. I felt as though I could reach out and touch God. I found myself playing a melody, once into my head the words just seemed to fall into place:
Precious Lord, take my hand, lead me on, let me stand! I am tired, I am weak, I am worn, through the storm, through the night lead me on to the light, Take my hand, precious Lord, Lead me home.
The Lord gave me these words and melody. He also healed my spirit. I learned that when we are in our deepest grief, when we feel farthest from God, this is when He is closest and when we are most open to His restoring power.
And so I go on living for God willingly and joyfully until that day comes when He will take me and gently lead me home.
22 torsdag jul 2010
Posted Å være menneske, Dikt, Tro
in«It is only a tiny rosebud,
A flower of God’s design;
But I cannot unfold the petals
With these clumsy hands of mine.»
«The secret of unfolding flowers
Is not known to such as I.
GOD opens this flower so easily,
But in my hands they die.»
«If I cannot unfold a rosebud,
This flower of God’s design,
Then how can I have the wisdom
To unfold this life of mine?»
«So I’ll trust in God for leading
Each moment of my day.
I will look to God for guidance
In each step of the way.»
«The path that lies before me,
Only my Lord knows.
I’ll trust God to unfold the moments,
Just as He unfolds the rose.»
author unknown
09 fredag jul 2010
Posted Å være menneske, Dikt
inSmiling is infectious,
you catch it like the flu.
When someone smiled at me today,
I started smiling too.
I passed around the corner
and someone saw my grin.
When he smiled I realized
I’d passed it on to him.
I thought about that smile,
then I realized its worth.
A single smile, just like mine
could travel around the earth.
So, if you feel a smile begin,
don’t leave it undetected.
Let’s start an epidemic quick,
and get the world infected!
Author unknown
04 søndag jul 2010
Posted Å være menneske, Helse, Samfunn
inVirrvarr på Revolusjonært roteloft har skrevet en kjempeviktig artikkel om drukning. Den lærte meg endel nye ting som jeg synes er viktig å dele med så mange som mulig! Du finner artikkelen her.
Virrvar har lest denne artikkelen: Drowning doesn’t look like drowning. Og forteller oss:
Artikkelen viser hvordan tv-serier og filmer feilinformerer oss om hvordan drukning ser ut. Vi tror at folk som er i ferd med å drukne roper, plasker og hoier, men tilfellet er at det er helt omvendt. Det betyr at folk som tar badevaktkurs lærer helt andre kjennetegn enn befolkningen forøvrig. Hvilket betyr at folk sjelden legger merke til om noen av sine nærmeste er i ferd med å drukne.
Det betyr ikke at folk som roper på hjelp og plasker med armene ikke har problemer. De har panikk, og det er farlig nok i seg selv. Forskjellen på dem og folk som virkelig drukner er at folk med panikk kan hjelpe til med sin egen redning. De kan gripe tau, livbøyer og klamre seg til armen din.
Når noen drukner, får de ikke luft, og dermed kan de heller ikke skrike. Lyd er annenprioritet for ånderettsystemet vårt. Oksygeninntak er førsteprioritet. Hvis vi ikke får puste, kan vi dermed heller ikke lage lyd.
Heldigvis kan vi lære oss å kjenne igjen hvordan drukning ser ut:
Se etter dette:
- Hodet lavt i vannet, munnet på vannivå
- Hodet vippet tilbake med munnen vidåpen
- Øynene glasaktige og ute av fokus
- Øynene igjen
- Håret foran ansiktet
- Bruker ikke bena og ligger vertikal i vannet
- Hyperventilerer eller gisper
- Prøver å svømme, men kommer seg ikke av flekken
- Prøver å rulle bakover på ryggen
Del dette med dine venner og la oss sammen lære videre hvordan drukning ser ut. Dette er livreddende opplysninger som flest mulig bør lese!
02 fredag jul 2010
Posted Å være menneske, Betraktninger, Jobb, Skole
inTags
Jeg leste et innlegg om glede hos Dagdrømmeren og det inspirerte meg til å skrive om min egen glede.
Jeg har hatt noen uker nå hvor jeg har stresset endel. Jeg jobber og går på skole (bibliotekhøgskolen) og denne våren har jeg hatt et vikariat slik at jeg har jobbet 70%, delvis som skolebibliotekar-vikar. Våren har derfor vært veldig travel og jeg har brukt mindre tid på skolen enn jeg burde. Denne sommeren skal jeg i tillegg jobbe 40% som vikar på det lokale fengselsbiblioteket. Vikariatet som skolebibliotekar gikk ut 4.juni og et annet vikariat jeg har (på 20% går ut 31.august) Da vil jeg sitte igjen med mine 30 faste % fra 1.september.
Stresset jeg har følt i det siste har gått på følelser i forhold til skolen og behov for å kunne bruke mer tid på skolen. Det ble ledig et nytt vikariat som skolebibliotekar fra 1.august som jeg søkte på, men jeg har vært veldig ambivalent i forhold til om jeg ønsket stillingen eller ikke. Jeg liker veldig godt oppgavene en har som skolebibliotekar, og jeg liker enda bedre å jobbe med lesestimulering blant barn. (Mine faste 30% er på kombinasjonsbiblioteket på skolen. En del skolebibliotek, en del folkebibliotek). Men egentlig tenkte jeg at det ville være godt å jobbe 30% et halvt år og på den måten kunne gjøre ferdig skolen.
I dag fikk jeg vite at jeg fikk 7% av skolebibliotekarvikariatet!!! Fantastisk prosent, ikke sant? Men egentlig var det det jeg trengte. De 7% var en bekreftelse på at jeg gjør en god jobb (NB: Jeg hadde sagt fra om at jeg ikke ville ha mer enn max halve stillingen) samtidig som jeg får den tiden jeg føler jeg trenger til å lese.
Nå kan jeg puste! Det er slik det føles. Ok, sommeren vil bli travel med bl.a. ett par uker med 3 kveldsvakter, men høsten vil bli stille og rolig. Jeg gleder meg til å kunne gå på jobb med god samvittighet og vite at jeg har flere dager i uken hvor jeg kan konsentrere meg om skolen. Noen ganger kan det føles som et nederlag å ikke få en jobb en søker på, men jeg tror denne gangen var en velsignelse for meg. Jeg tror jeg kunne gjort en god jobb som skolebibliotekar, men jeg tror også at skolen vil ha glede av en ansatt som får tid til å utdanne seg og som kan bruke sine nye kunnskaper til glede for arbeidsplassen!
01 torsdag jul 2010
Posted Å være menneske, Betraktninger, Samfunn
inJeg har på følelsen jeg er inne i en stim av avisoppslag om at ting jeg gjør er farlig. Når vi pakker bilen med flere generasjoner for å dra på kort eller lang biltur drar vi med oss leker, vannflasker, mat, kamera og mange kilo bagasje. I følge distriktsleder Jan Halkjelsvik i UP Møre og Romsdal er de løse gjenstander en undervurdert fare i trafikken!
Jeg er klar over at en må passe på tunge kofferter og bagger, men vi har stasjonsvogn med lokk over bagasjedelen, så jeg har tenkt at det var ganske sikkert. Jeg har ikke tenkt så langt at lekene til barnebarnet mitt er et problem!
I følge nrk.no:
Det er ikkje berre fart, promille og manglande bilbeltebruk som er farleg i trafikken. Utrykkingspolitiet ber bilistane vere merksame på at også lause gjenstandar i bilen kan vere livsfarleg om det blir bråstopp. – Alle har ein mobiltelefon, fotokamera, flasker eller andre lause gjenstandar liggande i bilane sine. Det ganske farleg om ein kjem ut for ei ulykke. Blir bråstopp blir alt som er laust til prosjektil, sier Halkjelsvik.
Kanskje jeg må foreta en alvorlig opprydning i baksetet? Hva lar du være løst i bilen? Og hvordan tenker du rundt dette?
28 fredag mai 2010
Posted Å være menneske, Bibliotek, Jobb, Samfunn
inTags
Fagforbundet har i dag klokka 14:00 levert varsel om plassfratredelse for ytterligere 14 742 medlemmer som tas ut i streik fra arbeidstidas start onsdag den 2. juni.
Første fase begynte fredag 28. mai med at 9 503 av Fagforbundets medlemmer ble tatt ut i streik. Nå varsler forbundet uttak av ytterligere 14 742 ansatte i kommune-Norge, når streiken fra og med onsdag 2. juni går inn i sin andre fase.
Blir det ingen løsning i konflikten innen arbeidsdagens start denne dagen, vil til sammen nærmere tjuefem tusen kommuneansatte Fagforbundet-medlemmer være i streik. De nye streikende jobber i samme kommuner som allerede var tatt ut i fase 1, men flere nye yrkesgrupper er berørt – blant annet flere tusen ansatte i kommunale barnehager og skolefritidsordninger.
– Vi krever likebehandling av alle arbeidstakere, sier forbundsleder Jan Davidsen på vegne av rundt 315 000 medlemmer.
– Fagforbundets krav er at alle arbeidstakere skal få et likt, generelt kronetillegg. Vi vil ha økt minstelønn slik at alle får ei lønn å leve av. Arbeidstakere med full ansiennitet i hel, fast stilling skal tjene minst 320 000 kroner. Vi krever en kraftig økning i ulempetilleggene, og uttelling for kompetanse og lederansvar. Arbeidsgiver (KS) var langt fra villige til å møte våre krav, så meklingen ble brutt og våre medlemmer måtte ut i streik. Nå øker vi trykket. Vi har mye mer å gå på, sier forbundsleder Jan Davidsen.
Kilde: Pressemelding fra Fagforbundet
27 torsdag mai 2010
Posted Å være menneske, Samfunn
inMektige land som USA, Kina og Russland hindrer framgang på menneskerettsområdet ved å nekte å slutte seg til Den internasjonale straffedomstolen (ICC), mener Amnesty International.
Menneskerettighetsorganisasjonen legger i dag fram sin årsrapport, som dokumenterer overgrep og maktmisbruk i hele 159 land verden over. I 111 land forekom det i 2009 tortur, 55 land anklages for manglende rettssikkerhet og i 96 land var det til dels store begrensninger på ytringsfriheten. Verdens mektigste nasjoner hindrer ofte framskritt ved å holde en beskyttende hånd over sine allierte, slår Amnesty fast.
Mektige regjeringer blokkerer for forbedringer og for økt internasjonal rettferdighet. De hever seg over internasjonale menneskerettskonvensjoner og beskytter sine allierte mot kritikk. De griper kun til handling dersom det gagner dem selv politisk, lyder den knusende kritikken fra Amnestys fungerende generalsekretær Claudio Cordone. Amnesty International retter særlig kritikk mot folkerike land som USA, Kina, India, Russland, Tyrkia, Indonesia og Saudi-Arabia for ikke å gjøre nok for menneskerettighetene.
USA kritiseres blant annet for fortsatt å holde 198 fanger i Guantanamo-leiren på Cuba, mens kinesiske myndigheter kritiseres for å kneble ytringsfriheten og fengsle menneskerettsaktivister. Israelske regjeringsstyrker «begikk krigsforbrytelser og andre alvorlige brudd på folkeretten»under militæroffensiven mot Gazastripen i januar 2009, konstaterer Amnesty, som også anklager Hamas og de Fatah-dominerte selvstyremyndighetene på Vestbredden for forfølgelse og tortur av politiske motstandere.
Iranske myndigheter anklages for overdreven maktbruk mot demonstranter, og for å ha innført klare begrensninger på ytringsfriheten. Nabolandet Irak er ikke stort bedre, og både regjeringsstyrker og væpnede opprørere begår fortsatt grove brudd på menneskerettighetene, slår Amnesty fast. Også i Afghanistan er menneskerettigheter nærmest et fremmedord for folk flest. – Det afghanske folk lider fortsatt under massive menneskerettsbrudd og brudd på internasjonal humanitær lov, selv om det har gått sju år siden USA og deres allierte styrtet Taliban, konstaterer Amnesty.
Militærregimet i Burma anklages for å holde nærmere 2.200 politiske fanger, og både regjeringsstyrkene og Tamiltigrene på Sri Lanka anklages for grove brudd på menneskerettighetene under fjorårets kamphandlinger. I Sudan anklages både regjeringen og væpnede opprørsgrupper for omfattende overgrep, og det samme er tilfellet i Colombia.
Noen lyspunkter finner imidlertid Amnesty, som trekker fram ICCs arrestordre på Sudans president Omar Hassan al-Bashir som en stor landevinning. Dette er første gang en sittende statssjef kan havne på tiltalebenken, påpeker de. At medlemslandene i Den afrikanske union, med få unntak, nekter å etterkomme domstolens arrestordre på Bashir, er et typisk eksempel på at mange land setter politikk foran juss, konstaterer Amnesty. Rettssaken mot Perus tidligere president Alberto Fujimori og Argentinas siste militærpresident Reynaldo Bognone blir også trukket fram som framskritt, ettersom begge er anklaget for forbrytelser mot menneskeheten.
Norge er ikke omtalt i Amnestys årsrapport, i motsetning til Danmark og Sverige som anklages for å undergrave menneskerettighetene ved å utlevere terrormistenkte til land som praktiserer tortur og dødsstraff. Danske og svenske myndigheter kritiseres også for å sette til side FNs anbefaling ved å tvangsreturnere asylsøkere til Irak, noe rett nok også norske myndigheter gjør.
Kilde; Amnesty International, NTB