God søndag og velkommen til nye smakebiter!

Jeg leser Sagaen om Isfolket for 11. gang! Sist jeg leste dem var i 2019, så det var på tide å hente dem frem igjen. Egentlig leser jeg dem fordi jeg er sykemeldt og trenger å slappe av med noe jeg vet jeg liker. Jeg har akkurat lest bok 31, så det er 15 igjen. Etterpå skal jeg lese Pappi; en familiesaga om drukkenskap av Mímir Kristjánsson. Jeg har tidligere lest hans Mamma er trygda og synes den burde være obligatorisk lesning for alle politikere og kommuneansatte. Baksideteksten på Mamma er trygda er;

Vi snakker om de trygda hele tida. Hver uke på statskanalen sitter et begeistret publikum og roper «Stay trygda!» i kor. De har til og med fått sitt eget verb. Å nave, jeg naver, han navet, hun har navet. 318.244 mennesker hever uføretrygd i Norge. En av dem er Marit Wilhelmsen. Hun er et trygdebeist, en udetonert bombe under velferdsstaten, en trussel mot alt det vi har kjært. I denne boka forteller sønnen, den profilerte forfatteren, politikeren og samfunnsdebattanten Mimir Kristjansson, den rørende historien om sin mor. Det er en fortelling om tiår med en alvorlig kreftsyk mamma, om drømmer som brast, en familie som går i oppløsning, om å foreta en klassereise bratt nedover. Det er en fortelling om å leve med en mor som har så store smerter at tenåringssønnen ikke ser noen annen mulighet enn å kjøpe hasj til henne i skolegården. Varmt, inderlig og ofte humoristisk – samtidig med den hardtslående politiske retorikken som kjennetegner forfatteren – gir «Mamma er trygda» både en rystende familiehistorie og en innsideskildring av en samfunnsgruppe som ofte omtales, men som sjelden kommer til orde selv.

Smakebitene er fra samme bok;

Alle som har levd noen år med en syk person vet godt at medfølelse er et knapphetsgode. Du går fort tom. Når medfølelsen er borte, er du bare sliten. Det er heller ikke alltid at sympati er det beste du kan tilby et sykt menneske. Både galgenhumor og ærlig tale kan være vel så lindrende for en som sliter.

Skilsmissebarnet Marit Wilhelmsen måtte klare seg selv i oppveksten. Det gjorde henne viljesterk. Hun hadde en utagerende personlighet, og fulgte det feministiske rådet om å oppføre seg med den samme grenseløse selvtilliten som en middelmådig hvit mann.